Fra hvorfor til hvordan

Som lovet i går kommer flere eksempler på kommentarer fra tirsdagens debattmøte på Litteraturhuset om Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Siden alle syntes rørende enige om at den ikke gjør det, var det forfriskende at siste innlegget for kvelden, mer bestemt fra Lars Gule (som sikkert har mye empiri på når det lønner seg å smelle av kruttet i en debatt), slo fast at religion var blitt overflødig.

Siden flere til og med betraktet dette som debattens beste innlegg, hører det med å kommentere mer enn jeg rakk under panelet, kanskje til og med (her er det bare å klype seg i armen) mindre grettent. 

Gule hevdet at det var søkt å spørre «Hvorfor finnes noe?», siden det kun er meningsfullt hvis man forutsetter at noen har et motiv for å lage noe på den ene måten og ikke på den andre. Man kan spørre om hvorfor innen samfunnsfag og lignende, men innen naturvitenskapen er det bare hvordan-spørsmål som er meningsfulle. 

Dette er en levning fra at man i gamle dager trodde på Gud og ikke skilte mellom ulike virkelighetsområder. Galileo kunne dermed på 1600-tallet spørre om hvorfor også innen naturvitenskapen, for å forstå hvordan, finne Guds plan eller hensikt. Men dette har nå rast sammen og det er bakstreversk å prøve å sette det sammen igjen. 

Dermed har naturvitenskapen gjort religion overflødig.

Siden dette snudde hele møtet og var siste ordet fra salen med kort anledning til å svare, rakk jeg ikke å fremvise den helt store diplomatiske begavelsen når jeg svarte at Gule hadde gått i en klassisk tankefelle og hadde forstått lite av historien. 

En av de viktige linjene i vestens kulturhistorie er at naturvitenskapen vokste fram i et tenkesett der en Lovgiver utenfor naturen hadde lagt lover inn i naturen. Vi ser dette først i den greske antikkens gjennombrudd på 300-tallet f.Kr., videre gjennom senantikken og middelalderen. 

Det ble forsterket av forståelsen av at skaperverket var godt og verdt å studere, at fremskritt var mulig siden tiden var lineær (og altså ikke sirkulær i et evig tilbakevennende kretsløp), og av at mennesket var rasjonelt, som skapt i en rasjonell Guds bilde.

Siden Gud hadde ordnet og styrte naturen ved sekundære årsaker var naturlovene immanente og naturen et system man kunne oppfatte som autonomt og regne på. Albertus Magnus (c. 1200-1280) stod dermed i en solid tradisjon når han uttrykte i De vegetabilibus et plantis at

In studying nature we have not to inquire how God the Creator may, as He freely wills, use His creatures to work miracles and thereby show forth His power; we have rather to inquire what Nature with its immanent causes can naturally bring to pass.

Dette var ikke svekket i århundret etter slik vi ser av Nicolas Oresmes (1320-1382) De causa mirabilium.

I propose here… to show the causes of some effects which seem to be miracles and to show that the effects occur naturally… There is no reason to take recourse to the heavens [astrology], the last refuge of the weak, or to demons, or to our glorious God, as if he would produce these effects directly.

Gjennom naturfilosofer som Buridan og Oresme, Bradwardine og Swineshead, ble det i senmiddelalderen også utviklet kvantitative fysiske modeller, knyttet til treghet, bevegelse og akselerasjon.

I stedet for å oppfatte formler og funn som tegn på at Gud fikk mindre plass, bekreftet de eksistensen av naturlover og dermed av Gud. At man fikk mer og mer kunnskap om naturen ut fra empiriske undersøkelser, gjorde ikke at man fikk mindre kunnskap om Gud. 

Imidlertid tok middelalderen slutt. Koblingen av reformasjonen og nasjonalisme ble brennbar. 

Krig og krangel mellom konfesjoner i Europa på 15-1600-tallet gjorde at man i stadig flere sammenhenger sluttet å henvise til Gud eller teologi, selv om noen naturfilosofer som Kepler og Newton i noen grad fortsatte tradisjonen.

Det endte som det måtte, man snakket kun om lovene i naturen. Som Laplace uttrykte det i ånden fra Albertus og Oresme, trengte man ikke hypotesen om Gud i sine formler. 

Men siden man hadde glemt hvem man stod på skuldrene til, førte dette til en serie logiske feilslutninger. I stedet for å bruke Gud som grunnlag for å utforske naturen, brukte man utforskningen av naturen som grunnlag for å finne Gud. 

Kunne man bare finne sjelen eller spøkelser eller annet, kunne man vise at en åndeverden og dermed indirekte Gud eksisterte. 

Dette gjorde at noen ønsket seg så sterkt å finne dette at de mente de hadde gjort det, mens de som (med større rett) mente de ikke hadde funnet dette, mente de dermed kunne avvise Gud.

Men det var ikke naturvitenskapen som hadde gjort Gud overflødig. I stedet hadde politiske og konfesjonelle konflikter stadig mer skjøvet Gud ut av den offentlige og vitenskapelige samtalen, slik Caldwell Brad Gregory argumenterer for i Unintended Reformation - How a Religious Revolution Secularized Society. 

Fredsslutningen i Westfalen påvirket mer enn samspillet mellom politikk og religion.

Så kan man selvsagt spørre hvorfor Gule og andre tenker som de gjør. 

Ser de ikke at modernitetens myter om kampen mellom tro og vitenskap har rast sammen, at gudstro ikke er uttrykk for mangel på kunnskap og forståelse av hvordan naturen henger sammen? 

Det er uansett fristende å avslutte med påstanden om at det blir stadig mer bakstreversk å prøve å sette 1800-tallets vrangforestillinger sammen igjen.

Naturvitenskap gjør ikke debatt overflødig

Ikke helt uventet er det kommet oppfordringer om å kommentere de andre innleggene og ikke minst debatten under onsdagens panel om Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Jeg skal dermed gjøre det litt kort, men samtidig lenger enn det ble anledning til under samtalen på Litteraturhuset. Det var interessant på den ene siden å møte såpass kritikk for at paneldeltakerne (les meg) svarte for langt og ble bedt om å fatte oss langt kortere.

Og på den andre at vi (les meg) ikke svarte på alle punktene som ble nevnt.

Som ventet var temaet for lite konkret og direkte. Alle var enige om at "religion" (dette dyret som ikke finnes) ikke var i strid med vitenskapen, men det var samtidig enighet om at en rekke religiøse oppfatninger kunne være det eller ikke var støttet av naturvitenskap.

Hvilke snakker vi så om?

Øystein Elgarøy leverte ihvertfall flere påstander om dette i sin forbilledlig selvironiske innledning og jeg skal ta opp ett av dem i dag. Det er hans blanke avvisning av at det fysikerne kaller fininnstilling på noen måte kan brukes som argument for Guds eksistens, bl.a. siden (jeg parafraserer)

• Universet er så enormt stort og gammelt, svært unødvendig hvis målet var å skape mennesker
• Vi ikke har empiri fra et representativt antall univers og vet dermed ikke hvor spesielt vårt er - dermed er det umulig å regne sannsynlighet på dette

Så hører det med at Elgarøy uttalte at det gjorde ham gretten at jeg ikke svarte på dette - og det kan man jo forstå når man mener å sitte inne med gode innvendinger.

Nå er det ikke sikkert han hadde blitt mindre gretten om jeg hadde svart. Ikke minst siden debatter om fininnstilling fort blir omfattende, noe som gjør det fristende å jukse og henvise til kapitlet om dette i Eksisterer Gud?
Det er nok likevel greit å si litt kort om saken også her. Om ikke annet viser det hvor mye lenger man må svare på to så korte innvendinger.

Generelt sett er det viktig å understreke at begrepet fininnstilling ikke bare er et annet ord for design eller for at universet er skapt for menneskets skyld eller noe slik.

Det er i stedet et nøytralt og allment uttrykk fysikere bruker om at små endringer i én av naturkonstantene ikke bare ville gjort alt intelligent liv umulig, men alt liv som sådan, uansett hvordan liv skulle være bygget opp.

For flere av dem ville det bety at ikke engang materie kunne eksistere som annet enn gass eller som en tett masse med enorm gravitasjon.

Fininnstilling handler kort sagt om at mengden av univers med parametre som tillater liv er ufattelig lite, sammenlignet med mengden av univers der parameterne ikke tillater liv. I den forstand er parameterne "fininnstilt" for liv, siden de i stedet kunne være grovinnstilt (altså at liv opplagt kunne vært tillatt med store parameterbredde).

Så finnes det som vist i boken mange innvendinger til dette og mange svar på innvendingene. Her skal vi svare på de to som er nevnt over.

Skal man bruke fininnstilling som argument, er det grunnleggende premisset at vi er blitt til ved rent naturlige prosesser og altså ikke eksisterer på tross av fysikkens eller biologiens lover. Det er ikke slik at man tar to deler Gud og tre deler natur.

Så er spørsmålet hva som er den beste forklaringen på at universet synes fininnstilt. Slik jeg ser det passer fininnstilling veldig bra med en hypotese om at Gud finnes (og altså noen som har en intensjon om å skape liv), mens det er ufattelig mindre sannsynlig i en gudstom verden (der det ikke finnes noen intensjon om noe).

Nå er det selvsagt en forskjell om det eneste vi vet er at Gud finnes (da er et finninnstilt univers sannsynlig) eller om det eneste vi vet er at et fininnstilt univers finnes. Altså forskjellen på å argumentere fra at eksistensen av jul gjør julegaver sannsynlig og fra eksistensen av julegaver gjør det sannsynlig at det er jul.

Selv om linjen fra jul til julegaver er ganske sikker, betyr ikke det at det er grunnleggende usikkert å bruke julegaver som et rimelig godt argument for at det er jul.

Hvilke naturlige prosesser må så til for å frembringe liv? Et sted som gir en kort oppsummering av dette er Norsk Fysisk Selskap:

I universets voldsomme start, det som kalles det store smellet (the Big Bang), ble alt skapt i følge moderne teorier om universets tilblivelse. I dette smellet ble bare de letteste grunnstoffene, for det aller meste hydrogen og helium, dannet. Denne modellen sier at universet består av omtrent 75% hydrogen og 25% helium. Men når vi ser rundt oss, virker det ikke sånn. For eksempel består atmosfæren av mest nitrogen, men våre egne kropper består av mye karbon. Selve jorden består av mest oksygen og jern, men også mye tyngre stoffer som f.eks. uran finnes i jorda. Så hvor kommer disse tyngre grunnstoffene fra?

Disse tyngre stoffene kunne ikke finnes i det tidlige universet, og de første stjernene som ble dannet bestod nesten bare av hydrogen, og forbrenningen i disse stjernene skjedde ved å kombinere hydrogen til helium. Men når en stjernes liv nærmer seg slutten, skjer dramatiske ting. Nøyaktig hva som vil skje med en stjerne vet vi selvsagt ikke, men basert på observasjoner av andre stjerner og datasimuleringer har vi gode antakelser. Når hydrogenbeholdningen begynner å gå tom, vil stjernen begynne å utvide seg voldsomt. Vår egen sol vil, når den kommer i denne fasen om omtrent fem-seks milliarder år, bli så stor at den omslutter jorda. I kjernen på en slik rød kjempe vil helium forbrennes og karbon dannes. Vår egen sol vil etter omtrent 1 milliard år som rød kjempe gå tom for helium og ende som en hvit dverg på størrelse med jorda (men mye tyngre!). På denne måten kan det altså dannes karbon i universet, men ikke de tunge grunnstoffene som vi ser i jorda, som jern og uran.

Ettersom det altså tar milliarder av år å danne karbon og deretter enda lengre tid å danne planeter med forhold som tillater liv, vil et univers som ekspanderer så hurtig som vårt, nødvendigvis bli svært stort - og gammelt.

Dette er uavhengig av om formålet er å skape mennesker eller ei.

Uansett er det som jeg viser her en misforståelse å hevde at kristen tro er en tro på at universet er blitt til kun for menneskets skyld eller eventuelt at det skulle være noe problem om det eksisterer liv på flere planeter.

Men ryker ikke det hele på at vi ikke kjenner til et representativt utvalg av univers. Hvordan kan vi regne sannsynlighet på noe der antallet kjente tilfeller er ett?

Nei, det stemmer at det ikke er enkelt å vite noe når utvaget av bare består av en forekomst. Det er som om vi har kastet en mangesidig terning én gang og fått vinnerkastet som gir liv.

Kan vi vite hvor sannsynlig dette er, uten å kaste flere ganger?

Ja, ved å studere terningens egenskaper. Tyder de på at terningen er fikset, slik at den svært ofte lander på liv? Eller er dette rent tilfeldig, eller har vi ikke den fjerneste anelse?

Dess enklere terningen er, dess lettere er det å si noe bestemt. Har en terning har seks sider som synes likeverdige er det en sjettedels sjanse, altså ganske høy. Hadde den hatt milliarder av sider med like høy sannsynlighet, ville det vært lang lavere sannsynlighet å lande på liv, men fortsatt mulig, gitt nok tid og mange nok planeter.

Det ville vært noen smuler annerledes om antallet sider hadde vært 1 til 10 opphøyd i 10 som så igjen er opphøyd i 123 (for å nevne et tall fysikeren Roger Penrose bruker i The Road to Reality (sde 762–765) om oddsen for at vårt univers skulle oppstå ved en tilfeldighet under Big Bang med såpass gunstige initialbetingelser som et svært lavt entropinivå).

Spørsmålet er dermed ikke om det kan finnes andre varianter av univers som tillater liv, men om antallet forekomster av slike muligheter er stort sammenlignet med den totale mulige variasjonsbredden av parametere.

Hvis det eksisterer bare ett univers, og det er tilfeldig hvilket av alle mulige universer som faktisk finnes, vil det være svært usannsynlig at det ene som eksisterer tillater liv fordi antall kombinasjonsmuligheter av parametre som ikke tillater liv, er ufattelig mye større.

Skyter jeg med sprettert mot en liten vegg der det er samlet hundre mygg krever det ingen forklaring om jeg treffer minst én. Er samme mengde mygg fordelt over en hundre mil bred vegg, stiller det seg noe annerledes.

Selvsagt hadde det vært kjekt å kunnet sammenligne vårt univers med andre, men så lenge vi ikke kan gjøre det, må vi sammenligne det med vurderinger av hvor sannsynlig det er med et univers som tillater liv, sammenlignet med mengde som ikke tillater liv.

Nå kan det selvsagt listes mange slags usikkerheter her, og vi kan alltid henvise til at vi ikke vet nok og må forske mer (og det må vi sannelig). Men skal vi si noe om forholdet mellom naturvitenskap og gudstro, må vi basere oss på det beste vi har av kunnskap. Og det er ikke i strid med den at et univers fininnstilt for liv synes ufattelig lite sannsynlig.

Dette blogginnlegget sannsynliggjør i hvertfall hvorfor enkelte av oss ikke fant det riktig en gang å begynne å svare på dette under debatten.

Til gjengjeld kommer flere innvendinger og svar i morgen, enten noen nå blir gretne eller ei.

Same procedure as last year

Det er første søndag i advent i morgen og hva kan være bedre enn å innlede høytiden med en lengre utgave av artikkelen som jeg lenket til sist søndag.

Det handler altså om tradisjonen med å koble julefeiringen til eldre fester, slik vi finner den i media år etter år, ikke minst på  Human-Etisk Forbunds websider, under overskriften Juletradisjoner og julens historie, senest oppdatert 7. november 2017.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at man tradisjonen tro lar påstandene stå også gjennom årets advent.


Nå er det jul igjen

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt "julefeiring"», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

For det andre at datoen har noe med vintersolverv eller gamle guders fødselsdag. Dermed kan vi lese på samme sted at 

Fra den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet.

Det er dermed en «ofte gjentatt unøyaktighet at man feirer jul "fordi da ble Jesus født". Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

At alle tre forholdene et godt stykke på vei er misvisende, hindrer ikke at de blir gjentatt år etter år i mange sammenhenger.

Den søte Saturnalia

Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk og misforståelser. Kildene er få og spredte. Forsøker vi å trenge gjennom disse, oppdager vi imidlertid at festen ikke stammer fra noen feiring av vintersolverv. Saturnalia inntraff ikke da det gikk mot lysere tider, men da det begynte å merkes at de var blitt mørkere. Uansett hadde feiringen ikke noe med lys å gjøre.

Det hele var en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, og til ære for Saturn - og feiret før desember.

At dette var en jordbruksgud var nok grunnen til at den romerske forfatteren Varro Reatinus på hundretallet før Kristus kunne hevde at gudenavnet kom av satus som nettopp betydde å så.

Når det ikke er mulig å si at Saturnalia viser «2500 år med ubrutt "julefeiring"», er det av to hovedgrunner som ikke er helt bagatellmessige.

Den ene er at tidspunktet var et annet,  den andre at innholdet ble endret.

Datoen ble altså skjøvet på, etterhvert til rundt 14. desember, senere skjøvet videre til den 17.

Feiringen varte opprinnelig én dag, etter hvert syv dager, for så å veksle mellom tre og fem dager, avhengig av ulike keiseres vedtak.

Det finnes kort sagt ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange.

Det er heller ikke enkelt å hevde at det er en ubrutt "julefeiring" (hvis man ikke gjør anførselstegnene svært store) siden innholdet i Saturnalia også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, noen kilder antyder også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, kristen eller ei, er inspirert av Saturnalia, er det i grunnen greit at vi har brutt til dels dramatisk med romernes feiring, med forbehold om enkelte julebord.

At noe av maten man spiste kan minne om vår julefeiring, har mindre å gjøre med kristne forsøk på å etterligne Saturnalia, enn med hva som var vanlig festmat i Middelhavsområdet.

Vår oppfatninger av hvor julefeiringen kommer fra er langt på vei påvirket av spekulativ 1800-talls polemikk fra predikanten Alexander Hislop som gjorde det til et livsverk å koble den katolske kirken til hedenskap og Satan. Det bør kort sagt ikke overraske noen at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London konkluderer med at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta at en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Fødsel og feiring

Men stemmer det ikke at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul? Nei, det er ikke enkelt å se at dette stemmer. Det stemmer heller ikke at guden Mithras ble feiret 25. desember.

Den eneste guden vi kan dokumentere at ble feiret den dagen var den romerske Sol Invictus - Den uovervinnelige solen. Denne festen ble imidlertid ikke innført før under keiser Elagabalus på 200-tallet og ikke populær før et par generasjoner senere.

Dermed er det interessant at vi har tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember.

Men sier ikke Bibelen at det var gjetere ute på marken? Da er det vel slik artikkelen på Human-Etisk Forbunds websider sier at

Det sikreste man kan si om tidspunktet for fødselen av en historisk Jesus er at den ikke fant sted midvinters i år 0. (At Jesus ble født midtvinters er det ingenting i evangeliene som tilsier. Det eneste som gir pekepinn om årstiden er det at hyrdene lå ute på markene, og det er noe som hyrder og sauer gjør i lammingstida, ikke midtvinters.)

Nei, dette er ikke det sikreste man kan si. Det er tvert i mot ganske så usikkert.

Denne delen av Judea har et ørkenklima med snittstemperatur i desember på rundt 14 grader og der gradestokken sjelden går lavere enn 8. Rekorden er 26.

Kilder som Det gamle testamentet viser at det var mulig å leve i telt hele året. Hvorvidt man lå ute på marken sammen med sauene, avhenger av hvilke farer som truet, enten det var røvere eller dyr.

Og ingen av disse hadde ord på seg for å sove hele natten. 

Dermed sier det mye at en av de tidligste kildene som omtaler 25. desember nettopp er fra dette området. Kanskje kunne noen noen i Roma eller Efesos ta feil i at gjetere var ute på denne tiden av året. Bodde man i nærheten ville man visst at det var feil.

Det sier altså mye at nettopp biskop Theophilus i Palestina er den første vi har kilder til at nevner datoen 25. desember.

Vi har også en tidligere omtale av at pave Telesphorus forordner omkring år 130 messer "ved Jesu fødselsdag", men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon - og hvilken dato han mente.

Såpass uklart at det er tvilsomt at omtalen stemmer.

Hippolytus av Roma (170-240) forteller i sin kommentar til Daniel-boken at Jesus ble født i Betlehem "åtte dager før Januar, en onsdag, i Augusts 42. regjeringsår". Dette kan telles litt forskjellig, men ender uansett ganske nær 25. desember.

Det var imidlertid ikke desember-datoen som var utgangspunktet. Det fantes en tradisjon blant jøder for at noen store profeter, i hvert fall Moses, døde på sin unnfangelsesdag. Siden Jesus ble regnet som en enda større profet, er det ikke rart om man tenkte på samme måten om ham.

Brukte man 25. mars som dagen for korsfestelsen slik Tertullian gjorde rundt år 200 (i slutten av kapittel 8 av Svar til jødene), var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen.

Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse.

Juleblot og jul

Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet julen ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette fort kan bli siste del av januar.

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk.

At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i det førkristne Norge er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man i det minste vurdere å legge det et par uker ut i januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk.

Eller man kan legge det til Saturnalia rundt 17. desember eller vintersolverv 21. desember.

Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre ... mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.

Selv om det kan være god stemning i «same procedure as last year», bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25.12. er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.

Oppdatert 8.12.2014: Artikkelen hos HEF er blitt forsiktig justert, slik at de mest bastante påstandene er borte, etter denne debatten.

Oppdatert 6.12.2018: Noen av de tidlige kildene til kirkefedrene er justert (flere som nevnes på nettet finnes kun i svært sene avskrifter).

Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Etter en interessant panelsamtale i går mellom nonne og CERN-forsker Katarina Pajchel, sivilingeniør Bjørn Are Davidsen og professor i astrofysikk, Øystein Elgarøy, tar jeg mot til meg og gjengir min innledning.

Siden overskriften var som den var og invitasjonen kom fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, tar innledningen utgangspunkt i religion generelt og ikke en bestemt retning. Det gjør den mindre spiss enn temaet fortjener, men spist er spist.

Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Det er morsomt å snakke om religion og vitenskap, men det er mange grunner til å være ydmyk når man skal inn på to så store og mangfoldige temaer. 

Det er ikke mindre grunn til å være ydmyk når jeg ser hvem jeg sitter ved siden av.

Saken blir ikke enklere av at vi forbinder så mye og ofte så forskjellige ting med disse temaene. For noen er religion noe flott – særlig min religion. For andre er det noe dumt og eller skadelig eller i hvertfall noe som savner ethvert rasjonelt eller empirisk grunnlag.

Naturvitenskap har ikke bare gjort religion overflødig, den har motbevist den.

Selv får jeg vel tone flagg og si at det ikke er min mening. Religion er ikke overflødig eller motbevist.

Hva skal vi så si om forholdet mellom religion og vitenskap?

For det første at religion er mange ting og det er mange måter å snakke om religion. Av og til lurer jeg på om det å bruke ordet religion gir så mye mening. Kanskje hadde det vært bedre å snakke om livssyn eller virkelighetsforståelse eller noe sånt. Men det hadde vel vært en kjedelig overskrift å spørre om naturvitenskap gjør livssyn overflødig.  

Men la oss likevel snakke om religion og veldig enkelt bruke det om oppfatninger som at det finnes helt grunnleggende verdier og en mening med livet, liv etter døden osv. Så er det gjerne også knyttet til bevegelser og trossamfunn med ledere og ofte læresetninger og handler altså ikke bare om mine personlige påfunn på sparket.

Men gjør så naturvitenskap religion overflødig?

Kanskje ligger det en baktanke bak spørsmålet i retning av at religion har vært en konkurrent til naturvitenskap, men at religion nå er beseiret. Naturvitenskapen vant ikke bare så vidt spurten eller med god margin som en Northug, nei den stakk fra tidlig, som Johan Olsson på 5-mila under VM i vinter og gikk alene til mål mens alle måpte av beundring.

Slike tanker kan vi finne hos antireligiøse folk som Richard Dawkins eller salige Christopher Hitchens. De bygger på en forestilling om at religion har forklart tomrom i vår kunnskap. Dess mer naturvitenskapen finner ut, dess færre tomrom, og dess mindre plass til religion. Dermed så man i media i fjor at funnet av Higgs-bosonet «etterlater mindre plass til Gud».

Mens religion i realiteten ikke har handlet om å forklare konkrete naturfenomener, men hvordan det kan ha seg at det finnes en natur i det hele tatt og hvordan vi skal leve i den.

Klassisk sett er det jo som mange har hørt at mens vitenskap handler om hva som finnes, handler religion om meningen med det som finnes. Vitenskapen er deskriptiv, religionen er normativ. Skal vi finne ut hva en bok handler om, er det feil verktøy å se på kjemien i blekket.

Vi lever alle i en fortolket virkelighet, men spørsmålet er om religion er bedre på å fortolke den enn en fysiker eller en sivilingeniør eller naturvitenskapelige undersøkelser samlet.  

Hva er så forholdet mellom religion og naturvitenskap? Er religion overflødig i dag?

Jeg har lyst til å se på fire spørsmål:

1. Er det en nødvendig motsetning mellom religion og naturvitenskap?
2. Har religion ingen berøring med naturvitenskap?
3. Kan naturvitenskap gi støtte til noen former for religion?
4. Kan noen former for religion gi støtte til naturvitenskap?

1.     Er det en nødvendig motsetning?

Det er en ganske vanlig oppfatning at religion i alminnelighet og kanskje kristen tro i særdeleshet er i strid med fornuften. Og dette er ikke bare tilfeldig, det er nødvendig.

Det er derfor det har vært så mye konflikter i historien. Kirken og kristne har fryktet kunnskap og stadig forfulgt modige vitenskapsmenn. Man har holdt seg til Bibelen og dogmer, fremfor vitenskap. Derfor trodde Kirken i middelalderen at jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet, derfor brant Kirken det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria slik at vi har mistet antikkens store kunnskapsarv, derfor motarbeidet man Columbus og Galileo og Darwin og mange andre.

Men stemmer dette?

I hvert fall ikke historisk. I middelalderen visste man at jorden var rund. Biblioteket i Alexandria ble ikke rasert av kristne. Verken Columbus eller Darwin ble angrepet av Kirken. Det eneste store eksemplet på noe som kan minne om dette er Galileo og selv han fikk bare husarrest. 

Selv om Kirken ikke alltid opptrådte så snilt eller lurt har den i langt større grad støttet enn motarbeidet vitenskapen, gjennom universiteter og økonomisk støtte, fra antikken til Opplysningstiden. 

For tusen år siden var en av Europas fremstenaturvitere pave, Sylvester II, opprinnelig Gerbert (945-1003). Den første kvinnelige fysikkprofessoren, Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778), ble støttet av pave Benedikt XIV. Det var hun som innførte Newtons teorier i Italia.

Hvis noen lurer: Ja, jeg kan si mye mer om dette.

Hva så prinsipielt? 

Det motsatte av tro er ikke viten, men mangel på tro - vantro. Det motsatte av viten er mangel på viten. 

Det er ikke slik at alle former for tro er i motsetning til viten, noen former for tro er en forutsetning for viten. Vi kan ikke bevise at vi ikke drømmer eller at vi er rasjonelle osv., vi må forutsette det. Vi må anta (ofte med gode begrunnelser) en hel masse før vi kan begynne å snakke om viten. Det betyr ikke at all tro er like god, men at ikke all tro er like tull.

Det som er spennende for meg er ikke om du eller jeg tror det ene eller det andre, men hvorfor vi gjør det. Har vi noen form for begrunnelse?

2.     Har religion ingen berøring med naturvitenskap?

Man hører stadig at religion og vitenskap er helt forskjellige sfærer. De er områder som ikke overlapper – NOMA - none overlapping magisteria som StephenJay Gould kalte det. Mens vitenskap handler om det som kan måles og veies, handler religion om verdier og meninger.

Siden religion ikke handler om fornuft eller vitenskap, kan den heller ikke være i motsetning.

Og, ja, det er noe sant i dette. Vitenskapen kan ikke si noe om verdier eller etikk eller meninger med livet.

Men hvor mye kan religion si om dette, hvis religion bare er følelser og påfunn?

Skal religion kunne si noe om verdier og etikk, kan den ikke være løsrevet fra fornuften. Jeg må kunne si om det finnes gode eller dårlige grunner for mitt livssynsvalg. Berører ikke religion naturvitenskapen, berører ikke religion livet.

Dermed skal jeg snakke om i hvert fall to måter som religion kan berøre naturvitenskap.

3.     Kan naturvitenskap gi støtte til noen former for religion?

Nå er det liten tvil om at ulike typer religioner er forskjellige også her. Jeg kan snakke best for min egen virkelighetsforståelse, men også ulike varianter av hinduisme, buddhisme og islam kan støttes av naturvitenskap og rasjonell tenkning.

Så er det en fristelse her, rett og slett å lage sin egen vitenskap for å støtte sin tro, eller mene at det normal vitenskap sier ikke stemmer. Det er den type mekanismer som bidrar til kreasjonisme og intelligent design – altså til påstander at verden egentlig er skapt for under titusen år siden eller at det finnes biologiske strukturer som ikke kan ha blitt til uten Gud. 

I stedet for å gjøre religion eller kristen tro mer troverdig, gjør denne type påstander den i stedet mindre troverdig. 

Er det så noe som kan gjøre religion mer troverdig? Jeg skal ikke legge fram en hel masse gudsargumenter eller noe sånn. Men det er områder der naturvitenskap kan peke i retning av at det finnes noe mer enn det rent fysiske, uten at dette er bevis for at det gjør det. Og så kan det selvsagt tolkes ulikt. 

Dette handler om forhold som om at

• Det finnes noe vi kaller naturlover, rasjonalitet, orden og system i naturen
• Matematikk er dels en ren abstrakt og logisk øvelse og dels noe som forbløffende nok egner seg til å beskrive og forstå konkrete forhold i naturen og fysikken
• Hvis noe ikke kan komme av ikke noe, må noe være evig
• Hvis alt fysisk begynte å eksistere kreves en årsak utenfor seg selv – noe ikke-fysisk
• At universet er fininnstilt for liv, passer godt med at Gud finnes

Spørsmålet er hvilke hypoteser om den grunnleggende virkelighet som disse og mange andre forhold passer best med. Og så er det selvsagt motargumenter slik Atle Søvik og jeg har drøft.

Nå betyr ikke det at religion eller én religion nødvendigvis er sann, men dette og annet kan støtte noen former for religion.

4.     Kan noen former for religion støtte naturvitenskap?

I en tid som vrimler av irrasjonelle påstander om alternativ medisin og dyretolker og magiske krystaller og kornsirkler osv. trengs naturvitenskapen mer enn noen gang.

Må dermed religion vekk?

Kanskje, men siden religion handler så mye om grunnleggende verdier og tanker om virkeligheten kan det også være behov for at religion støtter naturvitenskapen. Det er lettere å få religioner til å støtte naturvitenskapen enn å få naturvitenskapen til å avskaffe religion.

Og da kan det være noe ulike ressurser. Jeg usikker på hvor mye tro på at været styres av Tor med hammeren kan støtte vitenskapen, mens jeg har mer tro på religioner som begrunner at det finnes en iboende rasjonalitet i naturen og mennesker.

Selv har jeg i hvert fall lenge tenkt at spørsmålet ikke er om vi har en vitenskap som kan bevise Gud, men en Gud som kan bevise vitenskapen.

Så kan man sikkert tenke ulikt om det, men det er ihvertfall slik i historien og hos mange i dag at man oppfatter at religionen kan motivere til å gjøre vitenskap. Vi ser det hos Kepler, hos Newton, hos Faraday, hos Mendel, hos han som oppdaget Big Bang og mange andre.

KONKLUSJON

Gjør naturvitenskap religion overflødig? Nei, like lite som eksistensen av skrujern. Etter min ringe forstand bidrar naturvitenskapen i stedet til å understreke behovet for religion.

Vi trenger noe som skaper mening, sammenheng, tilhørighet og trøst. Vi trenger fungerende helhetssyn på tilværelsen, begrunnelser for verdier og mening – og dermed også for naturvitenskapens grunnlag, verdier, mening og etikk. Alle livssyn bør være informerte av naturvitenskapen og naturvitenskapen informert av livssyn, for ikke å si inspirert av.

 Men naturvitenskap kan ikke være et livssyn.

Kanskje er det derfor ateister for tiden synes å gjøre det motsatte av hva nye ateister som Richard Dawkins har kjempet for. I stedet for å avvikle religion, ser man at ateister har mye å lære av religion. 

Alain De Botton argumenterer i Religion for Atheists: A Non-believer's Guide to the Uses of Religion for at man i stedet for å avvikle kirker og religiøs kunst, andakter og salmer, får ateistiske kirker og kunst, støttende fellesskap, hjelp og trøst og daglige påminnelser om hva som er bra osv.  Han  insisterer til og med på at det kan være bruk for flere påminnelser hver dag.

Dermed er det slik at naturvitenskapen ikke engang ser ut til å gjøre behovet for noe man kan kalle religion overflødig, selv hos erklærte ateister.

Da mistenker jeg at det jeg har sagt ikke gjør videre samtale overflødig.

Same procedure as always

Siden julegranene som seg hør og bør er tent i alle kirk kjøpesentra, er det på tide å hente fram de tradisjonelle juletankene. Det er til og med snart advent.

Som et preludium lenkes til klangene i Nå er det jul igjen i seneste utgave av St. Olav kirkeblad. Teksten innledes med følgende vers:

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi grunn til ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. 

Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid, betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter. Vi tok opp noe av dette i fjor (St. Olav 6/2012), men siden julen er gjentagelsenes høytid, skal vi se på det igjen fra en litt annen vinkel.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

At man vil nedtone julen som kristen høytid, betyr ikke at man bør omskrive historien.

For det andre at datoen har noe å gjøre med «den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag». Altså er det ikke slik at man feirer jul fordi Jesus ble født, nei, «de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

Og med denne cliffhangeren er det på tide å avslutte bloggposten.

Mer Lewis

Som varslet i går legges denne helgen ut en del av det jeg har skrevet om C.S. Lewis den seneste tiden, denne gang for iTro:

Han er den mest leste kristne forfatter de seneste hundre år. Han er den best likte, også av ateister. Hvem vi snakker om? C.S. Lewis, selvsagt.

Mye henger sammen med hans bakgrunn. Lewis var opptatt av myter fra barndommen. Han leste dem, fortalte dem, dyrket dem, diktet dem. Han levde seg inn i våre dypeste lengsler etter mening og sammenheng, betydning og livsglede. 

Samtidig hadde han en privatlærer som var ateist. Det passet jo godt siden Lewis også var det, men det var ikke fullt så festlig at han ikke lot Lewis nøye seg med myter. I stedet måtte han hele veien begrunne sine meninger med argumenter og evidens. Han slapp ikke unna med kliss eller klisjeer. 

Dette formet oppveksten så mye at da Lewis ble kristen, var det ikke som en flukt fra fornuften. I stedet fant han en sammenheng mellom fornuft, fantasi og følelser. Resultatet var et forfatterskap der han forklarte kristen tro med allegorier og argumenter. 

Han skrev science fiction og barnebøker. Han forsvarte mirakler og at det onde problem ikke gjør kristen tro selvmotsigende. Han snudde på flisa og skrev brev om lure tricks for å friste oss til å tenke på måter som skyver oss vekk fra Gud. Han skapte udødelige skikkelser som løven Aslan og riddermusa Rippipip.

Da Lewis ble ateist hadde grunnen vært at han ikke fant troverdige alternativer. Han ville ikke være en hykler eller late som han trodde på Gud på tross av alt han visste. 

Men etter hvert begynte han å stusse. Var tingene virkelig som moderne tenkere la opp til? Var alt utelukkende upersonlige naturprosesser? Fantes egentlig ingen verdier eller fri vilje eller skjønnhet? Var alle egentlig drevet av irrasjonelle motiver? Var det virkelig så «voksent» å gjennomskue alt? 

Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon. Vi led av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så konsekvenser av ulike ståsteder. Problemet var ikke at konklusjoner mange trakk fra vitenskapen ødela for religion, men at de ødela for rasjonalitet. Er våre konklusjoner styrt av noe annet enn gode begrunnelser, kan vi aldri vite om de er sanne. 

Lewis viser ikke dermed at gudstro er sant. Men han har vist at vi kan diskutere gudstro uten mistenkeliggjøre motiver. Han trodde selvsagt ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en start å argumentere noen til å tenke.

Hvor skal man så starte med å lese Lewis? Som alltid avhenger det av egen bakgrunn, men tre bøker kan anbefales. Den første er Løven, Heksa og Klesskapet. Selv om du sikkert har sett filmen, er boken verdt å lese. Liker du den, er de andre Narnia-bøkene minst like gode, noen er også bedre. Så vil jeg anbefale artikkelsamlingen Omforlatelse som kom på norsk i 2012. Den viser mange sider av Lewis. Synes du den er god kan du gå videre til hans dypt reflekterende bok om Mirakler eller til Djevelen dypper pennen som viser hvordan vi best kan fristes til å forlate Gud. Det er likevel mer sannsynlig at den frister deg til å lese alt av Lewis.

Femti år etter Lewis

Siden det i dag er 50 år siden C.S. Lewis gikk bort, legges i helgen ut en del av det jeg har skrevet om Lewis de seneste tiårene.

Første artikkel er i anledning hans hundreårsdag i 1998, skrevet for et kristent publikum, nærmere bestemt Korsveimagasinet. Dette er altså før både Ringenes Herre- og Narnia-filmene ble ikoniske med køer og teltleire, før Lewis-grupper på Facebook og Luther forlags nysatsning inkludert en samling av Lewis' beste artikler, bestemt av norske eksperter. 

Og så er det før blogging har endret måten mange skriver på.

C . S .  L e w i s   i   h u n d r e !

Det er ingen liten begivenhet vi nå skal markere! For det er gått 100 år siden vårt år­hun­dres mest innflytelsesrike kristne forfatter ble født, i Belfast 29. november 1898.

Og bare navnet C.S. Lewis vekker nok assosiasjoner hos mange. Narnia-serien er etterhvert lest av atskillige. Hans mang­fol­dige bøker om tro og tanke selger over hele verden. Ekteskapet med Joy Davidman ble grip­ende skildret i filmen Shadowlands.

Det er ikke tilfeldig at det i år er gitt ut frimerke med Lewis­motiv, reist statue og planlagt danseoppsetning.

Men at Lewis er relevant i Kors­vei­sam­men­heng som mer enn en tilfeldigvis svært populær kristen forfatter er det kanskje ikke så mange som aner.

Det høres nok litt voldsomt ut. Men antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller - hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige - og har skjedd.

Utallige samlinger foredrag, prekener og bokanmeldelser er kommet de seneste årene. Da kona Joy døde av kreft skrev han en ”dagbok” som viser lidelsens pro­blem også fra innsiden (A Grief Observed, 1961), fra fortvilelse og sinne, til forståelse og trøst. Hans faglige verker om middelalder og renessanse er blitt klassikere. Og den første boken i serien om Narnia, Løven, Heksa og Kleskapet, er nylig kåret til en av verdens beste bøker for barn, bare slått av Charlie og sjokoladefabrikken.

Hva dette kan ha med Korsvei å gjøre blir selvsagt klarere når vi ser mer på hans forhold til science fiction og middelalder.

Da jeg leste Malacandra - eller Out of the Silent Planet - som 17 åring - syntes jeg det var en spennende, vakker og morsom bok. Selv om den ikke en gang forsøkte seg på vitenskapelig science fiction, klarte han å formidle tanker, idéer og stemninger som var interessante og ganske annerledes enn norske tenåringer var vant til. Ikke minst slutten der marsboerne får vite hvorfor mennesket har rett til å spre seg over hele universet og legge under seg alle planeter.

Lewis viste det plumpe og dumme i denne ”moralen” ved å oversette til et språk som ikke hadde ord for grådighet, erobring og andre uttrykk fra jorda - der det hadde vært et syndefall.

Da jeg leste boken som 20-åring hadde jeg i mellomtiden fått lov til å få samme livssyn som Lewis. Det gjorde at en rekke ting jeg ikke hadde sett første gangen ble klare. For han hadde rett og slett skrevet science fiction som tok utgangspunkt i en kristen oppfatning av universet. 

Og den var ikke akkurat som i kristendomstimene - der var det i grunnen lite kobling mellom engler og erobring av verdensrommet.

Lewis hadde skrevet boka ut fra en dyp overbevisning om at troen handlet om hele universet - altså som noe større enn man får inntrykk av i mange prekener. 

Og noe som kunne brukes til å vur­de­re – og stille krav til - politikk, overbevisninger og livsstil.

Men det skulle fortsatt ta år før jeg virkelig forsto hvor lite av dette han selv hadde funnet opp. Som ledende fagmann og foreleser i Oxford - og kanskje i England - på middelalder- og ren­ne­s­an­se­litteratur tok han rett og slett utgangspunkt i middelalderens verdensbilde. Noe original og ikke lite modig i en sjanger dominert av “hard vitenskap” og forfattere lite positive til kristendom - og om mulig enda mindre til den ”mørke middelalderen”.

Lewis klarte kunststykket å være så konservativ som mulig - ved å gå tilbake til mid­del­alderen og antikkens syn på ånd og ansvar og helhet – i en spennende fortelling. Og vise kristendom som noe ganske annet enn media ofte vil ha det til. Der kan det spille liten rolle for bildet man sitter igjen med om de på skjermen er kulturradikalere eller TV-evangelister.

Min erfaring er at hvis du vil gå dypere og lenger enn overflaten er Lewis verdt nærmere be­kjent­skap. Han gir uvante og stimulerende perspektiver på alt fra vårt forhold til natur og kultur, til moral og mot. Uten at det dermed er grunn til å være enig i alle hans oppfatninger.

Men nettopp i møte med en som tenker så spennende – og ”gammeldags” - kan jeg utforske mine egne verdier. Noen ganger slik at de endres, andre ganger ikke, men jeg har i hvert fall fått mer respekt for et annet syn. Og det han pre­sen­terer er så forfriskende at han er av de som mest har formet mine verdier mot slutten av dette årtusen. 

Dette kan være vanskelig å ta til seg uten eksempler. For Lewis er det ikke tilfeldig å starte en sci­ence fiction-fortelling med fottur i regn. Ikke bare fordi han selv var glad i fotturer – og regn - men for å vise verdien i de små gleder. Og at det kan være vi har skilt oss fra skaperen – og fra naturen – når vi ikke liker dette.

Begge deler kommer av vårt enkle ønske om å sette oss selv først. Lewis ser at det dypest sett er derfor vi utnytter og ødelegger naturen - dess mer dess større mulighet. Selv såkalte naturfolk øde­legger. Satt på spissen er den eneste fordelen de har over oss at de ennå ikke har fått redskaper og fristelser som gjør det mulig – og ”lønnsomt” - å rasere så mye.

Lewis hadde ingen ting imot vitenskap utført i dyp respekt for skaperverket, for å bedre våre liv på jorden. Så lenge man ikke utførte den på bestialske måter - som ved dyreforsøk, eller rasering av naturen. Han skrev artikler, romaner og prekener mot begge deler. Det opptok ham, lenge før noen grønn bølge og Arne Næss.

Verdien av det enkle og alminnelige var et stort poeng for Lewis – fra gress, trær og busker, til vertshus og venner. Livets ”enkle gleder” viste nettopp Guds overveldende skaperglede. En overflod av gråspurv og løvetann vitner sterkere om hvor glad Gud er i å skape, enn like mange på­fugl og tulipaner.

Vi får et forvarsel om hvordan det egentlig står til når han i en roman (That Hideous Strength, 1945) lar en tilsynelatende velmenende stiftelse hogge trær for å bygge et forsknings­institutt. Det blir en na­tur­lig forlengelse når de siden tukler med naturen for å fremme sine egne - og ”men­nes­ke­he­tens” - mål. De vil overvinne døden ved å lage det Nye Menneske som kunstig, maskinelt liv. Og dermed frigjøre seg fra alle problemer, sykdommer og sorger som hører til det naturlige livet - «Nature is the ladder we have climbed up by, now we kick it away».

For Lewis var det ikke kristendommen som har ført til økologisk krise fordi den satte oss høyere enn naturen. Fra skapelsesberetningen vitner Bibelen om at naturen - eller skapelsen - handler om Guds skjønnhet og skaperglede. I stedet er det vår kollektive flukt fra Gud, fra en verden der Gud var aktiv også i naturen (slik man så det i middeladeren), sammen med en stadig mer effektiv jakt på fortjeneste fra - og full styring over - skaperverket.

Med Chesterton delte han synet på det uheldige ved maktkonsentrasjoner. Lewis støttet hans politiske ”tredje vei” – distribu­tis­men. Dette var en front mot både kapitalisme og sosialisme. Målet vart å få spredt eiendom og innflytelse mest mulig. Imotsetning til datidens drømmer om det britiske imperium - eller dagens verden av flernasjonale konsern.

Lewis kristentro gjenspeiler seg i alle sider ved livet, fra jubel over mat og måltider (mange nydelige skildringer av dette både hos Lewis og hans venn Tolkien), til glede over barn og lek og eventyr.

For å si det litt enkelt var hverken Tolkien eller Lewis spesielt begeistret for puritanisme, kapitalisme eller den industrielle revolusjon. Her står de urokkelige og obsternasige sammen med en annen stor engelsk kristen kulturpersonlighet - som påvirket dem begge - G.K. Chesterton. Lewis mente at det ikke var spesielt stor forskjell på altfor vanlige utslag av såkalt «anvendt vitenskap» og god gammeldags magi. Begge handlet om å skaffe kontroll over naturen og livet. Uten at vår etiske innsikt og utvikling hold tritt.

Det er langt fra tilfeldig at Lewis settes så høyt av alle kirkesamfunn. Hans økumeniske innflytelse er betydelig. Selv om han var anglikaner la han vekt på ”almen kristentro” – Mere Christianity. Og han lengtet etter kristen gjenforening, at alle kirkesamfunn kunne finne tilbake til – og fokusere på - en felles tro på det sentrale. Ikke minst derfor er det interessant å være med på diskusjons- og nyhetsgruppen MereLewis sammen med katolikker, ortodokse og atskillige varianter reformerte.

Lewis er fortsatt verdt å lese – kanskje mer enn noen gang. Ikke minst fordi han velger et annet ståsted enn de fleste kristne forfattere. Han inspirerer til virkelig å tenke over – og leve etter – hva troen handler om. Han er samtidig av de man slett ikke trenger dele livssynet til for å lese. Lewis har - selv om virkelig vet hva han vil si - en sjelden evne til å sette seg inn i ulike leseres perspektiv. Og klarer å vise hva livet handler om – spenningene, smerten og storheten.

Spesielt bør han leses som motgift til velmente, men akk så sløvende, ”kristelige sannheter” i våre mange sammenhenger. For ikke å nevne alt som smaker av amerikanifiserte TV-evangelister og deres vesen.

Et godt innblikk i hans liv og virke – og mer utfyllende oversikt over bøker og norske utgaver, er for øvrig gitt i Oskar Skarsaunes hefte Myte og virkelighet på Credo forlag.