Nye ateisters store problem

Det er blitt en vane på denne bloggen (og i bøker om historiske myter og andre pussige påstander) å peke på feil og fordommer hos det som ofte kalles nye ateister.

Dermed har nok enkelte undret seg over hvorfor jeg ikke har sagt noe konkret om Guds store problem, en VG-kommentar som har skapt mye klikk og klapp.

Årsaken er ikke bare at jeg har kommentert poengene mange ganger. Det handler vel så mye om hvor ofte det er mulig å snu seg rundt når man oppdager feil på internett.

Og hvor interessant det er hver dag hver uke.

I mellomtiden har heldigvis andre rukket å kommentere Hans-Petter Halvorsens innlegg. Det hjelper ikke at han har rekorden i antall kommentarer på Verdidebatt, når en skolert ateist for engangs skyld setter seg ned og skriver Contra Halvorsen.

For dette handler mindre om "ateister mot kristne" enn om folkelig debatter mot faglige.

Det Halvorsen reagerer på, er blant annet en frase fra innvandringsminister Sylvi Listhaug som takker høyere makter for at hennes bror overlevde en ulykke der en annen omkom.

En tilforlatelig og sympatisk kommentar? Les den igjen. Og igjen. Og enda en gang, om nødvendig. Dette er nemlig et eksplisitt eksempel på den mangel på refleksjon som preger så mange religiøse når det gjelder implikasjonene av det de selv tror om verden.

Dermed skulle man vente at Halvorsen selv var nøye med å unngå mangel på refleksjon. At han satte seg godt inn i debatten, leste relevant faglitteratur og vurderte sterke og svake sider ved den.

I stedet viser han mer iver enn innsikt.

Har man bestemt seg på forhånd, lar man seg sjelden forvirre av fakta. Muligens er grunnen at Halvorsen har en sperre mot å tro at det finnes en seriøs debatt om gudstro.  Kanskje oppfatter han religionsfilosofi som like rasjonell og relevant som nissefilosofi.

Uansett årsak viser han ikke interesse for å lese seg opp på temaet. I stedet bruker han tiden på å kommentere det.

Dermed er det slik Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no, peker på i omtalte Contra Halvorsen, at Halvorsen ikke er kjent med at argumentet han fremfører i full offentlighet i Norges største avis er tilbakevist.

Noe som det nok tyder på gjelder flere, ut fra applausen han har møtt.

Vi kan begynne med versjonen av ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på. 

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume, Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist.

Denne tilbakevisningen stammer i moderne tid først og fremst fra Alvin Plantingas God, Freedom and evil, og den påfølgende debatten innen religionsfilosofien siden 1970-tallet. 

En som har jobbet mye med temaet er Atle Ottesen Søvik, bl.a. i en doktorgrad også utgitt på et fagbokforlag og et (langt kortere) kapittel i Eksisterer Gud?.

Skal man diskutere temaet uten mangel på refleksjon, hjelper det å ha lest Søvik. Ikke minst siden han i stor grad følger Keith Wards analyser og dermed har dels andre og dels flere poenger og innfallsvinkler enn Plantinga.

For likevel å vende tilbake til sistnevnte, er det han viste (som omtalt i denne bloggserien) kort fortalt at det ikke er logisk selvmotsigende med en god og allmektig Gud i en verden der det også er lidelse, enten vi snakker om naturkatastrofer, fæle sykdommer eller menneskelige grusomheter. 

Eller rett og slett at vi alle skal dø en gang.

Grunnen er kort sagt at man da må vise logisk at Gud ikke kan ha noen som helst grunn til å tillate lidelse og død. 

Dermed trenger man strengt tatt ikke en bredt akseptert forklaring (teodicé) på hvorfor Gud tillater det onde. Det er flott med en slik (og det er blant temaene Søvik tar opp), men at du eller jeg ikke forstår noe, har aldri vært et argument mot at det vi ikke forstår ikke kan stemme. 

Nei, hvis det man hevder er at det er logisk selvmotsigende med både Gud og lidelse eller at dette med nødvendighet gjør Gud slem eller dum eller maktesløs eller alt sammen, må man vise med et gyldig argument at dette nødvendigvis må være slik.

Nå er ikke dette alt vi kan eller bør si. Siden vi styres av mer enn logikk, er det viktig å snakke om også andre forhold, som her i en omtale av Stephen Frys kjente replikk (som Halvorsen lener seg mot, igjen uten motforestillinger) om at Gud er gal og egoistisk siden barn får beinkreft. 

Men uansett hvor mye mer man sier, er det fortsatt slik at eksistensen av lidelse ikke gjør det rasjonelt berettiget å avvise en god og allmektig Gud.

Noe også en ateist som Westergaard understreker. 

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Nå har Halvorsen skrevet om mer enn dette, ikke minst etter tilsvar fra Knut Arild Hareide om bl.a. kristne verdier.

Altså kan det bli flere bloggposter de nærmeste dagene.

Her er den neste.