Norge i går

Siden det ligger ett og annet ute på nettet av gamle skriverier og utgåtte linker, er det greit å la noe gå ut også her.

Mer bestemt en debattodyssé i 2002 om min anmeldelse til nærmeste i Vårt Land av Aril Edvardsens første bok med kultarkeologisk kreativitet (Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1).

Ikke overraskende fikk den redaksjonen i Norge IDAG til å reagere skarpt ("I en kristelig avis anmeldte man den totalt på den politiske korrekthets premisser") og meg til å gjøre den interessante øvelsen å forsvare en anmeldelse i én avis i en annen avis.

Noe som førte til en enda skarpere kommentar i NID og min sluttkommentar med klisjeer og teskjeer 27. desember 2002, gjengitt under med oppdaterte linker og uten en del utdatert informasjon.

Til gjengjeld har jeg beholdt upresis informasjon om Thor Heyerdahl (som altså ikke fullførte noen vitenskapelig utdannelse).

Vi snakker altså om


Noen kommentarer til Robert Solvang om mine tanker om Aril Edvardsens nyeste bok.

For ordens skyld nevnes at det selvsagt var hyggelig at Norge IDAG trykket mitt private hjertesukk til redaksjonens underlige omtale av min anmeldelse fra i fjor. Men ettersom man dengang ikke engang tok seg bryet med å sjekke hva jeg het, bes om at man i den videre diskusjon også er oppmerksom på mitt etternavn. I tillegg til å lese min anmeldelse en gang til.

Det er litt underlig at Solvang reagerer på at tredjeparten av innlegget var et forsvar for min anmeldelse i Vårt Land av Edvardsens første bok.

Dette ble kritisert av Norge IDAG, fordi han den gang «ikke tok bokens fakta og argumentasjoner opp, men trakk seg trygt tilbake i avvisende adjektivers verden». Når han nå skulle omtale den nye boka, skulle en tro at han ville gjøre sitt beste for å unngå samme kritikk, men det virker ikke slik. I stedet for å finne bokas «røde tråd» og beskrive denne for leserne, formidler Are et fordreiet hovedbudskap, hentet fra et intervju av Edvardsen i Fedrelandsvennen.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser dette. Mitt poeng var rett og slett ikke å "anmelde" eller "omtale" Edvardsens nye bok konkret (den forelå ikke i handelen da han ble intervjuet av Kristelig Pressekontor), kun å vise til at min anmeldelse IKKE var slik Norge IDAG hevdet med fynd og klem. Jeg antok da at denne anmeldelsen var tilgjengelig for redaksjonen ettersom de hadde gjort et slik nummer av den, men jeg forstår nå at det ikke var tilfelle. I tillegg oppga jeg flere linker som ga veldig detaljert kritikk av en del av Edvardsens kilder.

Ettersom heller ikke Solvang synes kjent med min anmeldelse har jeg lagt den ut her (ny link). Jeg gjentar også kritikken av Graham Hancock (som omfatter stoff om Hapgood, gamle sjøkart, pyramider og "orionmysteriet") som finnes (nye linker) her og her.

Jeg ber vennlig om at man i en eventuell videre debatt gjør seg den lille anstrengelse å gjengi meg og mine argumenter, og ikke sloss mot fugleskremsler.

I ettertid har jeg selvsagt også lest boka og skal lage en anmeldelse i løpet av jula.

Men jeg kan vel allerede nå røpe at den ikke blir mer positiv enn den første. Det er rett og slett utrolig å se hvor lite Edvardsen forstår av det han skriver om, og hvor lite han har sjekket sine kilder. Det er en gåte at Hermon forlag kan gi ut en slik bok uten å bruke faglige eller språklige konsulenter.

Et eksempel for å klargjøre hva jeg mener. Edvardsen gjør i innledningskapitlene mye ut av menneskespor sammen med dinosaurer i Paluxy River. Hans egen informant og guide i området er "Dr" Carl Baugh og hans kreasjonistmuseum i Texas.

Men det nevnes ikke at Baugh er såpass kontroversiell at selv andre kreasjonister i USA tar avstand fra ham. "Answers in genesis" (AiG) en markant ungjords-kreasjonistorganisasjon har en egen webside hvor de går i rette med Baugh. Denne finnes nå tilgjengelig også under Paluxy-sidene på TalkOrigins.

"Bevisene" ved Paluxyelven er ikke bevis, og igjen burde Edvardsen sjekket dette, f.eks. ved å gå inn på og tenke over argumentene på Talk Origins her.

Edvardsen titulerer Baugh som Dr. Baugh, men Baughs akademiske grader er av tvilsom karakter.

Det er trist at Edvardsen ikke har evnet å kunne vurdere dette. Med minimalt arbeid burde Edvardsen kunne funnet ut hvor useriøs Baugh er. Det sier dessverre mye om hans manglende evne til å nærme seg kritisk det fagstoffet han jobber med.

Tilsvarende kan man ta for seg en rekke av Edvardsens videre "bevis". Det hele bærer så mye preg av hastverk, gjentagelser, foregripelser, dårlig norsk, trykkfeil, feil formler og manglende kildekritikk at jeg aldri har sett noe lignende.

Jeg har allerede oppfordret flere til å kjøpe boka for å lære hvordan man ikke skal drive forskning.

Når Edvardsen skriver om metrologien (læren om måleenheter), er dette altså som Solvang sier "så detaljert at det er vanskelig å følge med". Det er også ganske tydelig at heller ikke Edvardsen selv helt henger med i svingene, noe han da også innrømmer i boka. I tillegg lar Edvardsen seg imponere av alminnelig geometri. Det sier mye om hans egen matematiske forstand når selv kunnskap om likebente trekanter blir fremstilt som "høyerestående matematikk" og bevis på hans tese.

For ordens skyld bør nevnes at jeg altså ikke er grunnleggende negativ til Edvardsens teser om omfattende havseilaser. Jeg ønsker og håper det er mulig å finne solide spor etter store fortidssiviliasjsoner. Men de bevis Edvardsen legger frem er dessverre langt fra gode nok, i tillegg til at han som nevnt i min anmeldelse i fjor ikke engang berører viktige innvendinger.

Når så Solvang kommer til mine "hovedgrunner" tillegger han meg meninger som jeg ikke har, antagelig fordi han ikke har lest de tingene jeg har skrevet andre steder.

Når jeg står fast på at vi ikke må etablere noe "kunstig skille mellom kristen tro og dagens anvendte vitenskap», er ikke det fordi jeg ikke er veldig klar over at mange blander livssyn inn i sine tolkninger av vitenskapelig forskning. Dawkins, som Solvang nevner, er et skoleeksempel på dette. Men skal vi angripe Dawkins må vi gjøre det ved både å være gode vitenskapsmenn og gode tenkere og tolkere av vitenskapelig forskning, og ikke minst av grunnlaget for dette.

Det virker rett og slett mot sin hensikt bare å avfeie dette ved å snakke om en forstokket mafia av vitenskapsmenn. Det er synd at Edvardsen i så liten grad synes kjent med seriøse kristne tenkere. Resultatet er at han dessverre for ofte bruker tvilsomme kilder som "Dr." Baugh, og ikke klarer å ta noe oppgjør med livssynsbasert premisstenkning eller metodebruk i ulike fagfelt.

Jeg står også fast på at "Edvardsen forsterker fordommer om «dumme kristne» ved å angripe og harselere over fag han selv ikke har utdannelse i".

Dinosaursporene er da bare ett eksmpel, selv om det vanskelig kan bli mer graverende enn akkurat det, og det da kan være fristende for de som vil ta et oppgjør med dette å bli litt vel "morsomme". I tillegg kan nevnes den graverende feilslutningen at gamle kart skal gjengi Antarktis, samt at Edvardsen ikke er i nærheten av å bruke fag som genetikk, metallsporing og medisin. Nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer på 14-1500-tallet, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt over Atlanteren.

Ellers forstår jeg selvsagt at det er mulig å se fagene ovenfra og med en annen innsikt enn spesialistenes. Men det øker nok ikke troverdigheten å vise til at Heyerdahl gjør det samme. I motsetning til Edvardsen har faktisk Heyerdahl en vitenskapelig utdannelse på noen av feltene han berører. Men skal man bevege seg utenfor sitt eget felt, er det avgjørende å vise at man er i stand til å forstå hva feltet handler om og hva som er premissene det bygger på.

Heyerdahl har som kjent sine svakheter der og har møtt svært mye velfundert faglig kritikk. Edvardsen har langt flere svakheter, dessverre så omfattende og store at han igjen kommer til å bli "tiet ihjel". Seriøse forskere har annet å drive med enn å lese det de oppfatter som "diletanter". Dermed er det opp til spesielt interesserte som Solvang og meg å føre en slags debatt om dette.

Når jeg skriver at Edvardsen «antagelig uten å være klar over det» i stor grad bygger på okkult orienterte forfattere, er det fordi svært mye av tesene og argumentene hans er de vi har funnet hos disse i flere tiår. Dette har konstituert et paradigme hos mange av disse, og Edvardsen bygger videre på dette, selvsagt uten å ta med seg det øvrige tankegodset deres.

Men poenget er altså at den "forskningen" disse bedriver er som hos de fleste påvirket av deres eget livssyn, og det er dermed er grunn til å vurdere det med dette synet i bakhodet. Det anbefales å kikke innom denne listen på Amazon for å se hvor opptatte de esoteriske miljene er av denne type teorier. Om ikke Edvardsen bruker alle disse som kilder, finner vi stor overlapp i tanker og argumentasjon.

Ettersom jeg er sivilingeniør som arbeider innen feltet kreatvitet og innovasjon, har jeg stor glede av å lese bøker av kreative personer som Edvardsen. Jeg har samlet på slike i mange tiår, og er svært fascinert av alle som går utenfor "boksene". Utfordringen er imidlertid at man i tillegg til sin kreativitet og evne til å "oppsummere på tvers", fremlegger en type "funn" og "bevis" som holder, spesielt i forhold til alternative tolkninger og seriøse faglige innvendinger.

Jeg kommer selvsagt nærmere tilbake til dette i den konkrete anmeldelsen jeg skal skrive i jula.

Bjørn Are Davidsen, 27.12. 2002

Hvorfor en muslim beundrer Den katolske kirken

Det er ikke vanskelig å svartmale Den katolske kirken, selv om det hjelper å være mer enn noen smuler ensidig i kilder og fakta.

Det er heller ikke vanskelig å rose eget livssyn som overmåte rasjonelt og redelig, i motsetning til alle som er ufordragelige nok til å mene noe annet.

Dermed er det grunn til å gni seg noen desimeter i øynene når den (riktignok "sekulære") muslimen Tamer Nashef  bruker mye spalteplass på å skamrose Den katolske kirken i oppslaget I’m a Muslim But Here’s Why I Admire the Catholic Church.

Så finnes det underligere forestillinger enn at noen kan komme til å gjøre ett poeng eller tre av at stedet han oppfatter som passende å dele så pussige oppfatninger, er Strange Notions.

Noen utdrag antyder tonen.

First, allow me to start this short article with what might be deemed a startling confession: I am not a Catholic, nor am I even a Christian. In fact, I am a secular Muslim and an avid reader of philosophy and history with an unswerving commitment to the unmitigated truth no matter where it is even, nay especially, if it runs counter to commonly held beliefs.

I have spent the last few years researching the history of Christianity, especially the Catholic Church in the Middle Ages, and was shocked to discover that almost everything we had been taught about Catholicism was erroneous and apparently affected by anti-Catholic bias. 

Dermed gikk Nashef gjennom en intellektuell omvendelse, antagelig et godt stykke på vei inspirert av Toby Huffs utmerkede bok om forskjeller og likheter i tidligmoderne vitenskap i Islam, Kina og Vesten.

Det bør ikke overraske at disse vilkårene var noen smuler ulike.

In contradistinction to what most people both in the West and Middle East think, the Catholic Church and Church Fathers did not suppress science, reason, and knowledge. Quite the opposite, in many cases they even encouraged the acquisition of secular learning and the pursuit of science, and placed a high premium on man’s rational faculties. I was also astonished to discover that the “dark" Middle Ages were not intellectually barren after all. This period was not one of utter stagnation, superstition, or the persistent persecution of natural philosophers.

Iveren og informasjonen han deler i gjennomgangen av sentrale tenkere som Gerbert av Aurillac (matematikkpaven i år 1000) og Thomas Aquinas, er forbilledlig.

Noe av det mer slående når man skal presentere middelalderen, er bredden i temaene. For å yte historien noenlunde rettferdighet tar Nashef opp alt fra teknologi til sentrale tenkere, fra vitenskap til vannpumper, fra universiteter til utrolige klokker.

Han presenterer også underlige forhold som det formidable oversettelsesarbeidet, spesielt fra 1000-tallet og renessansen i det 11. og 12. århundre med den påfølgende fremveksten av universiteter som mer enn noe sikret at vesten fikk en forankret rasjonell kultur, finansiert og støttet av Den katolske kirken.

Som var den største sponsor av vitenskap helt frem til 1800-tallet.

Men ville nok vært en enda underligere forestilling at konspirasjonsteoretikere, nye ateister, populærvitenskapelige journalister eller medlemmer av Islam Net skulle gå gjennom en tilsvarende omvendelse som Nasher med det første.

Evolusjon kan skape debatt

Siden Atle Ottesen Søvik har stukket hodet inn i veps verdidebatten igjen, kan det tenkes noe mindre stimulerende enn å lenke til Kan Gud skape ved evolusjon?.

Målet er å diskutere om det er en motsetning mellom kristen tro og evolusjonslæren. I det ene hjørnet Atle, i det andre, røkla. Det er kort sagt bare å ønske lykke til.

Som Atle vil merke føres slike debatter gjerne fra seks posisjoner.

1. Ja, Gud kan skape ved evolusjon! (Hva alt fra hva Den katolske til Den norske kirke mener, samt en rekke oppegående ateister, for ikke å si selveste Dekodet)
2. Nei, evolusjon motbeviser Guds eksistens! (Hva opptil flere ateister mener)
3. Nei, du kan ikke både tro på evolusjon og Bibelen! (Kreasjonister og enkelte ateister)
   
4. Fakta motbeviser evolusjon! (Vi er da i både kreasjonist- og Intelligent Design-land)
5. At kristne ikke tror på evolusjon, motbeviser kristen tro! (I mer nøttete nyateistland)
6. Selv om kristne tror på evolusjon, er ikke kristen tro bevist! (Nøkterne ateister)

Interessant nok har også Kjell Tveter meldt seg på fra side 9, med Atles første tilsvar på side 11.

Dermed kan vi håpe på en oppklarende diskusjon om argumenter og vinklinger i Tveters seneste bok, både fra Atles side og mer vanlig mistenkte ateister.

Muligens utvikler universet seg slik at også jeg får anledning til å bidra.

Lidelsens problem og andre sannheter

Siden jeg i anmeldelsen av Erik Tunstads Evolusjonsbok hadde noen kommentarer om "til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter", er det ikke uventet at han på sin side benytter anledningen til noen kommentarer om Det ondes problem på forskning.no.

Man kan nok finne større overraskelser enn at jeg kommenterer dette her og nå, forhåpentligvis ikke for sleivete.

Det første som slår meg et at Tunstad rett og slett begir seg utenfor fagfeltene han har lest seg opp på. Han opptrer som når en kreasjonist som ikke er biolog uttaler seg om biologi.

Tunstad skriver på forskning.no uten å forholde seg til en eneste forsker.

Han har heller ikke lest min populærfremstilling her. Han har ikke lest bøkene her. Han har ikke tatt debatten her.

Tunstad har ikke lest seriøs religionsfilosofi og det synes.

Muligens er grunnen at han ikke kan tro eller tenke at det finnes noe seriøst. Mener man at en konklusjon er tull, er det dessverre en naturlig tanke at argumentasjonen er enda mer tullete.

En tanke det dessverre er forståelig at blir bekreftet om man diskuterer temaet med gudstroende som heller ikke har jobbet seriøst med temaet.

Hva er det så Tunstad sier?

Monoteistiske religioner, som jødedommen, islam og kristendommen, har i århundrer jobbet med å perfeksjonere sine intellektuelle C-momenter, desperate etter å forklare hvorfor og hvordan en allmektig og tvers igjennom god Gud kan tillate ondskap å eksistere, uten samtidig å fremstå som schizofren.

Ja, dette har det vært jobbet seriøst med i mange hundre år. Det finnes et vell av fagbøker om temaet innen religionsfilosofi. Det tas doktorgrader på dette, også i Norge. Av folk som er ganske så kunnskapsrike, også om evolusjon.

Og som forsvarer evolusjon like iherdig som Tunstad.

Skal man diskutere et tema, er det greit å forholde seg til det beste av argumentasjon og ta folk på alvor. Det er ikke like greit å farge debatten med nedsettende betegnelser og emosjonelle ladninger.

Det er dermed beklagelig at Tunstad setter tonen ved å snakke om "å perfeksjonere sine intellektuelle C-momenter" og hevder at man er helt "desperate" etter å forklare dette. Det ligger utenfor hans erkjennelseshorisont at man i stedet diskuterer utfordringer i full åpenhet og lærer av dem, drøfter problemstillinger og ofte kan gå videre med ny innsikt.


I stedet for å forholde seg til fagdebatten, karikerer han den, uten å kjenne den. Hans empiri er den folkelige debatten, mer presis personene han selv har diskutert med.

Som så ofte i slike runder settes ikke opp det ondes problem som et logisk argument. Det vises ikke hvor og hvorfor argumentet gjør gudstro umulig. Det skilles ikke mellom Det ondes problem som en praktisk utfordring (hvordan og hvorfor motivere seg til å bekjempe lidelsen i verden), som en logisk utfordring, som en sannsynlighetsutfordring eller som et krav om en teodicé.

Det synes i stedet å koke ned til en uangripelig teodice, som vi alle må forstå, ellers faller Guds eksistens på det gode logiske grepet Personal Incredulity.

Hva nå Tunstad ser som problemet mener han at Løsningen™ (og han mener nok da teodicéen) gudstroende tyr til er og blir fri vilje og fri vilje alene.

Den vanligste forklaringen er at «Han» gjør det for å gi rom for «fri vilje». Hvis det ikke fantes ondskap, går argumentet, ville mennesket ikke kunne velge mellom godt og ond – og dermed hadde ikke mennesket hatt fri vilje.

Det blir ikke bedre når han tror at argumentet kun går på to helt skarpe og adskilte alternativer, "godt og ondt".

Litt sleivete, kan vi innvende at Gud kanskje burde ha skapt vrondskap, slondskap, gnondskap og fondskap også – for uten disse, kan vi jo ikke velge å ikke være vronde, slonde, gnonde og fonde – og dermed har vi jo heller ikke fri vilje?

At et argument som involverer fri vilje handler om fri vilje blant alle slags alternativer, synes ikke å slå Tunstad. Har man først fri vilje, kan man velge mellom alt fra grodt til blondt. Man kan velge å elske, man kan velge hvem man vil elske.

Man kan til og med velge å følge argumenter dit de leder og ikke bare være styrt av uavvendelige biokjemiske prosesser i hodet i en hundre prosent deterministisk verden.

Så tror han at ondskap er noe Gud har skapt og altså ikke noe mennesker skaper ved sine valg eller finnes som følge av faste naturlover, biologi og så videre. Og fortsetter med sin pussige vri om at fri vilje for kristne kun handler om to ting. Uten å referere en eneste kristen, forsker eller filosof.

Eller for å være litt mindre «sleivete»: Gud kunne jo bare latt være å skape ondskapen – vi kunne jo likevel eksellert vår frie vilje i forhold til andre vanskelige valg. Skal vi drikke eller være avholds? Skal vi være homo eller hetero? AP eller FrP? Kjøtt eller vegetar? Harry Potter eller Ringenes Herre? Ville ikke dette vært like bra?

Tunstads stråmannsteist har tunnelsyn på Godt og Ondt. Som i følge Tunstad altså er skapt av Gud, muligens på linje med blomster og bier.

Nei, svarer monoteistene – skal vi utvise Fri Vilje™, da MÅ det nesten være i valget mellom akkurat disse to nevnte, Guds påfunn – altså det onde og det gode.

Så begynner Tunstad å argumentere mot sin stråmann.

Unnskyld meg, men ser vi ikke her en antydning om at ondskapen finnes – uavhengig av og forut for Gud?

Til hvilket det beste svaret nok er et forsiktig "hæ?",

På hvilken måte antyder det at Gud angivelig skapte ondskapen, at den eksisterte før Gud? Det hadde vært interessant å se hvor God™ argumentasjon Tunstad kan føre for at noe kan eksistere før det eksisterer.

Men bare eksistensen, omtrent som i en platonsk idéverden av godt og ondt, forteller Tunstad at dette må ha en eget og selvstendig væren eller representere tildels uinteresserte guder, hva nå de har med Gud å gjøre.

Skimter vi en skygge av de monoteistiske religioners polyteistiske fortid? Slik hinduismen holder seg med et utall guder for enhver anledning og en upersonlig, bakenforliggende brahman? En guddom det ikke er noen vits i å tilbe, langt mindre bygge templer for – for den kunne ikke bry seg mindre? En guddom som dermed heller ikke gir deg noe dilemma om ondt eller godt. Den slags henvendelser bør gå til mindre guder, de med særinteresser.

 Tunstads C-momenter blir mer og mer desperate, for å bruke hans egne uttrykk.

En alternativ løsning på «Det ondes problem», kan være å si at Gud er ond – hvilket ikke ville hjulpet oss mye. Vi ville nå plutselig stått overfor «Det godes problem». Dilemmaer, så langt øyet kan se.

På hvilken måte dette ville løst hva, forklares ikke. Men mener man at Det ondes problem utelukkende handler om å diskutere Fri Vilje™, og det utelukkende på Godt og Ondt, er det utelukket å komme noe videre.

For Tunstad handler dette om at "nullhypotesen" en god og allmektig Gud automatisk fører oss ut i hengemyra. For vakre solnedganger og skjønne blomster blekner mot Auschwitz.

Andre kan finne sine gudsbevis i botanikkens skjønnhet. En doggfrisk valmue i soloppgangen? Men hva om blomsten sto i søla i Auschwitz, på veien fra perrongen til gasskammeret?

Åh, Gud har sine veier, og de er uransakelige, er det åndelige og filosofiske svaret du i så fall blir servert. Ok – men kunne ikke en av disse veiene vært å forhindre hele dritten? Eller måtte nazistene og deres ofre også ha valgfriheten sin?

Og da berører Tunstad for første gang noe som faktisk diskuteres, rett og slett verdien av en høyrisikoverden som vår, med faste lover og biologi som kan føre til skjønnhet og smerte, med en  Nature Red in Tooth and Claw mennesker som har gjort avskyelig grusomme ting lenge før og lenge etter Auschwitz.

Skal man diskutere dette må man imidlertid ta med langt mer enn Fri Vilje™. Dette handler om hvilke verdier som kan realiseres ved å skape ulike typer verdener, hvilke kompensasjoner som kan finnes etter døden, hva som er målet med å skape noe som helst av vesener som kan oppleve og forårsake smerte.

Er livet på jorden det eneste som finnes, er det ikke mye håp for noe, ingen rettferdighet under solen, slik Forkynneren og Ordspråkene understreker med all uønsket tydelighet. Finnes Gud og mer enn livet på jorden, er det håp for og om så mangt.

Det er kort sagt nyttig å diskutere det ondes problem i lys av nullhypotesen.

For Tunstad er det likevel opplagt at "religion" (hva nå det er) ikke er "godt tenkt".

Jeg har ved et par anledninger tidligere berørt emnet kritisk tenkning: Religion er ikke godt tenkt. Et av kapitlene i evolusjonsboka mi handler om hvordan vi bør tenke rundt vanskelige spørsmål. Religiøse apologeter bryter med de fleste av de tommelfingerreglene jeg setter opp.

Siden disse blant annet handler om å forholde seg til seriøse fagfolk og rasjonelle argumenter, er det ikke gitt at  det bare er "religion" (hva nå det er) som ikke er "godt tenkt".

Hitler var ikke ateist

Dessverre er nok min seneste Kulturkommentar i Dagen aktuell også denne uken, for ikke å si neste.


Hitler var ikke ateist

Man trenger ikke spesialbriller for å finne myter om kristne i media, populærvitenskap og kommentarfelt. Dermed går mange rundt og tenker at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, forfulgte vitenskapsmenn og ødela antikkens kunnskap ved å sette fyr på det store biblioteket i Alexandria.

Jeg har skrevet mye om dette og kommer ikke til å slutte. Men det forhindrer ikke at også kristne har myter om andre. Kanskje er den verste påstanden at Hitler var ateist. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Det gjør vondt å høre den. Ateister får ikke lyst til å lytte og lære av dem som sier dette.

Dessverre møter vi likevel stadig påstanden i kristne aviser og bøker, taler og foredrag. Den synes uutryddelig, et munnhell som lever sitt eget liv. Den beviser livskraften i påstander man tror styrker egen sak eller – enda bedre – setter et annet livssyn i skikkelig dårlig lys.

Og det er en gammel øvelse. Det bør dermed ikke overraske at noen har snudd på flisa og hevder at Hitler var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Det sier mye at Richard Dawkins bruker fem sider på den i The God Delusion.

Til inntekt for at Hitler kan ha vært kristen siteres bl.a. en tale fra 1922 der han sier at ”Min følelse som kristen viser meg min Herre og Frelser som en kriger”. Heldigvis har Dawkins forstand nok til ikke å la seg rive med av retorikken.

Det er en grei leveregel ikke å stole på Hitler.

Det er dermed bra at Dawkins balanserer fremstillingen med enkelte av Hitlers klart antikristne uttalelser, som noen ganger er verre enn selv de nye ateistenes. 

Hevder man at Hitler var ateist, kan man ikke være veldig kjent med Hitler. Selv om han heller ikke var kristen, oppfattet han seg selv som ”religiøs”, men foraktet organisert religion, særlig katolisisme.

Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Hitler mente at kristendom ville føre til dyrking av det mindreverdige. Kristen nestekjærlighet støttet ikke nazistens partilinje med rasedyrkning og drøm om det biologiske overmennesket. Det er ikke tilfeldig at Hitler i 1935 forbød kristne julesanger og Betlehem-skuespill.

I stedet for kristendomsundervisning ble alle over 14 oppdratt i førerdyrkelse og kristenforakt.

I kampsangen Fröhliche Hitlerjugend måtte ungdommen allerede i 1934 bekjenne Hitler som deres fører, frelser og forløser, at de ikke trenger kristen moral og ikke følger Kristus. Siden de ikke er kristne, er det bare å kvitte seg med kirken, røkelse og vievann.

Å hevde at noen er kristne eller ateister, kan fungere oppbyggelig. Det bidrar til å sette ting på plass, og skape samhørighet. Det er selvsagt enklere i samfunn der folk meldes inn i kirken som barn og det ikke er vanlig å melde seg ut, eller å bli kastet ut. Dermed kan ethvert medlem av et kirkesamfunn brukes som man ønsker.

Oppfattes personen som en helt, er det fritt frem å ta ham til inntekt for sin egen sak. Siden Nansen var med i Den norske kirken, var han egentlig kristen. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte andres sak. Siden Hitler var medlem av Den katolske kirken, var han egentlig katolikk.

Og da vet vi hvordan katolikkene er.

På samme måte er det ikke nøytralt å kalle en av historiens verste massemordere for ateist. Nettopp derfor bør vi være svært forsiktige med begrepene, selv om det stemmer at Stalin og Mao var ateister. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere å si at Hitler spilte sjakk, blir påstander om Hitler som ateist fort tatt som angrep på ateister.

Verre enn det, er at de blir et angrep på kristnes troverdighet.