Lidelsens problem og andre sannheter

Siden jeg i anmeldelsen av Erik Tunstads Evolusjonsbok hadde noen kommentarer om "til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter", er det ikke uventet at han på sin side benytter anledningen til noen kommentarer om Det ondes problem på forskning.no.

Man kan nok finne større overraskelser enn at jeg kommenterer dette her og nå, forhåpentligvis ikke for sleivete.

Det første som slår meg et at Tunstad rett og slett begir seg utenfor fagfeltene han har lest seg opp på. Han opptrer som når en kreasjonist som ikke er biolog uttaler seg om biologi.

Tunstad skriver på forskning.no uten å forholde seg til en eneste forsker.

Han har heller ikke lest min populærfremstilling her. Han har ikke lest bøkene her. Han har ikke tatt debatten her.

Tunstad har ikke lest seriøs religionsfilosofi og det synes.

Muligens er grunnen at han ikke kan tro eller tenke at det finnes noe seriøst. Mener man at en konklusjon er tull, er det dessverre en naturlig tanke at argumentasjonen er enda mer tullete.

En tanke det dessverre er forståelig at blir bekreftet om man diskuterer temaet med gudstroende som heller ikke har jobbet seriøst med temaet.

Hva er det så Tunstad sier?

Monoteistiske religioner, som jødedommen, islam og kristendommen, har i århundrer jobbet med å perfeksjonere sine intellektuelle C-momenter, desperate etter å forklare hvorfor og hvordan en allmektig og tvers igjennom god Gud kan tillate ondskap å eksistere, uten samtidig å fremstå som schizofren.

Ja, dette har det vært jobbet seriøst med i mange hundre år. Det finnes et vell av fagbøker om temaet innen religionsfilosofi. Det tas doktorgrader på dette, også i Norge. Av folk som er ganske så kunnskapsrike, også om evolusjon.

Og som forsvarer evolusjon like iherdig som Tunstad.

Skal man diskutere et tema, er det greit å forholde seg til det beste av argumentasjon og ta folk på alvor. Det er ikke like greit å farge debatten med nedsettende betegnelser og emosjonelle ladninger.

Det er dermed beklagelig at Tunstad setter tonen ved å snakke om "å perfeksjonere sine intellektuelle C-momenter" og hevder at man er helt "desperate" etter å forklare dette. Det ligger utenfor hans erkjennelseshorisont at man i stedet diskuterer utfordringer i full åpenhet og lærer av dem, drøfter problemstillinger og ofte kan gå videre med ny innsikt.


I stedet for å forholde seg til fagdebatten, karikerer han den, uten å kjenne den. Hans empiri er den folkelige debatten, mer presis personene han selv har diskutert med.

Som så ofte i slike runder settes ikke opp det ondes problem som et logisk argument. Det vises ikke hvor og hvorfor argumentet gjør gudstro umulig. Det skilles ikke mellom Det ondes problem som en praktisk utfordring (hvordan og hvorfor motivere seg til å bekjempe lidelsen i verden), som en logisk utfordring, som en sannsynlighetsutfordring eller som et krav om en teodicé.

Det synes i stedet å koke ned til en uangripelig teodice, som vi alle må forstå, ellers faller Guds eksistens på det gode logiske grepet Personal Incredulity.

Hva nå Tunstad ser som problemet mener han at Løsningen™ (og han mener nok da teodicéen) gudstroende tyr til er og blir fri vilje og fri vilje alene.

Den vanligste forklaringen er at «Han» gjør det for å gi rom for «fri vilje». Hvis det ikke fantes ondskap, går argumentet, ville mennesket ikke kunne velge mellom godt og ond – og dermed hadde ikke mennesket hatt fri vilje.

Det blir ikke bedre når han tror at argumentet kun går på to helt skarpe og adskilte alternativer, "godt og ondt".

Litt sleivete, kan vi innvende at Gud kanskje burde ha skapt vrondskap, slondskap, gnondskap og fondskap også – for uten disse, kan vi jo ikke velge å ikke være vronde, slonde, gnonde og fonde – og dermed har vi jo heller ikke fri vilje?

At et argument som involverer fri vilje handler om fri vilje blant alle slags alternativer, synes ikke å slå Tunstad. Har man først fri vilje, kan man velge mellom alt fra grodt til blondt. Man kan velge å elske, man kan velge hvem man vil elske.

Man kan til og med velge å følge argumenter dit de leder og ikke bare være styrt av uavvendelige biokjemiske prosesser i hodet i en hundre prosent deterministisk verden.

Så tror han at ondskap er noe Gud har skapt og altså ikke noe mennesker skaper ved sine valg eller finnes som følge av faste naturlover, biologi og så videre. Og fortsetter med sin pussige vri om at fri vilje for kristne kun handler om to ting. Uten å referere en eneste kristen, forsker eller filosof.

Eller for å være litt mindre «sleivete»: Gud kunne jo bare latt være å skape ondskapen – vi kunne jo likevel eksellert vår frie vilje i forhold til andre vanskelige valg. Skal vi drikke eller være avholds? Skal vi være homo eller hetero? AP eller FrP? Kjøtt eller vegetar? Harry Potter eller Ringenes Herre? Ville ikke dette vært like bra?

Tunstads stråmannsteist har tunnelsyn på Godt og Ondt. Som i følge Tunstad altså er skapt av Gud, muligens på linje med blomster og bier.

Nei, svarer monoteistene – skal vi utvise Fri Vilje™, da MÅ det nesten være i valget mellom akkurat disse to nevnte, Guds påfunn – altså det onde og det gode.

Så begynner Tunstad å argumentere mot sin stråmann.

Unnskyld meg, men ser vi ikke her en antydning om at ondskapen finnes – uavhengig av og forut for Gud?

Til hvilket det beste svaret nok er et forsiktig "hæ?",

På hvilken måte antyder det at Gud angivelig skapte ondskapen, at den eksisterte før Gud? Det hadde vært interessant å se hvor God™ argumentasjon Tunstad kan føre for at noe kan eksistere før det eksisterer.

Men bare eksistensen, omtrent som i en platonsk idéverden av godt og ondt, forteller Tunstad at dette må ha en eget og selvstendig væren eller representere tildels uinteresserte guder, hva nå de har med Gud å gjøre.

Skimter vi en skygge av de monoteistiske religioners polyteistiske fortid? Slik hinduismen holder seg med et utall guder for enhver anledning og en upersonlig, bakenforliggende brahman? En guddom det ikke er noen vits i å tilbe, langt mindre bygge templer for – for den kunne ikke bry seg mindre? En guddom som dermed heller ikke gir deg noe dilemma om ondt eller godt. Den slags henvendelser bør gå til mindre guder, de med særinteresser.

 Tunstads C-momenter blir mer og mer desperate, for å bruke hans egne uttrykk.

En alternativ løsning på «Det ondes problem», kan være å si at Gud er ond – hvilket ikke ville hjulpet oss mye. Vi ville nå plutselig stått overfor «Det godes problem». Dilemmaer, så langt øyet kan se.

På hvilken måte dette ville løst hva, forklares ikke. Men mener man at Det ondes problem utelukkende handler om å diskutere Fri Vilje™, og det utelukkende på Godt og Ondt, er det utelukket å komme noe videre.

For Tunstad handler dette om at "nullhypotesen" en god og allmektig Gud automatisk fører oss ut i hengemyra. For vakre solnedganger og skjønne blomster blekner mot Auschwitz.

Andre kan finne sine gudsbevis i botanikkens skjønnhet. En doggfrisk valmue i soloppgangen? Men hva om blomsten sto i søla i Auschwitz, på veien fra perrongen til gasskammeret?

Åh, Gud har sine veier, og de er uransakelige, er det åndelige og filosofiske svaret du i så fall blir servert. Ok – men kunne ikke en av disse veiene vært å forhindre hele dritten? Eller måtte nazistene og deres ofre også ha valgfriheten sin?

Og da berører Tunstad for første gang noe som faktisk diskuteres, rett og slett verdien av en høyrisikoverden som vår, med faste lover og biologi som kan føre til skjønnhet og smerte, med en  Nature Red in Tooth and Claw mennesker som har gjort avskyelig grusomme ting lenge før og lenge etter Auschwitz.

Skal man diskutere dette må man imidlertid ta med langt mer enn Fri Vilje™. Dette handler om hvilke verdier som kan realiseres ved å skape ulike typer verdener, hvilke kompensasjoner som kan finnes etter døden, hva som er målet med å skape noe som helst av vesener som kan oppleve og forårsake smerte.

Er livet på jorden det eneste som finnes, er det ikke mye håp for noe, ingen rettferdighet under solen, slik Forkynneren og Ordspråkene understreker med all uønsket tydelighet. Finnes Gud og mer enn livet på jorden, er det håp for og om så mangt.

Det er kort sagt nyttig å diskutere det ondes problem i lys av nullhypotesen.

For Tunstad er det likevel opplagt at "religion" (hva nå det er) ikke er "godt tenkt".

Jeg har ved et par anledninger tidligere berørt emnet kritisk tenkning: Religion er ikke godt tenkt. Et av kapitlene i evolusjonsboka mi handler om hvordan vi bør tenke rundt vanskelige spørsmål. Religiøse apologeter bryter med de fleste av de tommelfingerreglene jeg setter opp.

Siden disse blant annet handler om å forholde seg til seriøse fagfolk og rasjonelle argumenter, er det ikke gitt at  det bare er "religion" (hva nå det er) som ikke er "godt tenkt".