Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Medisin mot myter

Ken Follett er i motsetning til Dan Brown en forfatter som skriver godt og stort sett treffer med research. I tillegg slipper man unna 100 meter hekk som rebusløp.

Men så hender det at også Follett svikter, som så mange som skriver om middelalder og medisin.

Det blir ikke bedre av at det er en sentral del av plottet i A World Without End lagt til svartedaudsperioden. Eller av at det fremlegges i ganske medrivende TV-programmer (for tiden på Viasat History), der Follett ser på "the facts behind the setting of his fictional works".

Dermed får vi orkestrert i full HD at det var hekseprosesser på 1300-tallet, at kvinner ikke hadde lov til  være leger og at kirken forbød disseksjoner.

Men så var det altså den lille detaljen med hva som er fakta og fiksjon.

For noe av det som fikk Kirken og rettsapparatet til å endre syn på trolldomsanklager fra tøv til troverdig, var nettopp Svartedauden. Katastrofen førte til en voksende tro på konspirasjonsteorier og behov for syndebukker. Og vi snakker da renessanse, ikke middelalder.

De første kjente prosesser finner vi på 1420-tallet, men galskapen tok ikke av for alvor før noen generasjoner senere. Det er ikke umulig at det kan ha forekommet lokale tilfeller før 1349, men troverdig er det ikke.

Det blir ikke bedre når vi kommer til medisin som det slett ikke var forbudt for kvinner å drive med. Motstanden man møtte skyldtes mer at så mange av dem var amatører.

It was this lack of professionalism and formal training which seems to have caused female physicians and surgeons to be looked down upon and shunned, rather than any prohibition on women practicing medicine by the Church or the authorities. Indeed, Juliet Barker states that Westminster Abbey employed women both as surgeons and physicians.

 Selv om middelalderens medisin var basert på grunnleggende feilslutninger om bl.a. de fire humorene (kroppsvæskene), var det ikke kirken som stod bak. Pensum var omfattende antikke lærebøker i medisin, spesielt Galenos, og arabiske videreføringer og forbedringer av dette.

I begge tilfeller basert på anatomiske studier (fra Romerriket på 200-tallet til Bagdad på 1200-tallet) i kulturer der disseksjoner var forbudt.

I motsetning til i kristne land i middelalderen.

Det er en klassisk og dermed uutryddelig myte at kirken bannlyste dissekeringer. I realiteten er de godt bevitnet i manuskripter og illustrasjoner fra perioden, slik jeg går inn på bl.a. i Da jorden ble flat og i denne posten.

Så er det selvsagt slik at en enorm katastrofe som svartedauden kan ha påvirket medisinens utvikling. Ikke minst fordi den synes å ha koblet tettere to til da relativt atskilte profesjoner - medisin og kirurgi.

Sarah Frances Vanneste ved Wayne State University skriver i The Black Death And The Future Of Medicine (side 8).

Herlihy asserts that the post-Black Death period saw a breaking down in divisions between physicians and surgeons, the elevation of surgery’s prestige, and a redoubled effort to study human anatomy through dissections of cadavers, not unheard of before the Black Death, but more commonly done thereafter. In essence, Herlihy argues that the Black Death led to a slowly evolving reassessment of previously held traditions in medicine, especially of Galenic tradition, and that this placed medicine firmly on the road to modern development. 

Dette førte også til at kirurgi fikk større plass på universitetene.

For surgeons, the Black Death provided an opportunity to challenge the position of the physicians and to assert their own authority as medical practitioners proficient in both theory and practice. The Black Death helped cause a shift in medicine toward greater emphasis on practice than there had been before, and intensified the struggle for status between physicians and surgeons. Yet, it did not completely destroy the existing medical system. Education based on the works of Hippocrates and Galen survived in the universities, however, the teaching of surgery and anatomy were gradually included as well were they had not been before and strengthened where they were already being taught. Thus, the Black Death represents an event that helped shape medieval medicine's course of development, and as such, helped shape the development of future medical practices.

Så er det samtidig liten tvil om at de helt grunnleggende endringer i medisinen ikke kom før med forståelsen på 1800-tallet av smitte og hygiene, blodtyper og vaksiner. 

Follets fremstiling er selvsagt ikke noe han har tappet fra egne årer. Den er og blir uutryddelig, enten vi ser på SNL og ellers seriøse tidskrifter.

Antakelig ble det ansett som en skandale og en skjendig utfordring til Kirken da de første disseksjonene fant sted i Bologna på begynnelsen av 1300-tallet. Muligens ble de foretatt av rettsmedisinske årsaker.

Mens vi får håpe og tro at leger ikke oppfatter gjetting som den beste metoden for å stille diagnose på pasienter, er det altså noe annet når man skal skrive om historiske tilstander.

Dermed slår det ikke anatomiprofessoren Per Holck (som også var fagansvarlig for SNL) at diagnosen kan være feil, når han skriver videre at

Noe senere ble disseksjoner utført også i Firenze, Montpellier og Avignon – de siste etter uttrykkelig ønske fra pave Clemens VI, pussig nok.

Mens det nok er mer pussig at en historieinteressert professor ikke leser seg bedre opp på primærkilder fra middelalderen, noe som også forstyrrer fremstillingen av medisinhistorie i Store Norske Leksikon.

En artikkel som ikke er endret selv om jeg fikk tilbakemelding om at den ville bli det etter min mer enn lettere oppgitte post fra  2011. Dermed lever altså mytene videre om at Kirken var i mot medisin, at operasjoner ble forbudt i middelalderen og at det først var på Columbus' tid man "begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd".

Vi får i det minste håpe at forfattere og professorer i vår tid kan begynne å forstå at ting ikke alltid er slik man hittil har trodd.

Oppdatert 25.11.2014 - Det kom en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjefen i dag om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget publiserte artikkelen på nett, siden den er fra første utgaven av Store medisinske leksikon, og var ute av den andre papirutgaven (2006-2007). Artikkelen var altså allerede refusert og er nå erstattet med en kortere. Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok. 

Myter om Maria

Det er ikke hver dag Oskar Skarsaune, professor emeritus i kirkehistorie, involverer seg i offentlig debatt. Men når han gjør det, er det grunn til å lytte.

Ikke helt uventet er temaet Maria Magdalena, selv om det denne gang ikke handler om moderne påfunn som at hun var gift med Jesus eller kanaliserer New Age.

I stedet er det påstanden Kristin Brandtsegg Johansen fremmer i Maria Magdalena - disippelen Jesus elsket om at hun er blitt skrevet ut av kirkehistorien. Egentlig hadde hun en sentral rolle i kristendommens tilblivelse, men som det hevdes i Morgenbladet 5. september kuppet Paulus og Peter "fortellingen om den oppstandne Jesus. Dét ble starten på en to tusen år lang svertekampanje".

En påstand som altså fikk den ellers sindige Skarsaune på banen.

For dette handler ikke om to tusen år med sverting. Brandtsegg Johansen har dessverre misforstått sentrale poenger i kristen tro hvis hun oppfatter det som negativt å fremstilles som synder.

Det var ikke for å sverte henne at pave Gregor på 500-tallet baserte sin fremstilling på flere ulike kvinner, inkludert en tidligere prostituert.

Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.

Dermed ser vi fra første stund at apostlene ikke akkurat fremstilles som feilfrie, enten det er Johannes som er sint og sjåvinistisk, Peter som fornekter Jesus tre ganger eller Paulus som forfølger og fengsler kristne.

I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.

Det er heller ikke slik at oldkirken skrev Magdalena ut av Bibelen. Tendensen er motsatt.

Mens hun ikke nevnes blant vitnene til oppstandelsen i Pauli første brev til korinterne fra 50-tallet etter Kristus, muligens fordi kvinners vitnesbyrd var mindre verdt enn menns, får hun stadig større omtale i evangeliene.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.

Utviklingen fortsetter med kirkefaderen Hippolyt som rundt år 200 kaller Maria for «apostel for apostlene». En mer sentral rolle i urkirken enn apostel er vanskelig å finne.

I middelalderen er hun til og med en av de mest dyrkede helgener. Det er vanskelig å finne noen som i mindre grad er svertet eller skrevet ut av historien.

«Den gylne legende» fra rundt 1260 

har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.

Når Brandtsegg Johansen svarer på denne kritikken, ser vi at hun ikke går inn på oldkirkens eller middelalderens gloriøse fremstilling av Magdalena eller hva det innebærer at hun og mange andre apostler fremstilles som store syndere.

I stedet trekkes frem at hun og andre kvinner er satt på sidelinjen i norsk kristendomsundervisning.

Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn.

Altså en klassisk "Goddag mann - økseksaft". Fremfor å påvise feil i en historikers bruk av antikkens og middelalderens kilder, bruker hun sin egen biografi som kilde.

Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.

Dermed er det ikke interessant at Maria Magdalena har en fremtredende plass i Bibelen og  kirkehistorien, så lenge hun fremstilles som synder. Og altså ikke som religionsstifter til forkleinelse for Petter eller Paulus eller andre apostler som grunnla menigheter i og utenfor Romerriket.

Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.

Når hun altså ikke modererer det minste på at Maria Magdalenas ble "skrevet ut av fortellingen" og "utsatt for en svertekampanje ved – feilaktig – å bli identifisert med den anonyme synderinnen i Simons hus", er det ikke uventet at Skarsaune på nytt griper etter tastaturet.

Jeg mener fortsatt at begge påstandene er historisk feilaktige, hvis det er tekstenes bilde av Maria Magdalena vi snakker om. Gjennom lesning av noen av pave Gregors tekster om henne ble jeg overbevist om at den ofte gjentatte påstand om hans sverting av Maria som synderinne totalt bommer på Gregors intensjon og mening. Det som kan få meg på andre tanker, er at noen påviser at jeg tar feil i så måte. Jeg mener også fortsatt at middelalderlegendenes bilde av Marias rolle motsier tanken om en anonymisering og usynliggjøring. 

Så har Skarsaune som historiker selvsagt ingen problemer med å akseptere at kirken 

kan kritiseres for at den ikke i sin egen praksis fulgte opp det vakre bildet av Maria som disse legendene tegnet. I dem ble hun portrettert som apostel, forkynner og kirkegrunnlegger. Kirkens egen praksis overfor kvinner tegnet et helt annet og mindre vakkert bilde. Der tror jeg vi er enige.

Først i sitt tredje innlegg kommer Brandtsegg Johansen til historiske poenger. Men i stedet for å ta historikerens kritikk inn over seg, anser hun angrep som det beste forsvar.

Professor emeritus Oskar Skarsaune, avviser min påpekning av at Maria Magdalena og de andre kvinnene i det nye testamentet ble anonymisert og gjort til synderinner som historisk feilaktige. Jeg må påpeke at det er Skarsaune som bygger sine synspunkter på forhold som er historisk feilaktige.

Hvor Skarsaune har hevdet at disse kvinnene ikke ble gjort til synderinner oppgis beleilig nok ikke. Hun tar eller ikke opp at hans poeng var det motsatte, altså at det å bli "gjort til" syndere var standardfremstilling av mange av de største apostlene.

Det betydde ikke noe mindreverdig eller marginalisert, men understreket Jesus og evangeliets kraft til å frelse.

Så møter hun Skarsaune et stykke på veien, men uten å se hans poenger.

Som den syndefulle skjøgen som Jesus selv hadde tilgitt fikk Maria Magdalena en høy posisjon i middelalderlegendene, både i Legenda Aurea og en rekke andre helgenlegender. Poenget er at det ikke finnes kildegrunnlag for en slik fremstilling i Det nye testamentet.

Og det har jo Skarsaune aldri benektet. Han har tvert i mot argumentert for at Maria fremstilles stadig mer omfattende og positivt, dess lenger ut i Det nye testamentet vi kommer. Hun verken kuppes eller marginaliseres, om det er NT vi ser på.

Og ser vi lenger enn NT, ser vi det enda mindre.

Det er heller ikke til å unngå å se at Brandtsegg Johansen avslutter med enda en feillesning eller forglemmelse av Skarsaunes tekst.

Til og med Vatikanet vedgikk i 1969 at kirkens fremstilling av Maria Magdalena som synderinne var kildemessig feilaktig. Det er følgelig høyst besynderlig at professor emeritus Skarsaune vil komme meg i møte med en feilslutning. 

Det er mer besynderlig at hun ikke nevner at den gode emeritus ikke bestrider at dette er kildemessig feilaktig.

Tvert i mot er det et hovedpoeng i andre, tredje og fjerde avsnitt av hans første innlegg at man "i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene" blandet sammen kvinneskikkelser, særlig når de hadde samme fornavn.

Men så lenge Maria ikke tilkjennes en rolle som religionsstifter, er ingen fremstiling god nok.

Det er ikke som den vakre synderinnen i middelalderlegendene hun fortjener en plass. Hun fortjener nettopp en plass som disippel, forkynner og religionsstifter. Maria Magdalena og de andre kvinnene i Det nye testamentet er ikke hverken jomfruer eller synderinner, de hadde helt sentrale roller i urkristendommens tilblivelse.

Uten at det fremgår hvorfor jomfruer eller synderinner ikke kunne ha noen sentral rolle. At de kunne det vises da også i at Jomfru Maria og Maria Magdalena fremstilles så sentrale på så mange måter så lenge i Den katolske kirken, at det førte til en motreaksjon.

Vi lever kort sagt i en tid der pendelen har svingt andre veien.

Men at protestantistisk forkynnelse og undervisning har marginalisert dem, også i norsk skoleundervisning, er noe annet enn at Peter, Paulus eller oldkirken gjorde det.

Det er heller ikke slik at man må være ute etter å sverte henne om man på historisk grunnlag nøler med å gjøre Maria Magdalena til helt sentral i urkristendommens tilblivelse, rett og slett som religionsstifter (for Brandtsegg Johansen er det tydeligvis ikke nok med at Skarsaune kaller henne kirkegrunnlegger).

Selv om hun altså er svært så sentral som første vitne til oppstandelsen, en rolle som fremheves dess mer dess senere tekster vi har i Det nye testamentet.

SF om middelalderen

Da er vi i ferd med å lande på den fjerde og siste kategorien i serien om science fiction og middelalderen, rett og slett science fiction om ... middelalderen.

For ordens skyld nevnes at dette betyr at det ikke er rom for en av de aller beste science fiction-romanene som er skrevet, selv om den er en sterk og klar allegori om middelalderen. Grunnen er ikke verre enn at den ikke foregår i middelalderen, men i en fremtid etter Den Store Katastrofen.

Det betyr ikke at A Canticle for Leibowitz er en bok du kan hoppe over, hvis du ønsker kred som science fiction-leser.

Men det gjør vi altså her.

I stedet våger vi oss inn i fortellingene som mer direkte inngår i temaet. For dette berører science fiction på flere måter. Skriver man bøker som handler sånn noenlunde om den faktiske middelalderen, blir vi et godt stykke på vei kjent med datidens mennesker som de var, tenkte og levde.

Og da risikerer vi virkelig å møte aliens. Noe som sier atskillig også om vår tid.
 
En av de morsommere romanseriene (spesielt de første bøkene) som finner sted i den virkelige middelalderen (før for mye forkludres), er fortellingene om Conrad Stargard. Han er ikke mindre rådsnar enn andre amerikanere som har reist i tiden, og det kommer godt med når han havner i Polen i 1231, få år før mongolene stormer bane.

Noe han heldigvis har fått med seg fra historietimene.

Første bok i serien er

Leo Frankowski: The Cross-Time Engineer

Siden Frankowski fikk tilbakemelding om at utkastet fremmet hans politiske og livssynsmessige ståsted i overkant tydelig, valgte han å la hovedpersonen stå for til dels motsatte verdier.

Dermed møter vi ingen republikaner eller ateist, men den gode kommunist og katolikk Conrad.

Som nok ligger nærmere Frankowski når han ikke helt klarer å holde seg unna pågående jomfruer på 14, noe som på 1200-tallet får det dramatiske resultat at han må gifte seg.

Conrad bruker heldigvis mindre tid på damene enn på teknologi som kan redde Polen fra barbarene. Til en interessant forandring fra plottet i mye annen fantasy og SF som berører middelalderen, har hans teknologiske innovasjoner stort sett full backing fra Kirken.

Altså en mer enn lettere utenomjordisk opplevelse for mange som lever i det tjueførste århundre.

Mens det ikke er noen grunn til å skjule at Frankowski skriver action uten andre pretensjoner enn å gi leserne en god opplevelse, finnes det andre SF-bøker med større pretensjoner.

Den kanskje mest kjente av disse er

Connie Willis: Doomsday Book

Det er ikke uvanlig å tenke at SF er det motsatte av stor litteratur. Ønsker du å beholde det inntrykket, er dette en fortelling du bør holde deg unna.

En forsker på pestsykdommer stiller inn tidsmaskinen på 1320 for å finne ut mer om Svartedauden. Forskningen blir ikke fullt så nøktern og rolig når hun etter hvert oppdager at maskinen ved en feil har ført henne til 1348.

Til gjengjeld blir det mange varme, sterke og rystende møter med mennesker under en av de verste katastrofene i historien. Det er ikke mye science fiction som i større grad motiverer til å jobbe med Det ondes problem.

Overlever du relativt endeløse telefonsamtaler i en parallelhandling i nåtiden, kan du altså lese verre ting enn Doomsday Boook.

Eller sagt p en annen måte er det ikke tilfeldig at boken vant prestisjontunge priser fra  Nebula via Hugo til Locus Award.

Vi avrunder serien med to fortelinger av samme forfatter.

Michael Flynn: Questiones super Caelo et Mundo

Kanskje er Michael Flynn den forfatteren som mer enn noen, uansett sjanger, har forstått midelalderen, enten vi er opptatt av jordbruk, feudalsamfunn, liturgi, teologi, naturfilosofi eller teknologi.

I novellen (som finnes i denne samlingen) stilles spørsmål om mangt i himmelen og jorden. Oxford-filosofen William av Heytesbury besøker den ikke helt ureflekterte Buridan, rektoren ved universitetet i Paris. Det blir ikke mindre interessante når filosofen Oresme og den unge Albert Sakseren melder seg på.

Basert på egne og andres verker kjent i 1348, samt noen smuler tilsynelatende tilfeldigheter, resonnerer de seg ut av den klassiske aristoteliske bevegelseslæren. Følgen er at de kan kvantifisere hastighet og akselerasjon, med forståelse av treghet og masse. Siden briller nylig er oppfunnet, løsner tilfeldigvis noen linser og ved å sette dem sammen på ulik emåter, oppdager de både teleskop og mikroskop.

Noe som kommer godt med når man skal se nærmere på planeter og utforske en pest som plutselig slår til.

Dette fører til at kretsen foregriper den vitenskapelige og teknologiske utvikling med rundt 300 år. Som seg hør og bør forteller etterordet at kaptein Sir Isaac Newton landet romskipet Buridan på månen i 1682.

Fortellingen fikk ikke uventet Sidewise Award i 2007, for beste alternativnovelle det året.

Det er ikke bare fordi novellen på mange måter kan betraktes som en introduksjon til, eller spinn off fra et større verk, at vi nå avrunder serien med

Michael Flynn: Eifelheim

Flynn kan skrive mer enn noveller. Mens novellen over vant en av de mindre kjente prisene, ble Eifelheim nominert til Hugo, den største prisen som gis innen science fiction.

Fortellingen åpner i et år vi begynner å bli kjent med. 1348 er av mange grunner favorittåret for science fiction om middelalderen.

Merkelige lys og lyder leder opp til en brann i en landsby i Schwartzwald. En moderne historiker forsker på bosetninger i Tyskland og stusser over at det mangler en landsby i et område som etter alle solemerker burde ha en. Tilbake i fortiden oppdager landsbypresten Dietrich noen merkelige vesener i skogen.

Takket være sin studietid i Paris med kretsen rundt Buridan klarer han stort sett å holde hodet kaldt i forsøket på å kommunisere og forstå vesener som minner mer om vannkasterne (eller gargouillene) på landsbykirken enn landsbybeboerne.

Det hele mens svartedauden nærmer seg og ikke alle klarer å holde hodet like kaldt.

Dynamikken mellom fortid og nåtid fungerer bedre enn i Doomsday book. Kapitlene som foregår i nåtiden er nesten like viktige for sluttopplevelsen som kapitlene i fortiden. De blir ikke dårligere av også å fungere som pausemusikk mellom kompakte møter med en fortid som på mange måter er annerledes enn vår tid.

Boken følger lenge en tildels langsom fortellerform, men små og store, mer eller mindre latente konflikter i og rundt landsbyen blir stadig tydeligere, ikke minst i hovedpersonenes indre.

Vi blir kjent med mennesker som på godt og vondt tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke akurat er typisk for  jorden i det 21. århundre. Og med andre vesner som tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke er typisk for  jorden i noe århundre.

Er du er ute etter å bli kjent med aliens, får du dem altså her i dobbelt porsjon.

Middelalderen som SF

Før vi går til den mest interessante kategorien og dermed lengste posten om middelalderen og science fiction, tar vi turen innom fortellingene som bygger på en riktig fremstilling av middelalderens naturfilosofi.

Med andre ord antikkens.

I denne sjangeren er altså jorden rund og stasjonær. Solen går i bane om jorden, og planetene (eller altså "vandrerne" som ordet betyr) beveger seg med krystallsfærene de er festet til i et strengt ordnet hierarki over jorden.

Dette finner vi f.eks. tydelig i middelalderens mest kjente verk, Dantes Den guddommelige komedien, som vist på tegningen til høyre.

At jorden med den største selvfølgelighet er beskrevet som kuleformet hos Dante, Thomas Aquinas, i det norske Kongespeilet og alle andre tekster som uttaler seg om temaet i middelalderen, gjør ikke påstanden om datidens flatjordstro mindre bisarr i media, lærebøker og populærvitenskap.

I dette verdensbildet er det også slik at under månen er all naturlig bevegelse rettlinjet, mens den over månens krets er sirkulær. Mye henger sammen med evnen til å utnytte de fire elementene, ild, luft, jord og vann.

Og i denne sjangeren er altså alt dette sant. Et godt eksempel og ikke bare fordi det muligens er det eneste, er

Richard Garfinkle: Celestial Matters

I denne alternativhistorien ble Det hellenistiske riket aldri erobret av romerne, men dels konsoliderte seg og dels fortsatte å utbre seg, blant annet ved kolonier på et stort kontinent over havet i vest.


Mye skyldes deres teknologiske overlegenhet. Det begeistrer ikke alle andre riker at hovedpersonen er i ferd med å utvikle skip som kan seile på de himmelske oceaner, ved å utnytte både de jordiske fire elementene og himmelsk materie.

Når boken åpner er vi 900 år etter Alexander den store, i en kald krig med utstrakte sabotasjeaksjoner og attentater mot hovedpersonens utviklingsteam.

Det er ikke unaturlig at motstanderen er det overdådige Midtens Rike som baserer sin teknologi på Xi og Den Himmelske Orden og der metall og tre erstatter jord som element.

Mange vil utvilsomt finne både det ptolemaiske og taoistiske teknobabbelet ukjent. At det til tider mer enn lettere bevisst er gjort uklart og den andre parts teknologi stadig forvirrer de involverte rikene, gjør ikke fortellingen mindre til science fiction.

I morgen går ferden til den største og siste kategorien, SF om middelalderen.

"Middelalderen" som SF

Den andre varianten av science fiction som berører middelalderen (den første finner du her) er fortellinger der typiske myter om middelalderens vitenskap er sanne eller utbrodert på måter som høres sanne ut.

Sjangeren kalles i utvalgte kretser også fantasy om fantasier.

Den mest kjente, beste og så langt muligens eneste fortellingen i denne sjangeren (selv om vi i morgen skal se på en ganske nærliggende variant) er novellen skrevet av 

Philip José Farmer: Sail on! Sail On! (og kan leses her).
 

Farmer pløyer atskillige hstoriske furer når han tar oss ombord hos selveste Columbus, godt utrustet med fartøyer og radiotelegrafister som sender meldinger via engler med bestemte vingelengder på ulike kilokjerubfrekvenser.

Det går som det må.

I morgen reiser vi vestover til Middelalderen som SF.

Science fiction om "middelalderen"

Etter fordraget for en drøy uke siden om Middelalderen i science fiction - og motsatt (eller Gothpunk som det kalles på lyseste Langhus), var det noen som ønsket seg en litteraturliste.

Siden det kan være greit med mer enn titler deles listen over fire blogginnlegg, ispedd noen strøbemerkninger.

Første kategori er Science fiction om "middelalderen" hvilket rett ut sagt er fortellinger basert på vanlige forestillinger om middelalderen, altså stort sett feilaktige.

Det betyr ikke at bøkene er dårlige, men at de tross årstall og åsted enten ikke foregår i middelalderen eller i avkroker som ikke er spesielt typiske for annet enn avkroker, enten de er rimelig seriøst ment eller er parodier.

Første tittel er ikke til å unngå.

Mark Twain: A Connecticut Yankee in King Arthur's Court

En amerikaner fra 1800-tallet havner i England på 400-tallet og møter analfabeter med dårlige tenner styrt av en enda verre kirke som hardnakket står fast på at jorden er flat. Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han spår solformørkelse og bygger ut telefonnett.

Og dermed er heller ikke neste til å komme forbi. 

Don Rosa: The Once and Future Duck

Ender fra 1900-tallet havner i England på 400-tallet og møter krigerske analfabeter  i en puslete landsby, hvorav en går under navnet Arthur.

Endene er ikke veldig overlegne før Petter Smart kan trå til.

Ikke alle vil bli like overrasket over tredje tittel, særlig ikke etter første.

 L. Sprague du Camp: Lest Darkness Falls

En amerikaner fra 1900-tallet havner i Roma på 500-tallet og forstår han må redde innbyggerne (inkludert kristne som føler seg forfulgt fordi folk med annen teologi ikke forfølges) fra den grimme general Belisarius på vei fra keiseren i Konstantinopel.

Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han bygger ut et telegrafnett.

Siste tittel i denne runden er fra en klassisk forfatter av romopera.

Poul Anderson: High Crusade

Et gedigent romskip lander blant engelske korstogsriddere på 1300-tallet. Tilsynelatende lett match, men elektromagnetiske pulser har ikke påvirket jordens forsvarsevne. Resultatet blir ikke bedre av å undervurdere riddernes logikk og langbuer. Snart er romskipet og piloten krigsbytte og når ridderne oppdager at utenomjordiske ikke er gode katolikker, reiser de ut i rommet på korstog.

Moralen er som i Tarzan-bøkene at engelskmenn ikke er til å spøke med, rådsnare og ressurssterke som de er i alle situasjoner. 

Anderson bommer ikke på så mye og det er lett å tilgi en som kommer fra Billy Grahams hjemland for å tro at de klassiske korstogene også var misjon. Eller for ikke å aspirere til nobelprisen.

I morgen aspireres til temaet "Middelalderen" som SF.

Slik kjenner du igjen kvasivitenskap

Skal du få gehør gjelder det å lene deg mot verdier og viten som er selvsagte hos tilhørerne. Spørsmålet er ikke så mye om det du sier er riktig, som om det høres riktig ut.

Dette er like gyldig, enten du bedriver New Age eller er nyateist, fremmer konspirasjonsteorier eller kvasivitenskap - uten at det alltid er så store motsetninger mellom disse.

Hva er så typisk?

Den første huskeregelen for å avsløre kvasivitenskap og kultarkeologi fra lenestolen er at de som fremmer påstander ikke selv har relevant fagbakgrunn.

Et eksempel er sprøytet som for tiden går på History Channel om Ancient Aliens. Dette står i en god tradisjon som kan føres tilbake til kvasivitenskapen om Atlantis på 1800-tallet som hos Donnelly.

Siden svaret er aliens/Atlantis/Konspirasjonen, bekrefter alle funn aliens/Atlantis/Konspirasjonen. Det holder å si med passe undring i røsten at dette kan bekrefte, eller at det ikke er umulig at det kan bekrefte.

Dermed uttaler journalister og geologer seg om biologi, økonomer og tysklærere om historie, og biologer om filosofi og historie og teologi og sosiologi.

Dess mindre utdannelse, dess mer kan man si noe om, enten man heter Edvardsen eller Heyerdahl.

Det andre kjennetegnet er at det påstas at myndigheter, fagfolk, Kirken eller andre som er uenige med deg er med i en konspirasjon mot Den Egentlige Sannheten som du har avslørt.

Vi ser dette når nye ateister og andre fremmer påstander om at Jesus ikke har eksistert. Henviser man til at det overveldende flertallet av forskere på feltet - uansett livssyn - ser dette som en tøvete teori, er svaret enkelt.

Det gjør de bare fordi de er prester/teologer/skapkristne og/eller redde for jobben/prestisjen/livet.

At din teori i beste fall er støttet av promiller i fagmiljøet, og at dette ... tilfeldigvis er de med sterke politiske eller ideologiske interesser, har man for sterke politiske eller ideologiske interesser til å se.

Det betyr ikke at teorier som er marginale, må være feil. Men de er ingen grunn til å tenke at de er riktige bare fordi de er marginale. Galileo-kortet er ikke argument for noe som helst.

Et klassisk område der dette stadig dukker opp er spørsmålet om avansert teknologi i fortiden - altså at verdenshistorien må skrives om, fordi steinalderfolk/bronsealdermennesker/egyptere/mayaer og så videre egentlig satt inne med alt fra elektrisitet til fly, et stadig tema på VGDebatt, som også i dag.

Og da er det klart at man må bygge opp under etablerte skurkeroller i historien.

Dermed er det bare å lene seg tilbake og nyte retorikken.

Naturvitenskapens "mainstream" har forlengst forstått at evolusjon og universets alder er eldgamle i historien.  Det er bare krakilske kreasjonister fortapt i inkvisisjonsfortidens totalitære tenkesett som motgår dette ennå. Samfunnsvitenskapene sliter dog ennå med Bibelens tidligere begrensning av forskeres villighet til å utfordre aldersbeskrivelser på menneskesamfunnet.

Innlederen under det klingende navnet GR1992enga støtter seg altså til klisjeer og negative stereotypier. Siden alle vet at Kirken med Bibelen i den ene hånden og inkvisisjonen i den andre bekjempet vitenskapen, er det bare å kjøre på med at motstand mot Min Nye Teori (C) må skyldes det samme.

Uten å trenge å gi noen eksempler verken fra fortid eller nåtid.

Når dette er på plass kan debattanten fort forlate "mainstream".

Da en av de få ekspertene på Sanskrit, cuneiform og Sumerkulturen, Z Sitchin, oppdaget at nesten fullt utviklet sivilisasjon eksisterte i gamle sentrale Asia og Midtøsten for 7000 år siden, passet han nøye på å heller produsere konspirasjonsteorier om romvesener og uttalte kanskje ufrivillig i en konferanse at han "ikke våget å utfordre Bibelens tidsplasseringer". 

At Sitchin ikke har noen relevant fagbakgrunn og ikke er anerkjent av en eneste arkeolog eller historiker som har forsket på disse kulturene, er det ikke så nøye med. For grunnen er enkel. 

Mainstream-historiemiljøene i verden, fremdeles kontrollerte av Kirken, sionismen og Islam, er ikke særlig bedre, og greide etter mye press å akseptere at funnet av Antikythera, "verdens første datamaskin/kalkulator"(litt satt på spissen) og aldersbestemmelsen var et faktum. Fra gamle Hellas. 

Denne maktglade alliansen mellom "Kirken, sionismen og Islam" har naturlig nok aktivt bekjempet arkeologi, som funnet av en gresk kalkulator for planetenes bevegelser.

Igjen uten eksempler på hvor eller når eller hvordan denne gjengen kontroller "Mainstream-historiemiljøene" eller hvilket "press" som gjorde at Antikythera-mekanismen vist på bildet til høyre ble "akseptert".

Eller hvor i all verden man har forestillingen om en slik konspirasjon fra, eller behovet for å skjule noe om gresk teknologi.

At man hadde mer avanserte mekanismer i middelalderen er tydeligvis også noe Kirken, sionismen og/eller Islam har undertrykket, siden GR1992enga eller hans kilde, den parapsykologinteresserte von Däniken-wannaben Rene Noorbergen, ikke er kjent med det.

Det tredje kjennetegnet på kvasivitenskap er når man snakker om "den mørke middelalder".

Romerne benyttet dampmaskiner til å åpne tunge dører og hadde et godt utviklet system for å lede vann over lange avstander, akvadukter. Etterpå kom den mørke middelalder og alt stagnerte. 

Det fjerde henger sammen med dette. For mørket skyldes all, ikke minst okkult kunnskap, som gikk tapt da antikkens biblioteker ble ødelagt, ikke minst av kristne.

Later at Pergamus in Asia minor, another 200 000 manuscripts known to have contained occult knowledge and perhaps the pre-Flood and pre-Babel wisdom of the occult energies were consigned to flames by rampaging christians.

Det femte i en så demokratisk og egalitær tid som vår er å henvise til motstand fra hierarkier, ikke minst religiøse. De var selvsagt like mye i mot vitenskap som teknologi. De er jo hierarkier. Og religiøse.

Her snakker vi dog om enkle teknologier, men likevel noe som ikke fikk en videreutvikling pga av de religiøse hierarkiene overtok og først mye senere ble motvirket av vitenskapens tilbakekomst (fra renessansen).  

Er et par tre av disse kjennetegnene på plass, trenger du ikke å sjekke om de forholder seg informert og respektfullt til vitenskapelige miljøer og metoder på områdene som påstandene handler om. 

For det gjør de ikke.

Siste hekseprosess i Trondheim

Hekseprosseser er et mørkt kapittel i Europas historie, selv om årsakene som tidligere nevnt er flere og omfanget langt mindre enn det var vanlig å tenke for noen tiår siden.

Etter at trolldomssaker hadde vært forbudt i middelalderens kirkerett (de ble der sett som en "levning av den overtro evangeliet har fordrevet"), gjorde nye politiske forhold, konspirasjonsteorier og lokale panikker at de kom inn i rettsapparatet fra andre halvdel av 1400-tallet.

I følge historikeren Ellen Alm henger dette i Norge dessverre et godt stykke på vei også sammen med reformasjonen.

Ett av målene med å kaste lys over denne mørke delen av historia er å ta knekken på noen inngrodde myter. Som for eksempel at hekseprosessene hører hjemme i middelalderen. I virkeligheten begynte de ikke før etter reformasjonen i 1537 og har direkte sammenheng med overgangen til lutheranismen.

En nærliggende forklaring er at katolisismen hadde et system for avlat, bot og tilgivelse. Dette gjaldt også når anklagen gjaldt trolldom og hekseri. Lutheranismen hadde ikke denne muligheten, og praktiserte harde straffer i stedet, forklarer Alm.

Ofte begynte sakene med lokale rykter og redsel. Særlig utgangsstrøk var utsatt når myndighetene kom inn i bildet.

Selv om anklagen startet med den folkelige varianten, endret den karakter hvis saken ble overtatt av lensherre, sorenskriver og fogd. Dette er antakelig forklaringen på variasjonen i omfang.

Historikerne har dokumentert at hekseforfølgerne var spesielt aktive og brutale i Finnmark. Alm forklarer at dette har sammenheng med at dansk-norske myndigheter sendte mange nye lensherrer til Finnmark, for å kontrollere kysttrafikken og pleie kontakt med Russland og Finland. På denne tiden utstedte kongen en egen lov mot hekser. 

Det ble ikke bedre av at dette ble del av en karrierevei for folk som ønsket seg langt mer sentrale jobber. Og hvem gjorde ikke det i Finnmark på 1600-tallet?

- For de nye lensherrene ble hekseprosesser en takknemlig måte å gjøre seg bemerket og populær på hos arbeidsgiverne i det fjerne København. Handlingen ble meritterende for videre karriere. Dette ser vi ved at prosessene oppsto på privat initiativ fra de mest geskjeftige, utdyper Alm.

I forbindelse med lanseringen av Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (altså ikke Lisbet Nypan slik det ble hevdet i artikkelen over) skriver Ellen Alm om en prosess i Midt-Norge i Adresseavisen 11.10.2014.

Mye av saken følger kjent mønster. Man ønsker å bli kvitt en tigger som i stadig større grad blir oppfattet som en plage.
Frykten eskalerer med forbannelser og trusler hun tyr til når hun blir avvist.

Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene. 

Det ble ikke bedre av at Finn-Kirsten som navnet antyder var av samisk slekt, altså del av et folk i kontakt med "de ville kaoskreftene".

De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Det skulle med andre ord være mer enn nok å ta tak i om man ønsket kvinnen dømt for trolldom. Men i stedet "ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor" for å sitere rulleteksten til boken.

Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging. 

Leser man dette litt fort, er det lett å tenke at Kirken og myndighetene slo til med dødsstraff for alle som ikke kom seg i kirken på søndagene, og det i et så langstrakt og grisgrendt land som Norge.

Siden dette ikke var enkelt for samer, er det forbløffende hvor få av dem som fikk en slik tiltale. Grunnen er såpass opplagt som at det ikke var dødsstraff for å forsømme kirkegang.

Noe som betyr at dommen mot Finn-Kristin handler om flere sammenfallende forhold og sikkert et godt stykke på vei er vikarierende.

For ordens skyld kan nevnes at i datidens lover strakte straffene for forsømt kirkegang seg fra refs, via bot og utestenging fra nattverden til offentlig skriftemål. I de verste tilfellene vanket bannlysing, altså at man ble utstengt fra kirken og samtlige sakramenter.

Men det holdt altså ikke med en slik dom. Selv om hun allerede hadde dødsstraff,vedgår hun i fangenskap en forbrytelse med enda sterkere dom, bålet, at

«hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk».

Den historiske fremstillingen blir også litt underlig når vi kan lese at

Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Hvilke universiteter som tilbød et slik studium er ikke nevnt. Katolske? Lutherske? I København?  Paris? Oxford?

Det er ikke ofte det snakkes om professorer i demonologi ved noen av disse universitetetene. Eller pensum og lærebøker.

Nå er det ingen tvil om at det kom en rekke bøker om temaet, særlig på 1500-tallet og det i høyeste grad fra statseliten. Demonologi var nok likevel mer et debattema enn en universitetsdisiplin (vitenskapelig eller ei), selv om rasjonalister og forkjempere for religiøs toleranse som Jean Bodin skrev tilsynelatende lærde bøker.

Mens Bodin ikke kunne få strenge nok metoder mot hekser, var andre (ikke minst den spanske inkvisisjonen) av motsatt oppfatning. Det var likevel ikke før mot slutten av 1600-tallet at trolldomsanklager ikke lenger kom opp i domstolene i noe land.

I mens er det ingen tvil om at rettsmyndighetene i Norge på 1600-tallet mente at hekser normalt hadde medsammensvorne. Dermed var det bare å kjøre nye forhør.

Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen.

Og da kunne man kanskje vente et titalls nye saker der enda flere ble trukket inn. .

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Men det endte altså uten noen flere henrettede, uten at verken Kirken eller rettsmyndighetene eller demonologien endret seg i løpet av 1670-tallet.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt.

Det er nesten så man tenker at bakgrunnen for saken var som i innledningen. De andre anklagede var i liten grad tiggere som ble oppfattet som en plage. At det var mange kjente og velstående blandt de anklagede, ha bidratt til å svekke Finn-Kirstens troverdighet.

Det er alltid lettere å mistenke og dømme utgrupper og minoriteter for forbrytelser.

Jorden beveger seg

Siden det dessverre ikke blir like hyppige oppdateringer av Dekodet som enkelte er vant til, er det flott at Sverre Holm løfter den historiske fanen når han skriver om hvordan man kom frem til at det er jorden som roterer - og at det altså ikke var Galileo som viste dette.

Tvert i mot diskuterte sentrale tenkere dette flere hundre år tidligere. Ikke minst en rektor og en fakultetsleder ved universitetet i Paris,  Jean Buridan og Nicole Oresme, på 1300-tallet.

Det er tydelig at Galieli hadde lest disse, men at jorden beveget seg lot seg ikke avklare med målinger før på 1700-tallet.

Vi kan gjøre dårligere ting enn å avslutte der Sverre Holm starter.

«Men da må det blåse voldsomt!» ble det sagt i TV-programmet Brille i sommer etter at programleder Harald Eia hadde lagt ut om hvor fort jorda roterer. Jeg syntes det var herlig med en så usensurert reaksjon rett fra leveren. Det er en av grunnene til dette innlegget for det tok nesten to hundre år å bekrefte at jorda roterer med målinger. Dessuten er sen middelalder og tidlig moderne tid, som dette dreier seg om, uten tvil den mest spennende i vitenskapshistorien.

Burde ha forbudt OL

Det er blitt en egen øvelse å hylle de opprinnelige olympiske leker. Blant reglene er å fortelle at det viktigste ikke var å vinne, men å delta.

Og deltakerhistorien er lang. Siden i hvert fall 776 f.Kr. ble hvert fjerde år alle krigshandlinger mellom greske byer stanset. I stedet viet man fem dager til fredelig kappestrid mellom amatører som kjempet om laurbærkrans og ære.

Det var ingen som stod i kø for å få arrangere lekene, med håp om økt prestisje og turisme. Siden alle lekene fant sted på de samme idrettsanleggene i Olympia, var det ikke spørsmål om etterbruken.

Byen var ikke et monument for noen olympisk komité eller diktator, selv om det berettes at lekene i starten var til minne om Olympias heltekonge Pelops. Dette handlet om helt andre guder. Den mest kjente attraksjonen var en av antikkens syv underverker, en tolv meter høy Zevs-statue i elfenben dekket av gull.

Dermed hører det med til barnelærdommen at lekene pågikk i god olympisk ånd til keiser Theodosius den store (347-395) forbød dem som del av hans fanatiske kamp mot alt hedensk.

Store Norske Leksikon kan fortelle at han "forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393". Maihaugen.no forklarer at "I 393 e.Kr. nedla Keiser Theodosius forbud mot de olympiske leker".

I en ellers stort sett grei artikkel om olympiske myter slår Forskning.no fast at "Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske karakter".

For noen avslører dette også kristendommen som en kroppsfiendtlig religion med verdier vi ikke bør ta vare på. 

I hvert fall om man ikke er historiker.

For gjør vi en pliktøvelse som dessverre ikke står på det olympiske programmet, på fagspråket kalt å se etter, må vi diskvalifisere alle romantiske bilder av antikkens leker.

Det er til og med ingen kilder som viser at de ble forbudt av Theodosius, selv om han burde ha gjort det.

Det er selvsagt ingen grunn til å bestride at lekene var viet Zevs. Under åpningsseremonien ble det sunget salmer til hans ære og båret frem offerdyr. Man anstrengte seg ikke for å skjule hvem som var lekenes høye beskytter.  

Og beskyttelse kunne man trenge. Ikke bare fordi boksere kjempet uten hjelm eller vogner manglet sikkerhetsbelte og airbag når firspannene kappkjørte i verste Ben Hur-stil. Det ble ikke bedre av at man i romertiden bokset med småsteiner og skarpe gjenstander surret til lærreimer om hendene. 

I bryteøvelsen pankration var alt lov, unntatt å bite, brekke fingre eller slite ut øyne. Damoxenos ble da også diskvalifisert da han brukte fingre som dolk, og rev ut motstanderens innvoller. Som i boksing holdt man på til den andre var hjelpeløs.

Som man kan ane var altså ikke det viktigste å delta. Tapere som overlevde møtte det som dengang for mange var en skjebne verre enn døden, hån.

Man trenger ikke å være mester i logikk for å forstå at juks fristet. Stadig strengere virkemidler ble tatt i bruk for å stanse uvesenet. Tjuvstarter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Andre juksemakere ble bøtelagt og pengene brukt på zevsstatuer.

Det ble etter hvert ganske mange statuer.
Frykten for straff fikk likevel ikke posører som keiser Nero til å nøle med å bestikke dommere og konkurrenter.

Lot de seg ikke bestikke, fantes andre tilbud de ikke kunne si nei til når makthavere hvisket dem noe i øret.

Og eliten ordnet også opp på andre måter. Lekene foregikk langt fra bare i Olympia. De ga så mye status og inntekter at byer strakte seg langt for å få arrangementet. Konger og keisere innvilget stadig flere olympiske leker som belønning eller etter bestikkelser.

Resultatet var mer enn en håndfull. Vi finner olympiske leker nærmere 30 steder i antikken, fra makedonernes hovedstad Aigai (dagens Vergina) til Tyrus. Muligens var lekene i Antiokia mest kjente.

De førte uansett ikke til fred. Grekerne så ikke tilfeldig passerende olympiske leker som noen grunn til å stanse krigshandlinger. Det beste man kunne vente var at pilegrimer på vei til Zevs-statuen ikke ble drept.

På 300-tallet e.Kr. var det lenge siden lekene hadde vært for amatører som kjempet om ære, hvis de noen gang hadde vært slik. I dag hadde vi vel heller kalt det statsprofesjonalisme, for ikke å si kroppsdyrkelse.

Ingen nølte med doping, eller hva man trodde kunne ha effekt, fra opium og stryknin til alkohol og dyrehjerter, for ikke å si testikler.

Bankettene manglet verken vin eller groupies.Vinnere ble dyrket som guder, med pengepremier, slaver og pensjoner livet ut. 

I stedet for kroppsforakt som motiv bak et angivelig forbud mot olympiske leker (og et reelt mot gladiatorkamper på 400-tallet), kan det de møtte av motstand ha vært påvirket av et kristent syn på kroppen som hellig og ukrenkelig. 

Leker til ære for guden Zevs fikk uansett ikke medvind da Theodosius i 391 forbød "å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted". Men det er altså ikke mulig å finne et forbud mot olympiske leker noe sted. , enten vi snakker om de som foregikk i Olympia eller i Antiokia som keiser Augustus ga rett til å holde sine egne olympiske leker. 

Likevel er dette enda en av disse mytene som ikke vil dø, i følge arkeologibloggen GraceoMuse.

It is a common idea in modern authored histories of the Olympic Games that Theodosius I literally abolished the Olympic Games through specific edicts.  Was this the product of historians projecting the laws of Theodosius on such a prestigious event and hence claiming direct prohibition, or did Theodosius really literally ban the Olympic Games in his edicts?

Nei, vi finner ikke noen spor.

The idea that Theodosius I literally banned the Olympic Games is firstly discredited by there being no direct references to the Ancient Olympic Games in the Theodosian Code.  The Theodosian code was based on the enforcement of the Christian faith and on the ideologies of Christian dogma. Spivey explains that “There was nothing in the Christian faith that actively underminded the practice of athletics.”

 Men forbudet mot ofring til hedenske guder hadde selvsagt effekt.

Though Theodosius does not target the Games specifically, his laws contributed to the eventual downfall of the Games at Olympia due to the prohibition of pagan practices.  It appears that this point can be held as a source for histories blaming Theodosius for the prohibition of the Olympic Games.  Downey assesses that the laws affected the character of the Games but, though many pagans such as in the letters of Libanius saw the Games as unaltered, the festival could no longer be seen as in honour of Olympian Zeus and lost some of their traditional Greek identity. 

Men hvis lekene ikke ble forbudt, bør det da være spor etter dem etter 390-tallet?

 

Ja, så avgjort. Lekene fortsatte, noen av dem muligens i kristen regi, enten vi snakker om Antiokia eller Olympia. Selv om omfanget og interessen avtok med endrete rammer, varte lekene i førstnevnte by til i hvertfall 520. I Olympia finnes arkeologiske spor frem til et jordskjelv raserte for mye av området i 551.

Gjentatte oversvømmelser og barbarinvasjoner gjorde ikke området mer beboelig. 

Araberinvasjonen på 600-tallet betydde slutten på det som måtte være igjen. Dels fordi økonomien i Østromerriket fikk en knekk den aldri kom over, dels fordi byer ble flyttet eller forlatt og dels fordi de kom på hender som prioriterte andre ting enn idrett og gresk kultur.

Det er mange grunner til at de olympiske leker tok pause frem til moderne tid. Det er ikke forbud mot at de ansvarlige tar en tenkepause i dag.