Burde ha forbudt OL

Det er blitt en egen øvelse å hylle de opprinnelige olympiske leker. Blant reglene er å fortelle at det viktigste ikke var å vinne, men å delta.

Og deltakerhistorien er lang. Siden i hvert fall 776 f.Kr. ble hvert fjerde år alle krigshandlinger mellom greske byer stanset. I stedet viet man fem dager til fredelig kappestrid mellom amatører som kjempet om laurbærkrans og ære.

Det var ingen som stod i kø for å få arrangere lekene, med håp om økt prestisje og turisme. Siden alle lekene fant sted på de samme idrettsanleggene i Olympia, var det ikke spørsmål om etterbruken.

Byen var ikke et monument for noen olympisk komité eller diktator, selv om det berettes at lekene i starten var til minne om Olympias heltekonge Pelops. Dette handlet om helt andre guder. Den mest kjente attraksjonen var en av antikkens syv underverker, en tolv meter høy Zevs-statue i elfenben dekket av gull.

Dermed hører det med til barnelærdommen at lekene pågikk i god olympisk ånd til keiser Theodosius den store (347-395) forbød dem som del av hans fanatiske kamp mot alt hedensk.

Store Norske Leksikon kan fortelle at han "forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393". Maihaugen.no forklarer at "I 393 e.Kr. nedla Keiser Theodosius forbud mot de olympiske leker".

I en ellers stort sett grei artikkel om olympiske myter slår Forskning.no fast at "Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske karakter".

For noen avslører dette også kristendommen som en kroppsfiendtlig religion med verdier vi ikke bør ta vare på. 

I hvert fall om man ikke er historiker.

For gjør vi en pliktøvelse som dessverre ikke står på det olympiske programmet, på fagspråket kalt å se etter, må vi diskvalifisere alle romantiske bilder av antikkens leker.

Det er til og med ingen kilder som viser at de ble forbudt av Theodosius, selv om han burde ha gjort det.

Det er selvsagt ingen grunn til å bestride at lekene var viet Zevs. Under åpningsseremonien ble det sunget salmer til hans ære og båret frem offerdyr. Man anstrengte seg ikke for å skjule hvem som var lekenes høye beskytter.  

Og beskyttelse kunne man trenge. Ikke bare fordi boksere kjempet uten hjelm eller vogner manglet sikkerhetsbelte og airbag når firspannene kappkjørte i verste Ben Hur-stil. Det ble ikke bedre av at man i romertiden bokset med småsteiner og skarpe gjenstander surret til lærreimer om hendene. 

I bryteøvelsen pankration var alt lov, unntatt å bite, brekke fingre eller slite ut øyne. Damoxenos ble da også diskvalifisert da han brukte fingre som dolk, og rev ut motstanderens innvoller. Som i boksing holdt man på til den andre var hjelpeløs.

Som man kan ane var altså ikke det viktigste å delta. Tapere som overlevde møtte det som dengang for mange var en skjebne verre enn døden, hån.

Man trenger ikke å være mester i logikk for å forstå at juks fristet. Stadig strengere virkemidler ble tatt i bruk for å stanse uvesenet. Tjuvstarter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Andre juksemakere ble bøtelagt og pengene brukt på zevsstatuer.

Det ble etter hvert ganske mange statuer.
Frykten for straff fikk likevel ikke posører som keiser Nero til å nøle med å bestikke dommere og konkurrenter.

Lot de seg ikke bestikke, fantes andre tilbud de ikke kunne si nei til når makthavere hvisket dem noe i øret.

Og eliten ordnet også opp på andre måter. Lekene foregikk langt fra bare i Olympia. De ga så mye status og inntekter at byer strakte seg langt for å få arrangementet. Konger og keisere innvilget stadig flere olympiske leker som belønning eller etter bestikkelser.

Resultatet var mer enn en håndfull. Vi finner olympiske leker nærmere 30 steder i antikken, fra makedonernes hovedstad Aigai (dagens Vergina) til Tyrus. Muligens var lekene i Antiokia mest kjente.

De førte uansett ikke til fred. Grekerne så ikke tilfeldig passerende olympiske leker som noen grunn til å stanse krigshandlinger. Det beste man kunne vente var at pilegrimer på vei til Zevs-statuen ikke ble drept.

På 300-tallet e.Kr. var det lenge siden lekene hadde vært for amatører som kjempet om ære, hvis de noen gang hadde vært slik. I dag hadde vi vel heller kalt det statsprofesjonalisme, for ikke å si kroppsdyrkelse.

Ingen nølte med doping, eller hva man trodde kunne ha effekt, fra opium og stryknin til alkohol og dyrehjerter, for ikke å si testikler.

Bankettene manglet verken vin eller groupies.Vinnere ble dyrket som guder, med pengepremier, slaver og pensjoner livet ut. 

I stedet for kroppsforakt som motiv bak et angivelig forbud mot olympiske leker (og et reelt mot gladiatorkamper på 400-tallet), kan det de møtte av motstand ha vært påvirket av et kristent syn på kroppen som hellig og ukrenkelig. 

Leker til ære for guden Zevs fikk uansett ikke medvind da Theodosius i 391 forbød "å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted". Men det er altså ikke mulig å finne et forbud mot olympiske leker noe sted. , enten vi snakker om de som foregikk i Olympia eller i Antiokia som keiser Augustus ga rett til å holde sine egne olympiske leker. 

Likevel er dette enda en av disse mytene som ikke vil dø, i følge arkeologibloggen GraceoMuse.

It is a common idea in modern authored histories of the Olympic Games that Theodosius I literally abolished the Olympic Games through specific edicts.  Was this the product of historians projecting the laws of Theodosius on such a prestigious event and hence claiming direct prohibition, or did Theodosius really literally ban the Olympic Games in his edicts?

Nei, vi finner ikke noen spor.

The idea that Theodosius I literally banned the Olympic Games is firstly discredited by there being no direct references to the Ancient Olympic Games in the Theodosian Code.  The Theodosian code was based on the enforcement of the Christian faith and on the ideologies of Christian dogma. Spivey explains that “There was nothing in the Christian faith that actively underminded the practice of athletics.”

 Men forbudet mot ofring til hedenske guder hadde selvsagt effekt.

Though Theodosius does not target the Games specifically, his laws contributed to the eventual downfall of the Games at Olympia due to the prohibition of pagan practices.  It appears that this point can be held as a source for histories blaming Theodosius for the prohibition of the Olympic Games.  Downey assesses that the laws affected the character of the Games but, though many pagans such as in the letters of Libanius saw the Games as unaltered, the festival could no longer be seen as in honour of Olympian Zeus and lost some of their traditional Greek identity. 

Men hvis lekene ikke ble forbudt, bør det da være spor etter dem etter 390-tallet?

 

Ja, så avgjort. Lekene fortsatte, noen av dem muligens i kristen regi, enten vi snakker om Antiokia eller Olympia. Selv om omfanget og interessen avtok med endrete rammer, varte lekene i førstnevnte by til i hvertfall 520. I Olympia finnes arkeologiske spor frem til et jordskjelv raserte for mye av området i 551.

Gjentatte oversvømmelser og barbarinvasjoner gjorde ikke området mer beboelig. 

Araberinvasjonen på 600-tallet betydde slutten på det som måtte være igjen. Dels fordi økonomien i Østromerriket fikk en knekk den aldri kom over, dels fordi byer ble flyttet eller forlatt og dels fordi de kom på hender som prioriterte andre ting enn idrett og gresk kultur.

Det er mange grunner til at de olympiske leker tok pause frem til moderne tid. Det er ikke forbud mot at de ansvarlige tar en tenkepause i dag.