Siden jeg er borte noen dager, tar vi en pause fra nettstudier av de vanlige mistenkte, med bokanmeldelsen av Erik Tunstads Juks, fra Vårt Land i 2011.
Fabelaktig om forskning og fusk
Muligens snakker vi i dette tilfellet om vår fremste
forskningsjournalist. At han også synes eksistensialistisk engasjert
gjør ikke saken dårligere, selv om entusiasmen til tider kan føre til i
overkant mye detaljer og overtro på hva folk flest kan av faguttrykk.
Tøv og fanteri. Selv om det noen ganger burde ha vært mer av det.
For det mangler ikke til dels ville eksempler på tøv og fanteri. Noen ganger så absurd at det bare er å gni seg i øynene. Som når vi leser om bløff med blekk på padder for å lage vorter eller om oppdiktet behandling av graviditet utenfor livmoren med fingerte damer og data.
Tunstad viser kort sagt at det ikke bare er politikere som kan la fristelsene overvinne gangsynet. Noen ganger skjer det med utålmodige forskere som vet de har rett, men mangler data. Andre ganger hos assistenter som gir resultatene professoren forventer. Det mangler heller ikke økonomiske interesser, for ikke å si nasjonale og ideologiske - eller rett og slett panikken for ikke å henge med i jaget etter prestisje og penger.
Piltdown-mannen. Selv om det ikke alltid er enkelt å finne middel, motiv eller anledning, gjør Tunstad en forbilledlig detektivjobb. Han gjør nøye rede for alt fra Piltdown-mannen (en bløff fra 1912 for å vise at det moderne mennesket stammer fra sivilisasjonens høyborg, England) til patentjuks (som amerikaneren som snøt franske forskere for patentet på den første HIV-testen).
Det hører med at det heller ikke mangler falske anklager som det har tatt til dels lang tid å avvise.
Sudbø-saken. Tunstad skygger ikke unna vår egen forskningsskandale, Sudbø-saken fra 2006. En sak som vekte stor internasjonal oppsikt, selv om Aftenpostens tok vel hardt i med overskriften «Den største svindelen verden har sett». En norsk medisiner jukset med forskningsdata på så mange måter at det mest interessante er hvorfor det varte så lenge før det ble oppdaget. Ikke bare brukte han data han umulig kunne ha tilgang på; frekvensen av krefttilfeller var mistenkelig høy. Avsløringen kom først flere måneder etter at han hadde publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancethøsten 2005.
«Men hvorfor reagerte ingen andre? Folk fra samme fagfelt som Sudbø, medforfattere, kolleger, for ikke å snakke om redaktører og referee'er? Den mest opplagte forklaringen har med briller å gjøre. Du leser en artikkel i et velrenommert tidsskrift, og forventer ikke å finne fusk.» (side 197).
Selv om vitenskapen regulerte seg selv gir dette som Tunstad sier grunnlag for «plagsomme spørsmål» som hvordan tretten medforfattere kunne sette sine navn på noe som senere ble avslørt «med et øyekast». Muligens koker det ned til en blanding av tillit og tidsklemma (man leser ikke ordentlig gjennom). Svindlere lykkes best når de er sympatiske.
Bløff liten betydning. Stemmer det så at det ikke er så farlig om forskere jukser? Ja - og nei. Det er lett å følge Tunstad i at forskning kan korrigere seg selv over tid og at bløff stort sett har liten betydning. Men samtidig får noen typer tøv såpass allmennkulturell aksept at de er viktige å belyse.
Det var langt fra bare i Tyskland at rasehygiene var utbredt og betegnet som vitenskapelig.
Radar. I dag finnes flere eksempler enn Freud på feil som forstyrrer den offentlige samtalen og forsterker fordommer. Som når forskningsskribenten Bjørn Vassnes i 2011 ser for seg «en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der» (fra hans blogg 21. juni).
At 1700-1800-tallshistorikeres myter om krigen mellom kirken og vitenskapen fortsatt presenteres som sannhet, er nok ikke hva vi bør bekymre oss mest for. Men det understreker poenget med briller. Leser vi noe som støtter utbredte oppfatninger, forventer vi ikke å finne fusk. Dermed kan det også være behov for at forskningsjournalister utvikler bedre radar.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar