søndag 13. januar 2013

Norsk kultur er ikke norsk

Siden det er tiden for de mer enn lettere båsstemplende utvekslinger om hva som er norsk kultur, kan vi i det minste slå fast at det er ikke det viktigste spørsmålet, i tillegg til at noe slik ikke finnes.

Det er flere grunner til at vi går litt høyt ut fra hoppkanten her.

For det første bor vi i et land som aldri har hatt én kultur.

Dette handler om alt fra regionale forskjeller (Østlandet har aldri vært Vestlandet, Kristiansand er ikke Kristiansund, Senja er ikke Bygdøy) til religiøse. Det handler om språk, festkulturer, arbeidskulturer, lederstiler, trikse og fikse-kulturer, bygdekulturer og urban, musikkulturer og mat.

Den protestantiske arbeidsetikk er på vei ut og slo vel aldri helt gjennom på Oslo vest.

De som går i dansebandmiljøer minner lite om metalfans, det klassiske publikum lite om saggere.

Julaften er splittet mellom pinnekjøtt og ribbe, kalkun og torsk. Fredagstaco er noe annet enn fredagsgrøt og never shall the twain meet.

På 900-tallet hadde vi både kristne og de som dyrket norrøne guder i landet, på 1500-tallet protestanter og katolikker, på 1800-tallet høykirkelige og lavkirkelige (etter hvert til og med jøder og fritenkere). I dag møter vi et rimelig bredt spekter av religioner og ikke bare fordi vi lever i en relativt postmoderne tid.

Det forhindrer selvsagt ikke at vi kan ha store 17. mai-faner å fylkes under, eller barne- og borgertog, men feiringen er blitt noe mindre eksistensiell enn i 1945. For noen virker den da også som en motivasjon til å avvise EU, for andre som en motivasjon til å tro at vi kan bevare det norske (hva nå det er) også i EU.

For det andre er lite av denne kulturen norsk. Den er for det aller meste importvare, muligens med unntak av noen av de eldste mattradisjonene. Likevel er pussig nok verken lutefisk eller smalahove allemannseie.

For det tredje har vi alltid hatt innvandrere som hver på sin måte har hatt kulturell betydning, enten vi snakker om vikingtidens træller, hansatidens ... hanseater, rallartid eller dagens invasjon av svensker og polakker, pakistanere, somaliere og vietnamesere, engelskmenn og amerikanere

Men dette spiller altså ikke så stor rolle. For spørsmålet er ikke om vi har en norsk kultur. Det er om vi bor i et bærekraftig land.

Oppfyller vi samfunnskontrakten eller underminerer vi den?  Yter vi før vi nyter? Setter vi næring foran tæring? 

Har vi økonomisk og kulturell robusthet i møte med endrede holdninger, vaner og verdier hos de som har bodd i landet noen generasjoner?

Har vi det i møte med nye  holdninger, vaner og verdier hos de som av ulike årsaker kommer til landet?

Hva skjer når livsregnskapet til stadig flere går i underskudd, enten vi snakker kapital eller kultur? Hva når stadig færre har den tillit til staten som blant annet toregimentslæren har støttet og styrket i tidligere generasjoner, som en viktig forutsetning for de nordiske velferds­statene, slik historikeren Nils Ivar Agøy er inne på?

Hva når gruppene som koster mer enn de gir vokser?  Hva skjer når antall trygdede stiger, samtidig som livsstilssykdomer øker? Hva skjer når vi får stadig mindre protestantisk arbeidsetikk?

Blant de som har skrevet mest konkret om dette seneste uke er Elin Ørjasæter. Og skriver man konkret fortjener man andre typer respons enn når man skriver surt eller søtt, vemmelig eller velment.

Nå kan man diskutere detaljer i Ørjasæters vurderinger av mentaliteter, trygdemisbruk og innvandrerregnskap, første- og andregenerasjon, men skal man løse noen problemer hjelper det som kjent å se dem.

Og så er det slik at idealer ofte er bedre enn fobier. Det overrasker ikke når hun sier at
Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.
Likevel er det noen stemmer i hodet som sier at ingen av regjeringsalternativene kommer til å gjøre det til en flaggsak å styrke noen av gruppene.

4 kommentarer :

Anonym sa...

Flott innlegg, som du for så vidt skriv, er problemet i denne, som veldig mange andre sakar at den viktige diskusjonen forsvinn i støyen av ei avsporing. Media slepp til folk som fornektar problmet. Alle veit det eksisterer, diskusjonen burde vere om problemet er signifikant.

-Vi diskuterer kva som er kultur, norsk kultur spesielt, når det vi burde diskutere kva skilnaden stor innvandring fører til, og om/kva vi bør gjere med det.

-Vi diskuterer om det eksisterer trygdesnylting, når diskusjonen burde vere kor stort problemet er.

-Vi diskuterer kvifor ungar av utdanna foreldre gjer det bedre enn andre på skulen, utan at nokon ser på i kva grad "skuleflinkheit" er arvelig.

Bjørn Are sa...

Det er helt klart fristende å ta Den store debatten om hva som er norsk kultur, i stedet for å se på hvordan vi kan ha et bærekraftig samfunn.

Det er nok samtidig viktig at vi ikke kaster barnet ut med badevannet. Vi har opplagt en rekke rimelig felleskulturelle trekk, stridsspørsmål og referanser som språk, barne-TV (for de som vokste opp før oppløsningen av NRK-monopolet), vintersport (selv om 95 % av befolkningen aldri har vært på et renn i Holmenkollen), Turistforeningen, MGP, 17. mai, russefeiring, boligkjøp, oppussing, Grevinnen og hovmesteren, Tre nøtter for Askepott, Prøysen, Donald Duck osv. osv. Vellykket integrering handler dels om språkopplæring, dels om langrenn og dels om å ha tillit til staten, skattesystemet osv.

Med andre ord ganske mange med norske foreldre i flere ledd bakover som bør integreres bedre.

Ellers har jeg litt sans for denne vinkelen fra en østeruopeisk innvandrer...

http://www.dagbladet.no/2013/01/08/kultur/debatt/kronikk/kulturkampen/norsk_kultur/25136139/

Anonym sa...

Ja, men men når store delar av debatten er prega av jakt på eventuelle baktankar/vikarierande motiv, så vert det lite av fornuftig diskusjon av noko slag.

Yngve Skaland sa...

Et av de mindre heldige utslagene av norsk selvforståelse falt i en statsministers nyttårstale i -92: "Det er typisk norsk å være god."
Denne (kulturelle) selvforherligelse er i hvert fall ikke noe å ha med i bagasjen i møte med sine omgivelser, verken her hjemme eller der ute.