Mytisk Pinker

Skulle vi hatt tid til å skrive en kritikk av Pinkers seneste bok (tidligere omtalt kort og småkritisk), ville det ikke vært veldig langt unna denne.

I hvert fall ikke i lengde.

Noen høydepunkter:

The Better Angels of Our Nature, then, keeps falling victim to the halo effect, or a cognitive bias that tends to overvalue certain facts while undervaluing others. It’s important to see the effect this has on his reasoning: it creates an aura around reason itself. There’s no denying that Pinker’s approach can be illuminating. Nonetheless, Pinker’s lopsided view of reason highlights the limits of rationality, or the way it attempts to mark the boundary of (and adapt to) its own environment. Instead of highlighting the phenomenon of natural selection, Pinker constantly draws attention to the problem of selective reasoning.

Saken blir ikke mye bedre av at alle som har en annen vinkel enn Pinker tydeligvis lider av den farlige sykdommen ideologi.

Unfortunately, Pinker too readily encourages us to see history through the lens of a transparent ideology (free market libertarianism aligning itself with neo Darwinism). This situation is made all the more transparent by the fact that he prefers to use the term ideology when describing belief systems other than his own. Indeed, “ideology” is included on his list of “inner demons” (p.xxv). Pinker’s description of history is thereby reverse engineered to ensure that it reflects a world view that would ideally be called higher “intelligence”, instead (p. 663).

Hva så med kjernen? Er vi virkelig bedre moralske i dag enn i middelalderen eller gode gamle Mesopotamia?

Pinkers vinkel er altså å sammenligne slike ting med befolkningsstørrelse. Dermed kan han sette opp kurver som viser det relative voldsnivået i ulike tidsperioder. Dette ser jo tilforlatelig ut (og få tviler på at det er tryggere i Norge i 2012 enn i London i 1012), men hvor holdbart er dette som analyse av tidsånd og moral - og hva forteller det oss mest om?

Pinker allows himself to extrapolate from scant archaeological evidence and compares different civilizations as if they all belonged on the same moral continuum. He attempts to draw a moral equivalence between distinct historical periods and/or (estimated) occurrences of violence. He’s able to do this by relativising (adjusting and ranking) the data according to estimated population sizes. Instead of measuring violence in absolute terms — such as how many people might have died violently per annum — he attempts to measure estimates of people killed relative to estimations of the world’s population at given times.

The sleight of hand is evident in the way the violence is measured over time — since there are many more people alive today, there are now less people being killed (relatively speaking). Conversely, since there were less people alive back then, there were more people being killed (relatively speaking). Either way, the ratio between a violent and peaceful death becomes a measure of moral progress.

Og det hele ender fort i det absurde.

Perhaps the best way to highlight the problem of relative measurements is via the moral equivalence that eventuates. To quote lodore from the comments section of Guardian’s interview with Pinker:

By defining the effects of a violent act (or series of acts) in relative terms, Pinker allows for all sorts of absurd reductios. Imagine that I’m trapped on a desert island with a companion and, in a dispute, I kill him. By Pinker’s logic, I am thereby morally equivalent to a dictator who has killed 3.5 billion people in current population terms. Without a doubt, Pinker is correct to say a randomly selected individual is less likely to die a violent death now; but this merely means the population has increased, not that the rate of absolute violence has dropped off.

At Pinkers data over dødsfall og befolkningsstørrelse også er av blandet kvalitet, hjelper ikke. Det gjør heller ikke hans grunnleggende feillesning av middelalderen, eller mangelfulle analyse av atomtrusselen og maktbalansen som årsak til den lange "freden" etter 1945.

Many nation states spend huge sums on the presumed principle that it’s better to be safe than sorry, and will actively try to deter others from being in a similarly powerful position. And yet it’s this mutual desire for safety that simultaneously puts billions of people at risk and creates potential conflict situations. The possibility of their possession and/or use merely becomes another pretext for war (see the invasion of Iraq, the current tensions between Israel and Iran, India and Pakistan, etc ) and illicit trading practices in the form of a nuclear black market.

The advance of reason, then, brings with it two contradictions: the long peace remains contingent upon the threat of nuclear war and/or a nuclear exchange (however unlikely) threatens to return civilization to the stone age within a flash of light.

Noe som garantert vil få det relative voldsnivået til å stige.

Episk mytisk

Siden den heller ikke helt fundamentalistiske Thom Stark også har kommet inn i baren med noen tødler tanker om Jesus-myternes kamp mot Ehrman, låner vi ham mikrofonen ett minutt eller fire om The Death of Richard Carrier’s Dying Messiah.

Og det er da ikke hvem som helst han gir seg i kamp med.

Richard Carrier is not a Jesus Mythicist. He simply argues in favor of Jesus Mythicism, and has tentatively estimated that there is a four in five chance that Jesus of Nazareth never existed. And he should know since, in his own words, “I am no less a philosopher than Aristotle or Hume. My knowledge, education, and qualifications certainly match theirs in every relevant respect.”

Selv om motstanderen altså er ... formidabel, har Stark og andre tatt mot til seg.

Carrier’s obviously much-deserved fame has been ballooning in recent months, as he has blogged not one but two assaults on Prof. Bart Ehrman’s new book, Did Jesus Exist?, in which Ehrman defends the historical Jesus against the Jesus Mythicists. Carrier’s cantankerous criticisms of Ehrman have themselves come under criticism, by James McGrath (here and here), Joseph Hoffmann (here and here), and by Ehrman himself (here and here). Further, Hoffmann, Maurice Casey, and Stephanie Fisher will each be writing an essay-length critique of Carrier’s arguments within the next week or so.

Nå er ikke Carrier alene på den faglige banen når det gjelder skepsis til at Jesus har eksistert. Også noen så (ahem) nøkterne og (dobbeltahem) nøytrale som nyateistene Jerry Coyne og PZ Myers låner av sin autoritet som ... biologiprofessorer i en kamp som nok ikke akkurat vil fremme Carriers faglige karriere.

Det skal i det hele tatt bli interessant å se hvor lenge de fortsetter å heie på ateisters analogi til kreasjonister og kultarkeologer. Skal vi dømme etter tidligere evne til å ta noen hint, for ikke å si generelle erfaringer med livssynsaktivister, kan det gå noen år.

Fyll på med popcorn.

(Oppdatering 11:30: Ser ut som om Coyne trekker seg ut av debatten etter at Ehrman svarte Carrier såpass umisforståelig. Selv om han hevder det skyldes han er for ... travel, får vi håpe han har lært noe om å sette seg bedre inn i en debatt før han hopper på konklusjoner, uansett hvor mye de skulle samfalle med hans ønsketenkning).

Mytisk pizza

Som noen kan ha fått med seg raser det en aldri så liten krig på nettet for tiden, mellom (i det ene hjørnet) forskere flest som Bart Ehrman som mener at Jesus har (her er det bare å holde seg fast) ... eksistert og (i det andre hjørnet) en noe blandet gjeng nyateistiske og New Age-orienterte "mytere"som mener at Jesus altså ikke har eksistert, men er funnet på av disse kristne (dere kjenner jo dem).

Selv om Erhman ved noen anledninger har formulert seg på måter som myterne begjærlig har utnyttet til sin fordel, har han etter hvert slått mer enn greit tilbake, som her (svar til tullete påstand fra Murdock/Acharya) og her (svar til bastante påstander fra Richard Carrier).

Etterhvert som flere forskere har oppdaget disse myterne, og at et par av dem faktisk har en relevant akademisk bakgrunn, har det dukket opp noe tyngre og ikke minst hardslående svar.

Ikke minst ser vi at ateistiske forskere på feltet har null til overs for hvordan ateistiske mytere opptrer.

Særlig viser Joseph Hoffman hvor skapet står med den lettere talende tittelen Mythtic Pizza and Cold-cocked Scholars.

Bare å finne fram popcornbollen.

Krass Krauss

Fysikeren Lawrence Krauss virker ikke helt overbegeistret for filosofi for tiden, skal vi dømme etter et intervju i The Atlantic.

Noe som selvsagt har ingenting å gjøre med responsen på hans seneste bok,  A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather Than Nothing.

Selv om han nok ikke helt overraskende nok ikke helt har forstått responsen helt nok.

Your book argues that physics has definitively demonstrated how something can come from nothing. Do you mean that physics has explained how particles can emerge from so-called empty space, or are you making a deeper claim?

Krauss: I'm making a deeper claim, but at the same time I think you're overstating what I argued. I don't think I argued that physics has definitively shown how something could come from nothing; physics has shown how plausible physical mechanisms might cause this to happen. I try to be intellectually honest in everything that I write, especially about what we know and what we don't know. If you're writing for the public, the one thing you can't do is overstate your claim, because people are going to believe you. They see I'm a physicist and so if I say that protons are little pink elephants, people might believe me. And so I try to be very careful and responsible. We don't know how something can come from nothing, but we do know some plausible ways that it might."

Han er ikke overbegeistret for religiøse heller. Krauss tror til og med at det filosofiske spørsmålet om hvordan det kan ha seg det er noe fremfor ikke noe er ... religiøst.

"The religious question "why is there something rather than nothing," has been around since people have been around, and now we're actually reaching a point where science is beginning to address that question. And so I figured I could use that question as a way to celebrate the revolutionary changes that we've achieved in refining our picture of the universe. I didn't write the book to attack religion, per se. The purpose of the book is to point out all of these amazing things that we now know about the universe. Reading some of the reactions to the book, it seems like you automatically become strident the minute you try to explain something naturally."

Å se etter en naturlig forklaring på hvordan null natur kan bli til natur synes likevel ikke helt naturlig.

Det er nok derfor han ikke starter med null natur. Hvordan noe fysisk kan omdannes til noe annet fysisk er enklere å forklare enn hvordan ikke noe kan omdannes til noe.

Klart for Clarke

Skulle du trenge en pause på onsdag er det dårligere alternativer enn å stikke innom Det norske studentersamfund førstkommende onsdag 25.04. klokken 18:15 i Lillesalen.

Selv om det ikke helt skal legges skjul på at det er undertegnede som har foredrag.

Og temaet er selvsagt den store, muligens den største, science fiction-forfatteren, Arthur C. Clarke.

Hva ellers?

Vi snakker dermed om hjernen og hjertet bak bøker som En romodyssé 2001 (for ikke å si filmer), Childhood's End og Rendevous med Rama, samt et utall andre romaner, et enda større utall noveller og heller ikke direkte mangel på mer futuristiske visjoner i sakprosa.

Hva handler så dette om? Hvilken betydning har han hatt ? Er noe av Clarke verdt å lese i dag?

Fasiten kommer onsdag.


Sir Arthur C. Clarke comments on extraterrestrials from Hao Li on Vimeo.

Hvordan skrive uten å blogge

Kort status, selv om det pussig nok er annet som dominerer nyhetsbildet for tiden:

Siden det er blitt en og annen eller nærmere elleve turer hit og dit i det seneste, ikke minst for å holde noen foredrag eller femten, har altså tiden til skrivning for det meste vært disponert til annet enn blogg.

Selv om det hadde vært morsomt en gang å skrive noe litt lengere om noe litt annet enn tro og tanke og slik er et av resultatene en sterkt utvidet og bearbeidet bok med utgangspunkt i Svar skyldig - om nye ateister og New Age som altså kom i 2007, men har vært utsolgt fra forlaget en stund.

Såpass utvidet, in fact, at det blir to bøker, med et halvt års mellomrom eller noe slik.

Del 1 vil handle om nye ateister, gudsargumenter og slik, del 2 om alle disse påstandene om at Jesus ikke har eksistert, var basert på myter osv.

Når utgivelsen kommer er ikke bestemt. Manus er levert, men dommerpanelet har sikkert noen innsigelser og endringsforslag slik at det kan bli noen runder.

Hvis de da fortsatt synes dette er noe å gi ut.

Vi lever jo tross alt i 2012.

Hvordan blogge uten å skrive

Se denne og de forrige bloggpostene. Omtrent som facebook.

Hvordan motbevise Gud med nyateist-metoden

Hvis noen lurer er altså oppskriften her.

Dra til sjøs!

Ser ikke gæern ut.

Høres ikke så ille ut heller.

Engler og ingeniører

Synes denne stripen var god, jeg.

I hvert fall om man er lettere historie- og ingeniøranlagt.

Et likklede til besvær

Vi har tidligere skrevet noenlunde skeptisk om likkledet i Torino, men siden det fortsatt er påske, rekker vi en tur innom igjen.

Grunnen er ikke at kledet er blitt bevist som ekte siden sist (selv om det nå og da dukker opp interessante poeng som kan skape tvil om tvilen, noe vi kommer tilbake til i løpet av bloggsesongen), men at det beviselig stadig skaper avisoverskrifter.

Dermed kan CBS fortelle at en agnostisk kunsthistoriker er blitt overbevist om at vi har å gjøre med noe som ikke er et kunstverk og ikke er fra middelalderen.

De Wesselow - an agnostic, originally a skeptic about the Shroud - has just published a provocative new book about in which he concludes it's genuine.

He compared it to artwork depicting the Crucifixion created since the Middle Ages, referring to the Station of the Cross at the Church of St. Ignatius Loyola in New York City: "If you look at the hands on the cross, the nails go through the center of the palms," he showed Teichner. "That part of the hand is not strong enough to bear the weight of the body."

Meanwhile, the image on the Shroud shows the nail wounds going through the wrists. "That's how they would have done it in Roman times," said De Wesselow, supporting the idea that the Shroud is much older than the middle ages.

Han tror likevel ikke på noen legemlig oppstandelse.

Nå kan det jo være mange grunner til at noen ikke tror på noe slik, men jeg må blankt tilstå at Wesselows variant var ny selv for en som har lest ... mangt om dette.

Slik agnostikeren ser dette var nettopp kledet grunnen til at troen på Jesu oppstandelse spredte seg. Siden folk kunne se avtrykket på det, trodde de at Jesus var stått opp. Dette startet første påskedag, når kvinnene kom til graven. De så ikke Jesus, men kledet.

"No, I think what they saw was the Shroud," De Wesselow said. "Once they saw the Shroud they understood that he'd not been resurrected in the flesh, he'd been resurrected in the spirit."

Nå er det litt uklart hva Wesselow faktisk hevder her. Enten er det at noen fant graven tom, altså uten et legeme, men kun med et likklede med et avtrykk. Og selv om legemet var borte, kunne de ikke tro at Jesus faktisk var stått opp legemlig.

Eller så hevder han at de faktisk fant legemet i graven, men med likkledet av en eller annen grunn tatt av kroppen. Og selv om kroppen var der, begynte kvinnene å tro på oppstandelsen, fordi det var et avtrykk på kledet.

Kunsthistorikeren blir ikke mindre bisarr når han fortsetter.

According to de Wesselow, each supposed sighting of the risen Christ was actually a sighting of the Shroud. He's convinced it was what sparked the rapid spread of Christianity, as it was taken from Jerusalem to Galilee, then to Damascus, where he believes Paul saw it and became a Christian.

Dermed var det ingen som så noen oppstanden kropp, alt handlet om kledet.
 
I iveren etter å finne en naturlig forklaring på oppstandelsen, klarer altså Wesselow å vise at det krever en unaturlig logikk.
 
For det første må noen tro på en åndelig oppstandelse, enten liket er der eller ikke.
 
For jødene hang troen på oppstandelse sammen med troen på at døde kropper faktisk ble levende, selv om de mente dette ville skje på den ytterste dag og altså ikke her og nå. Når Paulus snakker om at kropper av kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, handler dette om at biologiske kropper er forgjengelige. Han er svært tydelig på at vi får en annen type legeme etter døden. Vi blir ikke spøkelser.
 
Dermed er det slik at hadde ikke Jesu kropp vært i graven ville det være problematisk for jøder å tro på en åndelig oppstandelse. Og hadde den vært der, ville det vært noe problematisk å tro på en oppstandelse.  
 
For det andre må altså kledet ha vært brukt nærmest som en flanellograf i søndagsskolen. Man reiser rundt i beste show and tell-stil og vifter med kledet. Vips skaper man troen på en åndelig oppstandelse som ingen kilder forteller at eksisterte den gang.
 
Som så få år senere blir til troen på en legemlig oppstandelse som alle kilder forteller om.
 
At ingen tekster forteller at kledet har vært brukt på den måten, nevnes ikke. At det de sier er at Jesus viste seg for mange (altså en aktiv handling fra hans side, ikke at noen løftet opp et avtrykk), at disiplene tok på ham, gikk lange turer og spiste sammen med ham, hoppes diskret over.
 
Skal man bruke kledet som forklaring på en tro på Jesu åndelige oppstandelse, krever det ikke bare brudd med logikken, men med alle tekster.
 
Altså langt vanskeligere å tro på enn at kledet er ekte.
 
Men i det minste er dateringen av kunsthistorikerens bok hevet over tvil.

Han er ikke oppstanden

En av diskusjonene i påsken er om det finnes mange fortellinger om guder og helters død og oppstandelse. Eller, det er mindre en diskusjon, enn en fastslåelse. Ja, dette er et typisk trekk ved myter og religioner.

Og, underforstått, hvis Jesus ikke er unik, hvordan kan vi da tro akkurat på ham?

Nå er ikke dette akkurat en ny debatt. Påstandene fra New Age-hold og nye ateister om at slike likheter er utbredte er blitt tilbakevist igjen og igjen.

Det er likevel ingen tegn til at denne type påstander dempes. Vi ser dem til og med i påsken på NRK2 hos velmenende teologer som ønsker en mer inkluderende kristen tro og altså tenker at det må handle om at Jesus og Krishna og Buddha for alle praktiske formål er de samme.

Det er bare en liten hake ved dette - det stemmer ikke.

Når jeg sier dette er ikke grunnen at jeg ønsker en intolerant og lite inkluderende tro. Eller er redd for at Jesus ikke er "unik" (hva nå det skulle bety).

Det handler rett og slett om realiteter, nærmere bestemt kilder.

Dermed er det ikke slik at Krishna, Horus, Osiris, Dionysios, Krishna, Baal, Attis, Kybele, Adonis, Attis, Tammuz og resten av feltet er født av en jomfru 25. desember, ble hilset av tre vise menn, hadde 12 disipler, gikk på vannet, gjorde vann til vin og var guder som ble drept som sonoffer for menneskenes skyld for deretter å stå opp igjen.

Ser vi nøyere etter oppdager vi rett og slett at vi må ty til både ekstrapoleringer og kreativitet for å få dette til å gå opp, mens det for andre ikke er noe som helst grunnlag.

F.eks. er det så vidt jeg er kjent med ingen leirtavler der det er omtalt at Baal dør og står opp igjen, selv om vi har bevart en fortelling der det mangler noen deler og som muligens kan ekstrapolere til noe slik (særlig hvis man tror at dette var et vanlig trekk).

Men vi har altså over 70 andre fortellinger om Baal der noe slik ikke er nevnt, slik at dette i hvert fall ikke var den mest vanlige fremstillingen.

Selv om det stemmer at Adonis blir drept (av et villsvin), er det ikke forbundet noen frelse ved hans død. Fortellingen om dette er forøvrig datert til 200-tallet etter Kristus, slik at ev. likheter kan forklares andre veien (det gjelder for flere av disse gudene).

For Attis er det heller ingen kilder som sier at han var en frelser som ble drept for menneskets skyld. Det nærmeste vi kommer er Damaskios på 500-tallet e. Kr. i en drøm om en Attis-fest som feiret redningen fra Hades. Men det er både vagt hva som menes og fra såpass lenge etter Jesus at også dette kan være påvirket motsatt vei.

Det holder altså ikke å si at noe ligner. Skal man påstandene bli tatt seriøst, eller i hvert fall kunne vurderes, må det vises til dateringer av fortellingene, hvilke konkrete tekster vi snakker om, hvor representative de er for denne skikkelsen (det hjelper ikke å finne én tekst, hvis 70 andre sier noe annet), hvilke ord som faktisk er brukt osv.

Hører du at en av disse gudene har stått opp fra de døde, kan du altså gi det som er den mest sannsynlige konklusjonen: Han er ikke oppstanden.

En mer utførlig vurdering av dette er gjort i mine gjennomganger av konspirasjonstullet i Zeitgeist og Freke og Gandys Jesus-tøv.

Det er også en moderne myte at Jesus døde i Kashmir, selv om omtalte teolog på NRK2 hevder at dette er beskrevet i en kilde fra år 117.

Som tilfeldigvis ikke er tilgjengelig eller omtalt av noen forskere noe sted.

Skulle noen mistro en såpass farget fyr som meg (som altså har kommet til en og annen kristen konklusjon), kan det være greit å referere til den ikke helt kristenapologetiske Bart Ehrmans seneste bok Did Jesus Exist?, siden den kom i posten for noen dager siden. Han understreker (side 222) at

there are serious doubts about whether there were in fact dying-rising gods in the pagan world, and if there were, whether they were anything like the dying-rising Jesus.

Ehrman trekker deretter fram James George Frazer (1854-1941) som den primære budbæreren for denne type tanker.

Sagt litt kort støtter Ehrman langt fra tanken om Jesus som guddommelig, men han forteller likevel at tanker som florerte i fagmiljøer for et par generasjoner siden om slike fellestrekk er blitt "met with devastating critique" (side 223).

Vi ser det samme med sentrale religionshistorikere som Van der Leeuv (1890-1950) som var sentral i det som kalles for fenomenologien, altså forsøket på å beskrive religioner ut fra det man så som felles fenomener.

Selv om mange i dag fortsatt tar hans bøker fra 1930-tallet til inntekt for likheter var han selv klar over at dette kunne være misvisende, slik også Asbjørn Dyrendal nevner i en gjennomgang på skepsis.no av historien om religionshistorien.

Og van der Leeuw viser en tilsynelatende klar bevissthet om det problematiske i fenomenologien slik kritikerne senere har sett det, nemlig at den lett kommer til å legge hovedvekt på det som fremstår som likheter mellom fenomen. En av kritikkene er at fenomenologien fokuserer på likheter i den grad at forskjeller har en tendens til å bli undertrykt, og at enkelte av disse likhetene er mer overflatiske og tilsynelatende enn dype og reelle.

Hva er det så som skjer? Hvorfor kommer denne type påstander om utvilsomme og utvetydige likheter stadig frem i lyset, selv om de i svært stor grad avvises av dagens fagmiljøer?

Litt kort sagt kan vi trekke fram tre grunner.

For det første fordi tidligere oppfatninger henger igjen. Man har ikke oppdatert seg på forskningen  og fagdiskusjonen siden 70-tallet. Noen holder seg til og med fortsatt til mer eller mindre teosofisk litteratur fra 1800-tallet.

Det skulle dessverre ta lang tid før forskere (og ikke bare tyske) klarte å frigjøre seg fra forestillinger fra særlig før 1940 om at Jesus ikke kunne være ekte jøde, og dermed måtte være inspirert av omtrent hva som helst annet.

For det andre fordi dette virker så besnærende og opplagt, ikke minst hvis det passer mitt livssynsprosjekt. Da er det min erfaring at det ikke er så nøye (og det samme gjelder selvsagt for kristne) om man følger sånn noenlunde med. Har jeg funnet noe som støtter mitt prosjekt, leter jeg ikke ivrig etter noe som kan underminere det.

For det tredje fordi det er mulig å se det slik, særlig om man tolker tekstene bredt nok.

Poenget er ikke at det ikke finnes noen former for "døende og oppstandne" (i vid forstand) guder i andre religioner, men at likhetene med Jesus i en lang periode ble overdrevet og overtolket og til og med tendensiøst oversatt med kristne begreper i bakhodet.

Dermed blir rituelle måltider fort til "nattverd", turer til dødsriket = "død" og tilbakekomster = "oppstandelse".

Dette er på mange måter en sirkelargumentasjon. Noen oversetter tekster med kristne uttrykk i bakhodet, og deretter tar andre forekomsten av kristne uttrykk til inntekt for at det egentlig er frapperende likheter.

Det vi ser er bl.a. ulike typer guder/helter (som Orfeus og Dionysios) som vandrer ned i dødsriket og prøver å redder noen (som Eurydike) eller noe (som en magisk gjenstand) og så vender tilbake til jorden.

Dels dør de ikke selv, dels står de altså ikke opp igjen, dels er det slik at selv om de skulle lykkes i å redde en eller annen person eller et objekt er det altså ikke menneskeheten de redder, dels symboliserer de den årlige syklusen der kornet må i jorden før det bærer frukt.

Å si at dette er veldig likt Jesus blir fort etterrasjonalisering med Jesus som mal, noe som det forekom mye av på 18- og 1900-tallet. Er fasiten klar kan alt som på en eller annen måte ligner tas til inntekt for at det egentlig er helt likt.

Da er det ikke så farlig om summen er fra ulike guder/helter (man tar noe fra en og noe fra en annen, omtrent som tegneleken hode-kropp-bein ) og det videre krever at man undervurderer eller underslår at mange av mytene utviklet og endret seg over tid, slik at man må finne akkurat den ene varianten som i en periode kunne ligne noe for at regnestykket skal gå opp.

Skulle noen oppsummert disse fortellingene før Jesus, ville det være tvilsomt eller litt tilfeldig om de havnet på en fortelling som lignet påskefortellingen i utpreget grad, eller så et død- og oppstandelsesmotiv som sentralt.

Men er det så farlig om det hadde lignet, da?

Nei, som C.S. Lewis og Tolkien skriver mye om (som i førstnevntes Mirakler som nylig har fått en bra oversettelse til norsk) ville det ikke vært uventet med paralleller hvis kristen tro var sann.

Finnes det en Gud bak naturen med død og oppstandelse som et sentralt motiv, kan vi forvente at naturen (som i kornet som må i jorden for å bære frukt) og naturreligionene også har dette motivet.

Jeg har derfor stusset litt over at fagmiljøene ikke ser så mange eller så tydelige likheter lenger.

Men jeg stusser altså ikke over at mytene om store likheter stadig vender tilbake fra dødsriket.

Klar symbolikk

6 666 sidevisninger seneste måned.

Altså på tide å skrive litt igjen.