Antipotetprestene

Man blir ikke kvitt mytene, uanett hva man interesserer seg for. De omringer oss på alle kanter. De gjennomfører stadige knipetangsmanøvre.

Det spiller ingen rolle om det man er interessert i er katter eller Kopernikus. Gjennomgangstonen er den gamle gode melodien. Prester er ikke bare dumme, de er slemme.

At de dessuten er stygge og lukter vondt dukket vel ikke opp for alvor før i filmen Rosens navn.

Nå skal vi ikke gå inn på alle slike tilfeller (eller hevde at det ikke finnes noen prester som har disse omtalte egenskapene), men det kan være greit å forstå hva vi snakker om.

Ikke minst fordi prester ikke alltid egentlig er prester.

Fram til slutten av 1800-tallet var det rett og slett slik at prester i stor grad var de som hadde tid, anledning og interesse for å drive vitenskap. Med en ny og voksende generasjon av heltidsforskere, i stor grad uten kirkelig bakgrunn, ønsket imidlertid enkelte å markere revir mot glade amatører.

For å nå dette noble målet gjaldt det å male amatørene i så lite flatterende bilde som mulig og seg selv som spydspissen i den nye tid.

Den klassiske myten om krigen mellom tro og vitenskap er i stor grad et resultat av denne profesjonskampen, og fikk sine klareste uttrykk i bøker fra 1870- og 90-tallet. 

Men går vi tilbake til 1700-tallet og ser på prester som uttaler seg om naturen, om medisin, planter og dyr, gir det fort feil inntrykk for dagens lesere om vi uten videre bruker ordet "prest". For vi snakker ikke om en Kvarme eller Gelius som bedriver god eller dårlig teologi, men om datidens gode (og dårlige) naturvitenskap.

Det er derfor de i samtiden rett og slett ble kalt for naturalister.

En av tingene slike prester interesserte seg for var planter og mat. Uttrykket potetprest stammer da også i vårt land fra prester som holdt prekener for å få norske bønder til å ta i bruk poteten som nyttevekst.

Men her som ellers viser det seg altså at det ikke er det historiske perspektivet som rår. Vi liker bedre den gode anekdoten. Dermed kommer historiene om antipotetprestene.

I det hele tatt har mattrivia mye på menyen.

Although explorers brought potatoes back from the New World in the early 1500s, Europeans were afraid to eat them for fear that the spuds would give them leprosy. It wasn’t until Louis XVI, who was looking for a cheap food source for his starving subjects, served them at the royal table that people were convinced potatoes were safe to eat.

Etterretteligheten ved slike steder styrkes ikke mye av tendensen til ikke å oppgi noe som ligner på kilder.

Eller av at man også beskylder presteskapet for å ha vært motstander av gaffelen.

The table fork was introduced into England in 1601. Until then people would eat with their knives, spoons or fingers. When Queen Elizabeth first used a fork, the clergy went ballistic. They felt it was an insult to God not to touch meat with one’s fingers.

Det nevnes i sammenhengen ikke at gaffelen ble introdusert til det tysk-romerske hoff av en bysantinsk prinsesse allerede på 900-tallet, uten at prester spratt veggimellom.

Men det handler altså om vitenskap når naturalistene ser en mulig sammenheng mellom spekdalskhet og potet. Skal noen beskyldes for å ha vært skeptiske til poteten er det naturvitenskapen.

Det betyr ikke at alt man leser om disse naturalistene er riktig.

En av prestene som beskyldes for å ha baksnakket poteten ved å hevde at den ga opphav til spedalskhet, er Gilbert White (1720-93).

Men i realiteten så denne naturalisten en større utbredelse av poteten som noe klart positivt.

But agriculture is now arrived at such a pitch of perfection, that our best and fattest meats are killed in the winter; and no man need eat salted flesh, unless he prefers it, that has money to buy fresh…. One cause of this distemper might be, no doubt, the quantity of wretched fresh and salt fish consumed by the commonalty at all seasons as well as in Lent; …. Potatoes have prevailed in this little district, by means of premiums, within these twenty years only; and are much esteemed here now by the poor, who would scarce have ventured to taste them in the last reign.

Det er dermed trist at seneste nummer av det ellers utmerkede bladet Levende Historie legger opp til at White (utrolig nok brukes siste setning i sitatet over til støtte for dette...) og andre prester innbitt bekjempet innføringen av poteten.
 
Den var djevelens verk skal vite, siden det man spiste vokste under jorden.

Uten at det nevnes noe om den lille detaljen hvorfor dette ikke også gjaldt gulrøtter, kålrabi og alle andre røtter man hadde brukt i tusener av år.

Nå er det ingen grunn til å legge skjul på at det fortelles historier, eller i hvert fall anekdoter, om at noen prester fryktet at en del nye planter fungerte som afrodisia.

Dette høres jo selvsagt ikke veldig bra eller moderne ut, siden sex er En God Ting. Men vi står igjen i fare for å lese dette på en måte som er farget av en annen tid.

Setter vi ikke ting i en forståelig sammenheng styres vi forståelig nok av fordommene.

For å unngå at bøndene løp rundt som kaniner, og det i en tid uten mye prevensjon og med høy barseldødelighet, så man bedre løsninger enn å stimulere bruken av stimuli.

Oppgjør med gambling (kortspill) og alkohol skyldes samme intensjon. Faren til Peer Gynt var ikke den eneste som spilte seg fra gård og grunn.

Selv prester kunne i blant være mindre opptatt av å slå ned på umoral fordi de var i mot glede, enn fordi de ønsket å sikre mer av det.

Men det er ikke dermed gitt at de setter pris på en utvikling der noe av det som tydeligvis gir glede i dag er å baksnakke prester.