Favoritter fra Franklin

Det ser ut til å være en seiersoppskrift å koble matematikk og filosofi, i hvert fall om man ønsker å selge seg inn til mine bokhyller.

Senest ute med vinnerformelen er den australske professoren James Franklin, en katolikk som har levert to av 2000-tallets mest stimulerende bøker.

The Science of Conjecture: Evidence and Probability before Pascal (2001) er en heller imponerende gjennomgang av fagfeltene som kan knyttes til fremveksten av sannsynlighetstenkning, fra Mesopotamia til middelalderen. Og et par århundrer til.

Franklin skriver informert og opplysende om vanskelige og ukjente temaer.

Han kan sitt stoff til fingerspissene. Han sporer deler av middelalderens sterke tro på resonnementer og rasjonalitet - og ikke minst behovet for dette for å nøste seg ut av et villniss av tradisjoner og tekster - til oppdagelsen av romerretten eller Corpus Iuris Civilis,den justinianske samlinger av lover og kommentarer fra 500-tallet.

(I en parentes kan nevnes at han i liten grad kommer inn på den tilsvarende rasjonalistiske utviklingen som skjedde i møtet med kirkefedrens tekster, slik jeg berører i Da jorden ble flat (som det ikke finnes forbud i Kirkeretten mot å løpe og kjøpe)).

Denne lovsamlingen skulle også bli en sentral inspirasjon for Kirkeretten som så mye av dagens almene - "likhet for loven" - rettstenkning springer ut av.

La oss imidlertid vende tilbake til Franklin, siden dagens tema ikke er i hvilken grad moderne rettsoppfatning faktisk stammer fra kirkens påvirkning av lokale rettssystemer fra 1000-tallet av.

For Franklin er siktet stilt inn på sannsynlighetsberegning. Hvordan vekte bevis for en rettsstol? Hvordan sannsynliggjøre at noen er skyldige? Hvor mange vitner kreves i ulike saker?

Denne type tenkning er blant - la oss ikke legge skjul på - maange innfallsvinkler i boken.

Her jukser vi litt og siterer en anmelder på Amazon:

"The strength of The Science of Conjecture lies in its panoramic exposition of developments across the centuries and across intellectual disciplines and human endeavors. It is, as one reviewer wrote, 'a magesterial account of matters as diverse as the Talmud, Justinian's Digest, torture, witch hunts, Tudor treason trials, ancient and medieval astronomy and physics, humanist histriography, scholastic philosophy, speculations in public debt, and 17th century mathematics.'" -- D. H. Kaye, Law and History Review

Verket er kort sagt viktig (og... vektig) for å forstå utviklingen av tenkningen om sannsynlighet, ved mange og praktiske eksempler, på en rekke felt og enda noen til, de seneste tusen år.

Samtidig er sannsynligvis litt overtro å formode at så mange vil lese denne lettere monumentale gjennomgangen.

Heldigvis har Franklin nettopp gitt ut en annen bok som vil interessere flere.

What Science Knows: And How It Knows It (2009) er et 250 siders spenstig og åndfullt forsvar av vitenskap og - i avslutningskapitlet - av om det er noen grenser for hva denne virksomheten kan forklare.

Vi har altså å gjøre med en bok som er klar, kreativ - og kontroversiell.

Ikke minst risikerer det å friste nye ateister til å takle i knehøyde når en nythomist øynes på deres egen banehalvdel.

Franklin har lite kjærlighet til Poppers falsifiseringsfokus, eller Kuhns paradigmeprat, for ikke å nevne vitenskapsanarkister som Feyerabend.

Han forsvarer sterkt induksjon og indisier, ikke minst i lys av Objektiv Bayesianisme (eller logisk probabilisme, for å forklare et uforståelig begrep med et utilgjengelig) som mer enn sterkt nok til å etablere teorier som høyst sannsynlige.

Vi kan ikke leve - hverken i vitenskap eller hverdag - uten en sterk og begrunnet tro på at verden er virkelig, på at våre observasjoner kan gi oss (som bevisste og tenkende vesner) berettiget kunnskap (det er i følge Stove og Franklin verdens dårligste argument at noe er usikkert bare fordi det er filtrert gjennom våre sanser og vår bevissthet) - og at det er godt nok logisk grunnlag for tillit til induksjon og naturlover (til tross for innvendingen til prinsipielle skeptikere som David Hume).

Hans vittige oppgjør med postmodernister i kjølvannet av Sokal og Stoves analyser og avsløringer er verdt bokprisen alene.

Postmodernism is not so much a theory as an attitude...an attitude of suspicion...unteachable suspicion.

I kjent Franklin-stil er dette et velreferert, tankestrekkende og klargjørende verk med et bredt spekter av idéer og innfalsvinkler. Det er sjelden å se noen mer tydelig og temperamentsfullt forsvare vitenskap og sannsynlighetsmetoder, selv om han enkelte steder går noe fort fram, særlig for folk flest.

Vi får ta det som et kompliment når Franklin et par steder forventer at man er inne i sannsynlighetsformler der ikke alle termer eller ledd er forklart. 

Franklin er heller ikke skuddredd. Han slipper garantert ikke ustraffet unna når han stiller spørsmål ved betydningen av evolusjonslæren for et fagfelt som medisin eller om det er godt nok grunnlag for å si at global oppvarming skyldes vårt forbruk av fossilt brennstoff.

Etter et par hundre sider med atskillig stimulerende stoff, for ikke å si (antagelig bevisst) provoserende, avrunder Franklin med å vurdere også vitenskapens begrensninger.

I siste kapitlet, Is That All There Is, peker han på kandidater som faller utenfor rene, naturlige forklaringer - uten at man samtidig ender med å bortforklare dem som noe annet enn hva vi normalt legger i begrepene (saken blir ikke bedre om man kneiser med nakken og kaller begrepene "folketro").

Nærmere bestemt handler dette om etikk, verdier og bevissthet.

Tross noen hundre års intense forsøk (i det siste også av Sam Harris) i kjølvannet av Hume, går det fortsatt ikke noe ekstratog for akademikere fra er til bør. Som Hume argumenterer for, ender det alltid med at vi må snike inn en overgang bakveien. Selv om den umerkelige, magiske håndbevegelsen ikke alltid er like lett å få med seg.

Og dess mer vi stiller spørsmål ved vår bevissthet (enten vi er lener oss for langt mot det postmodernistiske subjektiviserende ("alt kunnskap er subjektiv, vi er stengt ute fra virkeligheten av sansene og språket") eller det modernistiske objektiviserende ("all vår mentale virksomhet og innbilte kunnskap er egentlig rent lovstyrt av biokjemi/programmer/annet")), dess mindre kan vi vite at vi vet.

Uten at Franklin går dypt inn i argumentasjonen rundt akkurat dette.

Franklin avslutter med et

"final question. If the irreducible worth of persons is a fact, must the universe be substantially different from the picture that science alone gives of it? What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?

This is an extremely difficult question. Science has taken us to the brink of another kind of knowledge, by opening up to us a vast range of natural facts but also exposing us to the limits of its own ways of knowing. We cannot believe that what science knows is all there is.

Franklin høres kort sagt ut som en katolsk Martin Gardner med doktorgrad.

Det er nok grunnen til at sistnevnte rakk å skamrose boken før han gikk bort.

If you are curious about what modern philosophers of science are up to, you will enjoy every chapter of this lively book by Australia’s neo-Thomist philosopher James Franklin. He is especially good in exposing the follies of Karl Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, and the preposterous French postmodernists. Who can disagree with the book’s final sentence? “We cannot believe that what science knows is all there is.”

Vi får se.