Den hellige treenighet

På vei til en overraskende festlig Sherlock Holmes-film i går, selv om den slett ikke handlet om Holmes, kjørte vi som så ofte gjennom hjertet av Oslo, denne by man ikke kan forlate uten at parkeringshusene har fått sitt.

Men det var også plass til mer. Sannelig, som et syn fra himmelen steg tre bygninger fram for oss, symboler på og vitner om vår bredde og vårt mangfold, eller the fabric of reality som det ble uttrykt i filmen.

Som malt i mur skinte de tre store templer, knyttet til Hellige Olav, og som hver på sin måte uttrykker våre lidenskaper og lengsler, den herostratiske vestens kultur, alt som gir håp og hakeslepp.

Visjonen handlet for det første om legemets helse. Det fysiske, kjøtt og blod, kroppen, biologien og Darwin. I en vill og voldsom polemikk mot gnostisisme og New Age ga Turnhallens plassering i St. Olavs gate 25 den nødvendige balansen mellom nabobyggene.

For dette var ikke enden på synet. På den andre siden skuet jeg åndens tempel, eller Humanismens hus som det også kalles, St. Olavs gate 27, symbolet på kunsten, det kreative, våre litterære aspirasjoner, verdigheten og (i ærlighetens navn) vårt hovmot.

Som toppen av trekanten skinte det i sjelens frelse, Filadelfia, ildens og tungens tempel, St. Olavs gate 24. Mens humanismen pekte på storheten i mennesket skapt i Guds bilde, så vi her vår tilkortkommenhet og vår nød. Og gleden ved å finne det som vi ikke trodde fantes, det som var større enn både legemet og ånden.

Så svant synet heller elementært bak en sving.