Nephili-hvaforno - Gudene fra rommet

Siden engler har vært et aktuelt tema i år, og julehøytiden er en anledning for mer ettertanke om slike fenomener, anbefales det seneste nummeret av Humanist. Nærmere bestemt artikkelen om nefilim og alt dets vesen (hva nå det måtte være).

Bladet (som du finner på Narvesen, om du er god til å lete) har også interessante vurderinger av religionsfrihet og bruk av slør, for ikke å si om den amerikanske forfatteren Cormac Mccarthys dommedagsscenarier.

Skulle du være interessert i nyateisten Hitchen, kan du også lese en - for å si det slik - tankevekkende bokanmeldelse, selv om tankene som vekkes fort kan gå i motsatt retning av anmelderens.

Om Nefilim-artikkelen ikke direkte berører årets engledebatter, eller i og for seg julehøytiden, handler artikkelen i det minste om noe som er omtalt i Bibelen. Det hele er opprinnelig basert på dette foredraget fra Kjettersk kjeller i juni i år.

Siden det er undertegnede som har forfattet stykket Nephili-hvaforno - Gudene fra rommet, som rikt illustrert dekker drøyt 20 sider i nummer 4/2007, kommer anbefalingen fra hjertet.

Blant rettene som trakteres er det sentrale spørsmålet om vi er genemanipulert av antikke astronauter. Vi rekker også noen turer innom populærkulturens interesse for Lovecrafts gamle guder og romskip i Esekiel 1. Det blir ellers skjelt både til hebraisk og Raels ateistiske religion.

Kort sagt, garantert en avveksling fra hva du ellers leser for tiden.

Skjedde det i de dager?

En litt trist nyhet i jula var at den siste jesuitt i Norge i nyere tid (etter at dette igjen ble tillatt i 1956 etter reformasjonstidens forbud), Gustav Teres er død.

Ettersom dette er mann som mer enn noen har vært opptatt av forholdet mellom Bibelen og astronomien, ikke minst med en svært interessant bok om dette, burde han nok fått en viss omtale i norske media i forbindelse med julehøytiden. Som det nå er, fikk jeg først vite dette i en mail fra Sigurd Hareide.

Ikke minst griper enkelte av oss seg i å savne Teres når vi ser hva Aftenposten og Kullerud fikk ut av stoffet.

Det skjedde neppe i de dager...Juleevangeliet kan ikke bekreftes av andre historiske kilder. Opplysningene om konkrete hendelser er motsetningsfulle.

Dette er ikke direkte nyheter for de som har lest avisene ved juletider de seneste par tiårene. Men det er alltid nyttig å se hva som ikke nevnes på dette området.

Det er ikke annet å vente enn at Kullerud kontakter Halvor Moxnes fremfor f.eks. Oskar Skarsaune. Moxnes er en svært oppegående Jesus-forsker, men han er som han sier i artikkelen mer opptatt av det "litterære" enn det historiske. Da er det nok også fare for at han kan hoppe over et og annen poeng rundt det historiske.

Ikke minst er det interessant at oppslaget i Aftenposten ikke nevner at keiser August lot arrangere en folketelling i år 8 f.Kr. og at denne rimelig godt passer med konstellasjonen Jupiter og Saturn i år 7 f.Kr. . Dette er da også den mest vanlige og ihvertfall spektakulære forklaringen på "stjernen". At dette ikke engang omtales, antyder nok at Kullerud kunne jobbet noen minutter til med stoffet.

Og så er det talende at artikkelen verken nevner Teres eller andre mer utførlige skriverier som finnes på norsk. Ikke engang for å korrigere deres eventuelle bombasterier og bommerter.

Uten å gå god for alle sider ved innholdet, kan dermed anbefales en tur til biblioteket og låne et par bøker i romjulen.

Vi snakker da om Betlehemsstjernen - hva var det som hendte? av Konradin Ferrarri D'Occhieopo (Universitetsforlaget, 1983) og Når ble Jesus født? av Olav Albert Christiophersen i P2-akademiet - K (en samling av foredrag utgitt av NRK, 1998).

Skulle noen ha lyst til å lese enda mer om dette, kan henvises til noen som kanskje er litt vel ivrige, men ikke mindre interessante her og her (med linker til andre ivrige som linker til mer).

Det er mulig at Moxnes har rett fremfor disse mer eller mindre agendaorienterte linkene, men skal man lage et virkelig bra juleoppslag, bør nok en journalist være mer gavmild med analyser og argumenter for ikke også å fremstå som for agendaorientert.

Siden jeg ikke selv er fullstendig fremmed for å ri kjepphester, med og uten kokosnøtter, er det ihvertfall noe kjent ved lyden i bakgrunnen av Aftenpostens oppslag.

Zeitgeist i juletider

Enkelte filmer går som en farsott over verden.

Nei, vi snakker ikke om Det gyldne kompasset, eller Arn, men rett og slett om enda et av disse forsøkene på å bevise at Jesus aldri har eksistert.

Han er bare et oppkok av eldre mytologi, solsymboler og skrifttegn. Hvordan kan man forklare at israelittene danset rundt gullkalven, uten å se sammenhengen med dyrkingen av stjernebildet Tyren? Og hvorfor blåste de også i bukkehorn?

Dessuten hadde jo Jesus like mange disipler som det er stjernetegn.

Når Zeitgeist i tillegg bedriver kunststykket å hevde at 9/11 var en insiderjobb med røtter til den amerikanske regjeringen, blir parodien fullkommen.

Skulle du likevel ha lyst til å se mer på hva fagfolk (selv om disse selvsagt er en del av konspirasjonen, enten de nå er ateister eller kristne) mener om filmen, anbefales en kikk her. Andre påstander om en rent mytisk Jesus er forøvrig behandlet også her (løp og kjøp) og her.

At såpass mange synes å ta slike konspirasjonsteorier på alvor, antyder nok noe om tidsånden.

The Santa Delusion

Chris Tilling fortsetter suksessen fra i fjor med konkurransen om hvem som kan overbevise flest småbarn om at julenissen ikke finnes, eller egentlig er Beelzebub.

Det siste gir dobbelt score. Får du dem til å gråte er det også ekstrapoeng

Du finner alt om konkurransen her.

Det er bare å melde seg på. En strategi kan jo være å skrive en bok.

Dawkins erindret

Mens Martin fortsatt husker noe om Dawkins, kan anbefales en gjennomgang hvis du er interessert i slike ting.

Og det er ennå ikke helt for sent eller forbudt å kjøpe denne til jul til noen, f.eks. deg selv.

Judas og gjengen

Enkelte forestillinger synes umulig å bli kvitt.

Dermed ser vi stadig oppslag om alle disse hemmelige og sensurerte evangeliene som forteller den egentlige - eller den like gode - historien om Jesus. Og forutsigbare kommentarinnlegg om at det er rent tilfeldig hva som står i Bibelen, at kirken valgte evangelier ut fra hva som passet deres agenda best og at dette beviser at all religion er tøv og tant og fanteri.

Vi så dette syndromet i fjor da media verden over fremstod som løpegutter for National Geographics lansering av en oversettelse av Judasevangeliet.

Blant mange var ikke overraskende Dagbladet.

Ikke minst skapte det overskrifter at dette skriftet fremstilte Judas som en helt, og ikke som den svikeren som tradisjonen ellers har sett ham som. 2000 år historie kunne dermed omskrives, og grunnlaget for jødeforfølgelsene falt sammen, ble det sagt.

Uten spesielt mye analyser av hvilke mekanismer som egentlig lå til grunn for hvordan jødene er blitt behandlet gjennom historien. I stedet så man enøyd og i det hele tatt endimensjonalt på historiske årssakssammenhenger.

Det var dengang få som reagerte på at NG's selv hadde holdt Judas-manuskriptet unna andre forskere for å være først ute med oversettelse og bok, film og kommentarartikler i sitt eget magasin. I stedet for å problematisere det kommersielle hastverket, endte vi i en Judas-jippo i alt fra Skavlan til lokalaviser.

Selv kommenterte jeg Først og Sist-programmet raskt her i april i fjor, og i en lett justert versjon i den nye utgaven av Da Vinci dekodet som kom noen uker senere. Høsten 2006 var jeg invitert til en gemyttelig debatt med professor Einar Thomassen i Studentersamfunnet i Bergen, om hvorvidt gnostikerne var "de sanne kristne". Han kunne da fortelle at Judas-evangeliet var skandaløst behandlet (og tildels ødelagt av den katastrofale kombinasjonen griskhet og skjødeløshet) - og at oversettelsen var feil.

For det viste seg at Judas likevel ikke var noen form for helt. Han var en tåpelig skurk - som alle andre som var beskrevet i evangeliet. Skriftet hadde rett og slett ingen helter. Det var i det hele tatt det minst sympatiske og mest avskyelige av alle gnostiske skrifter.

Mens media i april 2006 arbeidet alt for fort, synes tempoet i denne nye runden forbløffende treigt. Først over ett år etter at feiloversettelsen var kjent i Norge, kommer "nyheten" nå ut i vanlige media. Dagbladet er heldigvis ærlige nok til å innrømme at de tok feil i sine oppslag dengang.

Imidlertid går avisen i flere av de vanlige grøftene. Ikke minst den postmoderne der alle skrifter likestilles, uten å skjelne til hvordan historikere tenker om kilder.

HVA SOM KAN KALLES evangelium er omdiskutert, men man antar at det fantes minst 30 evangelier i kristendommens barndom. Bare fire ble tatt inn i Bibelen. Flere av de andre hadde alternative fortolkninger av kristendommen.

Dette er - selv med respekt å melde for Dagbladets ellers svært så oppegående journalist Astrid Meland - dessverre både misvisende og misforstått. Man bli opphengt i å nevne at det finnes "alternative fortolkninger" og at "bare fire" ble tatt med i Bibelen. Uten å nevne at det kun er de fire evangeliene som vi har i Det nye testamentet som har verdi for historikere som noen form for kilde til den historiske Jesus som jøde i Palestina i det første århundre. Og at det som lå til grunn for kirkens valg var hvorvidt skriftene kunne føres tilbake til apostelgenerasjonen.

Noe dagens historikere gir dem rett i at de lykkes ganske så brukbart med.

Mens de fire evangeliene i Det nye testamentet er skrevet mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt kunne være i live, er alle andre evangelier skrevet over 100 år etter Jesus (med mulige unntak enkelte av utsagnene i Thomas-evangeliet).

Dermed taler det Dagbladet og Astrid til stor ære at de prompte tok inn noen oppklarende ord fra Nordens fremste forsker på Dødehavsrullene, Torleif Elgvin.

Så får vi håpe at dette betyr at flere norske media følger etter. Og at Dagbladet selv neste gang tenker mer som historikere enn som postmoderne polemikere.

En annen reunion?

Selvsagt for godt til å være sant, men kan gi litt ekstra varme tanker nå i advent.

Selv om det er mer enn nok å varme seg på ellers, enten man nå står foran julekrybben, barnas forventninger, stekeovnen, bokhyllene, PC'en eller følger norsk vintersport, som håndball.

Eller alt sammen, gjerne i denne rekkefølgen.

Sprøytvarsleren tilbake

Det er med glede vi kan varsle at Martin Ystenes er tilbake med Sprøytvarsleren og igjen kan hjelpe oss med å se vitenskapelige feil og antivitenskapelig tull i media som det treffende het i overskriften på den opprinnelige siden.

Det gjør ikke saken dårligere at dette kan fungere som en bra motvekt mot enkelte andre VG-blogger.

Tegn i tiden

Kalendersalg er av de mer interessante tegnene i tiden.

Så hva kan vi lære av at Doctor Who akkurat nå ligger på fjerdeplass på listen over 2008-kalendere hos Europas største produsent av slike (Danilo)? Ved siden av at også telefonkiosker har en fremtid?

Her er ihvertfall listen som forteller mye om hva som rører seg av engasjement og avguder. Enkelte i familien er ganske fornøyde med førsteplassen også.

1. High School Musical
2. Liverpool Football Club
3. Manchester United
4. Doctor Who
5. World Wrestling Entertainment
6. Arsenal
7. Chelsea
7. Hollyoaks Hunks And Babes
9. The Simpsons
10. Sir Cliff Richard

Det er kanskje et positivt tegn at det finnes flere interesser enn den som tydeliggjøres på sjuende plass, i det minste for hva man liker å vise frem på veggene.

Om ikke annet antyder det kanskje en bedre kjønnsfordeling blant trailersjåfører og lagerarbeidere enn for noen år siden?

Zap til Zep

Alt om gjenforeningskonserten (og enkelte oppvarmingsartister) her.

"Levde etter Bibelens regler i ett år"

Mye blogging på en fredag, men så skriver jo noe av dette nesten seg selv.

Denne gangen er det Dagbladet som har et morsomt oppslag om en sekulær jøde som forsøkte å følge Bibelen i ett år. Vi snakker om A.J. Jacobs som også tidligere skrevet om sine mildt sagt eksentriske prosjekter, som handler mer om å få stoff til bestselgere, enn om refleksjon. Ikke minst er han kjent for å ha brukt et år på å lese Encyclopedia Britannica fra perm til perm.

Også bibelprosjektet avstedkom mye strev og absurde situasjoner, samt en og annen dypere innsikt om mennesker og moral.

Det hele åpner ikke så verst lovende, med en tydeliggjøring av at det er forskjell på Det gamle og Det nye testamentet.

A.J. for seg det gamle testamentet og jødedommens lover og regler. Senere går han også inn i ny-testamentet og praksisen innen lutheransk og katolsk kristendom. Det er det gamle testamentet, og først og fremst mosebøkene, som inneholder påbud og forbud.

Men samtidig blir dette forutsigbart nok brukt til å si noe om enkelte typer kristen tro.

NÅR DEN UNDERSØKENDE FORFATTEREN senere sitter på bussen på vei til jobb og leser i Bibelen, går det opp for ham at det å følge reglene til punkt og prikke kanskje ikke gjør ham til et bedre menneske.
Han er så opphengt i kong Davids ord i boka Forkynneren at han overser en eldre dame som føler seg uvel og gjerne vil sitte.
«Fins det noen bedre måte å demonstrere hvor absurd kristen fundamentalisme er?», skriver han etter episoden.
«Bestemmer du deg for å følge reglene rigid og bokstavelig, kommer du til å gå rundt og oppføre deg som en ravende gal mann».

Kanskje det er derfor han skriver som han gjør?

Nå kan man nok finne blogger som sterkere forsvarer fundamentalister enn Dekodet. Men når melodien synes å være at kristne fundamentalister skal følge hvert ord i Det gamle testamentet (GT), må det være lov å antyde at det nok klinger et par knivsodder falskt. Hvorfor noen som helst kristne skal følge det gamle Israels lover - enten disse nå handler om statslover, renselseslover eller rituelle - gjøres det ikke rede for.

Men likevel hevdes at man får sitt pass påskrevet av "fundamentalistene" (som vanlig ikke spesifisert nærmere med navn eller nummer), hvis man unngår å følge GT.

«Det finnes et uttrykk som heter kafé-kristendom», skriver A.J. Uttrykket brukes av mange kristenfundamentalister for å beskrive mer moderate kristne.

De moderate plukker og velger deler av Bibelen som om det var lunsjretter fra en buffet, argumenteres det med. De forsyner seg av nestekjærlighet og nåde, men forbudet mot homofili lar de ligge igjen på bordet. «Fundamentalistene mener du må følge hele Bibelen eller la være», forklarer A.J.

Vi kan dermed trygt konkludere med at de første kristne, som Paulus, ikke var fundamentalister.

Hannukah-hets

Det stunder mot jul og dermed tid for mjød, myter og markeringer. Ikke minst i media. Og der er det enkelte som ikke lar seg be to ganger.

For en som har fulgt Christopher Hitchens bravader (og kommentert noen ganske grundig), forbauser ikke hans innlegg om Hannukah fra et par dager siden.

"About a century and a half before the alleged birth of the supposed Jesus of Nazareth (another event that receives semiofficial recognition at this time of the year), the Greek or Epicurean style had begun to gain immense ground among the Jews of Syria and Palestine. "

Det er alltid morsomt når en selverklært profet for rasjonalitet og vitenskap benekter at Jesus har eksistert. At hans ellers kledelige kynisme også er svært så selektiv, viser seg i et rørende naivt syn på datidens hellenistiske herskere, nærmere bestemt i Det seleukidiske riket. Som nok ikke direkte var et oppkomme av gresk filosofi og kunst.

Vi gir dermed ordet til Douglas Farrow som har jobbet en anelse mer med stoffet.

"Listening to Mr. Hitchens tell the story, one might be forgiven for supposing that the Seleucid empire in the time of Judas Maccabeus was the very incarnation of Greek wisdom and culture -- a kindly secularism gently weaning a vulgar people away from the worst manifestations of their "ancient and cruel faith."".

Men for Hitchens synes Hannukah å symbolisere alt som er galt med jøder og religion (dette flotte, generaliserende ordet) i sin alminnelighet. Makabeer-opprøret på 100-tallet før Kristus var noe av det verste som kunne ha skjedd.

"Thus, to celebrate Hanukkah is to celebrate not just the triumph of tribal Jewish backwardness but also the accidental birth of Judaism's bastard child in the shape of Christianity."

Det er interessant å se hvor lite Hitchens bryr seg om å sette seg inn i temaene han flagger så hardt og høyt. For makabeernes opprør var ikke direkte mot en opplysningsvennlig monark som fremmet skillet mellom kirke og stat, eller avviste all religion. Vi siterer Farrow igjen:

"On the throne at the time was none other than the megalomaniac ruler Antiochus Epiphanes, whose coinage announced him to one and all as "God made visible." No line between church and state here! In private, some riffed on the title Epiphanes by substituting Epimanes, "the madman." But there was a method to this madman's madness. As one historian (N.T. Wright) puts it, he wanted to use Judea as a kind of buffer state against Egypt, and in order to achieve that he needed to redesign the Jews' religious loyalties in a way that would make them more pliable to his own political ends."

Hvis Hitchens politiske forbilde er Antiokus, forstår vi kanskje mer av hans støtte til krigen i Irak.

Men det unnskylder ikke at han bommer så totalt på hva dette handler om.

"Christopher Hitchens thinks Hanukkah a "celebration of the original victory of bloody-minded faith over enlightenment and reason." That is very nearly the opposite of the truth. He also thinks it a "direct negation of the line between church and state," but of course in context the real negation -- rather, obliteration! -- of that line took place with the splattered blood of the pigs offered up in honour of Zeus and his visible incarnation, Antiochus Epiphanes."

Farrow ender dermed med et tips til å låne ham en bok (muligens for at Hitchens skal slippe å få noe så religiøst forgiftende som julegaver).

"Later Hasmonaean developments notwithstanding, our treasured line between church and state is in fact a product of the Judeo-Christian tradition, as Remi Brague has shown in his book, The Law of God (now available in English from the University of Chicago Press). If someone has a copy handy, perhaps they would be
good enough to loan it to Mr. Hitchens. "

Det er imidlertid en fare for at Hitchens ikke står først i køen for å la seg forvirre av fakta. Da kunne han jo risikere langt færre overskrifter.

Passer HEF for ateister?

Den tvilsomme får nå stadig mer pepper fordi han våger seg til å vanhellige eh... kritisere Dawkins på ufine måter. Og fortsatt av folk som er anonyme.

Denne type forventede reaksjoner er blant årsakene til at jeg syntes det var modig at Arnfinn gikk så hardt ut mot "The God Delusion". For det er vanskelig å finne debattanter i dag med mer innbitte tilhengere enn Dawkins.

Siden anonyme kommentarer ofte er ganske så avslørende og ubetalelige, våger jeg meg på noen kommentarer til kommentarene i påvente av å få noen selv.

"Knapt noe levende eller dødt menneske har gjort så mye for humanisme og ateisme, rasjonalitet og klare tanker, som denne mannen. Han snakker like lett til, og har like stor gjennomslagskraft overfor, akademikere som barn og unge."

Slik taler en sann troende.

"På alle disse punktene har HEF de siste årene feilet. Og Pettersen har ikke bidratt vesentlig gjennom Humanist med sin lefling med det overnaturlige og endeløse artikler om sære sekter. Det er derfor julegudstjenestene fortsetter som før, formålsparagrafen i skolen vannes ytterligere ut på vei til Stortinget og at vi neppe får noe skille stat-kirke denne gangen heller, og hvis vi skulle få det at kirken sikrer seg så mange privilegier at den lever godt i 1000 år til. "

Dermed er det altså avslørt at det er HEF og Arnfinn Pettersen som er årsaken til både julegudstjenester (anonym mener nok i skolen, får vi tro, faith heads som vi er), utvanning av formålsparagrafer og statskirkens bestående.

"Dawkins er arrogant. Sludder. Dawkins er ydmyk. Men han står i en engelsk debattradisjon som ikke eksisterer, knapt nok er kjent, i Norge. Briljante tankerekker, streng logikk, underfundige understatements, retorikk på høyt plan. Dessverre er det slik at et språk du ikke forstår oppfattes som arrogant. Jeg oppfatter Pettersens fremmedordonani som arrogant."

Den ydmyke og underfundige Dawkins er nok glad for å ha en så ydmyk og underfundig forsvarer. Mens Dekodet er glad for at noen (dessverre anonym) bruker slike betegnelser om Dawkins. For de kan jo etterprøves. Kanskje noen kan tipse ham (for det er garantert en han) om en alternativ bokgave til jul?

"Pettersen liker ikke naturvitenskap. Her kan vi være inne på noe. Det har alltid vært en sikker vinner i selskapslivet og i radiokåserier å kokettere med uvitenhet om naturvitenskap. Dess mindre man forstår og dess dummere man innrømmer at man er, dess morsommere er det. Du hører det stadig vekk over alt. Så å kritisere noen som er så solid naturvitenskapelig forankret er nok en god bloggstrategi."

Det er jo en interessant påstand - for ikke å si tolkning - at skeptikeren Pettersen ikke liker naturvitenskap. Men er man uenig med Dawkins, enten i metode eller konklusjoner, er vel den eneste mulige grunn at man ikke liker naturvitenskap.

"At HEF argumenterer for bestemmelser i ny ekteskapslov som er grovt menneskerettighetsstridige og at medlemmer i HEF nå må stille spørsmål, og velbegrunnede sådanne, om det er plass for ateister i organisasjonen er kanskje et tegn på hvor langt vi har kommet, og at verdens tydeligste ateist får gjennomgå i Pettersens blogg."

I grunnen er det litt interessant at enkelte norske Dawkins-disipler bruker som våpen at det nå må stilles spørsmål om ateisters plass i HEF, siden de ikke lykkes (nå ja, sist jeg var på en internasjonal humanistkonferanse var amerikanske sekulærhumanister grønne av misunnelse på HEF's suksess). For man kan da ikke være både ateist og opptatt av "dialog" og ekte humanisme...

I USA har da også bildet vært ganske så polarisert. Enkelte av Dawkins fremste støttespillere har tvert i mot vært ganske så klare på at humanisme ikke er noe for ekte ateister, fordi det smaker av speciesism - altså sjåvinisme på menneskehetens vegne.

Kanskje er tanken at ekte ateister er som Frans av Assisi og omfavner alt levende. I hvertfall hvis de ikke er religiøse.

Kompass og klarsyn

I sitt sivile liv hender det at Dekodet er redaktør av det lokale menighetsbladet på Langhus. Dermed må det av og til finnes på ett og annet å behandle i lederen. Siden det er jul var ikke valget vanskelig. Juleprekener høres på mange måter julen til.

I stedet for mer pinlige unnskyldninger, lar vi det rett og slett stå til:

Det er ikke enkelt å få julestemning uten snø. Dermed må forsiden av Møteplassen denne gangen nøye seg med et motiv som minner mest om september. Vi ser noe av det samme på filmfronten. Mens vi tidligere har kunnet glede oss over juletemaer i Narnia, for ikke å si i Betlehem, handler det i år om Lyra og Det gylne kompass.

For å si det mildt, var nok ikke juleevangeliet mest i fokus hos Philip Pullman da han skrev bokserien dette bygger på. Han er ateist og legger heller ikke skjul på at han misliker både Narnia og kirken. Det gjør likevel ikke at jeg får mindre lyst til å se filmen.

Jeg leste bøkene da de kom for noen år siden. Pullmann skriver godt og fengslende. Hans landskaper og personer er til tider storslagne, for ikke å si skremmende. Som seg hør og bør i fantasy. Idéen om at vår personlighet, eller “sjel” har sitt eget liv, er spenstig. Og siden slutten av første bok foregår i en vinterverden mot nord, er det mulig å få en slags julestemning, selv uten juleevangeliet eller julenissen.

Men samtidig vekker filmen dessverre negative reaksjoner. Pullmans fantasyverden styres av en maktglad religiøs organisasjon som tvinger på andre sine oppfatninger. Enkelte kristne grupper føler seg provosert av at noen skal snike på oss et karikert bilde av kirken. Og opptrer dermed nesten som karikaturen.

Nå lages det nok oftere filmer med et negativt syn på kirken, enn et positivt. Jeg er ikke alene om å ha vokst opp med bøker og TV-serier om forstokkede prester og hyklerske kristne. Hadde jeg ikke kjent så mange av motsatt sort, ville jeg trodd at dette var regelen. Det har også ført til at jeg har brukt tid på å se etter hva kirken faktisk har gjort i historien. Uten å skjønnmale for mye, er det mulig å si at realitetene nok er litt andre enn hos Dan Brown.

Lyras gylne kompass er en magisk veiviser til sannheten. Dette er et tema som det sikkert vil gjøres mye ut av i årets juleprekener.

Men like viktig som å ha et kompass er å vite hvilken misvisning det har. Heldigvis er Pullman ærlig nok til å innrømme at han ikke er nøytral i synet på kirken, i likhet med denne lederartikkelen. Om ikke annet bør vi ha klarsyn nok til å like også filmer som avviser juleevangeliet. Og til å ane misvisningen.

Ny science fiction

Du lurer kanskje på hvor det seneste nye av moderne science fiction er på vei?

Her er en av retningene.