Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

"Vi savner historiekritikk" - Høringssvar om historiefaget

Sammen med Ole Petter Erlandsen, Sjur Jansen og John Sylte har jeg hjulpet tankesmien Skaperkraft med et høringssvar om overordnede planer for historiefaget.

Feilene er selv i Nasjonale leseprøver for 5. trinn, som i 2016

Bakgrunnen var Utdanningsdirektoratets høringsrunde der de ba om kommentarer innen 17. april 2018.

Svaret føyer seg inn i kritikken jeg i en årrekke har gitt i alt fra Humanist til Vårt Land, og ikke minst i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som du kan lese utdrag av her.

Dette er altså myter som sitter som spikret i bakhodet, spredd gjennom skole, allmennkultur og populærvitenskap i generasjoner.

Og som fortsatt vil spres i mange år av læreboksforfattere som ikke gjør hjemmeleksen.

Vi savner historiekritikk

Her er synspunkter fra tankesmien Skaperkraft:

Historiefaget er svært viktig for å gi elevene kunnskap og kritisk refleksjon for bedre å forstå samtiden og linjer i fortiden. Skal man lykkes, er det avgjørende at faget ikke presenterer svært upresise eller usanne påstander, eller fakta på en løsrevet eller tendensiøs måte.

Nå er det selvsagt ingen som er uenige i dette, men det er dessverre ikke vanskelig å finne typiske eksempler som har vært gjentatt i lærebøker i mange tiår. Her kan vi bare nevne to:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
At man i middelalderen mente jorden var flat og en som Columbus møtte dermed motstand fra autoriteter og sjømenn.

Hva kildene viser:
I middelalderen var det godt kjent at jorden var rund. Når Columbus møtte litt motstand var det fordi han mente jorden var mindre enn hva andre mente (og han tok feil).

Kommentar:
Lærebøker kan vise dette fra kunst, diktverk, filosofi og middelalderens egne lærebøker. Som øvelse i kritisk refleksjon kan elevene få spørsmål om hvor myten kommer fra, og hvorfor den har vært i lærebøkene så lenge. Kanskje kan elever lære hvor vanskelig dette med kritisk refleksjon er nettopp fordi forlag og forfattere ikke alltid undersøker kilder? Myten finnes til og med i Nasjonale prøver i norsk skole, så sent som i 2016.

Eksempel 2 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
Kirken fryktet kunnskap, forfulgte naturvitere og henrettet mange p.g.a. deres naturvitenskap, bl.a. astronomen Bruno fordi han mente verdensrommet var uendelig. Kirkens holdning avsløres ved at Galileis motstandere nektet å se i teleskopet og han satt mange år i fengsel fordi han mente solen var i sentrum.

Hva kildene viser
Ingen ble henrettet i middelalderen eller senere for naturvitenskap. Universitetene ble i stor grad opprettet i kirkelig regi for å bygge og formidle kunnskap. Det var ikke på tross av kristen tro at naturvitenskapen vokste frem. Naturvitere var skolerte i astronomi og nøt stor respekt også utenfor universitetene. Bruno var ingen astronom, men mystiker med lite kunnskap om matematikk. Han utfordret kirken som panteist, ikke som “naturviter”. Ingen autoriteter nektet å etterprøve Galilei eller se i teleskop. Han nøt stor respekt, men manglet god nok argumentasjon for at det var mer enn en nyttig regnemodell å sette solen i sentrum. Galilei fikk til sist husarrest på sitt private gods etter en langt på vei politisk prosess i en urolig tid (under 30-årskrigen).

Kommentar
Elevene bør få reflektere over hvorfor knapt noen naturforskere møtte motstand fra Kirken, og over hvor myten om det motsatte kommer fra. Eksemplene Bruno og Galilei er ikke representative for Kirkens holdning i nesten 2000 år og Bruno var ikke vitenskapsmann. Fremstillinger av Galilei bygger ofte mer på Brechts skuespill som advarte mot totalitære regimer på 1900-tallet, enn på samtidige kilder på 1600-tallet. Kirken kan ikke frikjennes for Galilei-saken, men elevene fortjener å lære hvor vanlig det er å vinkle og bygge påstander om fortiden mer på politikk og ideologi i tekster fra nyere tid, enn på historiske kilder.

_____________________________________________________________________

Som eksemplene viser trenger elevene presise nok fremstillinger og å lære kildekritikk. Men de bør også lære historiekritikk, det er så viktig at det bør nevnes allerede i kjerneelementene.

I punkt 2.3 i høringsdokumentet heter det at elevene skal ha en kildekritisk bevissthet i møte med historisk materiale. Men det samme bør gjelde i møte med vår tids historieskrivning.

Elevene lærer gjerne at skolebøker og leksika er til å stole på, mens en bloggkommentar har lavere verdi – det er kildekritikk. Historiekritikk går dypere. Det handler både om hvordan samfunnet har samlet seg om spesielle vinklinger av historien slik at selv skolebøkene kan være farget, og om hvordan ens eget politiske, religiøse eller antireligiøse ståsted påvirker fortellingen. Det handler om historikerkritikk og tolkningskritikk.

Det er mange grunner til at lærebokforfattere kan formidle spesielle vinklinger på historien. Det kan handle om hva samtiden oppfatter som selvsagt og viktig, noe som kan endre seg med politiske eller populistiske strømninger. Det kan være hensiktsmessig å se på 18- og 1900-tallets ideologiske strømninger (bl.a. romantikken, framveksten av en nasjonal identitet, marxisme og oppgjør med religiøse autoriteter) som forklaringsnøkler. Dette bør elevene få høre om og se konkrete eksempler på.

De siste årene har man blitt oppmerksom på «fake news». Historiekritikk handler om hvordan det har festet seg feilaktige eller vinklede fremstillinger av historien. Det kan være like så ille, for det er sjelden varsellampene lyser ved noe alle tror er riktig. Reaksjonen blir ofte at det i stedet dessverre først og fremst er kritikken som oppfattes som vinklet.

Elevene bør dermed bevisstgjøres på at det finnes feilaktige fremstillinger av vår felles historie, og at slike fremstillinger også kan settes frem utenfor populærvitenskapen, i det man anser som gode kilder.

Å forstå historien er å forstå hvordan fortidens hendelser har påvirket hvordan samfunnet har blitt slik det er i dag. Elevene bør gjøres kjent med store kontinuitetsbrudd i historien og hvordan disse har preget oss. Vi vil derfor foreslå et strekpunkt som sier noe om dette:

«se hvordan store historiske hendelser har preget hvordan samfunnet vårt har utviklet seg»

I punkt 2.5 er man innom flere gode poenger, for eksempel at makt, kjønn eller politisk ståsted kan påvirke vår oppfattelse eller beskrivelse av historien. Det som mangler i punktlisten, er at også strømninger i tiden påvirker oss. Det er snakk om oppfatninger som har festet seg kollektivt over noen tiår eller generasjoner, men som kanskje ikke er sanne.

Konkret kan det gjerne stå: «Elevene må i tillegg til kildekritikk, også lære historiekritikk, som handler om at oppfattelsen av historiske hendelser og utvikling endrer seg over tid og er påvirket av eget ståsted».

«Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse» slik filosof Morten Fastvold skriver i en artikkel som viser at historiekritikk er viktig, der han bl.a. nevner den type eksempler vi presenterte i tabellen over.

Mer spesifikt savner vi en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur. 1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet. Vi mener at det i forbindelse med det forestående 1000-årsjubileet for den offisielle kristningen av Norge er på høy tid å se på kristningen av Norge med et nytt blikk.

En samfunnsreform vil aldri bare ha positive effekter. Mye av historiefortellingen seneste 100 år har imidlertid hatt et negativt fokus, uten å ta med det tilsvarende positive. Det er ikke vanskelig å finne lærebøker som omtaler kristningen av Norge på en triviell eller negativ måte, uten å se at hendelsene har preget vårt samfunn på avgjørende måte når det gjelder jus og rettsstat, skriftspråk og universiteter, menneskesyn og samhørigheten med Europa – for å nevne noe. Noen av disse eksemplene er belyst av sokneprest John Sylte i et innlegg i Romsdals Budstikke nylig.

Når en historisk hendelse skal formidles, må elevene også lære å sette hendelsene inn i en kontekstuell ramme. Uten konteksten risikerer man å vurdere tidligere tiders hendelser i lys av dagens samfunn, ikke i lys av det samfunnet hendelsene skjedde. Når “rare” fakta blir satt i en kontekst er de kanskje ikke så rare lenger. Når norske lærebøker svikter i å formidle konteksten, og velger å vektlegge perifere ting, fratar vi barna muligheten til å forstå begivenhetene.

Vi har noen eksempler på dette:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere lærebøker trekker fram krav om helgedagsfri og gudstjeneste, samt hvilke bøter man måtte betale om påbudet ble brutt.

Konteksten man ikke tar med
Det nevnes sjelden at vi for første gang i historien fikk bestemmelser som ga alle arbeidstakere - selv slaver - rett til fri på søndag og i de store høytidene. Og at den som skulle betale bøtene var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Enten en elev er for eller mot skolegudstjenester vil hun uten konteksten vanskelig forstå at disse faktaene også har å gjøre med grunnleggende rettigheter til fri og hvile.

Eksempel 2 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Dåp blir presentert som en tvang: “Barn skulle døypast så snart som råd”, forteller Gyldendal-boken Gaia oss uten å sette det inn i en større sammenheng.

Konteksten man ikke tar med
Det fortelles ikke at for første gang ble det bestemt at alle barn i prinsippet skulle ha rett til å vokse opp - i motsetning til tidligere tider, hvor man kunne sette uønskede barn ut til ville dyr. Selv om det tok tid før denne “formålsparagrafen” ble virkelighet, var en ny standard satt. Og det var dåpen - av “alle barn” - som satte standarden.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
For barn som tenker på dåpen som et familiært og frivillig rituale gir det ingen mening å høre om obligatorisk dåp - om man ikke også forteller om et endret syn på menneskeverdet.

Eksempel 3 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere bøker nevner at Kirken ble mektig som følge av tiende og testamentariske gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.

Konteksten man ikke tar med
Det som underkommuniseres, er at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. 25 prosent av Kirkens inntekt gikk til de fattige.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og “ulønnsomme”.

Eksempel 4 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.

Konteksten man ikke tar med
Samtidig er det påfallende taust om helt avgjørende ting som innføring av skriftkultur og en rettsstat, den nye tilknytningen til Europa, slutten på vikingtoktene og den gradvise avviklingen av slaveriet - et godt stykke på vei som følge av kristenretten.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Innføringen av kristendommen i Norge var helt avgjørende for hvordan vårt samfunn er i dag. Elevene trenger å se perspektivet av hva slags samfunn vi hadde, og hvordan dette samfunnet ble gjennomgripende forvandlet.

_____________________________________________________________________

Læringsmålet i 7. klasse kan for eksempel utvides slik: “fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden. Forstå dei store endringane då Noreg blei kristna og korleis dette påverkar samfunnet i dag”. Uten dette blir det vanskelig å oppfylle læremålet for 10. klasse, som er å “finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis”.

Oppsummert:

• Vi savner altså ordet historiekritikk i kjerneelementene slik at elevene blir klar over at historien ikke alltid blir presentert balansert i skolebøker og andre kilder man mener har stor troverdighet. Vi savner også ord som tolkningskritikk og historikerkritikk som går nærmere inn på hvordan den enkelte formidler historiske hendelser. 
• Vi savner også et punkt om en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur.

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at

Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.

Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at

Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.

Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.

Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 

De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 

Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.

Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.

Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.

Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.

Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.

In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.

Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.

For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 

In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 

Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.

I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 

At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 

And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.

As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”

Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:

1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
2. Om bruken av bibelsitater
3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]. 

Nei, så enkelt er det ikke - snarere er det tvert i mot.

Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 

Dermed kanskje greit for å løfte det moralske nivået å dele i morgen noe av det jeg hadde notert meg på forhånd av innspill til de fire spørsmålene.

Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

Lover motbeviser fortsatt ikke en lovgiver

Mitt innlegg i Vårt Land 20.3. om Stephen Hawkings feilslåtte argumenter mot Gud og filosofi, førte ikke overraskende til et motinnlegg 27.3., fra den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Og for noen enda mindre overraskende til et svar fra meg i går. Siden det dessverre er litt knapt om plassen i papiraviser, legger jeg ut en litt lenger versjon under.

Lover motbeviser ikke en lovgiver

I en kommentar 27.3. til mitt innlegg om Hawkings sviktende argumenter mot Gud hevder Rudi Kessel at siden han var ateist begrunnet Hawking "sitt syn ved at moderne vitenskap i dag besvarer spørsmål som før ble relatert til Gud". Imidlertid berører ingen av eksemplene Kessel nevner (Svartedauden som "Guds straff", Jordskjelvet i Lisboa i 1755 og Benjamin Franklins "avmytologisering" av torden og lyn) mitt poeng. 

Selv om Kessel hevder det finnes "legio" av eksempler, "nærmest i det uendelige", bør man forvente at de tre han nevner treffer.

Det gjør de ikke. 

Det er forskjell på naturfilosofi og omvendelsesprekener. Slik vitenskapshistorikere som Grant og Lindberg understreker, tenkte naturfilosofer som William av Conches (1090-1154) at mens mirakler er Gud som griper direkte inn ("primærårsaker"), følger naturen normalt lovene Gud har skapt og opprettholder i den ("sekundærårsaker"). 

At noen forkynnere mente pest, jordskjelv eller uvær var Guds straff, innebar ikke at naturfilosofer unnlot å søke naturlige forklaringer, at man holdt leger unna eller ikke bygget tak på kirker. 

Tvert i mot var dette en utbredt overtro fra hedensk tid.

Så utbredt at pave Gregor VII i 1080 så det nødvendig å skrive til kong Harald Hén og angripe "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

Som Albertus Magnus, læremesteren til Thomas Aquinas, understrekte på 1200-tallet, trenger vi i studiet av naturen ikke spørre etter mirakler, men "hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig". 

Dermed stemmer det verken at naturfilosofene så på lyn og torden som Guds direkte inngrepen eller at den som "avmytologiserte" dette (eller satte det inn i en moderne vitenskapelig sammenheng) var Benjamin Franklin.  Myten om sistnevnte sitter så fast at det til og med sjelden nevnes at en katolsk munk, naturfilosofen Andrew Gorden, skrev en avhandling om elektrisitet i 1744, flere år før Franklin.

Forøvrig er det også en myte at Kirken ville bannlyse lynavledere og i stedet satse på å ringe med kirkeklokkene, siden lyn måtte bekjempes med åndsmakt. Dette blander imidlertid tøv med en fjær som er blitt til noen ladete høns.

Ryktet kommer av at noen misforstod hvordan lynavledere skulle lages, slik at de gjorde mer skade enn gagn. Dermed uttrykte den første professoren i eksperimentell fysikk ved universitet i Paris, Jean Antoine Nollet, seg kritisk i 1753, noe som sinket innføringen i Frankrike.

Kessel hevder videre at det er et "behendig ordvalg" når jeg sier det må være en lovgiver siden det er en lovmessighet i fysikken. Jeg snakker imidlertid ikke om hva som må være, men om hvordan naturfilosofene tenkte. Det jeg skrev var at deres "logikk var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet". 

Det er en moderne myte at oppdagelsen av naturlover erstatter Gud.

Kessel avslutter med at mine "funderinger" ikke er relevante, men et "sidespor", et "blindspor", fordi spørsmålet er om det er noe som hører bønner, elsker, skaper mening, "lover et liv etter døden?". Det er slik som må sannsynliggjøres. 

Ja, her er det god grunn til å støtte Kessels anliggende.

Derfor har jeg forsøkt å gjøre dette i flere bøker, ikke minst ved å vise gode grunner til å tro at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Men det betyr ikke at alt man skriver bør handle om det.

Mitt innlegg om Hawking er høyst relevant for påstanden man møter om han har motbevist eller gjort Gud overflødig ved å peke på naturlovene i stedet. 

Det har han altså ikke.

Motbeviser lover en lovgiver?

Da endte posten under om Stephen Hawking ikke helt uventet på Verdidebatt, noen smuler omskrevet og uten linkene til mer konkret kritikk.

Overskriften "Motbeviser lover en lovgiver?" bør vel si noe om hvor ... logisk jeg oppfatter hans naturfilosofi, nøret opp av en lang kulturutvikling.

Ikke bare ser man det som rasjonelt å etablere en motsetning mellom Gud og vitenskapens lover, man ser det som god logikk at funnet av lover gjør en lovgiver overflødig.

Det hele forsterkes av evinnelige påstander om at Kirken har drept "mange vitskapsfolk for meningane sine" siden de altså i deres forklaringer ikke hadde plass til "ein eller fleire gudar".

En helt grunnleggende myte vi altså finner populærvitenskap og lærebøker, som i Gaia 7 i norsk grunnskole, skrevet av Ingrid Spilde, Arnfinn Christensen og Berit Bungum, utgitt av Gyldendal undervisning (takk til John Sylte for funnet).

Heldigvis er det ikke oppdaget noen lover mot å protestere mot dette.

Den grenseløse Stephen Hawking

Man trenger ikke være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten Stephen Hawking får ved hans bortgang, enten vi følger med på Dagsrevyen, ser oppslag på Londons undergrunnsstasjoner eller lytter i lunsjpausene på jobben.

Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for fysikk og forskning siden Einstein. Det har vært vanskelig å finne en mer uredd og sitert kosmolog, enten han snakker om universet, om besøk fra andre planeter, om Gud eller livet etter døden.

Samtidig gir nettopp dette grunn til å reflektere over den status vitenskapen - og ikke minst naturfilosofen - har i vår kultur.

For her er linjene lange. Helt siden middelalderen har naturfilosofer med bred bakgrunn fra astronomi og geometri til fysikk og logikk vært nærmest hellige kyr, for å låne et uttrykk fra Arthur Koestlers The Sleepwalkers.

Siden de representerte fornuften, kunne de formidle den guddommelige plan for universet. De så etter mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet med passer og linjal, og var med ytterst få unntak hevet over politiske og religiøse kontroverser.

Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Dette skulle imidlertid endre seg, dess lenger vekk fra de historiske røttene man kom.

Boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye bøker og de store klassikere fra antikken, gjorde det stadig mindre interessant med klostrenes håndskrifter fra den nære fortid.

Og leste man ikke fortidens tekster, ble det stadig lettere å glemme eller misforstå hva de sa.

Når man ikke bare diktet opp egne versjoner og fortellinger, ikke minst i oppgjør med katolske land som Spania og Frankrike. Mens man der kunne advare mot noen typer vitenskap, fordi den var protestantisk.

I løpet av 1800-tallet tok mytene over og ga næring til oppgjør med all gudstro. I stedet for å se en sammenheng mellom tro og vitenskap, oppfattet mange dem i stadig større grad som motsetninger.

Samtidig ble naturfilosofene gradvis mer profesjonaliserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist - naturvitenskapsmann.

Mens de fleste av opplysningstidens forskere hadde vært mer eller mindre glade amatører med bakgrunn som teologer eller prester, spesielt i Norden og England (Frankrike er en helt egen historie), ble man mer og mer spesialisert.

Man irriterte seg over eldre herrer som blandet inn teologi og filosofi, og ønsket å markere revir. Ubehaget var kanskje størst når man diskuterte evolusjon. Resultatet var en sterk mytologisering av debattene, spesielt den mellom biskop Wilberforce og Huxley i 1860.

Samtidig bygget man videre på og forsterket naturfilosofens klassiske prestisje og brede rolle som meningsformidler - uten alltid tilsvarende bred bakgrunn for meningene.

Nei, filosofien og teologien hadde utspilt sin rolle, nå skulle naturvitenskapens verktøy og empiriske studier være grunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Det hele inngikk i kampen mot tradisjonelle autoriteter. Ikke minst ved universitetene som var bygget opp av og i noen grad fortsatt styrt av kirkesamfunn.  Sentralt i prosessen stod bøker som Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap i historien.

En bok som kom i store opplag, ble oversatt til mange språk og satte premissene for samtaler om religion i generasjoner.

Dermed fikk vi alle disse fortellingene om Kirken som forbød lynavledere og bedøvelse, hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mens boken i dag trekkes frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Men ånden fra 1800-tallet er fortsatt sterk. Naturlovene bekrefter ikke lenger en Lovgiver bak universet, de gjør Gud overflødig.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg til tider har vært noe kritisk mot hans tanker, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans naturfilosofi og den overdrevne rollen media har tillagt ham som meningsbærer på områder der han har for lite kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en anmeldelse av bestselgeren Univers uten grenser for Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter boken med å gjøre Gud overflødig fordi vi hadde naturlover, snart en helhetsteori for fysikken, og en matematikk der universet var uten en klar begynnelse, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom.

For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi den er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner i to motinnlegg. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Siden noen og en hver kan gå i tankefeller og bedrive fantasiflukt, har det ikke manglet poster her på Dekodet om Hawkings utspill de seneste årene.

• Hawkings helse (bekymret post etter melding om forverret helsetilstand, 20. april 2009)

• The Hawking Delusion? (om hans bok The Grand Design, 2. september 2010)

• Den store anmeldelsen (av The Grand Design, 6. september 2010)

• Heliumet ut av Hawking-ballongen (enda mer om The Grand Design, 12. september 2010)

• Bare et eventyr i Nettavisen (om Hawkings avvisning av liv etter døden, 17. mai 2011)

• Første Mosebok bevist (New Scientist om en konferanse i anledning Hawkings 70-årsdag der det fremkom hvor vanskelig det var å unngå en skapelseshendelse, 17. januar 2012)

Det er uansett ingen grunn til å tro at grensen for innlegg om Hawking er nådd med dette.

Ingen grunn til å legge seg flat

Vekkelser kommer i mange farger og fasonger, omtrent som religioner og politiske retninger. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. For det er ikke slik at siden det er en vekkelse, må det være bra.

Noe som kan være greit å ha i bakhodet i møte med ett av områdene som for tiden er i sterkest vekst: Troen på at jorda er flat.

Det er fristende å klype seg i armen, men statistikken er tydelig. Slik ABC Nyheter viser har søking på internett etter «flat Earth» eksplodert siden 2015. Det betyr ikke at flatjordsbevegelsen er blitt veldig stor, men økningen i interessen er formidabel.

Og som så mye annet et godt stykke på vei drevet av kjendiser i sosiale media, som en tweet fra rapperen B.o.B. og en podcast med basketproffen Kyrie Irving. Sistnevnte vedgikk i januar i år ikke helt overraskende at han hadde dette fra Instagram - og ikke faglige fora.

Ikke uventet styrker dette fordommer. 

Ikke bare mot rappere eller sportshelter, men også mot kristne. For dette er jo akkurat hva Kirken trodde på i middelalderen – og et naturlig steg etter kreasjonisme siden Bibelen også snakker om en flat jord, sies det. 

Fordommene blir ikke færre når man hører om galileowaswrong.com og andre steder som forteller at det ikke er jorden som går i bane om solen, men motsatt. Argumentene er både at det står i Bibelen og (hvis man ser nøye etter) egentlig støttes av vitenskap.

Men denne måten å bruke Bibelen samsvarer dårlig med antikkens og middelalderens. Knapt noen jøder eller kristne kom på tanken om å lage astronomiske modeller basert på hellige tekster - i stedet la Kirken vekt på å følge samtidens nøye beregnede vitenskap.

Det er ingen grunn til å styres av opplysningstidens fordommer og moderne kunnskapsmangel. 

Karl den store, fra Karl Vs septer, 1365,
Wikipedia, Creative Commons Attribution
- Share Alike 3.0 Unported license

I middelalderen var det alminnelig kjent at Jorden var rund. Snorre kaller jordkloden for Kringla Heimsins, en norsk variant av det latinske uttrykket Orbis Terrarum, den runde Jord. 

I kirkekunsten har Kristus føttene på den avgjort kulerunde kloden. 

Når konger og keisere skal fremstilles i all sin prakt, løfter de rikseplet, jordkloden med et kors på toppen. 

Den norske læreboken Kongespeilet fra 1200-tallet sammenligner også Jorden med et eple. 

En ferd tvers gjennom kloden er arenaen i første del av middelalderens mest kjente verk, Dantes Guddommelige komedie.

Det er i det hele tatt bare å ramse opp.

Troen på at man i middelalderen var så uvitenskapelig og dogmatisk at man mente jorden var flat, er en moderne myte. Den dukket så smått opp på 1600-tallet, men fikk ikke gjennomslag før et par hundre år senere. 

Hvis det er noe som er uvitenskapelig og dogmatisk, så er det denne troen. 

Dermed er det grunn til bekymring når lærebøker i grunnskolen fortsetter å hevde så fordummende stoff.

For dette har flere effekter. Én virkning av denne moderne myten er at noen på midten av 1800-tallet begynte å ta den på alvor. Siden man trodde den var Kirkens gamle tro, ville man understreke sin lojalitet og vise vitenskapelig at jorden var flat. Dermed vokste det frem små grupper flatjordstroende, mest i USA.

Og nå er dette igjen på fremmarsj. Denne gangen ikke først og fremst blant kristne, men i miljøer med stor mistro til offisielle forklaringer. Vi snakker da i stor grad om den delen av alternativbevegelsen som tror på store konspirasjoner, der myndighetene har en plan og holder den egentlige sannheten skjult. For noen er løsningen å melde seg helt ut av samfunnet.

På mange måter fungerer konspirasjonsteorier som et religiøst substitutt, men de kan også styrke en ofte nyreligiøs tro som til tider minner mye om gnostisisme. Du har avslørt hvordan alt henger sammen. Du kjemper på den gode siden. Du sitter på en kunnskap, en gnosis, for de utvalgte og opplyste.

Men siden det kan være mange slags konspirasjoner, ledet av ulike grupper og vesener, er det umulig å skjelne mellom dem. Man havner i et tankeunivers uten grenser. Det blir ikke bedre om man ofte drives mer av visjoner enn vitenskap, mer av kreativitet enn kritisk tenkning, mer av religionshat enn rasjonalitet.

For noen styres vi av reptiler fra rommet, utkledd som jøder eller presidenter. EU har inngått samarbeid med Islam om å styre Europa. 

Vatikanet sitter på skjulte manuskripter fra det store biblioteket i Alexandria, i en konspirasjon med røtter tilbake til Babylon. 

Pentagon har avansert teknologi fra utenomjordiske og vet å bruke den. For å hjernevaske oss sprøyter man chemtrails fra fly. 

Siden jorden snart skal gå under, har man i hemmelighet bygget tilfluktsrom for de rike og mektige.

Men selv om det heller ikke finnes noen stor konspirasjon for å kaste skylden på kristne, kan det motvirke fordommer å si klart fra at jeg ikke tror på en flat jord.

Legger du til at dette er akkurat som kristne i middelalderen, kan det til og med være starten på en tankevekkelse.


Opprinnelig fra Dagen, 21.02.2018