How not to Humanistisk Ungdom

Humanistisk Ungdom (HU) kom sent på banen i konkurransen om minst rasjonelle og evidensbaserte kampanje i 2019, men med en så klar ledelse er det vanskelig å tro de ikke tar seieren hjem.

"Vil også du utføre mirakler i hverdagen? Humanistisk Ungdom har løsningen!"

Uventet at HU skulle gå Jan Hanvold en høy gang, men ikke fullt så uventet at de ikke leverer på sine løfter.

"I dagens samfunn får stadig flere muligheten til å dele informasjon med stadig flere mottakere. Hver eneste dag blir vi bombardert med ny informasjon, noe som gjør det veldig viktig å klare å skille hva som er sant og hva som er bullshitt."

Og å stave bullshit riktig.

"Dessverre velger alt for mange i Norge å tro på ting det ikke er noe vitenskapelig eller rasjonelt grunnlag for."

Som å tro at mennesker kan gjøre mirakler på linje med Jesus - eller at kristne tror de kan det.

"Humanistisk Ungdom jobber for mer kritisk tenkning i samfunnet, og at spesielt unge skal utvikle sine evner til å oppdage falsk informasjon."

Ja, og da er det ekstra flott at de tester ungdommen med sine egne tekster. Blir spennende å se hvor mange som oppdager HUs falske informasjon.

"I brosjyren “How to Jesus” bruker vi Jesus sine mirakler som eksempler på noe man ved kritisk tenkning burde innse at ikke stemmer."

Ja, kan ikke en stein fly, kan heller ikke en fugl. Kan ikke mennesker gå på vannet, kan selvsagt ikke Jesus gjøre det heller. Siden Bibelen fremstiller ham som et helt alminnelig menneske.

"En undersøkelse fra 2018 viser at så mye som 20% i Norge tror på miraklene slik bibelen beskriver dem."

Ja, jeg kan tro på Big Bang uten å tro jeg kan lage et. På samme måte som man kan tro på mirakler uten å tro at man selv kan utføre dem.

"I brosjyren bruker vi humor for å få frem at miraklene neppe skjedde akkurat slik bibelen påstår."

I denne posten bruker jeg humor for å få frem at brosjyren neppe er laget av folk med akkurat så mye kritisk sans som de påstår.

"I dagens samfunn kan hvem som helst publisere hva som helst, og folkets evne til kildekritikk blir avgjørende for et fungerende demokrati." 

I hvert fall beviser brosjyren første del av setningen.

Hvem stjal historien vår?

Få bøker skriver seg selv og Lurt av læreboken er ikke noe unntak. Som alltid er det grunn til å takke alle som har lest gjennom og bidratt med korreksjoner, innspill og eksempler, slik det forhåpentligvis er gjort behørig nok i forordet.

Av bokens 12 kapitler er to skrevet av andre. Den ene er Ole Petter Erlandsen som i kapitlet Hvem stjal historien vår? går gjennom faktorer og tenkesett som kan ha påvirket lærebøker.

Det kan gjøres dårligere valg enn å sitere innledningen:

Et av punktene i forslaget til nye læreplaner for samfunnsfag sendt på høring våren 2019, er at elevene skal «drøfte korleis interesser og ideologi har prega synet på kva som blir oppfatta som fakta og sanning». Det kan dermed være interessant å gjøre noe tilsvarende i denne boken.

Hvilke interesser og ideologier har påvirket stoffet i læremidler i den norske skolen de seneste generasjonene? Henger noe av dette fortsatt igjen?

Dagens lærebøker skal ikke være styrt av en bevisst religiøs eller politisk ideologi, men av målene i læreplanene. For oss er dette kanskje selvsagt, men for noen generasjoner siden var skolen preget av en sterk ideologisk kamp - om verdier, politikk og religion og hva skolen skulle være. Og selv om mange av disse bølgene har lagt seg, finner fortsatt noen etterdønninger veien inn i lærebøkene våre. Og kanskje spesielt når vi kommer til fremstillinger av kristen tro og historie, som altså er et hovedtema i denne boken.

I dette kapitlet prøver jeg dermed å ta noen steg til siden. Hva vi tenker og skriver henger sammen med hva vi har i bakhodet, hva vi oppfatter som selvsagt, som godt og rett. Slike forhold kan på sin side henge sammen med historiske utviklingstrekk, behov og politikk: Lærebøker må selvsagt gjøre pedagogiske grep og velge vinklinger, men valgene kan ha sin bakgrunn og historie. På hvilken måte har historien påvirket historien om historien? Og hvordan kan vi oppdage feil og mangler? Selv om dette kapittelet først og fremst er skrevet med elever og studenter for øye, håper jeg det kan ha interesse for flere.

Blant mange viktige temaer Ole Petter Erlandsen behandler er også hvordan man kan gi et skjevt bilde av historien, bevisst eller ubevisst. Han nevner syv varianter, med eksempler du må lese boken for å se. 

1. Jukse med fakta. 
2. Utelate viktig informasjon. 
3. Valg av perspektiv.
4. Unnlate å formidle konteksten. 
5. Minimere betydningen av et retningsskifte eller en hendelse. 
6. Vektlegge perifer informasjon. 
7. Røve historien ut av sin sammenheng. 

Blant dem Ole Petter trekker frem som har betydd mer enn mange for hvordan kristen tro er blitt behandlet og omtalt i Norge, er Edvard Bull d.e (1881-1932).

Den første som for alvor gikk inn for å reformere skolen i marxistisk ånd, var Edvard Bull d.e. - historiker, antikristen, marxist og utenriksminister i Christoffer Hornsruds kortlivede regjering i 1928. I 1923, i valgkampheftet «kommunisme og kristendom», skriver Bull at Arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» som skulle «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter». Han uttaler også at «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen … Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den». 

Og skytset hentet han fra sin egen doktoravhandling fra 1912, «Folk og Kirke i Middelalderen». Denne er et polemisk skrift som først og fremst argumenterer for hvor lite kristningen faktisk hadde betydd for Norge. Og på mange måter er det nettopp Bulls historiesyn som blir viderefortalt i senere lærebøker – historien om den trivielle, betydningsløse og undertrykkende kristendommen. 

Ikke fordi senere lærere eller lærebokforfattere vanligvis hadde et tilsvarende marxistisk syn, men et godt stykke på vei fordi gjennom ham og sønnen Edvard Bull d.y.'s standardverk Nordmenn før oss (i mange opplag fra 1948 til 1980-tallet) ble deres "litt overbærende, distanserte og nedlatende tone" sittende i mange vegger, for ikke å si bøker, selv om noen er langt bedre enn andre.

Konklusjonen er ikke helt overraskende for en bok fra kristent hold - men heller ikke tatt ut av løse lufta.

Våre eneste eller dypeste røtter er ikke opplysningstiden, og ikke antikken. Ei heller vår norrøne arv som vi egentlig ikke vet så mye om, siden den er farget av den kristne skriftkulturen som beskrev den, som Snorre på 1200-tallet. Som nasjon og folk kan vi ikke forstås uten våre 1000 år gamle kristne arv. Og den burde reflekteres bedre i skoleverk og lærebøker.

Ja, det finnes gode lærebøker!

Ikke uventet er det blitt en del medieoppslag om Lurt av læreboken?

Og der er journalistikkens natur å male med bred og svart pensel. Da kan det fort virke som - eller sies rett ut at - jeg gir lærebøker jeg har innsigelser til, små eller store, juling.

Dermed er det på sin plass å rekke opp hånden og forklare at det ikke alltid stemmer. Det er på tide å hylle noen av de gode lærebøkene. Og spesielt en lærebokforfatter jeg har hatt gleden av å bli litt kjent med.

Ja, ikke alt er like godt eller presist i alle slags bøker, heller ikke i min. Men å trekke frem noen eksempler, er ikke det samme som å si at boken er dårlig. Noen feil er langt mindre enn andre, eller først og fremst litt klønete formuleringer.

Det er forskjell på å si noe direkte galt om et tema og å si (etter mitt skjønn) for lite om det.

Det kan også etterlate feil inntrykk når noen småfeil (eller ev. litt større) i gode bøker nevnes i omtrent samme åndedrag som grove og mange feil i langt dårligere bøker. For noen lesere kan da inntrykket fra sistnevnte sverte over på førstnevnte.

Jeg så dermed grunn til å understreke i boken at

Det er urettferdig å krysskoble sitater fra ulike bøker. Oppsummeringer for grunnskolen bør ikke slås i hartkorn med lengre tekster for videregående.

At det er noen uheldige mønstre - ofte i hvordan ulike tidsperioder omtales - betyr ikke at alle lærebøker som har dette er dårlige, tar feil i alt de sier om dette, eller at det ikke (slik jeg skriver) finnes "hederlige unntak".

Som nevnt i en annen bloggpost vurderte jeg opprinnelig å lage en kjøpsanbefaling. Men siden det nå i stor grad arbeides med helt nye lærebøker, ble det mer interessant å peke på noen typiske feil og mangler.

Det er sikkert flere områder som kunne vært belyst, men vi endte spesielt med å se på tro og vitenskap, kirken og kristen tro.

Dermed ble boken mer sjøkart enn bokanmeldelser.

Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør styre unna? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Jeg la også til at dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

For - som jeg sier i boken og i bloggposten - er ikke Lurt av læreboken? skrevet for å sette noen i forlegenhet. Tvert i mot er håpet at dette skal gi enda bedre lærebøker i fremtiden, selv om ikke alle lærebokforfattere trenger å bli mer bevisste eller utfordres på punktene jeg nevner.

Tvert i mot er noen lærebøker riktig så gode.

Den av bøkene jeg roser mest, er Historie og filosofi 2, der Tommy Moum er en av medforfatterne.

Når jeg nevner ham, er det også fordi han har vært en faglig dyktig motstemme i arbeidet med Lurt av læreboken?

Muligens har jeg utfordret ham på noen områder, men det er ingen tvil om at han har utfordret meg.

Både ved å peke på feil og svakheter i tidlige utkast til noen kapitler, og ved å si ja til en samtale om temaene, gjengitt i siste kapittel.

Der han også får viderebringe noen av sine innvendinger. 

Av bøkene Moum har vært involvert i, er det spesielt god grunn til å fremheve Historie og filosofi-serien.

Den beste læreboken jeg har funnet på dette feltet er Historie og filosofi 1. Den fremstiller prosessen mot Galileo kildebasert og løfter spesielt frem Kepler som mer enn noe motiveres av sin kristentro i jakten på å forstå universet. Oppgavene under overskriften Det kosmografiske mysterium gir elevene et godt bilde av debatten

Jeg sier også at

Selv om det er vanskelig å finne lærebøker som kobler dette til Bruno, finnes renessansens okkultisme omtalt i noen lærebøker. Historie og filosofi 1 gir en bred presentasjon av astrologi, kabbala og magi, inkludert hermetismen fra Hermes Trismegistos

Mye av det samme gjelder Historie og filosofi 2. 

For ordens skyld bør nevnes at Historie og filosofi 2 er et av de beste lærebokverkene. Det avslører flere feiloppfatninger om tro og vitenskap. I bind 1 tas oppgjør med myten om Galileo som martyr for vitenskapen. Med eksempler som Thomas Münzter og bondeopprøret på 1500-tallet vises det at kristendommen kan være grunnlag for sosialt opprør. Pascal fremstilles som genial vitenskapsmann og klar kristen. Utviklingen av statstenkningen på 1600-1700-tallet forklares også med referanser til Augustins rex justus og middelalderens tenkning om naturretten. Det trekkes frem at de fleste opplysningsfilosofene var motivert av sin gudstro i kampen for menneskerettigheter.

Det kan sies enda mer positivt om disse bøkene, men inntrykket bør være klart. 

Et annet bra verk er Alle tiders historie (som finnes i flere varianter), igjen med Moum som en av forfatterne. Selv om jeg har flere innsigelser til deler av det, gjør det blant annet noe så sjeldent som å si noe interessant og langt fra negativt om middelalderens universiteter. 

Alle tiders historie nevner forbilledlig nok at i Paris var det «rundt år 1200 mellom 2500 og 5000 lærere og studenter» 

Som nevnt er denne bloggposten ment som en hyllest til de gode lærebøkene. Og ikke minst av lærebokforfattere som Tommy Moum. 

Selv om vi kan være uenige på enkelte punkter, fortjener han først og fremst ros for gode bøker.

Skal du kjøpe en lærebok for neste skoleår anbefales altså begge Historie og filosofi-bøkene. 

De er ikke helt på samme nivå, men det er likevel også vanskelig å finne bedre lærebøker enn serien Alle tiders historie. 

Basert på disse bøkene er det grunn til å tro at det kan skrives gode lærebøker fremover. I hvert fall om Moum er blant forfatterne.

Lurt av læreboken?

Når Lurt av læreboken? nå er kommet fra trykkeriet, er det på tide å si mer om hva jeg har brukt de seneste månedene til. Da kan det gjøres verre grep enn å dele tanker basert på bokens innledning.

Lurt av læreboken?

Vi står overfor store endringer i norsk skole. I hvert fall er det klare ønsker med nye læreplaner, verdier og prinsipper

Muligens ligger det også en kritikk av dagens skole når et mål er at det "elevene og lærlingene lærer skal være relevant".

Med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer trenger vi "barn og unge som reflekterer, er kritiske, utforskende og kreative".

Men hvordan kan vi lykkes bedre med det enn i dagens skole - for ikke å si dagens lærebøker?

Noe som presenteres som en løsning er dybdelæring.

Elever skal få anledning til å gå i dybden og på tvers av fag, se sammenhenger og reflektere, enten vi snakker om kunnskap eller om etikk.

Noe vi får håpe og tro en del lærere har drevet med lenge.

Uansett er det en utfordring når det er vanskelig å vite hva som er størst, ambisjonene eller honnørordene.

Og midt i dette arbeider forlag og forfattere med nye lærebøker. Det gir ikke mindre utfordringer.

Den mest grunnleggende er at det som sies faktisk er riktig.

Skal jeg fortsette med selvfølgeligheter, kan også nevnes at lærebøkene må vise tilstrekkelig av sammenhengen (altså denne berømte konteksten), til at elevene ikke misforstår hva som sies.

Fra kjøpsanbefaling til minekart

Opprinnelig var tanken å lage en slags kjøpsanbefaling av lærebøker. Hvilke er så misvisende på sentrale områder at det bør påtales? Hvilke har for mange feil til å anbefales?

Men siden det kommer helt nye lærebøker, er det mer interessant å peke på typiske feil og mangler. Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør unngå? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hvilke miner og misvisninger kan få elevene til å gå på grunn?

Resultatet er altså Lurt av læreboken? som kan kjøpes i en nettbutikk nær deg. Boken inneholder en rekke eksempler på alt fra rene feil til påstander som strider med normale faglige konklusjoner. Den viser hvordan ting kan misforstås hvis det tas ut av sammenhengen.

Og gir eksempler på samtidige tekster som kan si det motsatte av hva en del lærebøker hevder. Med spørsmål til refleksjon:

Hvorfor er ikke disse kildene bedre kjent? Kan de bidra til et annet bilde? Vil fremtidige lærebøker endre fremstillingene?

Vil de fortelle om feilene i tidligere bøker - som eksempler på hvor viktig det er med kritisk tenkning?

Tro, tanke og vitenskapshistorie

Målet var å se hva lærebøkene generelt sier om hvor vi kommer fra, spesielt knyttet til kirken og kristen tro, direkte eller indirekte. Har vi en arv? Hva er den?

Kan vi lære av den? Kan vi også være stolte av den - på noen områder?

Dette handler altså ikke spesielt om KRLE. Mye er knyttet til alminnelige historie, ikke minst vitenskapshistorien.

Hvilket lys kaster lærebøkene over ulike perioders tro og tanke? Over antikken og opplysningstiden, middelalderen og moderne tid?

Og hvilket mørke?

Ganske mye.

Elevene møter kort sagt mange underlige påstander.

• Kopernikus la fram en teori om at jorda var rund. Det tok 300 år før kirken godtok dette.
• Hadde noen i middelalderen vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien.
• Thomas Aquinas' vekt på naturretten var en viktig historisk hendelse i Human-Etisk Forbund.
• KrF ville forby undervisning i evolusjonslæren da Kjell Magne Bondevik var kirke- og undervisningsminister.

Nei, dette er ikke fra kommentarfelt på nettet. Dette er noen av påstandene i læremidler brukt i 2019. I mange er det en sentral sannhet at kirken i middelalderen bekjempet vitenskap og mente at jorden var flat.

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger?

Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv ellers gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Lurt av læreboken? fokuserer imidlertid ikke på hvordan noe formidles, men på hva.

Dermed kan det være mer effekt av feil i gode lærebøker, enn i dårlige.

Likevel er ikke det jeg trekker frem fra gode bøker en kritikk av dem som lærebøker. Kritikken gjelder kun de (noen ganger ytterst få) feilaktige eller forvirrende påstandene man dessverre også kan finne der. 

Dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

Typiske feil

Hva er typiske feil i hvordan tidsperioder og temaer omtales?

En gjennomgang av noen titalls læremidler viser ikke overraskende et skille mellom grunnskolen og videregående. Førstnevnte har en større tendens til myter og misvisninger. Læremidler for videregående er mer etterrettelige, selv om det finnes feil og man bør diskutere vinklinger - ikke minst effekten av periodeinndelinger.

Vi er alle påvirket av mange slags myter som noen kaller faktoider: Forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feil.

Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Bindersen er ikke en norsk oppfinnelse.

Kirken styrte ikke astronomien.

Veien er lang fra historikere til læremidler. Det kan gå generasjoner fra noe er kjent i fagmiljøene til det kommer i lærebøkene. Dermed fortsetter læremidler å gjengi feil, selv om mange har påpekt dem, lenge.

Det er et godt spørsmål hva som skal til for å endre dette. Selv har jeg siden 1990-tallet skrevet om slike feil i bøker og artikler, også på bestilling i både Vårt Land og Humanist. Andre har stått frem i media, ikke minst i lokalaviser. Foreldre og elever har kontaktet forlag med konkrete eksempler på feil.

Det kommer stort sett hyggelige svar om at man skal se på dette, et forlag ba også om forslag til et revidert kapittel.

Deretter fortsetter det meste som før.

Denne boken er ikke skrevet for å sette noen i forlegenhet. Håpet er heller at vi med denne boken kan bidra til bedre læremidler og undervisning, både før og etter at nye læremidler er klare til 2020.

Mer enn trykkfeil

Når vi skal vurdere lærebøker, er det klart at feilene kan være av flere forskjellige kategorier. Derfor har jeg sortert litt. Det er forskjell på trykkfeil og politisk uenighet - og uenighet med fagmiljøer.

Men ikke vanskelig å finne eksempler på alt, i media og populærkultur:

Kategori	Utfordring i lærebøker	Eksempler
Faktafeil	Trykkfeil – opplagte feil	·    Den norske grunnloven ble vedtatt i 1714 ·    Jens Stoltenberg var statsminister for Høyre
	Faktoider – feil som høres riktige ut	·    Kirken hevdet at jorden var flat. ·    Tungen har et smakskart. Søtt smakes på spissen, salt og surt på sidene, bittert bakerst
Vurderings-spørsmål	Stereotypier/stigmatisering	·    Skotter er gjerrige ·    Jenter kan ikke lukeparkere
	Politisk/ideologisk uenighet	·    Lavere arbeidsgiveravgift får flere i arbeid ·    Bedrifter går bedre om staten styrer
	Livssynsmessig uenighet	·    Mormonerkirken er best ·    Himmelen finnes ikke
	I strid med faglige vurderinger	·    Middelalderen var mørk, uten viktig utvikling ·    Opplysningstiden ble drevet frem av ateister

Men lærebøker bør verken ha politisk eller livssynsmessig slagside, eller motstride forskning. De bør like lite være talerør for Høyre som for hinduister.

Dessverre synes det som for få forlag og forfattere drar kjensel på stereotypier og stigmatisering av historiske perioder, antagelig fordi noen perspektiver sitter for fast. 

Og hvordan ting kan oppfattes, hvis man ikke er tydelig nok i formidlingen.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Her er tre fra kapitlet om kristningen:

Hva lærebøker kan fortelle	Konteksten som ikke er med	Feil konklusjoner elevene kan trekke
Kirken ble mektig som følge av tiende og gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.	Det underkommuniseres at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. I Norge gikk 25 prosent av Kirkens inntekt til fattige.	Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og «ulønnsomme».
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.	Mange lærebøker er tause om forhold som en ny type rettsstat, tettere tilknytning til Europa, slutt på menneskeofringer og vikingtokter, og gradvis avvikling av slaveriet – et godt stykke på vei som følge av kristenretten.	Kristendommen hadde ingen spesiell positiv betydning på veien mot dagens samfunn. Elevene oppfatter at vi stort sett har videreført det gamle samfunnet, eller at kristen tro ødela et godt samfunn.
Noe av det nye var oppmerksomheten på livet etter døden. Livet her og nå blir en mellomstasjon på veien.	Det nevnes ikke at kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Det nevnes sjelden en rekke annet positivt, fra skriftkultur til flerstemt musikk og noter, og lover som fremmet menneskeverd og motvirket fattigdom.	Kristningen var trist fordi man mistet det positive synet på livet. Kristendommen var negativ til livet her og nå. Det viktigste nye med kristendommen var negativt.

Et annet eksempel: Gjentar læremidlene til stadighet at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at elever som brenner for vitenskap utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange jeg møter har et klart bilde i bakhodet. Vi har gått fra en religiøs og følgelig fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden. Denne historien er på mange måter modernitetens skapelsesforteling.

Den støttes av myter og forsvares med religiøs iver.

Hva styrer fremstillingene?

Noe skyldes en hypnotiserende dynamikk. Man deler historien i perioder. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Nyanser og kontinuitet dempes. Trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet.

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes mindre gudstro og svakere kirke. Når kirken og troen var tilstrekkelig svekket, kunne opplysningstiden gi oss vitenskap og demokrati.

Derfor er det flott at noen lærebøker er bevisst at overskrifter påvirker. Det gir andre assosiasjoner å kalle perioden fra 500-1500 for Renessansene - i flertall, fra den karolingiske på 7-800-tallet til den italienske på 13-1400-tallet - enn for Middelalderen (ofte underforstått som "den mørke").

Teknologi endrer seg raskere enn teologi. Overskriften Boktrykkerkunsten på perioden 1450-1600 gir andre tanker enn Renessansen.

Å snakke om 1700-tallet etterlater et annet inntrykk enn Opplysningstiden.

Dette betyr langt fra at alt kritisk om kirker eller kristne er feil. Eller at middelalderen (eller altså renessansene) var lys og liberal.

Alle tider har mørke og lyse sider. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste par tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men historiske kilder gir heller ikke grunnlag for å si at alt dette hele veien har skjedd på tross av kristne impulser.

Kanskje er det noen ganger motsatt? Hva hadde skjedd uten kristne impulser?

Ja, Bibelen og kristen tro har i perioder vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men det kan også argumenteres for at kristen tro har bidratt med viktig inspirasjon og ressurser til begrunnelse og bevaring av gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil.

Noe også skolen og lærebokforfattere kan lære av.

Møt opp på litteraturhuset i Oslo 14.mai!

Vi nærmer oss en rekke tusenårsmarkeringer, i et jubileenes tiår. Ikke bare fordi noen ble konge eller keiser, bygget en borg eller by, men fordi det er begivenheter som har formet oss som nasjon.

Hva snakker jeg om?

Eidsivatinget feires i 2022. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven.  For å nevne noe.

Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.

Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? 

Noe av dette vil være sentralt i et seminar i regi av tankesmien Skaperkraft på litteraturhuset 14. mai, fra 10-14. Dette inkluderer lunsj slik at det krever påmelding til 350,-  (150,- om du er student), se høyremargen på linken. 

Ikke helt uhildet her, men anbefaler altså dette på det varmeste. Seminaret er tre fjerdedeler fullsatt allerede, så her er det bare å skynde seg. 

Etter et kunstnerisk innslag, innleder filosofiprofessor Henrik Syse før stortingspresidenten og deretter undertegnede, om et tema som ikke er totalt fremmed for denne bloggen. 

Altså en klar stigning i programmet. 

Likevel vil nok mange tenke at det er med de neste programinnslagene dette tar av.

09:30-09:45	Kaffe og mingling
09:45-10:00	Kunstnerisk innslag
10:00-10:15	Introduksjon v/Henrik Syse - Professor i filosofi, PRIO
10:15-10:30	Kan vi feire en nasjon i nasjonalismens tid? v/Tone Trøen - Stortingspresident
10:30-10:45	Middelalderen - mer enn en 500-årsnatt? v/Bjørn Are Davidsen - Forfatter, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
10:45-11:00	Arven etter Magnus Lagabøte v/Tine Berg Floater - Rettshistoriker, spesialrådgiver i Arkivverket
11.00-11.15	Demokratiets motstandskraft v/Øystein Sørensen - Professor i historie, UiO
11:15-11:30	Hvor kommer du fra? Identitet, historie og kirkebygg i moderne stedsutvikling v/Oddbjørn Sørmoen - Kunsthistoriker, fagdirektør i KA
11:30-11:45	Føtter og røtter - Migrasjon og nasjonal identitet v/Marta Bivand Erdal - Professor i migrasjonsstudier, PRIO
11.45-12:00	Spørsmål til foredragene
12:30-12:45	Nasjonaljubileet i 2030 - En samtale om Norge i tusen år v/Borghild Lundeby - Prosjektleder ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter
12:45-13:00	Jubileenes tiår - Sarpsborg, Hundorp, Eidsivating, Moster v/Jubileumsarrangører
13:00-13:15	Nasjonalisme - trussel eller forutsetning for frihet? v/Asle Toje - Statsviter og forsker
13:15-13:30	Nasjonsjubileum sett fra Balkan v/Sylo Taraku - Rådgiver i tankesmien Agenda
13:30-13:45	Samhørighet og samfunnssikkerhet - Hva betyr historie og nasjonale markeringer i regjeringens langtidsplan for forskning? v/Roy Steffensen - Leder i Stortingets utdannings- og forskningskomité
13:45-14:00	Spørsmål, oppsummering og avslutning v/Øyvind Håbrekke - Faglig leder i Tankesmien Skaperkraft

Jeg har også skrevet om noe av dette i kulturnotatet Tusenårstanker i Dagen.

Blant det jeg sier der er at 

Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. 

Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? La meg ta to eksempler – æreskultur og lovverk. En av de mest grunnleggende prosessene som startet med kristningen, var veien bort fra at æren og ætten la premissene, til at individet og rettsstaten var i høysetet. Er noen i min klan eller gruppe krenket, må æren gjenopprettes ved hevn. Muligens er drapene av kristne på Sri Lanka en gjengjeldelse for massakren i Christchurch. Slike utslag av æreskultur er av de største utfordringene i verden i dag. 

Med kristningen begynte en revolusjon i Norge. Det gjaldt ikke lenger å forsvare familiens og ættens ry, gjenreise tapt ære med øks og kniv. En så fundamental, urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, ble forbudt. Nei, det avgjørende var å bekjenne synd og gjøre opp for seg. Idealet var ikke lenger gjengjeldelse, men tilgivelse.

Dette seminaret er bredt og ambisiøst (ikke minst i tidplanen), men altså bare deler av isfjellet. Her er det mange temaer og vinkler. Seminaret vil vise noen,og det skal nok bli plass for enda flere i årene fremover.

Nevnte jeg at du skulle melde deg på? Og møte opp? 

Hararis kunnskapsnivå

Som en smule tenkende homo sapiens, har jeg lenge undret meg over Yuval Noah Harari og bestselgeren Sapiens - En kort historie om menneskeheten.

En bok jeg har observert nesten like mange sitte med på toget som Da Vinci koden.

Når man skriver bredt anlagt populærvitenskap om verdenshistorien, kan det tenkes noe mer tillitsvekkende enn store hull og klare mangler. Det blir ikke bedre når nettopp disse hullene og manglene er sentrale for bildet som tegnes av den mørke middelalderen som kullsvart kontrast til den oppfinnsomme opplysningstiden.

Som jeg har beskrevet relativt nøye her, viser han en besynderlig mangel på kunnskap om dramatiske og fundamentale endringer.

Nei, Harari, det er ikke slik at en som sovnet i 1019 og våknet i 1519 knapt ville merket noen forskjell. Tvert i mot ville sjokket vært minst like stort som hos en som våknet i 2019 etter å ha sovet i fem hundre år.

Det er heller ikke slik at når nysgjerrige på edderkopper spurte en prest på 1200-tallet om disse, ville de bli irettesatt siden slike ikke er nevnt i Bibelen. Tvert i mot ville prester kunne vise til grundige beskrivelser i mange fagbøker og leksika av naturens verden, selv om det nok ikke stod aller mest om edderkopper.

Selv norske bønder ville få høre om Isidor av Sevillas leksikon.

Dermed er det svært så passende at selveste internettets beste blogg om renessanse og vitenskapshistorie setter noen skap på plass i et åpent brev.

Tony Christie reagerte stå sterkt da han så hva Harari skrev om den vitenskapelige revolusjonen at han først ga opp boken. Da han vendte tilbake for å gi den en fair sjanse, var den verre enn han husket:

The first page of waffle about time travelling peasants and battleships didn’t really impress me but then on the second page I stumbled across the following:

In 1500, few cities had more than 100,000 inhabitants. Most buildings were constructed of mud, wood and straw; a three-story building was a skyscraper. The streets were rutted dirt tracks, dusty in summer and muddy in winter, plied by pedestrians, horses, goats, chickens and a few carts. The most common urban noises were human and animal voices, along with the occasional hammer and saw. At sunset, the cityscape went black, with only an occasional candle or torch flickering in the gloom.

The evocative picture that you paint with your words in this paragraph reminds me of the Hollywood B-movie visions of medieval hovels and unwashed peasants that informed my childhood and in my opinion has about as much truth content as those movies of yore. 

Dermed er det bare å tegne og fortelle. I en guidet tur gjennom Nürnberg peker Tony på et avansert solur fra 1502. Han viser en ikke helt liten katedral stadig påbygget mellom 1250 og 1477.

Muligens blander Harrai by med landsby, men da heter det altså village på engelsk. Man kan tenke seg andre stikkord om byen - i betydningen city - Nürnbergs skyline i 1493 enn lave bygg av gjørme, planker og strå.

Harari ville nok blitt like sjokkert som en fra 1019 over en mekanisk klokke fra 1509.

The ball above the clock shows the phases of the moon, still accurate today. At twelve-noon everyday there is a complex mechanical display with fanfares by the trumpeters, drum rolls and bell ringing. This is followed by the seven Electors circling the Emperor in the middle, three times. Tourists from all over the world come to Nürnberg to witness this spectacle.

Tony går videre til et stort gamlehjem fra rundt år 1400. Han viser byens store fontene, like praktfull seks hundre år etter at den ble konstruert.

I likhet med Albrecht Dürers hus på det dobbelte av tre etasjer.

Hvis det er noe som ikke kjennetegner middelalderbyer i Europa, så er det lave bygg. Kirkene strebet mot himmelen. Slottene og borgene lå ikke akkurat under bakken. Rikere familier ønsket å vise velstand og sikre trygghet med høye tårn.

Noen byer fikk så mange at det ble for mye av det gode.

Bologna, byen med universitetet så mange nordmenn reiste til i middelalderen for å studere juss, hadde ikke mindre enn hundre.

Selv ikke i dag klarer Manhatten å konkurrere i antall høybygg per kvadratmeter. New York City har under tre ganger så mange skyskrapere som Bologna i middelalderen.

Hva vi lærer av dette? Å skrive om den mørke middelalderen er en garantert bestselger.