Uten silkehansker

Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.

Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.

Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.

Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.

Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.

Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.

Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens

den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.

Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.

Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".

Ikke rart det gikk som det gikk.

Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.

Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.

De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.

At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.

Dermed kan det være tid for litt opprydding.

For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.

Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.

Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.

Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.

Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.

Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.

Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!

Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524). 

Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene. 

Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero. 

Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten. 

Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.

Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp. 

Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann,  Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten. 

Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.

Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet. 

Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.

Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med

hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.

De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.


(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)

Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.

Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.

– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.

En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).

Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.

Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:

– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.

Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.

Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.

Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.

Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.

Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.

Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.

Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  

Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 

– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.

Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.