Astronomisk uforstand

Seneste artikkel i nyeste St. Olav kirkeblad handler om disse gamle mytene som stadig får nye klær - her i en litt utvidet versjon.

Astronomisk uforstand

At Narvesen i stor grad har erstattet lettkledde damer med lettfattelig populærvitenskap, betyr ikke alltid at hyllene er blitt mer oppbyggelige. Fortsatt bestemmer fordommer mer enn forskning, selv om det er blitt mindre vanlig å hevde at Kirken trodde jorden var flat. 

Mye er fortsatt påvirket av mytesprederen Charles Freemans bestselger The Closing of the Western Mind fra 2002:

Kirken knekket vitenskapen i tusen år. Paulus hatet gresk filosofi etter å ha blitt latterliggjort i Aten. Tertullian og Augustin understrekte at man kun kan nærme seg Gud med troen, ikke fornuften eller sansene. Siden gresk vitenskap var hedensk, raserte Kirken biblioteket i Alexandria og den antikke kunnskapsarven.

Da boken ble bredt omtalt i Klassekampen, konkluderte Bjørn Vassnes med at heldigvis hadde

araberne tatt vare på den for oss, ellers ville vi kanskje fremdeles vært i den «mørke middelalderen». Noe å tenke på for de som tror vår kultur først og fremst er «kristen»?

Ja, Vassnes' anmeldelse bør avgjort gi oss noe å tenke på, selv om det kanskje ikke er i den retning han ønsker.

For det som avsløres er nok mindre den "mørke middelalderen" enn et mørke om middelalderen. For ikke å si røyklegging.

Stjerneeksemplet hos Freeman er at den siste nedtegnede astronomiske observasjonen i den antikke verden ble gjort av Proclus i år 475 e. Kr. Det skulle ta tusen år før Kopernikus beveget faget videre.

Her er det lett å la seg imponere. Hvor mange kjenner til Proclus eller Kopernikus – og årene mellom? Hvor mange vet at biblioteket i Alexandria ikke ble ødelagt av kristne og byen fortsatt hadde et levende akademisk miljø da araberne erobret den? 

Hvor mange vet at det ikke var bedre observasjoner som inspirerte Kopernikus, men bedre matematikk? 

Eller at det først var med teleskopet to generasjoner senere at langt bedre observasjoner ble mulige – og dermed interessante.

Når Freeman til og med støttes av vitenskapsjournalister, må man vel være så farget og forutinntatt at man får skrive i St. Olav kirkeblad for å protestere?

Ikke helt. Freeman blir skarpt imøtegått av historikere som ateisten Tim O’Neill. I en grundig anmeldelse beskriver han Freeman som en tryllekunstner. Trickset er å skjønnmale gresk-romersk vitenskap og svartmale middelalderens. Freeman skjuler bak tepper og speil alt som ikke støtter ham, fra dagens forskere til fortidens tenkere. 

O’Neill kommenterer allerede i tredje avsnitt hoderystende at

Freemans tekst er, i likheten med litteraturlisten, full av pussige utelatelser, merkelige sprang og uforklarte hull.

Mye av grunnen er nok at Freeman ikke vet bedre. Han bygger mer på myter enn manuskripter. Han blander oppgjør med religion med en avvisning av vitenskap. 

Han ser ikke at Augustin støtter mange kirkefedres tanke om hvor nyttig antikkens kunnskap er for å utforske universet. 

Det er ikke tilfeldig at Cassiodorus og Boethius på 500-tallet prioriterte å oversette Aristoteles logiske skrifter til latin, siden logikken var et så viktig verktøy for tanken. 

Det hjelper også å hoppe over Johannes Philoponus i Alexandria. Han foregrep Galileo med godt over tusen år ved å vise at tunge og lette legemer falt like fort, og mente universet hadde samme lover over alt. 

Det tok altså mindre enn én generasjon fra Proclus før en kristen tenker brakte vitenskapen videre. Dessverre satte arabernes invasjon en stopper for mye av kontakten mellom den hellenistiske og den latinske verden.

Når man likevel beholdt antikkens astronomi med jorden i sentrum, var grunnen ikke for dårlige observasjoner, men for god regnemodell. Behovet for å holde orden på kalendere og varsle solformørkelser var godt dekket. 

Det betyr ikke at det var slutt på observasjoner. Vi har nedtegnelser fra Karl den Stores hoff om solformørkelser. Siden ikke alle var synlige i Europa, måtte man også ha beregnet noen. 

Og selv om man ikke alltid regnet rett, viser selv feilene at kunnskapsnivået var høyt. Et manuskript fra 900-tallet forklarer at når en varslet formørkelse ikke ble sett, kunne det skyldes været, at det var en delvis formørkelse – eller skjedde på den sydlige halvkulen og dermed ikke kunne observeres i nord.

Noe som understreker at man så det som en selvfølge at jorden var rund.

De alfonsinske tabeller.

Samtidig gjorde slike feil det nødvendig med bedre data.

På midten av 1200-tallet ba dermed Alfons 10. av Castilla og Leon femti arabiske, jødiske og kristne astronomer om å gå så grundig gjennom gamle og nye observasjoner at man trengte færre regnestykker.

Disse ble nedtegnet i de såkalte alfonsinske tabellene som også Kopernikus brukte.

Dermed bør det ikke overraske at vi har bevart astronomiske instrumenter med latinsk tekst fra så langt tilbake som 980, mer presist et astrolabium fra Barcelona.  

Astrolabier ble bl.a. brukt til å finne planetposisjoner ift. horisonten.

Selv om slike instrumenter antagelig ikke kom i vanlig bruk utenfor den arabiske verden før noe senere, bekrefter også disse at det ble gjort observasjoner i det latinske Europa lenge før Kopernikus.

Som for øvrig altså ikke gjorde noen. Det bør likevel være et ideal for populærvitenskapelige journalister å observere hva som foregikk i middelalderen.

Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,

Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.