fredag 15. juni 2018

Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,


Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

Ingen kommentarer :