Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

Folkeopplysning: Døde tyster ikke

Selv om noen kan frykte eller håpe det motsatte, er ikke denne bloggen helt avgått ved døden. Den er kun noen tankestreker halvsovende i skyggen av bokskrivning, artikler og oppussing.

Altså mottar du nå ikke et budskap fra det hinsidige.

Til gjengjeld er andre på den ballen. NRKs eminente Folkeopplysningen har tidligere tatt opp påstander om alt fra alternativ medisin til synskhet. Denne gangen er temaet budskap fra de døde, slik det fremgår av et oppslag i Vårt Land.

Ber seerne ta kontakt med død mann

Før Rolf Erik Eikemo døde av kreft, ble han med på et eksperiment i regi av NRK: Er det mulig å kommunisere med døde? – Prosjektet vil ikke overbevise skeptikerne, mener medium Camilla Johansen.

Houdini avslørte stadig mediumer.

Nå er det ikke bare mediumer med budskap i oppslaget.

Bjørn Are Davidsen, forfatter og skeptiker, tror ikke noe nytt vil komme ut av eksperimentet: 

– Hvis det er noen som treffer, kan det selvfølgelig tas som et tegn på at man er i kontakt med en annen dimensjon. Samtidig kan det også være tegn på at avdøde eller andre har jukset. Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøkt på å få kontakt med det hinsidige, sier han og trekker fram tryllekunstneren Harry Houdini som eksempel på en som gjorde noe tilsvarende. 

– Han lovet at etter sin død ville han kontakte folk, og han ga et hemmelig kodeord til sin kone. Dessverre delte hun det i et intervju og åpnet dermed for bløffmakere. Det ble uansett ikke påvist noen klar kontakt med ham, selv ikke i en times seanse direkteoverført på radio i 1936.

Som så ofte var intervjuet atskillig lenger enn det som kom på trykk. Siden resten tydeligvis havnet i den evige papirkurv, er tiden inne for å dele det tapte budskap med jordiske lesere.

Muligens ikke helt uventet ga ikke denne Davidsen seg med Houdini-avsnittet.

– Eksperimentet er typisk for vår vitenskapelige tid: Man ønsker å undersøke også disse litt mer grenseoverstridende fenomenene, naturlig nok. Men siden det tidligere ikke har kommet opplagte tegn på at dette skal være en realitet, er det svært lite trolig at det kan komme tegn nå.

Davidsen forklarer dødekontakt med såkalt ‘cold reading’. 

– Du lytter veldig aktivt til folks reaksjoner og driver et improvisert spill basert på sannsynligheter. «Jeg ser en eldre mann. Er det din far?» kan vedkommende spørre. «Nei, det er min onkel», kan den pårørende si. «Jeg tenker på noe med vann», sier den som påstår å ha kontakt med de døde. «Ja, onkel var glad i å seile i sin ungdom», kan den pårørende gjenkjenne. Dermed fremstår det hele som veldig treffsikkert, men er i virkeligheten et spill med teknikker.

– Dette eksperimentet utelukker ‘cold reading’. Det er en typisk blindtest, og man må prøve å dedusere seg fram i beste detektivstil: Hva kan personen ha skrevet? Dersom Rolf Erik var sånn noenlunde oppegående, vil han nok ha funnet noe helt vilkårlig som ikke har sammenheng med hans interesser eller liv, for eksempel en tilfeldig setning hentet fra en tilfeldig side i et leksikon. Dermed er sannsynligheten også stor for at de ikke treffer. 

– Er dette måten å gå etter alternativbransjen på? 

– Alternativbransjen er så lett å ta uansett. Dette er en veldig emosjonell måte å eksperimentere på. Det rører ved sterke følelser, og på den måten kan den ha en pedagogisk virkning. Samtidig kan dette få en utilsiktet effekt: Man kan få anklager om at man utnytter den døde. Dermed kan man skape martyrer av alternativbransjen, sier Davidsen.

– Hvordan skriver dette eksperimentet seg inn i historien om gudsbevis?

– Dette har null å gjøre med historien om gudsbevis, selv om det er eksempler på at synskhet og spiritisme er sett som bevis for noe mer enn det materielle. Klassiske gudsbevis er rasjonelle, logiske argumenter ofte basert på empiriske data, eller på en forståelse av årsakssammenhenger.

Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.

Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at

Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.

Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:

Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.

Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?

Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:

Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.

Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.

Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.

Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.

Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:

Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.

Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.

Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.

Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 

Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.

Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 

Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.

Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).

Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 

Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.

Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.

Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.

Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".

Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det

Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.