Radikalisert teater

Muligens er det til glede for nye lesere når den kjente engelske aviskommentatoren Simon Jenkins i The Guardian i mars 2016 kan fortelle at «da middelalderkirken bannlyste geografi som en forbrytelse mot Bibelen, var resultatet at det som hadde vært vitenskapenes dronning aldri kom seg på fote igjen».

For andre er det den gamle vandrehistorien. Kirken fryktet kunnskap så mye at arven fra antikkens ble ødelagt.

At dette er et vrengebilde av de sjeldne, er ikke til hinder for at det fortsatt presenteres i norske lærebøker med den største selvfølgelighet. Norskboken Intertekst fra 2014 for videregående legger lite i mellom.

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa».

Mytene lever altså i beste velgående. Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er gift og kristendommen det motsatte av vitenskap og gode verdier, det ondes problem uløselig og at det er såre enkelt å gjendrive at våre verdier er kristne.

Inntrykket blir ikke svekket når Nationaltheatrets setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer. 

Etter noen år på andre scener i Norden har det premiere i Oslo torsdag 14. april. Selv om den opprinnelige 15-årige hovedpersonen Benjamin i denne varianten heter Benedikte, handler det fortsatt om en som blir "ekstrem kristenfundamentalist". 

Og da vet vi hvordan de er, siden alle religioner og fundamentalister etter sigende er like. Da kan det knapt tenkes noe verre enn at unge, kristne gutter eller jenter "radikaliseres".

Og dette dreier seg ikke som i VG-serien "Frelst" om å presse ungdom til å dra på misjonstur i Europa for å forkynne Guds kjærlighet.

Som det heter i Dagbladet 29. mars tror hun i stedet «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer». 

Hvilket forteller at dette i mindre grad er en kristenfundamentalist med fokus på Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13 enn en som har forlest seg på feil deler av Det gamle testamentet.  I den grad manusforfatteren oppfatter slike forskjeller som mer enn bagateller.

Riktignok innrømmer hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Men det etterlatte inntrykket er at noe så avvikende fra ekte (eller altså fundamentalistisk) kristen tro som et kjærlighetsbudskap, må man se godt etter for å finne. 

For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter». 

Også i Bibelen oppfordres vi «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgir likevel ikke Dagbladet ett eneste kirkesamfunn som bygger etiske normer på Det gamle testamentets klagesalmer (se nederst her) eller dramatiske domstekster. 

Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke i dag og vi har heller ikke eksistert i kirkehistorien.

Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteteten oppfordrer til helt andre ting. 

Fulgte altså ikke de første kristne Bibelen? Levde de ikke før opplysningstiden?

Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på ... abortklinikker. 

I stedet for at kristenfundamentalister går løs på gravide, har det hendt at man i stedet går løs på steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.

I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke så nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori. 

Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».

Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere. Eller kanskje med "kristendommen" i sin alminnelighet. 

Kunsten er å slå om seg med generaliseringer uten eksempler.

«Martyrer» er et teaterstykke og en påminnelse om at kristendommen kan framstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Se på våre egen historie, den er full av fanatisme, sier Ellingsen.

Ja, det er liten tvil om at det har vært fanatisme i Norge, samtidig som denne historien som angivelig har vært "full av fanatisme" de seneste århundrene i liten grad har ført til drap, heller ikke på biologilærere. 

Konklusjonen er like klar som den mangler selvinnsikt. 

- En bombastisk tro på hva som er rett, et svart/hvitt syn på tilværelsen, er livsfarlig og være grobunn for hat. Det gjelder ikke bare religion, men alle ytringer - også i politikken. Hat som overføres til blogger og ytringer på nett, sier Ellingsen.

Mens bombastiske ytringer som i intervjuer om skuespillet selvsagt er uten effekt for hva som kan sies på blogger og nett.

Selvsagt mener manusforfatter, skuespilleren og journalisten det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens er det snakk om en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro.

Muligens ser man også behov for å vise at vi ikke bare må kritisere muslimer, men også kristne. Vi må ikke tro at radikaliserte muslimer er de eneste slemme i klassen.

Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne.

I stedet for å ta et tydelig oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.

Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle.

Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter.

Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres av Bibelen til hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner.

Det er altså bare én ting å gjøre for Andrea når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.

Kreasjonismen i skuddlinjen

Magasinet Utrop har de seneste ukene hatt en serie oppslag om kreasjonisme. Som flerkulturelt magasin har man intervjuet personer fra en rekke kulturer, eller i det minste livssyn.

Ikke uventet innebærer det å ta runden til grupper som ikke akkurat er i spydspissen av forskning og fagmiljøer.

For det første møter vi såpass klare kreasjonister som Jehovas Vitner. Selv om de er på sidelinjen av hva som normalt regnes som kristne kirkesamfunn, er de på noen punkter rimelig representative for gruppene som dekkes av overskriften Vitner ikke om evolusjon.

En bonus er at oppslaget inneholder flere intervjuer, ikke minst med evolusjonsbiologen Glenn-Peter Sætre som nok kunne vært mer imponert over kreasjonismen.

– De bruker en del argumentasjonsteknikker som er typiske for kreasjonister. De hevder for eksempel at evolusjonsteorien sier at utvikling skjer ved "tilfeldigheter". Det er ikke riktig. Det evolusjonsteorien faktisk sier noe om, er hvordan organismer gradvis blir bedre tilpasset det miljøet de lever i. Evolusjonen er en deterministisk prosess. 

– Hva mener du med deterministisk i denne sammenhengen? 

– Deterministisk på den måten at teorien forutsier at evolusjon fører til bedre tilpasning. Tilpasning skjer gjennom mutasjoner. En mutasjon er en forandring i et gen eller et kromosom. Mutasjoner som er uheldige, forsvinner fort. Uheldig i evolusjonær sammenheng betyr at mutasjonen fører til dårligere overlevelses- og reproduksjonsevne. Det er kun de mutasjonene som gjør organismer bedre til å overleve i sitt miljø og føre sine gener videre (å parre seg og få levedyktige unger når det gjelder dyr), som etter hvert sprer seg til hele populasjonen. 

Nå finner vi kreasjonister også andre steder. Blant muslimer har dette fått vind i seilene de seneste årene. Mens det i land som Aserbajdsjan, Jordan og Egypt er over 70 % som støtter evolusjon, er andelen i Tyrkia bare 35 % og det er enda lavere i Irak.

Dermed er det naturlig at Utrop også har intervjuet imamer og ledere i Minhaj Norge som mener Koranen og evolusjonsteorien ikke lar seg forene slik at Mennesket har ikke utviklet seg fra aper.

Heldigvis finnes profilerte muslimer med andre synspunkter. Shoiab Sultan, politiker og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, sier kort og godt at Kreasjonisme gir dårlige forklaringer.

Og så er det tydeligvis vanskelig å komme unna enkelte kristne som har vært ute en vinterkveld eller fire før om kreasjonisme.

Mer presist undertegnede som ikke er helt taus eller utydelig.

– Det er et stort problem når kristne snakker tull om naturvitenskap. Det skrev kirkefaderen Augustin allerede på 400-tallet. Slik kommenterer den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen debatten om evolusjon.

Samtidig er en en utfordring med slike intervjuer, at sammenhengen ikke alltid kommer godt frem.

Dermed blir nok avsnittene om bibelsyn hengende i et par smuler for løs luft, som når jeg sier at 

Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten.

For noen blir dette et utilbørlig svakt bibelsyn. Mener Davidsen virkelig at Bibelen kun er et produkt av sin samtid? Er den ikke på noen som helst måte uttrykk for noe annet enn hva tilfeldige mennesker mente eller tenkte på ulike tidspunkter?

Nei, det mener Davidsen ikke. En klassisk kristen forståelse er at Bibelen både er skrevet av mennesker og inspirert av Gud, slik jeg sier en del om i slutten av posten Bibelen på innpust. Men det betyr verken at Bibelen er en fotoroman eller lærebok i naturvitenskap. Selv om Gud har inspirert noen til å skrive, har han ikke diktert dem.

For andre blir dette et knallsterkt bibelsyn. Mener "skeptikeren" (hah!) Davidsen virkelig at Gud har skrevet noe direkte i Bibelen?! 

Ja, samtidig som han forsiktig løfter hånden for å peke på sammenhengen dette er sagt i. 

Den var rett og slett å trekke frem en hovedforskjell mellom religiøse bøker som Koranen og Bibelen. Mens hovedstrømmen av muslimske retninger oppfatter Koranen som diktert av erkeengelen Gabriel, er Bibelen skrevet av ulike personer til ulike tider basert på ulike typer kilder og i mange slags sjangere.   

Det er i denne sammenhengen jeg understreker hvor lite i Bibelen som hevdes å være skrevet direkte av Gud. Ett av ytterst få unntak er De ti bud.

Som går på leveregler, ikke på vitenskap. 

I intervjuet understreker jeg at vi ikke kan ta Bibelen som telegram fra Gud eller må tolke alt i tekster som Første Mosebok bokstavelig. Når jeg så nevner et sted som sies å være skrevet av noe annet enn mennesker, er det for å vise at selv da går det ikke på biologi.

Uten dermed å hevde at alt i intervjuet var like inspirert.

Vann mellom postene

Som den observante leser aner, er det for tiden litt vann mellom postene på Dekodet. Grunnen er ikke verre enn en mer enn lettere hektisk periode på jobb, i tillegg til 2-3 foredrag i uka, inkludert transportvei. Det jobbes også med en bok om evolusjon, i følge enkelte rykter.

Samt en og annen forpliktelse i familien, inkludert noe så forstyrrende som ferie.

Se likevel ikke automatisk bort fra at jeg kommer plutselig tilbake innen en uke eller noe sånn.