Ehrman rett sitert

Reaksjonen er typisk. Sier jeg at Bart Ehrmans bestselgere om Bibelen har en tendens til tabloide generaliseringer med vekslende dekning, kommer umiddelbart at jeg er forutinntatt, truffet, sint, redd eller bare har litt tungt for det.

Det hjelper ikke å gi eksempler. De er unntaket som bekrefter regelen. Og dess flere eksempler jeg gir, dess tydeligere er det at jeg til og med er (her er det bare å feste en pute i taket) ... religiøs.

Man skal nemlig være bra fanatisk for å bruke så mye plass på dette.

Jeg skal likevel våge å rekke noen hender i været i en del poster fremover.

Dette handler som nevnt i posten Bibelen på innpust om alle disse mange forskjellene mellom bibelmanuskriptene. Om at vi ikke aner hvem som skrev de fire evangeliene eller en rekke av brevene i Det nye testamentet. Disse er til og med skrevet så lenge etter hendelsene, at de ikke kan være basert på øyenvitner. I stedet minner de mer om hviskeleken.

Og det er helt urimelig ikke å ta hensyn til andre evangelier enn dem de kristne som fikk makten i Romerriket gjorde.

La oss dermed starte med alle disse feilene. Hvor mange er de og hva betyr de?

For Ehrman er de mange og har enorm betydning. I hvert fall om vi skal se hva han skriver i innledningen til Jesus Misquoted og har gjentatt i en rekke intervjuer.

Not only do we not have the originals, we don't have the first copies of the originals. We don't even have copies of the copies of the originals, or copies of the copies of the copies of the originals. What we have are copies made later—much later. In most instances, they are copies made many centuries later. And these copies all differ from one another, in many thousands of places. As we will see later in this book, these copies differ from one another in so many places that we don't even know how many differences there are. Possibly it is easiest to put it in comparative terms: there are more differences among our manuscripts than there are words in the New Testament.

Hvorfor er så dette tabloid? Er det ikke sant?

Det er tabloid fordi Ehrman ikke setter det i perspektiv og dermed lar betydningen henge i lufta. Det er ikke bare en halvkvedet vise, den er knapt nok påbegynt.

Leser man bare dette avsnittet (og tilsvarende andre steder), kan det virke som om vi er helt i det blå om hva som kan ha stått i originalene.

Hadde Ehrman vært interessert i en balansert fremstilling, ville han sett dette i sammenheng. Han burde vært langt stoltere på eget fags vegne siden vi har atskillig bedre kunnskap om de originale bibeltekstene enn om mange andre verker fra antikken.

For det er trivielt at vi ikke har originaler eller kopier eller kopier av kopier av verker fra antikken.

Dermed er det interessant at Ehrman ikke uttaler seg tilsvarende tabloid om Platon eller Aristoteles eller Cæsar. Selv om situasjonen for deres og andre verker er langt verre enn for Det nye testamentet. Og med det mener jeg ikke at vi har bevart tekster fra NT som er 200 år etter at de ble skrevet, mens det er 300 år for andre skrifter.

Vi snakker i stedet om en forskjell på nesten tusen år, litt avhengig av hva vi sammenligner med.

Tekster	Original	Eldste kopi	Tidsavstand	Antall kopier
Aristoteles	384-322 f.Kr.	1100 e.Kr.	1 400 år	5
Herodotos	480-425 f.Kr.	900 e.Kr.	1 300 år	8
Platon	427-347 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	7
Cæsar	100-44 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	10
Det Nye testamentet	50-90 e.Kr.*	120-350 e.Kr.	30-300 år	5 000+

*

*Med unntak av 2. Petersbrev som enkelte daterer til år 120

Det er altså fullt mulig å være tabloid andre veien.

Fra tabellen over er det vanskelig å unngå konklusjonen at Bibelen uten sammenligning er bedre bevart enn andre antikke verker. Det nærmeste er nok Josefus' Jødiske krig, men selv der har vi ikke mer enn 9 bevarte manuskripter, alle fra 400-tallet, altså firehundre år etter originalen.

I stedet for å peke på ressursene vi har i dag til å gjenskape originalen svært langt på vei, ser medisinstudenten Adreas Wahl Blomkvist sensasjoner ved høylys dag når han skriver i Aftenposten om Det du ikke visste om Bibelen.

Ikke minst når han gjør et nummer av at da Erasmus fra Rotterdam i 1516 publiserte den første moderne versjon av Det nye testamentet på gresk, brukte han de fleste tilgjengelige bysantinske kopier (seks stykker) fra middelalderen. Den ble dermed kalt for Majoritetsteksten, eller "den mottatte teksten", Textus Receptus.

Disse var mer eller mindre tilfeldige kopier av kopier av kopier, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om. Manuskriptene var ikke av god kvalitet.

Erasmus var altså i samme situasjon som vi er for mange andre antikke tekster. Mens vi i atskillige hundre år har vært i en helt annen situasjon enn ham for Det nye testamentet.

Det har vært gjort en lang rekke funn av fragmenter (det eldste datert til rundt år 120) og de første hele utgaver (fra 3-400-tallet) siden Erasmus. I dag har vi tilgang til så mange og så gamle tekster at vi kan gjenskape originalen med stor sikkerhet.

Men så var det alle disse feilene. Viser ikke de at tekstene er elendig overlevert?

Nei, og dette er helt logisk. Hadde vi kun hatt én bevart Bibel fra år 1100, ville selvsagt antall feil vært null, siden det ikke var noen tekster å sammenligne med. Men det hadde ikke gjort oss tryggere på originalen.

Til det er vi nettopp avhengige av langt eldre tekster, som siden de er håndskrevne, vil føre til skrivefeil. De aller fleste ubevisste, men også noen bevisste.

Med over 5 700 ulike tekstfunn bare på gresk fra andre århundre frem til renessansen, kommer antallet skrivefeil og større eller mindre forskjeller naturlig nok opp i atskillige tusen. Er det hundre feil og forskjeller per manus, blir summen fort over 500 000.

I tillegg finnes tusenvis av oversatte manuskripter til syrisk, koptisk, latin, armensk, georgiansk osv., for ikke å si alle sitater i katekismer, liturgiske bøker og hos kirkefedrene. Vi kunne rekonstruert det aller meste av Det nye testamentet bare fra sistnevnte.

Dette er ikke noe problem, det er en ressurs.

Logikken er enkel. Dess færre manuskripter, dess færre feil og dess mer usikker tekst. Dess flere manuskripter, dess flere feil - og dess sikrere tekst. 

Vi trenger nettopp tekstforskningen for å identifisere de eldste og de beste (ikke alltid de eldste) tekstene, på tvers av skrivefeil, endringer, uteglemmelser og tillegg. Utviklingen kan spores gjennom generasjoner av teksttradisjoner fra ulike områder, på samme måte som utviklingen av dyrearter kan spores ved evolusjonære endringer. 

Gjør vi dette, ser vi at færre enn én prosent av feilene er av spesiell betydning. Og ingen av disse påvirker noe sentralt eller engang noe mer perifert i kristen tro, selv om det har ført til at enkelte vers (som Første Johannesbrev 5,7-8) ikke er med i alle bibelutgaver, selv om ikke alle er enige.   

Det er ikke slik at vi er i det blå. Takket være Ehrman og andre dyktige forskere kan vi nærme oss en ganske så sannsynlig original. 

Noe som forøvrig er påkrevd for å vise hva som er feil og dermed et premiss for mye av Ehrmans påstander. Kan han ikke argumentere for hva som etter alt å dømme er rett, kan han heller ikke for hva som er feil.

Dermed ender Ehrman i det siste kapittelet i Jesus Misquoted (side 207) med at

of all the hundreds of thousands of textual changes found among our manuscripts, most of them are completely insignificant, immaterial, of no real importance for anything other than showing that scribes could not spell or keep focused any better than the rest of us.

For å sitere ham rett. Noe som altså gir noen tødler annet inntrykk enn det tabloide han innledet boken med.

I stedet for å fremheve dette avsluttende poenget etablerer Ehrman for mange av hans lesere en negativ modellmakt, i stor grad myntet på en spesiell amerikansk debatt som nevnt for noen dager siden.

En leser som Wahl Blomkvist er ikke uventet av de mindre positive.

Såfremt akademisk tekstkritikk anerkjennes som en vitenskapelig gren, er dette heller ubehagelige sannheter for kirken og den gudfryktige troende. For noen bibeltroende er boken angivelig perfekt.

Som så mange av hans lesere synes Wahl Blomkvist ikke kjent med at Ehrman koker sensasjoner på grunnfagspensumet ved teologiske fakulteter i mange land.  Det er dermed ingen fare for at "akademisk tekstkritikk" ikke anerkjennes som vitenskapelig gren, selv om noen ateister kan mene at teologistudiet ikke er vitenskap.

Det ikke slik at Kirken eller mange "gudfryktige troende" ser denne kritikken som en trussel, men som en støtte. Noe Hans Sagrusten viser i hans engasjerende bok om tekstforskning fra i fjor og også er inne på i et kort tilsvar til Wahl Blomkvists artikkel.

Men godtar man Ehrmans vinklinger på dette (inkludert påstander om "anonymitet", "forfalskninger" og annet som blir tema i senere poster), er konklusjonen klar. Med mer iver enn tekstklarhet lander Wahl Blomkvist på at vi befinner oss i

Et teksthistorisk kaos som tvinger de hengivende bibeltroende til ytterligere å innrømme sin troskyldighet til kristendommens ufeilbarlighet.

Ja, kanskje vil noen "hengivende bibeltroende" (hva nå det er) bli forskrekket over dette i "sin troskyldighet" (hva nå det er).

Selv om det må bety at de har en pussig tro på "kristendommens ufeilbarlighet" - hva nå det er, tidligere i artikkelen var det Bibelen som var "perfekt".

Det er vanskelig å se annet enn at det her etableres stråmenn. Ikke bare hevdes at dette er "heller ubehagelige sannheter for Kirken"- uten referanse til en eneste norsk teolog eller teologisk fakultet.

I tillegg forutsettes det at "den gudfryktige troende" i Norge - antagelig identisk med "hengivende bibeltroende" - tror at vi har "perfekte" bibelutgaver.

I så fall kan ikke disse ha lest 2011-oversettelsen av Det Norske Bibelselskapets bestselger.

Der legges ikke skjul på at avsnittene Erhman omtaler mangler i de eldste håndskriftene. Dette gjelder over et drøyt dusin vers og to lengre stykker, mer presist slutten av Markusevangeliet (16, 9-20) og fortellingen om kvinnen som bli grepet i ekteskapsbrudd i Johannesevangeliet (7,53-8,11).

Nå var ikke dette noen stor nyhet i 2011 heller.

Har Ehrman æren? Feiget Bibelselskapet ut etter å ha lest hans bøker på 2000-tallet?

Manuskriptene viser noe annet. Hengivende bibellesere kunne se det samme i forrige utgave fra Det Norske Bibelselskapet, i 1978, som også  utelater flere av de omstridte versene.

1978-utgaven har vers i fotnoter markert med at de mangler i de eldste håndskriftene

Men dette var vel kun et resultatet av en tilspisset 70-tallsdebatt der Den norske kirken fikk kjøre seg på det ene området etter det andre?

Det stemmer nok ikke helt.

Vi ser det samme i Gyldendals utgave av Det nye testamentet i Kjempefakkel-serien i 1969.

Selvsagt skrevet av en radikal forkjemper for bibelkritikk? En som har svelget den moderne tid med hud og hår. En som med skadefryd ønsker å ta Kirken med buksene nede og gi disse naive kristne en der det merkes.

Muligens ikke.

Vi snakker om den katolske presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes' oversettelse med kommentarer og innledning - allerede utgitt på St. Olav forlag i 1968.

Gunnes legger ikke skjul i etterordet på manglende eller tilførte vers,

Er grunnen i stedet kulturradikale strømninger på 1950-tallet, selv om Gunnes altså ble katolsk prest lenge før Andre Vatikankonsil? Presset frem i Norge av religionskritikere med språket i sin makt, med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen?

Tydeligvis ikke, siden vi ser dette allerede i Det norske Bibelselskapets nynorskutgave fra 1938.

Men da var det vel selvsagt resultatet av mer skarpe enn skarpsindige foredrag som Øverlands Kristendommen den tiende landeplage i 1931?

Det går ikke an å si amen til det.

Etter hva du har lest så langt bør det ikke overraske at vi finner dette også i den vanlige bibelutgaven fra 1930, den siste som bruker "I" og "Eder" og andre danskklingende uttrykk.

Det bør heller ikke overraske at vi har enda tidligere markeringer. Lenge før 1920-tallet. Og ikke spredd som flyveblad fra zeppelinere i første verdenskrig.

Dette er tydeliggjort i den norske bibelen ved et etterord om 15 omstridte avsnitt, så langt tilbake som 1904.

Det finnes til og med et prøvetrykk i 50 eksemplarer av Det nye testamentet fra 1893, der syv av avsnittene er utelatt (Lukas 9,56 og 17,36; Johannes 5,4, Apostlenes gjerninger 8,37; 15,34; 24,6-8 og 28,29), fire satt i klammer (Matteus 5,44; 6,13;18,11 og 23,14) og fire med tekstkritiske noter (Markus 15,28 og 16,9-20; Lukas 11,2-4 og Johannes 7,53-8,11).

I den offisielle utgaven fra 1904 er riktignok alle vers med og dette presentert mer forsiktig i et etterord, antagelig av frykt for å bli tatt til inntekt for den ene siden i en kirkestrid på 1890-tallet. I tillegg har man nok tenkt at det er forskjell på en bibelutgave som passer med hva forskning til en hver tid mener (noe som kan endre seg) og en som er egnet for kirkelig bruk, der også sedvane og gjenkjennelse har betydning.

Var 1904-utgaven likevel påvirket av det såkalte moderne gjennombrudd i Norge på 1880-tallet med Darwin, Brandes, Bjørnson, Garborg og resten av feltet?

Noen vil vel tenke det, siden 1848-utgaven fra Det Norske Bibelselskapet ikke har spor av tekstkritikk.

Og da er vi vel ved veis ende? Ja, det er flott at dette er med i 1904, men det er da typisk nok nesten 50 år etter Darwin...

Nei, vi er ikke helt der ennå. 1848-utgaven er på mange måter et unntak i selskapets 200-årige historie. For allerede deres første bibelutgave i 1820 (datert 1819) har markert i klammer all tekst man mente ikke stod i grunnteksten.

I utgaven fra 1830 var til og med enda flere avsnitt markert på den måten. Det var den Bibelen Henrik Ibsen vokste opp med.

Nå ble dette ikke tatt godt opp i alle kretser, og altså fjernet fra 1848-utgaven for å beholde husfreden. Det er dermed liten tvil om at det ble lagt lokk på dette i Norge.

En gang lenge før din tippoldefar ble født.

En grei analyse av de seneste drøyt hundre års utgaver er forøvrig Tom Arne Møllerbråtens hovedfagsoppgave Den uforsiktige forsiktighet - Tekstkritiske prinsipper og valg i norske bibelutgaver i det 20. århundre.

Som ikke er gitt ut på et religionskritisk forlag i 2016 eller gjemt i et skap på Menighetsfaktultet. Det kom ut i Bibelselskapets Skriftserie i 1998 og er altså tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Selv om Møllerbråten ikke hadde næringsvett til å bli mangemillionær på hans rystende avsløringer av endringer i Det nye testamentet.

Det spilles altså med ganske så åpne kort. Noe Bibelselskapet har prøvd å gjøre i et par hundre år.

Sensasjonen i 2016 er ikke at det plutselig kommer for dagen at en rekke avsnitt i Det nye testamentet mangler i de eldste eller beste håndskriftene. Det som ville vært en sensasjon som fortjente tabloide overskrifter var hvis noen viste at dette har vært totalt ukjent for alle "hengivende bibeltroende" (hvem nå det er) i over hundre år.

Ikke minst siden de da tydelig ikke kan ha tatt det så nøye med å lese denne Bibelen som de er så hengivende til.

Tunstads innstilling

Jeg er nok ikke helt alene om å lese forskning.no med forventninger om at en "nettavis for norske og internasjonale forskningsnyheter" som skal "gi ny innsikt og forståelse" nettopp bringer nyheter,  ny innsikt og forståelse.

Noe som for å si det rett ut ikke er en helt presis betegnelse på Erik Tunstads artikler de seneste ukene.

Dermed altså enda en runde med kremt og småspark til en forfatter jeg setter høyt, ikke minst fordi han avgjort kan så mye bedre.

Dessverre så mye at posten blir mer enn lettere lang.

Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at Tunstad gjenbruker en knivsodd eller tre med modernisering av stoff fra hans 90-tallsarkiv eller noe slik om tro og vitenskap til å fremme noen kjepphester - ikke helt løsrevet fra hans ateisme.

Oppskriften er enkel: Sett opp en motsetning mellom to størrelser som ikke handler om det samme, f.eks. fotball og tømmerhogst. Vis at det felles mye mindre tømmer på en fotballbane enn et hogstfelt. Bruk dette som bevis for at vi bør slutte med fotball.

Skulle Tunstad bidratt med noe nytt eller skapt mer forståelse, hadde det som nevnt vært noen smuler mer relevant og ryddig å sammenligne hans egen forhåpentligvis oppegående variant av ateisme (som uansett variant ikke = naturvitenskap) med en oppegående variant av f.eks. et kristent livssyn (som uansett variant ikke = naturvitenskap).

Ikke minst siden det spesielt synes å være kristne han er opptatt av å vise argumenterer ut fra sviktende kunnskap.

Fremfor å bruke forskning.no som arena for aktuell forskning, ender dermed Tunstad med gamle livssynsdebatter. Dette blir ikke mindre tydelig når Tunstad i fredagens artikkel Vi vet ikke alt (som jeg begynte å kommentere i går) tar opp det som kalles "det antropiske prinsipp".

Allerede begrepsbruken antyder altså at dette bygger på gammelt stoff. Det antropiske prinsipp (i sin enkleste form at universet må egne seg for observatører, skal noen kunne observere det) hører i stor grad hjemme i en debatt fra 1980- og 90-tallet.

Referansepunkt var lenge Brandon Carters bidrag til et symposium i anledning 500 års-jubileet for Kopernikus i 1973. Debatten fikk en ny vri i 1986 med John D. Barrow og Frank Tipler som skilte mellom det de kalte det sterke prinsippet (at naturkonstantene ikke er tilfeldig bestemt, men skyldes ett eller annet bakenforliggende, som en lov eller en tanke) og det svake.

Bakgrunnen er fysikernes oppdagelse de seneste generasjoner av at universets startbetingelser, lover og konstanter er slik at selv ufattelig ørsmå endringer hadde gjort ikke bare liv, men materie umulig. Det er dermed helt overveldende mer sannsynlig at potensielle universer ikke tillater liv.

Noen av disse sannsynlighetene er langt lavere enn å skyte en uslokkelig brannpil tvers gjennom universet for å tenne den olympiske ild.

Dette kalles normalt for universets fininnstilling, et tema som er gjenstand for en stor debatt og interessant forskningslitteratur.

Men Tunstad viser altså ingen antydning til å kjenne dette utover begreper og slagord.

Han viser dermed ikke til nyere forskning, eller oppsummeringer av denne som hos fysikeren Luke Barnes. Han trekker ikke frem hvordan en seriøs kristen stemme som Robin Collins forholder seg til temaet.

Han prøver ikke engang å argumentere mot William Lane Craigs kjente bruk av fininnstilling som et argument for Guds eksistens. Eller støtter ateister som Richard Carrier eller Victor Stengers febrilske forsøk på å avvise selve begrepet finninnstilling (noe som får flere enn Luke Barnes til å riste på hodet).

I stedet kommer Tunstad med halvkvedete viser uten rim og rytme.

La oss ta det antropiske prinsipp. Forestillingen om at universets fysiske lover på en eller annen måte er innrettet slik at universet egner seg for liv – og i siste instans mennesker – oss. En variant av argumentet kalles det sterke antropiske prinsipp, og serverer en påstand om at det er selve hensikten med universet, at vi mennesker skulle dukke opp. 

Hva er det egentlig Tunstad prøver å formidle?

Når dette er vanskelig å få tak på er det fordi Tunstad veksler mellom å snakke om "det antropiske prinsipp" som a) "forestillingen", b) "argumentet" og (i den sterke varianten) som en c) "påstand".

Overgangen fra prinsipp er uklar. Er et prinsipp et argument? Er det en forestilling? Er det en påstand?

For er noe en forestilling, er det ikke et argument eller en påstand.

Er det et argument med en valid konklusjon, er det ikke kun en forestilling eller påstand.

Er det en påstand, er det verken et argument eller en forestilling.

Tunstad bringer altså verken innsikt eller forståelse, enten man er ute etter ny eller gammel. Han synes nesten å anstrenge seg for å gjøre det umulig å vite hva han faktisk snakker om.

Altså overraskende langt unna Tunstads idealer. Norges morsomste populærvitenskapelige forfatter ønsker normalt å formidle tungt stoff på forståelige måter. Men når han skriver om vitenskap og livssyn, skyggebokser han i mørket.

Ingen ser motstanderen, ingen aner hvor han slår eller om han treffer.

Bakgrunnen er nok ikke at fagstoffet er for tungt. Utfordringen er ikke universets innstilling, men Tunstads. Han er så overbevist om at han har støtte av all god vitenskap, at han ikke trenger ta seg bryet med verken egne eller andres argumenter.

Han vet at ateister har forskningen på sin side. Det ligger i sakens natur. Han har empiri fra debatter siden gymnaset. Dermed holder det å forestille seg at lesere av forskning.no godtar påstander fremfor argumenter.

Noe som ikke er veldig uvanlig, når noe støtter eget livssyn.

Det blir ikke bedre i neste avsnitt der han plutselig begynner å snakke om "viljer".

Eventuelle viljer er det vanskelig å forholde seg objektivt til – man kan til nød innvende at hvis det var noens «vilje» at mennesket skulle dukke opp – og vedkommende virkelig hadde makt til å skape et univers – da virker det litt klossete å la oss dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang. Men argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje.

Noe som heller ikke er et argument.

Enten kan fininnstiling brukes i et argument som viser at det må stå en vilje bak universet, eller så kan det ikke. Skal Tunstad komme en millimeter videre på en ateistisk bane om grøten, må han vise at han vet hva argumentet (hvilket han nå faktisk ønsker å ta opp, det finnes flere) er og at premissene og/eller logikken i det svikter.

Når Tunstad ikke gjør det, svikter både hans logikk og premisser.

Så sier Tunstad at det var "litt klossete" at denne viljen lot mennesker "dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang". Hvorfor det er klossete forklarer ikke Tunstad. Kanskje det tvert i mot er svært elegant å la dette skje ved nettopp en ekstrem fininnstilling? Kanskje er det heller litt klossete å bruke det at noe tar "lang" tid som et argument mot en størrelse som er utenfor tid og rom.

I stedet slår han bare fast at "argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje". Men hvilken påstand han viser til er uklart. Hvem bare påstår en slik vilje, uten argumenter?

Det er en forunderlig selvfølgelig tone hos Tunstad som tyder på at han tror leserne er så enige, eller oppfatter ham som en så suveren autoritet, at de verken trenger argumenter eller forklaringer.

Hans videre utlegninger går dermed på samme melodi.

Du hører det stadig: De fysiske konstanter som bestemmer vårt univers er så merkelige og finstilte. Hadde de vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.
Jeg hørte det allerede som barn – og tenkte: Ok – men da hadde det kanskje vært noe annet her? Fenomenet fremstår jo bare som merkelig, fordi vi er her, og ser det vi ser – og antar – som en ryggradsrefleks – at det vi ser, det er slik det skal være, er ment å være – den eneste måten noe kan være.

Hadde Tunstad tatt seg bryet med å jobbe med stoffet, ville han sett at dette er nøye imøtegått i mye litteratur om fininnstilling, der debatten altså har endret seg siden 1950-tallet.

Ja, selvsagt kan det tenkes andre typer liv. Karbonbaserte livsformer eller to armer og to bein er ikke eneste mulige variant. 

Men slik Atle Ottesen Søvik og jeg nevner i ungdomsboken Gud - mer enn feelgood? blir dette en så løs og diffus teori at den er umulig å ta stilling til. 

Uansett er det ikke slik at fininnstilling kun handler om hvorvidt liv er karbonbasert eller ei, men om det i det hele tatt er mulig med ting som materie (og altså ikke bare superløse gasser) eller om all materie samler seg i en supertung klump. 

Selv ørsmå endringer i startbetingelsene, lovene eller naturkonstantene ville gjort det umulig med noen som helst form for liv.

Kort sagt handler dermed dette ikke bare om sviktende kunnskap om fininnstilling, men om manglende forståelse av logikken.

Dette er som å tenke at evolusjon er umulig. Se på meg! Hva i all verden er sjansen for at jeg skulle dukke opp, være den jeg er og så videre – hvis livet har utviklet seg fra et molekyl i en vannpytt for tre milliarder år siden? Starter vi det forfra, vil jeg garantert ikke dukke opp. 

Altså: Gud har bestemt at jeg skal bli til. 

Dette er en feilslutning, på linje med å si at Gud bestemte at akkurat du skulle vinne i Lotto sist lørdag. Den tar nåtiden for gitt – og argumenterer baklengs.

Nei, det er Tunstad som tenker baklengs i sin skyggeboksing i mørket. Fininnstilling er ikke som evolusjon. Forskjellen kan ikke bli mer fundamental.

Selv om akkurat jeg skal ha råflaks for å vinne, er det ikke underlig at noen må vinne i et spill designet for at noen normalt skal vinne (som i Lotto). Det som er underlig er hvis noen vinner et spill som ikke finnes.

Skal man hevde at fininnstilling er som Lotto, må man vise at vårt univers inngår i et spill med mange lodd og at minst ett vil vinne. 

Mens vi venter på at Tunstad skal gjøre noe slik, kommer han med nye påstander, den ene mer underlig enn den andre. Som kåseri er dette til tider morsomt, som forskningsartikkel er det triste greier.

Det antropiske prinsipp peker altså på universets konstanter. Hvorfor er de som de er – og hvorfor er de «finstilte»? Begge deler kan være illusjoner.

Neivel, ja? Avsnittet henger ikke bare i løse lufta, det roper etter fallskjerm.

Hva i all verden menes med at det kan være en illusjon at universets konstanter er som de er, i tillegg til at de er "fininnstilte".

Er de ikke som de er? På hvilken måte kan det være en illusjon at de er fininnstilte?

Forvirringen vokser i neste avsnitt.

En etter mitt syn bedre måte å se det på, er å si at konstantene kan være slik de er, fordi de er slik de er – og at dette har ført til oss. Men det kunne godt ha ført til noe annet. Noe det kanskje også har gjort? Et annet sted i universet.

At et utsagn er innholdsløst, gjør det ikke til et bedre utsagn. Å si at noe kan være slik det er, fordi det er slik det er, er like lite "et bedre syn", som det er vitenskap. 

Ja, finnes noe, kan dette noe finnes. Men det duger ikke en nanometer som forklaring på hvordan det kan ha seg at dette stadig mer omtalte noe finnes. Det finnes bedre forskningsmetoder enn tautologier.  

Tunstad blander så sammen forhold på ulike steder i vårt univers (altså med samme naturkonstanter) med fininnstilling av universer i sin alminnelighet. 

Muligens er det instinktene hos biologen Tunstad som driver frem resonnementet. Det virker som han mener at hvis det kan finnes liv med tentakler som kan puste metangass på en annen planet, kan ikke universet være fininnstilt.

Mens noe slik tvert i mot ville understreket at vårt univers er fininnstilt for liv, uansett type liv. 

Så kommer Tunstad langt om lenge til Lottospillet eller multiverset som det kalles. 

Eller de kan være slik de er, fordi det finnes milliarder på milliarder av universer, alle med noe varierende fysiske konstanter. Vi er resultatet av våre.

Ja, og dette er det vanlige og mest valide motargumentet. Det betyr ikke at det er godt. Tunstad drøfter det da heller ikke, bare slår fast at hvis det finnes "milliarder på milliarder" av universer, vil vi ende opp med minst ett som er fininnstilt.

Realiteten er en helt annen.

For det første snakker vi ikke om "milliarder på milliarder", men ufattelig mange flere, siden det kun er snakk om ørsmå endringer over store variasjonsrom. Skal det være nok sannsynlighetsressurser må vi spe på med milliarder opphøyd i milliarder opphøyd i milliarder, for å si det forsiktig.

For det andre er selv det langt fra tilstrekkelig. Skal dette gå opp, må det ufattelig høye antallet universer fordele seg over hele spekteret av parameterinnstillinger, enten vi tenker på startbetingelser, lover eller konstanter.

Men skal dette være mulig, må mekanismen som genererer nye universer selv være fininnstilt.

Vi har altså bare løftet problemet et hakk. Tunstad er ikke kvitt fininnstillingen.

Når Tunstad så kommer med eksempler, bekrefter han igjen at han ikke aner hva som menes med fininnstilling i denne debatten.

Hvis tyngdekraften var litt sterkere enn den er, ville ikke planeter kunne eksistere, sies det, og liv kunne ikke eksistere – fordi det ville bli presset flatt. Argumentet er dårlig, sett på bakgrunn av det jeg skrev over om evolusjon.

Nei, argumentet er godt, og ikke bare fordi dette ikke handler om evolusjon. I stedet går dette som nevnt på eksistensen av noen meningsfull materie i det hele tatt. Det er ikke snakk om at tyngdekraften er tredjeparten eller fem ganger så sterk eller noe slik, men tusener, millioner og milliarder av ganger sterkere - eller lettere.

Mengden av slike fininnstilte forhold er så stor og så fundamentale, at dette ikke kan feies bort med et kjekt "kanskje noe annet hadde eksistert?".

Så kommer Tunstad tilbake til overskriften og innledningen som ingen er uenig i, altså at vi ikke kan vite alt.

Og siden vi ikke kan vite alt om fininnstilling kan vi ikke bruke det i noe argument.

Vår kunnskapsløshet er imidlertid dypere enn som så: Det antropiske prinsipp setter som premiss at alle verdier av de fysiske konstanter er likestilt – at protonets masse eller tyngdekraften kunne variert langs en akse – og at vi fikk utdelt akkurat det vi trengte.
Dette vet vi ingenting om – og bør ikke trekke slutninger på grunnlag av det.

Selv om det antropiske prinsipp ikke har dette som et avgjørende premiss  (og heller ikke fininnstillingstanken), er poenget interessant.

Vi kan altså ikke bruke det beste vi har av kunnskap når vi diskuterer hva som kan stå bak universet, siden vi ikke kan vite hvor mye vi egentlig vet. Dette må i såfall gjelde like mye ateister som gudstroende. 

Hvis argumenter for Guds eksistens kan avvises med at vi ikke vet nok, kan motargumenter avvises med at vi ikke vet nok.

Muligens ligger det også en brodd her mot at "religiøse" som bygger sin argumentasjon på uvitenhet. Ja, selvsagt er det et dårlig argument å hevde at "siden vi ikke vet hva som ligger bak A, må forklaringen være Gud".

Men her stiller det seg på mange måter motsatt. Det er ikke slik at vi har fått stadig mindre kunnskap om universet de seneste hundre årene, har gitt opp prosjektet og endt med å si at Gud må være svaret.

I stedet har vi fått svært mye mer kunnskap, blant annet om startbetingelser, lover og naturkonstanter. Og får vi ny kunnskap, stiller vi nye spørsmål eller får vind i seilene for gamle.

Det er ikke uvitenhet, men enorme mengder kunnskap som har gjort fininnstilling til et tema blant fysikere og filosofer som jobber med vitenskap og grunnlagsspørsmål.

At dette har skapt nye gudsargumenter skyldes heller ikke kunnskapsløshet.

Så hopper Tunstad ufortrødent videre i troen på at han selv vet nok.

Uansett: Bare det å påstå at universet er fininnstilt for liv, er en drøy overdrivelse. For å si det svært forsiktig. Størsteparten av universet er rett fram uegnet for liv.

Noe som igjen understreker at Tunstad ikke aner hva fininnstilling handler om. Han merker seg et begrep og tror han forstår hva det betyr. Dermed trenger han ikke sjekke.

Kort sagt handler ikke dette om at universet er optimalisert for liv, men at det i det hele tatt tillater noen former for liv. Nettopp det at liv selv i vårt univers er helt uvanlig, understreker hvor skjørt liv er.

Eller fininnstilt som det kalles.

Tunstads logikk blir ikke bedre i avslutningen

Et spørsmål som ofte dukker opp i lister over det ubesvarlige, er om universet er uendelig. Enten i tid eller rom. 

Dette kan vi diskutere, men neppe avgjøre. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne det – for hvis enten tiden eller rommet er uendelig – ekte uendelig – da lever vi evig. Og møter igjen våre kjære etter døden. Uten hjelp av Gud.

Nei, det er ikke slik at Tunstad eller jeg lever evig om tiden eller universet er "ekte uendelig". Når Tunstad og jeg dør, vekkes vi ikke til live bare fordi universet er "uendelig" stort eller kommer til å vare i all evighet.

Er jeg utelukkende et biologisk vesen som råtner når jeg dør, hjelper det meg lite hvor stort eller vedvarende universet måtte være. 

Skal Tunstad eller jeg leve evig og møte igjen våre kjære, trenger vi nok fortsatt Guds hjelp.

Uansett hvor mye vitenskapen ikke kan svare på, ever eller ennå.

Tunstad vet ikke alt

Ingen skriver bedre populærvitenskap i Norge enn Erik Tunstad. Med ham som reisefører i forskningens verden blir det fort kamp om billettene.

Samtidig har Tunstad en utfordring han ikke er alene om. Han vet rett og slett ikke alt.

Dermed er det forståelig at han skriver underlig om teologi og religion. Dette viser seg bl.a. når han sammenligner epler med elefanter, eller altså religion med vitenskap, fremfor livssyn A med livssyn B.

Men det er ikke fullt så forståelig når han skriver underlige ting om naturvitenskap, som i kommentaren Kan vi vite alt? på forskning.no i dag. Jeg skal si litt om dette i dag (om naturvitenskapens begrensninger) og mer i morgen (om fysikk og fininnstilling).

Begge deler bekrefter at ellers kunnskapsrike folk kan legge bort viljen til å sette seg inn i fagstoff og etterprøve egne tanker, når de kommer til ting de tror handler om "religion" (hva nå det er). Ikke minst hvis de ser det som uttrykk for religion mot vitenskap.

Hva er det så Erik Tunstad sier denne gangen?

Han åpner med et litt merkelig spørsmål, som minner svært mye om en stråmann.

I kjølvannet av noen kommentarer jeg nylig skrev om religion, er det ett spørsmål som trenger seg på: Kan vi vite alt?

Svaret på det er selvsagt som han viser og vet, at det kan vi ikke. Noe ingen - INGEN - er uenige i - hvis vi holder enkelte psykiatriske pasienter utenfor.

Likevel synes Tunstad å gjøre dette til en slags anklage mot "religionene".

Vi kan ikke vite «hva» universet er. Vi kan ikke vite hva som er utenfor.
Vi kan, muligens, få sterke indisier på at det er flere – utallige? – universer der ute. Men da er jo spørsmålet – hva er utenfor der igjen?
Hva er denne greia som universer oppstår i? Er den bare én av mange «greier» som ting oppstår i? Er den en del av noe enda større?

I praksis kan vi, som Tunstad sier, ikke få gode svar på dette, om vi holder enkle definisjoner utenom (som at universet er totaliteten av konsistent interagerende fysiske forhold). 

Men når han synes opptatt av hva som er"utenfor" vårt univers og utenfor der igjen, nevner han ikke at dette er et av de eldste gudsargumentene. Kosmologiske argumenter viser nettopp at det må finnes en helt grunnleggende virkelighet, en eksistens som all annen eksistens på en eller annen måte skylder sin eksistens.

Hvilket altså er noe vi kan vite, siden en ekte realisert uendelig rekke av ting "utenfor" hverandre ikke er mulig. Ikke bare fordi en slik rekke er logisk umulig, men fordi det da alltid vil mange minst én forutsetning for at rekken faktisk finnes.

Siden vi finnes, må rekken stoppe i en eksistens som ikke trenger en annen eksistens for å være til.

Men slike tankerekker er utenfor Tunstads viten. I stedet slår han fast at "blant annet i møtet med slike svimlende spørsmål" trår religionene støttende til med Gud eller annet "der ute et sted". Vi synes dermed vi vet noe, men uten å bringe snev av motargumentasjon til kosmologiske argumenter (verken seriøse eller stråmenn som "hvem skapte Gud?"), er dette i følge Tunstad "en logisk feilkobling".

Hvorfor det? Jo fordi vi ikke har svart på spørsmålet "Kan vitenskapen besvare slike spørsmål?".

Men hvis vi først skal snakke om logiske feilkoblinger, er vi mer på sporet her. For det Tunstad gjør her er på mange måter å forutsette det som skal bevises.

Han legger opp til at det eneste verktøyet vi har for å svare på spørsmål om hva (om noe) som er bak eller utenfor eller mer grunnleggende enn naturen (altså totaliteten av fysiske fenomener eller materie og energi eller hvilket begrep man skal bruke), er naturvitenskapen.

Hadde Tunstad ment vitenskap i utvidet forstand, der vi også involverer filosofi og teologi, er dette trivielt sant. Men mener han naturvitenskap, er det altså en logisk kortslutning.

Hvis vi bruker verktøy som kun kan si oss noe om fysikk og natur, er det ikke mulig å bruke dem til å si oss om det finnes noe mer enn fysikk og natur. En badevekt egner seg dårlig i vektløse områder.

Tunstad kommer så med en serie spørsmål for å vise hva disse udefinert "religiøse" mener at vitenskapen ikke kan svare på (nummerert av meg):

1. Hvorfor er det mulig å leve i universet? Hadde de fysiske konstanter vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.
2. Hvordan kan noe levende oppstå fra noe som ikke er levende?
3. Hvordan kan materie bli seg selv bevisst: Bevissthet?
4. Hvorfor finnes det fysiske lover, og hvorfor kan de formuleres matematisk og besvares logisk
5. Hvorfor finnes det unntak til alle regler?  

Mens jeg spør om Tunstad noen ganger spøker.

Første punkt blander sammen det trivielle forholdet at vi selvsagt ikke kan leve i andre univers enn dem som tillater liv, med det fundamentale hvordan det kan ha seg at det finnes minst ett univers som tillater liv, når den altoverveldende mengden teoretisk mulige universer ikke gjør det.

Andre punkt handler mer om hva man har tro på at er mulig naturlig. Hvorvidt noe levende som kan reprodusere seg kan bli til av ren fysikk, er et åpent spørsmål. Det synes i det minste vanskelig og er uten tilstrekkelige vitenskapelige svar i dag.

Men det synes underlig bare av "religiøse" (hva nå det er) å slå fast at dette ikke er mulig, eller av Tunstad ikke nevne at det var en rimelig normal tanke uansett livssyn, inntil Louis Pasteur på 1800-tallet viste at larver ikke oppstod spontant i gjødelshauger.

At liv har så vanskelig for å oppstå av seg selv, er noe naturvitenskapen først ble klar over, etter utallige forsøk på å finne ut hvordan det kan ha skjedd. Om ikke annet krever det veldig finurlig fysikk og kjemi, noe som fører oss tilbake til første spørsmål.

Tredje spørsmål er mer prinsipielt. Hvordan kan det ha seg at materielle fenomener (elementærpartikler, kjemiske realsjoner osv.) som ikke handler om noe, plutselig begynner å handle om noe, på linje med bokstaver om meningsgivende lyder, slik at vi kan ha tanker om ting vi ikke ser, om symboler og farger, inkludert steg til siden som å tenke over våre tanker og være bevisst vår bevissthet?

Og så kommer en rekke andre spørsmål, som hvordan vi kan ha intensjoner, om vi kan være ansvarlige for våre tanker og handlinger, eller er ubønnhørlig styrt av fysiske prosesser utenfor vår kontroll, og så videre.

Derfor bør Tunstad oppfatte det som ganske spennende at den norske teologiprofessoren Atle Søvik har argumentert for at bevissthet kan oppstå naturlig, i en bok han og jeg skrev om Guds eksistens, Eksisterer Gud? En bok som dessverre synes å tilhøre den type Tunstad ikke er interessert i å lese, siden de trekker inn fag han vet han ikke trenger å lære seg noe om.

Fjerde punkt er igjen to ulike spørsmål. Men det første mener nok Tunstad hvordan det kan ha seg at disse lovene ikke endrer seg på spesielt målbare måter i tid og rom. Noe som han uten å vise at han forstår det, berører også andre poenget i hans første punkt, siden faste lover er en del av universets fininnstiling. Det andre spørsmålet i fjerde punkt er ikke mindre interessant. For da har vi å gjøre med det forhold at mange av lovene og parameterne vi ser i vårt univers, er så til de grader logiske og matematiske beskrivbare.

Hvordan kan det ha seg hvis vi lever i et univers som ikke på noen måter er designet av noen med klare logiske og matematiske perspektiver?

Mens Tunstads femte punkt avgjort må være en bevisst spøk.

Hva er så Tunstads svar på disse høyst forskjellige typene spørsmål: Ikke overraskende at "Vitenskapen kan ikke svare på dette – ennå".

Hvordan han kan vite det er uklart, men så vedgår altså Tunstad at han ikke vet alt. Uansett er det opplagt at han nå har forlatt vitenskapens verden. For spørsmålet om vitenskapen kan svare på slike spørsmål, er altså ikke et vitenskapelig spørsmål.

Noe som er en regel uten unntak.

For det handler om erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi, om logikk og vurderinger av hva slags virkelighet vi lever i. Skal jeg svare på hva som blir summen av 2 + 2, bruker jeg matematikk. Skal jeg svare på liv oppstår av seg selv i en gjødselbinge, bruker jeg mikroskop.

Mens jeg verken kan bruke mikroskop eller kvantefysikk eller matematikk for å svare på om jeg kan svare vitenskapelig på om liv kan oppstå av seg selv. I setdet handler det om tro og tillit til naturvitenskapen, uansett hvor mye støtte jeg mener å ha fra empiri for at den har vist seg som et nyttig verkøty ved svært mange anledninger før.

Dermed underminerer Tunstad igjen sin egen sak. I stedet for å vise at vi ikke må godta ikke-vitenskapelige svar, bygger han hele sitt case på tro, håp og andre personlige betraktninger.

I stedet for å dele refleksjoner om dette, er Tunstad mer interessert i selvfølgeligheter som at vitenskapen er foreløpig kunnskap og åpen for modifiseringer.

For så å komme med et spark som noen vil oppfatte som et freudiansk slip om hans holdninger til religion.

Absolutte sannheter finner vi bare i bedehus og politiske partier av den mer totalitære typen.

Dessverre kan ikke vitenskapen heller svare på om han her mener å sammenligne like med like, eller det hele er rent tilfeldig. 

Men godt å vite at Tunstad vet at han ikke kom med en absolutt sannhet om vitenskapens rolle og muligheter, da han besvarte sine fem spørsmål over med at "Vitenskapen kan ikke svare på dette – ennå".

Bibelen på innpust

Det er ingen dårlig skjult hemmelighet at Bibelen vekker følelser.

For noen er den Guds ufeilbarlige ord, for andre roten til alt ondt. Selv om de færreste - enten man er kristen eller kristendomskritiker - går for ytterpunktene, mangler ikke oppgjør eller forsvar.

En av dem som oppgjørsleiren lener seg mot, er den amerikanske agnostikeren Bart Ehrman. Som tekstforsker og bibelkritiker har han klippekort i TV-kanaler. Hans ord er gospel i mange debattfora. Han har gjort bedriften å skape bestselgere av populærvitenskapelige bøker om Det nye testamentet.

Noe som nok ikke er helt uten sammenheng med at disse fremstår som avslørende kristendomskritikk.

I full medvind fra en mediaverden som lenge før Dan Brown forstod hvor mye det de kan presentere som ... sensasjoner om Jesus og Bibelen betyr for klikk og opplagstall.

Nå betyr ikke det at Ehrman er på linje med Dan Browns tøv. Som fagmann bommer han ikke på elementære historiske fakta. Han vet stort sett mer enn noenlunde hva han ikke kan. Selv om han kan bli i overkant tendensiøs og tabloid, er han verdt å lytte til.

Ehrman er også en viktig motstemme til amerikansk fundamentalisme.  Paradoksalt nok, vil noen tenke, er han det også til nye ateister, new agere og andre aktivister som i livssynsiver har fått det for seg at Jesus ikke har eksistert.

Ehrman skal dermed ha honnør for å vise at fagmiljøene ikke i det hele tatt avviser en historisk jødisk Jesus som forkynte i lignelser, samlet disipler, ble oppfattet som en helbreder og utfordret autoritetene på ulike måter, før han ble korsfestet.

Dermed er Ehrman av dem jeg har trukket frem i over ti år, i foredrag og bøker som Da Vinci dekodet.

Samtidig er dette med blandete følelser. For Ehrman har på uheldige måter bidratt til å forsterke negative oppfatninger av kristne. Han presenterer rimelig kjent kunnskap (som bl.a. norske bibellesere har kunne se i bibelutgaver siden i hvert fall 1904) som sensasjoner som svekker kristen tro.

Han gjør et stort nummer av at bibler på 1500-tallet bygget på manuskripter fra 1100-tallet, mens normale bibelutgaver i over hundre år har vært basert på inntil tusen år eldre og stadig og bedre tekster.

Uten at det dermed er himmelvid forskjell på bibler de seneste fem hundre år.

Skeptikerne på 1800-tallet fikk ikke rett i at nye manuskriptfunn ville dra teppet vekk fra kristen tro. I stedet for å bli mer skeptiske, har forskerne fått styrket tilliten til overleveringen - ikke minst fordi større avvik er så få og tydelige.

Likevel møter jeg stadig noen som tror at Ehrmans oppgjør med fundamentalisme, eller mer presist verbalinspirasjon, er et oppgjør med de fleste kristne miljøer.

Eller at hans analyser ikke for det meste er de samme som man lærer på mange teologiske faktulteter verden over, ikke minst her til lands. Selv om de nok er presentert noen tødler mindre bastant.

Men, ja, tror man at Bibelen er direkte diktert av Gud og at vi har tilgang til alt dette uendret, treffer Ehrman utvilsomt på steder som gjør vondt for noen. Men det betyr ikke at dette gjelder spesielt mange, enten vi er i USA (atskillige, men ikke flertallet kristne) eller Norge (helt klart noen, men ganske få).

Og så er det greit å være klar over at Ehrmans bestselgere har hatt god drahjelp av politiske og kulturelle kløfter i USA, ikke minst frykten for en sterk religiøs høyreside.

Av forståelige grunner mangler ikke akademikere som synes å kjenne det som en plikt å vise til eller formulere forskning på måter som bekjemper bibeldyrkelsen. Mener man i klassisk sekstiåttertradisjon at konservative kristne trosretninger har "underbygd kolonivelde og imperialisme, erobringen av den amerikanske vesten, indianerkrigene og slavehandelen", er det maktpåliggende å vise at bibeltekstene er svært usikre, og at alternative evangelier gir et annet bilde.

Dette gjør det også litt vanskelig å diskutere temaene Ehrman belyser. Er man uenig med ham, mistenkes man fort for å være drevet av politikk eller livssyn. Man er ikke akademiker, man er (og her er det bare å holde seg fast) apologet.

Mens Ehrman selv oppfattes som edruelig forsker, hevet over slike forhold.

Selv om ikke alle vedgår sitt program like klart som det jeg siterte over av Burton Mack fra epilogen til hans bok om Det tapte evangelium - skriftet Q og kristendommens opprinnelse (ikke uventet på Pax forlag, 1999, side 223), er flere kritiske bibelforskere i USA relativt venstreorienterte.

Når jeg trekker frem dette, er det også fordi Ehrman selv ikke er fremmed for å vise til meningsmotstanderes politiske syn, som i denne omtalen av en debattmotstander.

Dinesh D’Souza. Dinesh is best known as a hyper-conservative political commentator. His most recent book is America, and this week it is #1 on the New York Times bestseller list for non-fiction. It has a companion documentary film. If you’re politically very-right-wing conservative and despise Barack Obama and everything he stands for — this is the book for you! 

Selv om han (av en eller annen grunn i en parentes) skynder seg å legge til at dette ikke betyr noe for argumentene hans.

(Though his political views and the news items connected to him have no relevance to the quality of his arguments in the public debate that I attach here.)

Det er altså ikke til å komme fra at vi finner en klar polemisk tone hos Ehrman. Det kan tenkes mer nøytrale titler enn Jesus misquoted, for ikke å si Jesus, Interrupted og Forged - eller altså forfalsket.

Likevel er det at han har politiske oppfatninger, eller misliker deler av den amerikanske høyresiden, ikke det samme som å si at Ehrman tar feil. Ehrmans ståsted avgjør ikke om han har rett i tabloide titler og spissede soundbites.

Å sette noe på spissen, er ikke nødvendigvis å bomme på målet.

I stedet må vi se på hans argumentasjon. Hva bygger den på? Hvor presise er konklusjonene? Kan de misforstås? Kan de misbrukes?

Har han rett i at han ikke er kontroversiell, men kun står for normalforskningen?

Dermed kommer jeg til å bruke noen bloggposter til å gå gjennom ulike typer konklusjoner Ehrman presenterer - og måten han presenterer dem på.

Men før vi tar tak i det for alvor, kan det være greit å nøste litt opp i hva han eventuelt treffer, om alt eller det meste han sier skulle stemme - og det på de mest tabloide måter han presenterer dette på.

Hva om vi verken aner hvem som skrev Bibelen eller nøyaktig hva de skrev? Hva om en prosent eller to av tekstene er lagt til senere, eller endret for å passe med rådende teologi? Og bør vi virkelig ikke ta hensyn til andre evangelier enn dem som kom med i Det nye testamentet?

Det første vi bør understreke er som antydet over at Ehrmans kritikk av fundamentalisme (verbalinspirasjon) ikke treffer kristne flest. Få oppfatter Bibelen som en ufeilbarlig skytjeneste, lastet ned fra himmelske servere, nøye korrekturlest av Gud.

For kristne er det ikke Bibelen som er "Guds ord" - det er Jesus som er ordet - Logos. Ja, Bibelen peker på Jesus, men når den til og med gjengir samme taler med ulike formuleringer (som innstiftelsen av nattverden), er det vanskelig å tenke at dette er bokstavelig sant.

Eller at de kristne og den kirken og de skriverne som har tatt vare på og kopiert tekstene videre i århundrer, har gjort det. Hadde det vært synet, ville kirken da den fikk makt i Romereriket, vært nøye med å tilpasse alle tekster slik at de ble helt like.

I stedet har vi å gjøre med en Bibel som består av mange ulike skrivestiler (og det er ikke fordi Gud sliter med å diktere konsistent), ordlyder (tekster fra Det gamle testamentet gjengis med andre ord i Det nye), perspektiver (hva skal man med fire evangelier, hvorfor ikke nøye seg med det sanne guddommelige synet i ett eneste evangelium?) og henvisning til øyenvitner (som bl.a. i innledningen av Lukas-evangeliet).

Hadde forfatteren av Lukas-evangeliet ment at alt han skrev var diktat av Gud, hadde han ikke hatt behov for å fortelle at han brukte øyenvitner.

Bibelen er kort sagt ikke Koranen.

Litt enkelt sagt er denne type forståelse grunnen til at fundamentalisme ikke er alminnelig eller har en spesielt lang tradisjon. Vi finner dette ikke på norske teologiske fakulteter. Det er ingen tradisjon i de eldste eller største kirkesamfunnene, enten vi tenker på Den katolske kirken, anglikanske eller ortodokse kirker.

Det er grunnen til at selv Ole Hallesby, en av Norges fremste motstandere av liberal teologi på 1900-tallet, indremisjonshøvding og MF-professor, ikke avviste at det kunne være feil i Bibelen.

Det betyr ikke at verken han eller andre kristne setter Bibelen lavt. Det er den som forteller oss mest og best om Jesus. Den er den viktigste kilden til kristne læresetninger. Den er felles utgangspunkt og datagrunnlag når kristne prøver å bli enige om hva vi står for.

Men sier Bibelen selv at den er inspirert av Gud? Og betyr ikke det nødvendigvis at den må være ufeilbarlig, siden Gud ikke feiler?

Nei, dette er logikk på sviktende premisser.

For det første står det overhodet ikke i Bibelen at alle tekster er inspirerte.

Ja, det står i Paulus andre brev til Timoteus 3,16-17 at "Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."

Men dette handler om Det gamle testamentet, ikke om Det nye som ikke fantes da dette ble skrevet. Når kristne mener at også NT er inspirert, er det mer ut fra en videreføringslogikk enn bibeltekster.

Hva innebærer det så at en tekst er innblåst (eller altså inspirert)? Kort sagt betyr det å ånde liv inn i noe. Det samme som Gud gjorde med Adam, uten at Bibelen dermed hevder at Adam var ufeilbarlig.

At Bibelen kan bli levende for oss eller skape åndelig liv, betyr ikke at alle tekster i Bibelen, uansett sjanger, må være bokstavelig sanne eller forpliktende eller opprinnelige eller nøyaktig gjengitt.

Men det betyr heller ikke at det spiller null rolle om svært mye er jukset med eller jenket på. Eller at det er uten betydning om det finnes alternative evangelier som er like gamle eller gode som tekstene i Det nye testamentet.

Så da kan du mistenke hva jeg er inspirert til å skrive om de neste dagene, enten det er på innpust eller utpust.

Mer varme enn lys fra Halvorsen

Som lovet fortsetter gjennomgangen av VG-innlegget om dette mange har hørt om, men få tror de har sett, eller kristne verdier som det kalles.

Og dette er ikke fordi jeg er alene på banen eller noe slik.

Når nyateister som Hans-Petter Halvorsen ikke direkte imponerer med innsikt i verdier eller hvordan kristne av gode grunner har forholdt seg til Bibelen gjennom historien, er det ikke underlig at han møter hoderistende motbør fra skolerte ateister.

For dette handler mindre om rasjonelle ateistiske vurderinger enn nyateistiske revirmarkeringer. Det er ikke uventet at Halvorsen genererer mer varme enn lys.

Han presenterer ikke kristen tro slik at man kjenner seg igjen. Han siterer ingen seriøse kristne i noen forståelig sammenheng. Han henviser ikke til en eneste fagbok. Vi får ingen faktabasert drøfting for og i mot.

I stedet møter vi en klassisk polemisk prekestol. En rettsak uten forsvarere. Skurkebildene males med bred og svart pensel. Det står ikke på stemmevolumet.

Den eneste lille detaljen som mangler er premisser som ikke svikter.

Noe ikke alle får øye på i fraværet av tydelig oppsatte argumenter fremfor angivelige selvfølgeligheter.

Vi ser dette ikke minst når Halvorsen gjør et stort nummer av at kristne (særlig disse "moderate") ikke følger sine egne hellige tekster. Dermed er det først når de henter kriterier fra utsiden av Bibelen at kristne kan vurdere om noe er god moral eller ei.

Bibelen er helt uegnet for moralsk tenkning. Skal vi få noen god moral ut av den, må vi enten hoppe over masse tekster eller følge sekulær påvirkning.

For å si det litt tabloid og enkelt: Hvis kristne ønsket å leve i et samfunn der kvinner blir steinet for utroskap og homofile for sin legning og folk generelt blir utsatt for de forferdeligste overgrep for de mest trivielle forhold og handlinger, slik Bibelen, og dermed Gud, rent faktisk gir pålegg om, så kunne de for eksempel bare flytte til Saudi-Arabia. Men slik er det heldigvis ikke; de aller fleste kristne tar i likhet med andre avstand fra slik brutalitet.

Halvorsens premisser er altså like sære som de er sviktende.

Første premiss er at kristne for ikke å være feige eller hyklerske må tro at "Bibelen er Guds formulerte manifest for et moralsk liv" og at "dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den"

Som vist i posten i første link, stemmer altså ikke dette, av mange grunner.

Det andre premisset er at kristne spiller fallitt hvis de i det hele tatt henter normer eller vurderinger fra noe utenfor Bibelen.

Mens Bibelen altså selv viser kristne ved formaninger og eksempler (ved siden av poenger som å følge Jesus og ha Det nye testamentet som brille) også å bruke forstanden og prinsipper som nestekjærlighet (empati) og naturretten (fornuften).

Altså ikke bare slavisk følge bokstaven som gjør død, skal vi tro en viss bok.

Dermed ramler Halvorsens påstand til jorden som basehoppere uten fallskjerm.

Hva er det så som reelt sett er kristnes moralske guide? Bibelen? Nei, den kan det jo ikke være. Det kan ikke være Bibelen, i og med at den krever å bli akseptert som helhet; Bibelen kommer ikke med noen bruksanvisning, manual eller annen type av rettledning som kan lede den enkelte i retning av hvilke tekster som skal prioriteres, og hvilke som kan lukes vekk. Det finnes kort og greit intet i Bibelen som sier noe som helst om at noe kan forkastes, og hva dette eventuelt er

Tvert i mot har Bibelen vist seg som en fantastisk og grunnleggende kilde til vestens etiske engasjement for bl.a. likeverd og menneskerettigher, slik Habermas sier i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Siden det finnes mange nok knotete oversettelser på norsk, tar jeg dette denne gang på engelsk.

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. 

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. 

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).  

Det hjelper ikke Halvorsen at han kommer med eksempler som dels er feil (nei, Jesus oppfordret ikke til slaveri) og dels må forstås ut fra sin samtid (som hva som var praktisk og viktig for å ta vare på mennesker i fortidens skam-æresbaserte knapphetssamfunn).

Det tredje premisset er at siden vi i følge Halvorsen ikke trenger hellige skrifter for å finne ut hva som er rett og galt, er kristen gudstro unødvendig.

Og legg merke til dette markante trekk ved vurderingen av skriftene i bøker som Bibelen og Koranen: I det øyeblikk man kommer over noe som representerer god moral, så er det alltid noe vi alle kan være enige om, helt uavhengig av livssyn. Hvilket betyr at god moral alltid er analogt med hva vi setter pris på ved verdier somikke har sitt opphav i påstått guddommelige tekster. De verdier vi setter høyt har følgelig helt nøytrale trekk, de springer ikke ut av primitive tekster. Det er motsatt. De er helt og holdent menneskelige. Det er rett og slett snakk om allmennmenneskelige ikke-religiøse verdier som er bragt inn i de religiøse skriftene. Såkalte moderate religiøse – de som lukker øynene for Bibelens mange dypt problematiske sider – har derfor i stor grad de samme verdiene som sekulære ikke-troende.

Det er tre grunner til at dette faller på steingrunn.

Den første grunnen er at ikke alle er enige om hva som er god moral, hverken akkurat nå eller noen gang ellers. Kjenner man noen smuler til historien vet man at det er få områder man har diskutert mer intenst enn spørsmål om rett og galt, godt og ondt, normer og lover.

Er hvite løgner god moral? Er det god moral at menn åpner døren for kvinner?

Er det god moral med 18-årsgrense for alkoholsalg? Med nei til hasj?

Er abort etter 12 uker god moral? Er det god moral før 12 uker? Er det god moral å ta abort av noen med Downs syndrom?

Er det god moral å sette mennesket høyere enn dyr, eller er man da spesisist?

Er aktiv dødshjelp god moral?

Er æresdrap god moral?

For å nevne alt fra det trivielle til dødsens alvor.

Den andre grunnen er at selve begrepet "god moral" forutsetter en objektiv og forpliktende skala der noe faktisk ER godt, som mer enn hva vi til enhver tid "føler" er "godt" eller tror er egnet for å føre menneskearten videre. Men en slik skala er ikke mulig hvis det ikke finnes iboende verdier og etiske forpliktelser i virkelighetens natur.

Fjerner Halvorsen Gud fra virkeligheten (noe som ikke er en helt utenkelig tolkning av hans innlegg), står han igjen med et univers der alt kun er materie i bevegelse, eller altså utelukkende fysikk, kvantebevegelser og tilstandsendringer.

Sist jeg sjekket lå det ingen som helst objektive verdier i kvantefysikken. Like lite som vi er forpliktet av kjemien eller biologien.

I stedet forutsetter eksistensen av en ekte god moral nettopp den type virkelighetsforståelse Halvorsen tror han angriper.

Tror han på ramme alvor at han har treffende skyts mot kristne siden vi så likevel bare følger "god moral", peker våpenet heller i retning av ham selv. Der er bare å fyre av.

Den tredje grunnen er at de beste verdiene er vanskelige å kalle noe annet enn overmenneskelige eller umulige. For ikke å si (unnskyld uttrykket) guddommelige.

Organisert selvoppofrende og langvarig pleie av døende og alvorlig syke, i en tid uten vaksiner eller antibiotika, vokste ikke frem i spesielt mange kulturer. Vi finner ingen krav om gratis hospitaler knyttet til greske eller aztekiske templer.

Det er ikke tilfeldig at det å gå i døden selv for sine fiender ikke er et vanlig etisk ideal.

Legemisjonærer på luselønn i jungelen er av flere grunner sjelden ateister.

Skulle noen fortsatt være i tvil om hvor Halvorsen har sine pussige påstander fra, henviser han i neste avsnitt til en av nyateistenes profeter, Christopher Hitchens. Mer bestemt dennes påstand om at ingen "gode" (mine anførselstegn) moralske handlinger er unike for gudstroende.

Nevn en moralsk uttalelse gitt, eller en moralsk handling begått, av en troende som ikke også kunne blitt gitt eller begått av en ikke-troende.

I stedet for engang å ane det grunnleggende absurde i utfordringen, slår Halvorsen fast at

Ingen har noensinne kunne nevne et slikt eksempel. For slike finnes ikke, og det vet alle.

Siden dette som jeg viser i Svar på tiltale er av mange ting Hitchens bommer fundamentalt på, sniker jeg meg til å sitere meg selv.

Men igjen ser vi altså at noe som ser retorisk flott ut, ikke henger på greip rasjonelt. Selve spørsmålet er rett og slett meningsløst. For alle kan gjøre alt. Det er like pussig som å spørre hva en ateist rent fysisk kan spise som en kristen ikke kan. Spørsmålet tyder ikke på at Hitchens har forstått problemstillingen, eller i verste fall at han velger en avledningsmanøver.

Som nevnt over er altså spørsmålet et annet.

For en grunnlagsdebatt om moral handler ikke bare om hva en ateist eller teist kan gjøre, men hvordan de kan begrunne. Enkelt sagt kan enhver ateist gjøre akkurat det samme som en kristen, så lenge hun ikke blir fysisk hindret. Spørsmålet er ikke om man kan gjøre dette, men hvorfor man mener at man bør gjøre dette. Hva skal til for å si at den ene eller andre handlingen er god og altså ikke bare lovlig?

Og ikke nok med det, som selgerne sier.

Nei, det hadde ført til langt mer interessante samtaler å få høre hvilken moralsk handling en ateist kan gjøre forpliktende for andre og hvilke handlinger som kan fordømmes på måter som følger av hans syn på universet og altså ikke bare av politisk ståsted eller tolkning av menneskerettighetene (som i seg selv ikke er gitt av biologi eller vitenskap).

Dermed viser ikke Hitchens hvilke ekte gode eller onde handlinger begrunnet eller fordømt av en troende som kunne vært begrunnet eller fordømt av en ikke-troende.

En kristen kan uten videre si at overgrep begått av korsfarere, inkvisitorer og ansatte på barnehjem er i strid med hva Jesus lærte oss. Men på hvilken måte ville Hitchens ha begrunnet at en ateistisk overgriper eller diktator handler i strid med ”ateismen”. Hvis sistnevnte, slik Hitchens og nye ateister legger opp til, kun er ”fravær av gudstro” er det vanskelig å se hvordan det kan motivere til noe godt eller hindre noe ondt. 

Det er nok blant grunnene til at mange ateister understreker at ateisme ikke er et livssyn og i stedet velger sekulærhumanisme eller annet som hevder å kunne begrunne (eller i hvert fall postulere) etiske ståsteder de selv støtter. 

Nå finnes det helt klart interessante og viktige sekulære begrunnelser for moral (og vi trenger det for å styrke arbeidet for å skape gode samfunn), men det er altså ikke hva Hitchens hadde i fokus her. I stedet for å begrunne at en ateistisk livsholdning kan gi allment forpliktende etiske konklusjoner i et dypest sett menings- og verditomt univers, gjør han en avledningsmanøver i beste tryllekunstnerstil.

Fremfor å vise hvordan en ateist kan begrunne en handling som ekte god eller ekte ond, gjør Hitchens en magisk besvergelse. Han postulerer en god moral uten å vise at den er mulig eller har reelt gode verdier (som i så fall faktisk finnes) fremfor kun nominelle (altså verdier som vi finner på), pragmatiske og/eller instinktive.

Han viser ikke i handling at han kan trekke en ekte kanin opp fra en fiktiv hatt uten tryllestav.

Det er ikke bare fordi han mangler minst én kanin at dette ikke blir veldig fruktbart.

Se ikke bort fra at neste del av Halvorsens innlegg trekkes opp av hatten om noen dager.