tirsdag 30. september 2014

126 ganger feil

Konkurransen om tåpeligste historiske analyse er hard, men Jesus Never Existed Says New Report That Finds No Mention Of Christ In 126 Historical Texts er blant de heteste kandidatene denne måneden.

Ikke rart at den dermed går sin seiersgang på atskillige antireligiøse nettsteder der man gjør et nummer av alt hva disse (her er det bare å holde seg fast) ... overtroiske kan innbille seg.
In a new article entitled “The Fable of the Christ,” Michael Paulkovich summarizes his findings, or lack of findings, which lead him to believe that Jesus never actually existed, but is instead a fictional character, made up to give followers of the religion founded in his name a central icon worthy of their worship.
Paulkovich says that only one of the 126 texts he combed through contains any mention of Jesus — and that, he says, is a forgery. That text is the first-century history book The Jewish Wars by the Roman historian Josephus Flavius, who wrote his work in the year 95 CE.
Det blir ikke bedre av at overskriften i Huffington post om at If Jesus Never Existed, Religion May Be Fiction tyder på at hinduisme, buddhisme og åsatru er fiksjon hvis Jesus ikke har eksistert.

Selv om det selvsagt er kristen tro tunnelsynet fokuserer på. 
As someone raised in a Christian country, I learned that there was a historical Jesus. Now historical analysis finds no clear evidence that Jesus existed.
Det som journalistene imidlertid ikke fokuserer på, er hva historikere sier. For Paulkovich er altså ingen nøytral forsker, han er en ateistisk aktivist uten relevant fagbakgrunn, men med dess større overtro på egen metode.

Noe som gjør det usedvanlig morsomt når mer kompetente folk kommenterer.

For hva slags liste og hva slags forfattere snakker vi om? Det som nevnes direkte (selve artikkelen er bak en betalingsmur) er
Emperor Titus, Cassius Dio, Maximus, Moeragenes, Lucian, Soterichus Oasites, Euphrates, Marcus Aurelius, or Damis of Hierapolis. It seems none of these writers from first to third century ever heard of Jesus, global miracles and alleged worldwide fame be damned.
Skal vi se... Keiser Titus har vi ikke bevart en eneste tekst fra. Det vi har bevart av Cassius Dio nevner kort Titus og den jødiske krig, men ikke en eneste jøde. Maximus var en atensk filosof som levde i det andre århundre og som det er vanskelig å forstå hvorfor skulle omtale Jesus. Lucian skrev ikke om noe i Midt-Østen, bortsett fra en syrisk boksamler. Den stoiske filosofen Eufrates har vi ikke mange bokstaver fra.

Og slik kan vi fortsette.

Det er i det hele tatt svært lite som er bevart om personer og hendelser i det første århundre.

En av de få vi har bevart tekster fra er Josefus, som altså omtaler Jesus et par steder. Siden den ene av tekstene er i overkant positiv, mener forskere flest på feltet at den har senere kristne justeringer og tillegg, men ikke at hele avsnittet er diktet opp.

Derimot er Josefus selv, en angivelig stor jødisk general og nær bekjent av keiseren, ikke omtalt i noen bevarte kilder.

Ødeleggelsen av Pompeii har vi kun fra én kilde, selv om dette var en av de helt store hendelsene og burde vært nevnt av mange av de 126 forfatterne - om vi skal følge Paulkovich sin metode.

Hadde en by som Kristiansand blitt radert fra kartet, ville det blitt omtalt. At vi ikke har bevart flere kilder om Pompeii, tar imidlertid ikke historikere som tegn på at byen ikke ble ødelagt av en vulkan.

I stedet er det et svært godt tegn på at kildene er ødelagt.

Selv Cato den yngre (95-45 f.Kr.) som det ble skrevet så mye om at folk ble lei, har vi bare én biografi om, og det fra over hundre år senere. Det er i det hele tatt svært få som levde i det første århundre som er omtalt i det hele tatt og selv for keisere og generaler og deres familie må vi slite for å finne noenlunde samtidige skrifter.

Blant dem som er mest omtalt er Jesus. Historikere oppfatter det ikke som logisk å begrunne at han ikke kan ha eksistert med at de fleste kildene er skrevet av de som faktisk var interesserte i å skrive om ham, altså hans tilhengere.

På samme måte som de ikke oppfatter det som logisk å begrunne at han ikke kan ha eksistert med at han ikke er omtalt i mange andre kilder.
For hvorfor skulle disse forfatterne skrive om Jesus? Vi snakker altså om 
  • Forfattere av fabler, satirer og dikt (som Phaedrus, Juvenal, Martial og Persisus). Disse har liten grunn til å nevne historiske personer fra Palestina.
  • Tematiske historikere som Arrian som skrev om Aleksander den store, Paterculus som skrev om Roma, Appian om romerske kriger, Plutark som bl.a. skrev biografien til nettopp Cato den yngre og Lucanus som skrev om Cæsar og borgerkrigene. Et teoretisk unntak er den jødiske filosofen Filon (ca. 20 f.Kr. - ca. 50 e.Kr.). Men når han ikke engang omtaler så sentrale skikkelser i Jerusalem som Gamaliel eller Kaifas som var øversteprest på Jesu tid, er det ikke rart at han heller ikke nevner Jesus. Det hører også med at Filon ikke bodde i Palestina, men i Aleksandria.
  • Lærebøker (f.eks. i talekunst, jordbruk, lover, gartneri, astronomi og om primtall...). Heller ikke disse har noen spesiell grunn til å nevne Jesus, selv om han uttalte seg om såkorn, liljer, grener og vintrær. 
  • Reisebøker (som Pausanias om Hellas). Ingen av disse hadde grunn til å nevne Jesus. Guidede turer i Jesu fotspor tilhører en annen tid.
Fraværet av omtale av Jesus er kort sagt akkurat hva historikere venter i slike kilder. På samme måte som man kan vente at ateistiske aktivister ikke opptrer som historikere.

8 kommentarer :

Peter sa...

Men dersom historikerne hadde akseptert at Jesus vekket opp døde og gjorde under og tegn - ville de da ha landet på samme konklusjon?

Bjørn Are sa...

Som at han hadde eksistert?

Peter sa...

Nei, som at det ikke er oppsiktsvekkende at det ikke er samtidige kilder.

Bjørn Are sa...

Ja, har lite med saken å gjøre. Det du tar opp handler mer om premisser og metode.

Peter sa...

Jeg har vel som premiss at dersom noe helt utenom det vanlige skjer, er det større sjanse for at det blir nedtegnet enn om det er vanlig hverdag.

Derfor spurte jeg om historikerne tar høyde for at Jesus vekket opp døde, helbredet spedalske og lamme, og at døde stod opp av gravene (Matteus 27:52).

Bjørn Are sa...

Helt klart, og dermed er det samsvar mellom at det ble nedtegnet ganske mye om dette og at det foregikk noe helt utenom det vanlige.

På den annen side var såpass mye av dette såpass utrolig at historikere på den tiden (som i dag) ville tatt påstander om slik med noen klyper salt og nølt med å rapportere rykter som i tillegg kunne påvirke politikk og folkemening.

Det er likevel vanlig blant historikere å konkludere med at det ble påstått om Jesus i samtiden at han gjorde mirakler og at den mest sannsynlige forklaringen på det, er at han faktisk gjorde noen, særlig de man kan finne naturlige forklaringer på, som når han helbreder Peters svigermor.

Peter sa...

Hvor finner man noe om naturlige forklaringer på de (påståtte) miraklene, som at Peters svigermor ble helbredet.

Bjørn Are sa...

En som har skrevet om dette i Norge er historikeren Per-Bjarne Ravnå i en ungdomsbok om historisk metode og den historiske Jesus.

Hans poeng er at den type helbredelser kan komme inn under placeboeffekten, og dermed kan forklares naturlig, noe historikere alltid er ute etter. At en person som Jesus kan ha fått mange til å tro han har helbredende evner, kan ha skapt til dels mye placebo, i følge Ravnå.