Korstog og konspirasjoner

Konspirasjonsteorier blir en stadig viktigere nøkkel for å forstå tenkesett og motivasjoner i mange konflikter, ikke minst i Midt-Østen..

En nyttig artikkel om dette er Anne Birgitta Nilsens Hatprat som motiverer til ekstremisme.

Hun er med rette bekymret over at hatpraten knyttet til den angivelige Islamske Stat skaper og forsterker fiendtlighet og tilbaketrekning fra det vestlige samfunn. Ved å fiske i opprørt hav, motiveres til ekstremisme som eskalerer til krig og terror.

I stedet for å følge fornuftsresonnementer, bestemmer følelsene. Det stimuleres ikke til utdannelse, analyse og refleksjon. I en dysfunksjonell appell til rettferdighet og respekt søker man handling og hevn.

Som Nilsen sier, spilles på umiddelbare strenger som hat, frykt, irritasjon, sinne, skepsis, angst, vemmelse og mistillit. I stedet for å se etter de mange positive sidene ved vestlige samfunn, rettes tunnelsynet mot noen negative sider.

Eller, enda mer, mot det man ser som store og overgripende sammenhenger. Sentralt i dette er konspirasjonsteorien om korstogene.

I korthet går konspirasjonsteorien ut på at Vesten fører en krig for utrydde muslimene og islam med alle tenkelige midler; økonomiske, militære og kulturelle.
Korstogsbegrepet er nyttig og slagkraftig, for korstogene er et historisk traume for muslimene. Fra dette historiske traumet trekker konspirasjonsteorien om korstogene forbindelseslinjer til kolonitiden og invasjonen av Irak og Afghanistan.

Hatpratet bygger altså ikke på seriøse studier av arabernes historiske forhold til korstogene.

Korstogene var lenge ikke noe traume. Og det er noen smuler drøyt å si at det var vesten som begynte. Muslimske herskere startet selv en verre og mer langvarig erobringskrig på 600-tallet. 

Korstogene var et stykke på vei en reaksjon, også på ustabiliteten og frykten som kom på 1000-tallet med bl.a. tyrkiske erobringer i Midt-Østen.

Uansett vant muslimene korstogene på 11-1200-tallet og ottomanerne viste siden sin overlegenhet ved å erobre også Konstantinopel. 

Det var først på slutten av attenhundretallet, da den muslimske verden for alvor begynte å føle seg underlegen og noen ledere var behørig traumatisert, at korstogene fikk plass i retorikken.

Som nevnt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er det imidlertid langt fra slik at muslimene har båret nag i alle årene etter første korstog.

Mens ekte muslimer i realiteten husker korstogene like godt som oss i vesten, altså svært dårlig og ofte helt misforstått – og basert på fremstillinger fra noen generasjoner tilbake. Mangelen på engasjement er ikke spesielt merkelig siden muslimene i perioden stadig kjempet seg i mellom, gikk seirende ut av korstogene, og ikke har hatt noen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Men når moderne vestlige historikere ser korstogene som uttrykk for imperialisme, noe man kan mistenke å være en slags uvilkårlig botshandling etter kolonitiden, er det ikke underlig om muslimer i dag kan bruke vinklingen for å fremstå som ofre som fortjener respekt og gehør.

Nå er nok ikke blogginnlegg det mest effektive tiltaket mot IS, men det kan være greit ikke å la retorikk om korstogene bli sannheter man spinner hatretorikk på.

For hele tolkningsfilteret er basert på 18-1900-tallets feilforståelser av middelalderens korstog. Det er i lys av disse at man tolker de senere som "korstog".

De andre korstogene fant sted under kolonialiseringen, og de tredje korstogene tok til i 1990, da vestlige styrker etablerte seg på hellig grunn i Saudi-Arabia.

Uansett handler ikke dette om historie, men om fortellinger.

I ekstreme muslimers retorikk fungerer begrepet om korstogene som en topos, som et generelt og utbredt allment akseptert syn på Vesten og forholdet mellom Vesten og muslimene, som et felles utgangspunkt for å utmale fiendebilder og for å fremme en ekstrem fortolkning av jihad. Disse omtales gjerne som salafi-jihadister.

Salafi-jihadistene ser ikke på jihad bare som en indre kamp mot onde tilbøyeligheter, slik muslimer flest gjør, men vektlegger jihad som hellig krig

Korstogskonspirasjonen er blitt en meningsgivende fortelling som samler misfornøyde og aggressive individer om vesten som en felles fiende. Siden vesten gikk til krig mot islam, må islam gå til krig mot vesten og vestlige verdier.

Muligens står bare ėn konspirasjonsteori sterkere blant mange muslimer: At jødene står bak.

Det er ikke tilfeldig at Hamas-charteret legger så mye vekt på Sions Vises Protokoller som for over hundre år siden etablerte grunntrekkene vi ser også i dagens Israels-debatt, fra "jødenes mediemakt" til at de styrer via hemmelige samfunn som "Frimurerne, Rotary-klubbene og Lions-klubbene, og andre sabotasjegrupper" (Artikkel 28, etter Håkon Harkets oversettelse). Disse har som mål å 

undergrave samfunn, bryte ned verdier, korrumpere samvittigheten, bryte med karakteren og tilintetgjøre islam. Den står bak narkotikahandelen og alkoholismen i alle dens former for å legge forholdene til rette for kontroll og ekspansjon.

Og de vil ta over verdensherredømmet - også åpent som det står i Artikkel 32:

Sammen med imperialistiske makter forsøker verdenssionismen gjennom en utstudert plan og en intelligent strategi å fjerne den ene arabiske staten etter den andre fra sirkelen av kamp mot sionismen, slik at den til slutt bare står overfor det palestinske folk. (...) Den sionistiske planen er grenseløs. Etter Palestina, aspirerer sionistene til å utvide fra Nilen til Eufrat. Når de har fordøyet regionen de har underlagt seg, vil de ekspandere videre, og videre. Planen er utlagt i «Sions vises protokoller», og deres handlinger er det beste beviset. Å forlate kampens sirkel er høyforræderi. 

Som Nilsen sier i kronikken må vi motvirke hatpraten og for å gjøre det, må vi kjenne den igjen. Det finnes dårligere steder å lære mer om "Ondskapens protokoller" enn Kjettersk Kjeller i Oslo 9. september.

Så er Nilsen sikkert ikke uenig i at vi ikke bør nøre opp under hatet med tvilsom eller usikker historiefremstilling, enten det er om korstog, jødisk eller Israelsk historie.

Ikke min skyld

I et oppslag i Vårt Land i dag, hevdes at språket som brukes om grupper skaper ekstremisme.

– Offentlege aktørar som Frp skaper eit språk, og dermed skaper dei posisjonar. Ein er anten for eller mot, innanfor eller utanfor det gode selskap. Dette gjer «muslimrolla» veldig trang for unge menneske, seier islamforskar Nora Eggen, som sjølv er muslim.

Det hele er en reaksjon på et utspill fra Siv Jensen om at Frp lenge har advart mot ekstrem islamisme.

Det er frekt av Siv Jensen å kome med det utspelet. Det er som å gi seg sjølv æra for å ha prøvd å forhindre noko dei i realiteten har bidrege til å skape, meiner ho.

Det er ingen grunn til å droppe kritikk når representanter for Frp som Carl I Hagen kommer med famøse uttalelses som at "ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer", noe som beviselig er langt fra sannheten.

Stemplende stereotypier er ikke den mest fruktbare måten å skape gode holdninger og samfunn på.
 
Men det betyr ikke at kausaliteten er klar. Eller at forskeren her legger frem noen forskningsresultater.

Dessverre er det ingen nyhet at muslimske grupper kan legge en stor del av skylden på andre for klanderverdige forhold blant egne mer eller mindre trosfeller.

I stedet for å granske seg selv og vurdere om egne kulturelle eller religiøse tradisjoner har elementer som kan brukes eller misbrukes i retning av ekstremisme, rettes søkelyset mot andre. Faren er at man ikke tar tilstrekkelig ansvar for å rydde opp, men nærmer seg en fatalisme der det egentlig ikke nytter så mye, siden andre har skylden, enten det er Frp eller USA.

Eller den jødiske verdenskonspirasjonen som er en viktig premiss for blant annet Hamas-charteret.

Men hvis det er slik, hvordan reagerer man når andre grupper møter tilsvarende kritikk eller negativ omtale som gjør "rollen veldig trang for unge mennesker"?

Hvorfor diskuteres ikke om retorikk fra Hamas, kraftig anklager i media for at Israel driver folkemord og så videre eller mange slags antijødiske uttalelser som en årsak til økningen i ekstreme synspunkter i noen jødiske miljøer?

Hvorfor går man ikke hardt ut mot tilsvarende stemplinger av kristne? For det er ikke veldig vanskelig å finne dette i norske romaner, filmer, lærebøker eller nyhetssendinger.

Selv når det diskuteres mobbing av kristne kan man finne utsagn som stempler kristne som totalt idioter som bare fortjener det.

Hvis barnet mitt hadde sagt i sjette-klasse at han/hun tror på supermann påskeharen, eller at Elvis lever så ville jeg at han/hun skulle blitt mobbet.

Er det noe bedre å si at "Jeg er personlig kristen" jeg tror på lik som står opp igjen, jomfrufødsel, brennendes busker som snakker osv.

Det får være måte på hvor tolerant man skal være.

I kjølvannet av nye ateister ble det også klart at moderate kristne egentlig var skyldige i ekstremistene

som Dawkins, Harris og div andre på peker så gir liberale/moderate relgiøse grobunn for fanatisme, og kristene selv hvor moderate de er ser på ALLE kristene som en del av samme familie og vil beskytte dem

Det er i det hele tatt et interessant fenomen at mange anklager kristne for ikke å følge Det gamle testamentet, noe vi angivelig burde gjort om vi ikke var så feige og inkonsistente. 

Eller hevder at Hitler var en god kristen, eller at Stalin egentlig bare fulgte sin barndoms kristentro.

Eller at kirken drepte 30 millioner for hekseri og er verdenes ondeste ideologi med mange hundre millioner på samvittigheten, slik Bjørneboe hevder i hans hovedverk,  Bestialitetens historie.  Som en periode var pensum ikke bare for kulturradikalere, men all politisk interessert ungdom, særlig på venstresiden.

Og som ikke akkurat var ukjent bakteppe og kildegrunnlag i debatter på 1970-tallet, i og utenfor studentersamfunn.

Denne bloggposten kan kort sagt bli svært lang.

Mens listen er svært kort over dem som hevder at tusentalls av slike uttalelser de seneste generasjoner har skapt kristne ekstremister.

Antikk ideologi i hypermoderne drakt

Når noe er ille, er det nødvendig å ta frem det verste man kan tenke seg. Og da er interessant nok alltid - hver eneste gang - selvsagt middelalderen det mest nærliggende.

Som også selv når en så oppegående forsker som Cecilie Hellestveit uttaler seg til NRK Ytring under overskriften Middelaldersk ideologi i hypermoderne drakt.

Det er et paradoks at IS har en ideologi som er middelaldersk, mens budskapet har en innpakning som er hypermoderne, sier Hellestveit, som er seniorrådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI).

Hva er så denne ... ideologien?

Det sies det ikke noe om, så den er altså underforstått, eller et kodeord for fryktelig ille.

Muligens menes den type tenkning som vi finner hos en muslimsk gruppe som almohadene i Spania på 1100-tallet. Men siden disse ikke er veldig kjente, og heller ikke de er så ille som IS, er det mer sannsynlig at man bare følger tradisjonen når man virkelig skal ta i. Og da er det middelaldersk som er adjektivet.

Verre kan det jo ikke bli, noe vi ser av den forferdelige praksisen.

– På den ene siden har vi videoer med massehenrettelser, halshugging og likskjending, og det har en voldsom effekt når det kommer til å vise hvilke virkemidler IS er villig til å bruke.

Hva minner så dette om?

Skal vi lete etter forelegg trenger vi ikke å gå langt, i hvert fall ikke geografisk. Men vi må altså atskillig tilbake i tid. Og da snakker vi ikke lenger om middelalderen.

Et av de verste eksemplene på denne type aksjoner, som man i tillegg dokumenterte grundig i relieffer og på kobberplater, er assyrernes fremferd i nåværende Irak og Levanten, for rundt 3000 år siden.

I følge illustrasjonene tapte assyrerne aldri en kamp. Ingen soldater ble såret eller drept.

Til gjengjeld var ikke det som skjedde med fanger noe koselig syn. Og det hele er nøye beskrevet i tekst og bilder, selv om det ikke er foreviget på youtube.

... I captured many troops alive: I cut off of some their arms [and] hands; I cut off of others their noses, ears, [and] extremities. I gouged out the eyes of many troops. I made one pile of the living [and] one of heads. I hung their heads on trees around the city.

Det er ikke elg i soldnedgang som dominerer veggene i Sankeribs palasser på 700-tallet f.Kr.

Bildet til venstre viser skrivere som sirlig noterer antall halshogde.

Andre bilder viser fanger på staker, fanger som flås levende eller som føres vekk med kjøttkroker gjennom kjevene til skjebner som man med rette kan kalle verre enn døden.

For å nevne noe.

Dette var utvilsomt ikke bare fordi man var så glad i å tegne, men for å spre frykt blant fiender.

Propagandakrig og visualisering av råskap ved samtidens beste metoder, er kort sagt ikke noe nytt.

Selvsagt er det ikke vanskelig å finne grusomme skildringer verken før eller senere, men få har skrytt mer av det enn assyrerne.

Og selvsagt mangler det ikke ugjerninger og råskap i europeisk middelalder. På samme måte som det ikke manglet under romerne. Eller i Frankrike på 1500-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller blant Aztekere. Eller arabere. Eller i Kina. Eller blant tyrkere.

Eller i den belgiske kong Lepolds fristat Kongo.

Mens 1900-tallet uten sammenligning var verst, fra Hitler til Pol Pot.
Det som var spesielt for middelalderen var altså ikke at man videreførte denne type tidløse terror og  grusomheter med mange slags motiver, fra grådighet og imperiebygging til ideologi og hevn.

Skal det være meningsfullt å trekke frem middelalderen i det hele tatt, er det tvert i mot av motsatt grunn. Det handler altså ikke om spesielt grusomme forhold, men om ganske nye tanker.

For noe av det som faktisk kjennetegner middelalderen, er at den dels kom med et brudd med og dels en sivilisering av antikke tradisjoner.

Man diskuterte seriøse regler for når en krig kunne startes og hvordan den skulle føres for å være rettferdig. Dette kom for alvor på dagsorden med Thomas Aquinas på 1200-tallet.

På forskning.no beskriver Torkel Brekke kriteriene på denne måten:

- Første forutsetning er at den som fører krigen må ha rett autoritet, videre må det være en rettferdig grunn til krigshandlingen og til sist må man ha rett intensjon. Med det siste menes at man ønsker å fremme det gode eller unngå det onde.

Det skilles både mellom retten til å gå til krig og hvordan krige på rett måte.

- Distinksjonen mellom når man kan gå til krig - jus ad bellum - og hvordan krigen skal utøves - jus in bello - er et grunnleggende prinsipp i den kristne tradisjonen når man diskuterer rettferdig krig.
- "Jus in bello" er de metoder man har for å skille mellom stridende og ikke stridende. Blant annet det at ikke-stridende ikke skal angripes med intensjon. Videre har man proporsjonalitetsprinsippet. Det betyr at de midlene man tar i bruk skal stå i proporsjon til de målene man ønsker å oppnå.

Skal man snakke om en middelaldersk ideologi er det altså vanskelig ikke å tenke på Folkeretten. Det er begreper som rettferdig krig og rasjonelle diskusjoner om dette som er relevante. Alle andre krigsvarianter er tidløse og bør kalles - om vi skal si noe annet enn forferdelige/groteske/makabre/syke osv. - antikke.

Eller, siden assyrerne aldri kom seg inn i antikken, oldtiden. Der beistene i IS virkelig hører hjemme.

Sirkeltenkning

Bilder som dukker opp på Facebook er ikke alltid like morsomme, men noen av dem konkurrerer godt med Latter.

Ikke minst når temaet er religion, eller (for å være forbilledelig presis) antireligion. Dette er blitt en egen sjanger der høydepunkter som følgende bilde dukket opp i sommer.

Dette er helt riktig om man ser bort fra fortellinger om skapelsen, dronningen av Saba eller Paulus, eller bøkene om Esekiel, Jeremia, Ester, Daniel, Nehemja og slikt.

Det er også svært relevant, siden alle vet at dess mindre område noe foregår på, dess dårligere og mindre almengyldige er fortellingene. Det er derfor ingen leser eller lærer noe viktig av Hamsuns Sult eller Dickens London-fortellinger eller Erasmus Montanus eller Et dukkehjem.

Selv om det kan være flere grunner til at det stemmer at ikke så mange leser Joyce's Ulysses.

Likevel er det nok greit å nevne at følgende bilde er noen millioner kvadratalen riktigere:

 Selv om følgende sirkel aldri er feil, når man skal vise hvor noe har funnet sted.

Sex og slik

Finnes dårligere etiske veiledere enn C.S. Lewis.

Tillates dessverre ikke å bli inbeddet, men linken er her.

Det hører med at det også er laget noen norske versjoner, siden vi tross alt lever i atomalderen.

Sommeren er ingen konspirasjon

Som den observante leser har fått med seg, har det vært stille på Dekodet siden starten av juli. Grunnen er noe så enkelt som sommerferie og prioritering av andre aktiviteter, inkludert skrivning.

Vi åpner høstens bloggeball med å tipse om en artikkel om konspirasjonsteorier i teneseriebladet Nemi som er ute i butikkene nå, selv om det må tilstås at den er skrevet før juli.

Sommerens tragedier i Ukraina og Midt-Østen viser dessverre at dette er en stadig viktigere vinkel for å forstå meninger og mentalitet som kan utløse eller forsterke konflikter. Dermed overrasker det at ikke flere i sentrale norske (og internasjonale) media har mer antenner for dette.

Konspirasjonsteorer kan være underholdning (ikke minst når man skriver om dem i Nemi), men synliggjør også dysfunksjonell tenkning som reduserer tillit og forståelse og gjør forsoning svært vanskelig.

For noen vil det også gå ut over evnen til å mestre eget liv. Konspirasjonsteorier er både et uttrykk for at man ikke opplever nok trygghet eller kontroll i livet, og så kan de forsterke disse opplevelsene, selv om du altså tror du har gjennomskuet konspirasjonen.

Tror jeg at myndighetene generelt, eller mer spesifikt USA eller jødene har makt til å kontrollere min tenkning, er det ikke enkelt å føre sindige samtaler eller være god journalist.

La meg dermed røpe sannheten med en gang. Det er ingen fare for en grandios konspirasjon som styrer deg.

Den største faren er å la konspirasjonsteoriene styre deg.