Dermed er det en glede å konstatere at Wikipedia er av de som er på sporet når de skriver om det som ofte kalles for Buridans esel. Og hva er nå det?
Dette handler om et logisk paradoks. Gitt at du har to like attaktive muligheter, og det er ingen måte å skille mellom dem på, vil du, særlig om du skulle være sta som et esel, bli stående midt i mellom.
Og handler dette om mat, kan det være litt upraktisk.
Et esel står like langt fra to høysåter av samme størrelse og kvalitet. Hvis man antar at eselet oppfører seg fullstendig rasjonelt, har det ingen grunn til å foretrekke den ene såten frem for den andre. Det kan derfor ikke komme til en beslutning om hvilken høystakk det skal ete først og vil derfor bli stående på stedet – og sulte.Paradokset har ikke navn etter en tilfeldig tenker, men etter Jean Buridan, rektor ved universitetet i Paris fra 1327.
Burdidan er ellers kjent som en vitenskapelig foregangsfigur som ved sin lære om at gjenstander i bevegelse har impetus (noe som ligner på en moderne treghetsforståelse) var en klar inspirasjon for Galileis mekanikk og Newtons bevegelseslære (selv om alt selvsagt var foregrepet av Philoponus lenge før).
Men så var det altså denne kritikken. Hva var ankepunktet mot Buridan? Vi gir igjen ordet til selveste Wikipedia.
Buridans esel er navnet på et et filosofisk paradoks, som egentlig stammer fra Aristoteles, men som ble gjenoppdaget av middelalderens logikere. Paradokset har navn etter Jean Buridan, en fransk filosof og skolastiker (ca. 1295–1356), men det ble i dets spesifikke form nettopp oppfunnet som en kritikk av Buridans etiske system, hvor man alltid skulle handle rasjonelt.Kritikken var kort sagt at en sentral tenker som Buridan var for ... rasjonell.
Her handlet det mer presist om at han stod for en etisk teori der vi alltid burde eller ville velge det som rasjonelt var det største moralske godet. Nå finnes det nok dårligere teorier, men utfordringen kommer altså hvis det finnes flere like store goder og alt vi har å holde oss til er fornuften.
Vi skal ikke ta alle presiseringer og problematiseringer av dette gjennom historien. Vi nøyer oss med å bryte sammen og tilstå at det finnes ting å kritisere middelalderen for.
4 kommentarer :
Synes å huske Martin Gardner mente (i The Whys ...) at om (når) vi kommer til en grense for hvor langt fornuften kan lede oss, er det ikke noe i veien for å velge med noe annet enn hodet - og at vi gjerne må velge.
Chesterton skriv vel i Ortodoxy at det er logikerar, som matematikerar og sjakkspelerar som lid av galskap?
Det er vel i så fall forsøk på å anvende Buridianske paradoks som er grunnen til denne galskapen?
Ikke som lider av galskap, men som blir gale oftere enn diktere;-)
Saken er vel at skolastikken i fravær av empirisk belegg (altså underbestemt datagrunnlag) i en del spørsmål endte i ørkesløse diskusjoner uten andre verktøy enn spissfindigheter.
Empirismen fikk vel gjennomslag takket være teleskopet og mikroskopet fra og med 1600-tallet, fordi det var en så effektiv måte å avklare naturvitenskapelige spørsmål på. Men blandet sammen bedre observasjonsverktøy og muligheten for mer systematisk datainnsamling og etterprøvbarhet med større rasjonalitet og at det var dette som var selve kjennetegnet på Fornuften. Og at empirismen dermed burde gjelde for alle livsområder.
Og så fikk man det for seg at når fortidens tenkere ikke nådde samme resultater, var det fordi de verken ville følge empiri eller fornuften.
For å krangle:
Alle logisk anlagte vert sjølvsagt ikkje galne. Når kjem til dikterar, så meiner vel Chesterton at dei av desse som vert galne, vert dette pga. av dei er logisk anlagte?
Fråvær av empirisk belegg gir lett ørkesløse diskusjonar no og. Her er det flott med konversasjonsleksikon (Les wikipedia)
Legg inn en kommentar