Pakistans ulykksalige blasfemilover har produsert enda et offer. Denne gangen rammer de en 11 år gammel jente med Downs syndrom i Islamabad.Muligens har myndighetene likevel tenkt ganske pragmatisk at arrestasjonen var for å beskytte henne og roe gemyttene i lokalområdet. Det skal likevel ikke bli lett for jenta, familien og de kristne naboene å vende tilbake til sine hjem.
Pakistanske kristne beskriver blasfemilovene som å leve med et sverd mot nakken. De vet aldri når sverdet faller. Men lovene rammer ikke bare kristne.
De blir misbrukt av mennesker som vil skade politiske, religiøse og personlige motstandere. Og ikke minst legitimerer den ekstremisters angrep på religiøse minoriteter.
Beskyldninger om blasfemi kan ramme hvem som helst, og den som får mistanken rettet mot seg er ofte rettsløs.
Ulike kilder melder om at mellom 800 og 3.000 familier har flyktet. Noen har søkt ly i kirker i Islamabad, andre har sovet under åpen himmel i helgen for å unngå samme skjebne som kristne i Gojra og Korian i Punjab på sensommeren i 2009.Det er med andre ord mange grunner til å si klart fra om at denne typer lover ikke er akseptable og ikke bidrar til gode samfunn.
Den gangen satte mobben fyr på mer enn hundre kristne hjem i de to landsbyene etter falske anklager om blasfemi. Hundrevis av mennesker ble drevet på flukt. Åtte mennesker døde.
Hendelsen viste i all sin gru hvor dødelige blasfemilovene er - og hvilket mobiliserende redskap de kan være.
Blasfemilovene foreskriver dødsstraff for å krenke islam eller profetene. Videre er det fengsel på livstid for å krenke, ødelegge eller vanhellige Koranen og ti års fengsel for å krenke andres religiøse følelser.
Samtidig kan det være grunn til å ta med noen saksopplysninger når Dagens lederartikkel tyr til det som i mange sammenhenger oppfattes som Den Verste av Alle Sammenligninger, både i overskrift og brødtekst:
Pakistan blasfemilovgivning fremstår som middelaldersk.
Pakistan bør kort sagt heller si ja til middelalderske blasfemilover, hvis de først skal ha noen.
Hvilket de altså ikke bør.
Veien mot en ... moderne, blasfemilovgivning startet med pave Pius V på 1500-tallet. Han skjerpet straffene slik at legfolk fikk bøter og ved tredje gangs forseelse ble dømt til eksil.
Medlemmer av geistligheten mistet en årsinntekt og ble ved annen gangs forseelse sendt i eksil. Hjalp ikke dette endte vedkommende som galeislave.
Dette ble ytterligere forsterket etter reformasjonen, også tilskyndet av behovet for å sikre nødvendig respekt for nasjonalstatene og kongenes autoritet. Blasfemikere ble oppfattet som politiske dissentere.
Dermed fikk vi Christian Vs norske lov fra 1687 med straffer som avskjæring av tungen og halshogging.
Men samtidig var det nok et par ting annerledes enn i dagens Pakistan.
For det første rammet ikke disse lovene sinnslidende eller tilbakestående (eller hva som var det korrekte uttrykket i lovene).
For det andre rammet de ikke bønder eller andre som kom til å brenne en utslitt Bibel, banne eller si noe feil. Botemiddelet var opplysning, konfirmantundervisning og skolevesen - ikke straff.
Mye tyder dermed på at det kan være grunnlag for å styrke undervisningen også i dag.
8 kommentarer :
Hei, Bjørn Are!
Har du referanser til de innskrenkingene og straffelempelsene du nevnte for Christian 5's lov?
Jeg fant, i 6.bok, 1.kapittel, paragrafer 7-8 på kolonner 893-894 lyder slik, i caspar rothes utgave fra 1751:
"7. Hvem som overbevis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hovet avslais, og tillige med Tungen sættis på en Stage"
"8. Haver nogen sin Haand til nogen saadan guds Foragt brugt, da bør den og af hannem levendis at afhuggis, og hos Hovedet paa Stagen sættis"
http://books.google.no/books?id=22kJAAAAQAAJ&printsec=frontcover&dq=intitle:christian+intitle:lov&source=bl&ots=b_-9pVk7dI&sig=o0Setq5tmGidbMzVcjSCkVAPuCw&hl=no&sa=X&ei=ydQ0UL7VKMjU4QTuu4AY&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false
Har ikke noen kilde for hånden, men mener bestemt at det var slik lovene ble praktisert - i tillegg til at det vel bare kjennes til ett tilfelle der det faktisk kom til domfellelse.
Vi snakker da om "1739: Attenåringen ANDERS SUHM fra Kristiansand dødsdømt for blasfemiske skriverier og forsøk på brannstiftelse."
http://vamamarga.blogspot.no/2007/12/norske-blasfemidommer.html
"Alt med hjemmel i Christian Vs norske lov omgudsbespottelse fra 1687, som derved ble anvendt for første og sannsynligvis eneste gang."
Han klarte imidlertid å rømme og dommen ble aldri eksekvert. Virker vel som det var lite interesse for å passe på ham:
"Natt til 15. juni klarte han å stikke av, etter å ha sendt den ene vokteren et ærend i byen og drukket den andre full."
1. Når det gjelder de utilregnelige, vil jeg tro dette dreier seg om generelle straffebestemmelser knyttet til status som utilregnelige, snarere enn spesifikt og avgrenset til gudsbespottelse.
2. Det er nok reglene om bannskap og lettferdig sverging som angår bøndene dine, altså at det var satt opp et strengt juridisk skille mellom det som var å regne som bespottelse, og det som kun var lettferdig, syndig tale.
Fra 1842-utgaven (tilsvarende i rothes fra 1751), leser vi, 6.bok, 2.kapittel, kolonner 935-38:
----
"2. Befindis nogen i Kiøbstæderne motvilligen og fortrædeligen i saadan Guds Fortørnelse, efter Præstens og Medhjelpernis Paamindelse, at fremture, da skulle de ikke maa forfremmis til nogen Bestilling i Byen, som de kunne have Ære og Gavn af, og saa fremtde formeene sig for meget med Byens Tynge, Skat eller Paalæg at besværis, da skal de ikke derover maa klage, med mindre de av af deris Siælesørger, Naboer og Gienboer, Skusmaal og Vitnisbyrd bekomme sig at have bedret. Kand samme Straff ikke hjelpe, da skulle de på det siste, slet af Byen forvisis, og til dets mere Afskye skulle Borgermæster og Raad i Kiøbstæderne lade sætte Gabestokke påå Torvene og nogle andre Stæder, hvor udi Byesvennene skulle være strengeligen befalede at sætte dennem, som offentlig med Sværen og Banden lade sig høre, og den, som saaledis vorder indsat, bør at give Byesvennen fire Skilling før hand igien udladis"
"3. Paa Landet bør Hærskabet saadanne letfærdige Folk, naar de efter Præstens og Medhjelpernis alvorlige Advarsel ikke ville bedre sig, at sætte i Fengsel paa Vand og Brød i nogle Dage"
Det er og mitt inntrykk at dei mest middelal ...
eh ... barokke forordningane i C5 skjeldan eller aldri vart praktiserte. Frisk lesnad er det i alle høve ;-)
Det synes for meg som gudsbespottelse i lovtankegangen i Christian Vs lov er å fortolke som ideologisk fiendskap mot Gud, dvs. i praksis Satandyrkelse.
Dette underbygges av at de rett etterfølgende paragrafene dreier seg om trolldom.
Det bestyrkes ytterligere av 1739-saken, som nettopp dreide seg om en ung mann som påkalte Satan, snarere enn Gud.
Foraktelig bannskap ble ikke regnet som blasfemiske uttalelser som krevde dødsstraff.
Nettopp, gode poenger.
For ordens skyld så må det jo sies at kjetteri ble sett på med særdeles ublide øyne fra høymiddelalderen av, i alle fall hvis den ble oppfattet som en organisert bevegelse.
-----------------------------------
I Christian Vs lov er det forbud, under trussel på livet, for annerledestroende (som papister, jesuvitter og jøder) mot opphold i landet, medmindre man var medlem av en diplomatisk delegasjon.
------------------------
Mentaliteten er kanskje forståelig med at det kirken så alvorligst på var trosbevegelser ansett som konkurrenter til dem selv, noe det lettferdige bannskapet knapt kunne kalles. Det var mer som skrøpeligheter hos menighetsmedlemmene personlig å regne, ikke noe alvorlig ideologisk angrep på kirken (og den eneveldige statsmakt)
Ja, blasfemi handlet om mer enn bannskap og man måtte nok anstrenge seg for å komme i betraktning for domstolene.
Muligens handlet det som kjetterier også et godt stykek på vei om politisk opprør eller alternativer som myndighetene så på som trusler for egen makt eller for samfunnsordenen (eller man legitimerte i hvertfall oppgjørene med slike ord).
Som du er inne på var det imidlertid stort sett ikke før på 1200-tallet, og da i forbindelse med politiske konflikter i Sør-Frankrike (katharene) og den franske kongemaktens ekspansjon, at man begynte å ta i bruk strenge straffer i stort omfang.
Uansett flott at du finner fram disse kildene og ser dette mer prinsipielt. Jeg blogger noen ganger litt vel leilighetsmessig i ledige øyeblikk uten å bruke mye tid på å trekke inn større begrepsmessige eller faglige perspektiver.
Legg inn en kommentar