Fryst fortelling

Slik kan det også fortelles.

Fristende fundamentalisme

Selv om freudianske forsnakkelser ikke lenger er like usvikelige bevis som i kriminalromaner fra 1930-tallet, er det ikke vanskelig å gjette hva som lurer i busker og bakhoder når vi ser kommentarene til at Jonas Gahr Støre står fram med en form for kristen tro.

Marie Simonsen slapp dermed en og annen katt ut av sekken i går kveld da hun twitret at

Jonas mener livet er meningsløst uten tro. Alltid beroliget av at utenrikspolitikk er i hendene på troende

En ting er at en slik uttalelse minner om stand up-geniene som sammenlignet Norge med Iran da Bondevik var statsminister, fordi "begge land var prestestyrte".

Noe annet er den grenseløse stemplingen og arrogansen som skinner gjennom. I Simonsen øyne er kristen tro per definisjon overtro (hun fulgte senere på kvelden opp med standardlåten "Religion er overtro" og "politikk noe annet").

Melodien er at all tro egentlig er uttrykk for det samme. Og irrasjonell og samfunnsødeleggende.

Nå finner vi ikke dette bare hos Dagbladets vitenskapelig forutsigbare spaltister.

VG's Eirik Mosveen er ikke snauere i dagens På den 3. side.

At det nå viser seg at Støre ber til Gud sammen med kronprinsesse Mette-Marit er neppe nok til å kalle ham for kristenfundamentalist, skjønt det er fristende.

Det hele er selvsagt ren logikk. Støre er kristen. Han tror faktisk på dette så sterkt at han - hold dere fast - til og med ber til Gud.

Selv om Støre neppe (Mosveen er kledelig forbeholden, bastante uttalelser er ham fremmed) er kristenfundamentalist, er det fristende å kalle ham det.

Hvorfor dette er så fristende, sier Mosveen ikke noe om.

Fordi det er så... frekt?

Fordi det alltid er journalistens hellige oppgave å minne utenriksministere om at de er dødelige?

Fordi Mosveen ser klare og umisforståelige likhetstrekk mellom Irans og Norges utenriksministere?

Sannheten er nok verre.

Det er fristende å kalle Støre for kristenfundamentalist fordi Mosveen ikke har snøring på begreper eller båser. Det blir ikke bedre av at han nok ikke er av de ivrigste kirkegjengere i landet.

Når en offentlig kjent og rimelig oppegående intellektuell fremstår som kristen, skjer det noe med persepsjonen til enkelte. Det bryter med vanetenkning og velvilje. Det støter mot folkeskikk og følelser.

Dermed blir den ubevisste (får vi håpe), fordummende og kortsluttende algoritmen så enkel som bare VG og Erling Fossen kan gjøre den.

En kristen = en troende = en som kan tro på hva som helst, særlig ting jeg ikke liker = en som snart kan bli fundamentalist = fristende å kalle fundamentalist.

Hvorfor i det hele tatt operere med begreper som kristen, troende eller aktiv statskirkemedlem når fundamentalist uttrykker hva dette egentlig handler om?

Det kan kort sagt knappest tenkes verre tanker enn at noe havner i hendene på en... troende.

Grensesprengende folk

Siden det nå foregår en utveksling om grenseraid på forskning.no, som også kommentert blant kommentarene her på berg bloggen.

Aftenposten i forskningsfella

Det begynner å bli en stund siden Aftenposten ga... betongsolid grunnlag for noen meninger, men det forhindrer ikke pretensjoner om og plassrydding til forskningsjournalistikk.

Dessverre er det en overdrivelse å si at dette alltid skjer med like stor distanse og dannelse.

I dagens papirutgave viderebringes dermed over to sider, ublandet og ufordøyet, for ikke å si bokstavelig, oppslaget fra forskning.no om at "teologien oppsto da Bibelen ble uforståelig", som vi omtalte i forrige uke.

Og med bildetekster om denne radikale kirkefaderen Origenes som "ikke kunne ta Bibelen alvorlig". Som altså dristet seg til ikke å lese alle deler bokstavelig, men - som nevnt her på bruket - videreførte antikkens normale lesningsformer av tekster.

Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom å ta Bibelen på alvor og å ta alt bokstavelig. Gjør jeg det første kan jeg nettopp ikke gjøre det siste.

Skal vi først snakke om et brudd, kom noe slik i større grad med den mer litteralistiske leseformen som oppstod i kjølvannet av reformasjonen og enda mer i dragsuget av Opplysningstiden.

Noen teskjeer tabloid kan vi si at det ikke var slik at kristne grupperinger sluttet å lese Bibelen bokstavelig i møte med Moderniteten og Darwin.

Det er større grunnlag for å mene at det var da man for alvor begynte.

Kjør musikk

Siden det er søndag formiddag.

Kjør musikkdebatt

Siden det ikke direkte mangler utlegg på YouTube av sommerens musikalske høydepunkt, High Voltage-festivalen, som muligens er omtalt noen ganger på Dekodet, hvis jeg ikke husker helt feil, deles herved en liten del av begivenheten.

Dette holder i massevis for meg som nostalgisk supernova (selv om Zappa plays Zappa var festivalens musikalsktekniske høydepunkt og Transatlantic det emosjonelle), men det er ikke til å komme helt fra at ELP-gutta er blitt eldre, har ikke spilt sammen på 12 år og at Keith er redusert etter nerveskade i høyrehånden.

Hvilket fører til Det store spørsmålet.

Bør musikere som ikke lenger er sensasjonelt supre i fingre og strupe, etter at tidens tann har tæret både her og der, få lov til å fortsette å spille, eller bør det legges ned forbud for ikke å ødelegge minnene fra da Himmelske Vesener var på visitas?



Forøvrig kan nevnes at mens dette opptaket gjengir mitt inntrykk fra festivalen av et virkelig sterkt og bevegende høydepunkt (følg særlig med på The Sage som starter etter drøyt 3 minutter) - gir det offisielle CD-opptaket fra soundboardet inntrykk av at Lake her synger noen smuler falskt.

Hvilket er mer enn lettere underlig for en vokalist av hans størrelse.

Er grunnen rett og slett at lydbalansen er forskjellig fra høytalerne enn på soundboardet, slik at Lake og publikum hørte tangenttonene annerledes?

I såfall er jeg nok tvunget til å gafle i meg noen kameler og støtte slørete piratopptak på YouTube, selv når det finnes profesjonelle versjoner.

Kjør historiedebatt

Skulle du være interessert, foregår antydning til debatt på forskning.no om hvor kjent det er at slaveriet ikke stoppet med romerne "slik mange tror", men forsatte i middelalderen.

Nord-Europas mest kristne mann er med, så dette kan bare bli barskt og bigoterisk.

Debatten foregår forøvrig også selv om du ikke er interessert.

Terrorist Torsdag

Skulle noen befinne seg i nærheten av Skottland med det første, eller ønske et alibi for å reise over, kan tipses om en aldri så liten oppsetning av et aldri så lite verk av en aldri så stor forfatter.

Nærmere bestemt The Man Who Was Thursday, muligens Chestertons beste og i hvert fall mest kjente roman.

Selv om forelegget er aldri så tydelig er det en heller fri fortolkning.

Detective Syme must out-terrorize the terrorists to save the world. Trapped in a deadly masquerade, he's haunted by the unthinkable: What if they're fighting for good? Mashing psychological thriller, political nightmare and breakneck farce, New York City's The Jam presents a 21st-century riff on G K Chesterton's 1908 detective tale to target the terrorist in all of us.

Se også en aldri så bitteliten anmeldelse her.
 
Med andre ord bare å bevege seg gjennom sikkerhetskontrollen i retning første fly til Edinburgh.
 
Og, nei, det er ingen orddelingsblemme i overskriften.

Kjør teologidebatt

Og... der var agurktiden over.

Hva passer da bedre enn å starte en ny debatt om et de helt store temaene? Vi snakker denne gangen om intet ringere enn vitenskapenens dronning, selveste teologien.

Som, i følge forskning.no i dag, "oppsto da Bibelen ble uforståelig".

Da fortellingene om Jesus var 200 år gamle, virket de så foreldet at det truet kristendommen. Men filosofiske kristne pustet nytt liv i innholdet.

Mange moderne mennesker tviler på at Bibelen forteller sannheten når den forteller at Jesus kunne gå på vannet og stå opp fra de døde.

Overraskende nok er det langt fra noen ny tvil.

At det er så overraskende at antikke mennesker kunne tvile på at noen hadde gått på vannet eller stått opp fra de døde, sier nok mest om modernistiske fordommer. Det var like tydelig den gang som nå at slik ikke tilhørte naturens orden.

Vann var vann og døde døde.

Det var derfor Paulus i følge Apostlenes gjerninger ble latterliggjort når han begynner å snakke om at Jesus var stått legemlig opp fra de døde. Noe slik var ikke bare opplagt ønsketenkning og selvbedrag, men rett og slett skammelig.  Noe så heselig som legemet kunne da uansett ingen ha interesse av å få med seg til livet etter døden.

Allerede 200 år etter Jesu fødsel begynte folk å tvile så mye på beretningene at det truet kristendommens eksistens.

Derfor kastet kristne filosofer, deriblant grekeren Origenes fra Alexandria, seg ut i en redningsaksjon.

Det forteller Anders-Christian Jacobsen, som forsker i antikkens religioner ved det Teolgiske Fakultet, ved Aarhus universitet i Danmark.

– De kristne filosofene sørget for at Bibelen ble langtidsholdbar. Det gjorde de ved å skrive fortolkninger av beretningene om Jesus. På den måten gjorde de fortellingene i Bibelen up-to-date uten å endre på dem.

Oppslaget blir like pussig og tendensiøst enten det er journalisten som misforstår, eller det også handler om behovet for det man oppfatter som en sensasjonell vinkling for å selge et forskningsprosjekt.

Grunnen til at vi fikk en rekke såkalte apologeter (og teologer) på denne tiden var rett og slett at kristne i stadig større grad begynte å møte utfordringer fra en bredere sammensatt og ikke minst mer akademisk orientert samtidskultur.

Saken var ikke at tekstene plutselig begynte å fortone seg problematiske fordi det var gått et par hundre år, men at de ble lest av nye grupper. Som like lite ville trodde på tekstene i første som i tredje århundre.

Man kan si at den redningsaksjonen filosofene satte i gang, fortsetter i dag, hvor teologi er et fag på de fleste universiteter.

Nåtidens teologer beskjeftiger seg blant annet med hvordan man skal forstå de gamle tekstene, som er skrevet på gammelgresk, hebraisk og latin.

De språkene er foreldet i dag, men det var de faktisk også få hundre år etter Jesu død – i hvert fall når det kom til den måten Bibelen var skrevet på.

– Omkring år 200 begynte folk å spørre hverandre: «Hva betyr egentlig dette?», forteller Jacobsen.

Den vanlige kristne kunne rett og slett ikke forstå betydningen av ordene som sto i Bibelen. På samme måte som det i dag kan være vanskelig for folk å forstå hva som står i gamle bøker fra begynnelsen av 1800-tallet.

Akkurat dette er en rimelig uproblematisk beskrivelse, selv om folk nok hadde begynte å spørre om dette før. Men så kommer noe som gjør at Dekodet hopper litt ex cathedra.

Men en ting var språket, noe annet var beretningene som dannet ryggraden i kristendommen. Dem ble det også stilt svært kritiske spørsmål til.

– Vi kan se at de lærde kristne i tekstene sine begynte å skrive at historiene i Bibelen simpelthen ikke kunne være riktige. De mente at beretningene virket så banale at det var vanskelig å ta dem seriøst, forteller Jacobsen.

Med andre ord begynte også selve kristendommen og historiene om Jesus å virke foreldet. De kunne ikke lengre snakke så direkte til folk som da de ble skrevet ned.

Særlig historiene om Jesu oppstandelse fra døden skapte hodebry.

– De dannede greske kristne hadde problemer med å se det fornuftige i at kroppen ble levende igjen. De syntes det var ekkelt.

– Men så begynte de å tenke over historien og fortolke den. Og de kom fram til at historien ikke skulle forstås direkte. De fortolket seg frem til at det ikke var en kjødelig kropp som gjenoppsto, men en åndelig kropp, forteller Jacobsen.

På den måten fikk historien om gjenoppstandelsen så å si nytt liv. I stedet for å kaste historien og resten av kristendommen på søppelhaugen, fordi den virket gammeldags, fortolket filosofene den slik at troverdigheten ble gjenopprettet.

Dette er nærmest så galt som det kan få blitt. Jeg kan ikke forstå annet enn at journalisten må ha misforstått Jacobsen.

Det som foregikk på denne tiden handlet ikke om at Bibelen brått ble oppfattet som banal og billedlig (at f.eks. skapelsesberetningen ikke kunne tas bokstavelig hadde man, inkludert jøder, sett lenge - antagelig også de som skrev ned tekstene), men om en rekke parallelle utviklingstrekk som krevde nye tilrettelegginger og formidlingsformer.

Vi har å gjøre med en periode der vi bl.a. og kort sagt finner at

1) Innslaget av jødiske konvertitter relativt sett var blitt mindre, slik at andelen med en mer hellenistisk kulturbakgrunn var langt større

2) Antallet kristne med mer akademisk bakgrunn var voksende

3) Kristne i større grad måtte møte samtidens oppegående mennesker på deres egne premisser, dette var ikke lenger en forfulgt og eller perifer grasrotbevegelse. Allerede Justin Martryr (103–165) adresserte en forsvarstale (apologi) til den filosofisk orientert keiseren Marcus Aurelius i et språk som han håpet denne ville forstå.

4) Innslaget av kristenorienterte gnostiske grupper var økende

Dermed oppstod et behov for dels å forklare og dels forsvare troen på litt nye måter, og ikke minst relatere den til toneangivende tenkning og et broket teppe av innvendinger fra ulikt hold.

Kristen tro ble i mindre grad endret enn oversatt til nye språk (som etterhvert latin) og tenkesett (som mellomplatonsk), samtidig som man forsøkte å formidle til samtiden hva som var poenget med tekstene. Dette er et prosjekt som alltid har vært der, og alltid vil være der så lenge utgangspunktet er hendelser og tekster fra en bestemt tid.

Vi ser da også at Paulus drev med dette allerede i de tidligste tekstene vi har i det nye testamentet.

Vi har bevart en rekke apologier fra hundretallet og utover, altså tekster der kristne teologer/naturfilosofer svarer på innvendinger og angrep og forsøker å vise hvordan mange, ut fra det man oppfattet som feilinntrykk, fordommer og filosofisk ståsted, misforstår kristen tro.

Og mens vi snakker om feilinntrykk er det en grunnleggende en misforståelse at man nå endret seg fra en tro på legemlig til åndelig oppstandelse. Det er tvert i mot nettopp i denne perioden arbeidet med å utvikle en felles trosbekjennelse skyter fart, slik vi ser det klart og tydelig i trosbekjennelsens legemets oppstandelse som har vært i bruk i kristne kirker siden antikken.

Dette handler uansett mindre om at man plutselig ble "skeptisk" til tekstene enn om at man begynte å anvende tradisjonelle tolkningsnøkler, slik vi finner det i antikkens Homer-tolkninger og slik Filo (20 f.Kr. - 50 e.kr.)anvendte på jødiske tekster i første århundre.
 
Det var ikke slik at kristne leste Bibelen utelukkende eller primært bokstavelig fra dag én. Også Paulus bruker Det gamle testamentet typologisk f.eks. ved å se storfloden som et symbol på dåpen.
 
Tolkningsmodellene som ble tatt i bruk ble etterhvert kalt for Quadriga, et firspann av vinkler (bokstavelig/historisk, allegorisk, moralsk og anagogisk) noe som vi også finner gjennom hele middelalderen, men som reformatorene tok et oppgjør med på 1500-tallet.
 
Noe som kanskje er grunnen til at en forsker med luthersk bakgrunn synes å oppleve dette såpass revolusjonerende som i det følgende:

At de kristne filosofene på den måten via fortolkninger pustet liv i Bibelen og gjorde den langtidsholdbar, er ny kunnskap.

– Det er nytt – særlig innen luthersk teologi – å se på hva fortolkninger er, og hva det betyr for en tekst at den blir tolket.

– Skal man ta tradisjonell luthersk teologi på ordet, skulle vi kun lese det som står i Bibelen, og ikke drive med fortolkninger, sier Jacobsen.

Så er spørsmålet om Jacobsens tolkninger som utlagt av forskning.no skal tas bokstavelig.

Forbuden frukt

I regntiden er det vanskelig å tenne brannfakler, men det forhindrer ikke at enkelte forsøker.

Martin Lagerholm lar seg i hvert fall ikke skremme i Svenska Dagbladet. Han starter med noen anslag av oppgjør med alle som koketterer med å omfavne popkunsten, underforstått på bekostning av Kunst med stor K.

Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”? 

Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.

Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?

Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).

På den annen siden sitter det nok fortsatt litt inne å vedgå at jeg har tilbrakt deler av ferien med forbudne frukter som Aristoteles og Aquinas. Og aldri har lest en side av Larsson eller Knausgård.

Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!

Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.

Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.

Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.

Likevel må jeg nok tilstå noen forsøk på å lese omtalte verk. Jeg er av de jevne SF-leserne som ikke akkurat jublet over den første av disse bøkene for vel 30 år siden. For de minner litt vel ofte, stort sett hele veien, mer om parodi enn om SF.

Lessing bruker ikke science fiction, hun misbruker.

Nå betyr ikke det at alt som skrives av SF er stor litteratur. Det er noen lysår mellom gullkornene der som i andre sjangere. Lessings tabbe er imidlertid at hun er mindre interessert i fantastiske fortellinger enn i å formidle - til dels overtydelige - politiske, moralske og religiøse kjepphester.

Bøker blir sjelden bedre av forfattere som ikke behersker sjangeren. Lessing har dessverre ikke forstått at god SF (TM) må være storslagen, gripende, tankesprengende og/eller intenst spennende. Det holder ikke å snakke om planeter og galakser, fremtid og sivilisasjoner. Vi må teleporteres ut av hverdag og vanetenkning.

Men kjenner leserne ikke sjangeren, kan det være noen lar seg bedra til å tro at Lessing løfter SF over i et "ekte" litterært univers. Kanskje er det forklaringen på at Lessing går bedre hjem hos politisk engasjerte litteraturanmeldere, enn hos de som er glad i SF.

Dermed forblir forfattere som Dan Simmons, Ian M. Banks eller Neal Stephenson sjelden mer enn guilty pleasures for noe så skammelig som SF-fans.

Lagerholm skal ha noen rakettrinn med ros for innledningen og innfallsvinkelen. Men valget mellom Doris og Donald er ikke... veldig vanskelig.

Takk til Per Chr. Jorgensen for tips.

Suppe på vannagurk

Agurktiden er ikke helt over, så vi setter igjen over til avdelingskontoret på Skepsis.

Agurk og avmakt

Det har som enkelte meget observante lesere har notert seg med skrekk og skadefryd vært en aldri så liten pause i bloggen seneste uke eller to.

Pausen vil nok i prinsippet vedgå en uke eller to til, hvis jeg da ikke får ånden over meg i dag eller i morgen.

Grunnen er rett og slett en blanding av ferieturer (London for en drøy uke siden) og femtiårsdager (Lifjell i helgen) med besøk på bilverksteder et par dager på rad (noe som fort tømmer både konto og kreativitet) og en aldri så liten handletur til EU.

At kursen snart dreies i retning av Samos, vil nok også gjøre sitt.