torsdag 4. mars 2010

Penn og propaganda

Siden pennen til tider er mektigere enn sverdet, er det ikke uventet at krig føres både med blekk og bly.

Og demokratier er heldigvis ikke snauere enn diktaturer på feltet, selv om noen kan se det som en svakhet.
It is a fallacy that dictatorships control our thoughts and democracies free them. The fact is that the two work in tandem, often as pacesetters to spur each other.

Joseph Goebbels stands accused as the forefather of thought-control and mass hysteria the Nazis whipped up against anyone who came in their way. Goebbels, however, had a role model in George Creel, a veteran journalist of the Denver Post who was enlisted by President Woodrow Wilson to turn a nation of pacifist Americans into warmongers and haters of Germans.
 Det samme skjedde i England.
Intellectuals, including eminent writers, were more vulnerable to the nationalistic virus than they are thought to have been. In Britain, around the same time as Creel’s exploits, David Lloyd George, chancellor of the exchequer, was given the task of setting up a war propaganda bureau (WPB). He appointed the successful writer and fellow Liberal MP Charles Masterman as head of the organisation.

Masterman invited 25 leading British authors to the WPB headquarters to discuss ways of promoting Britain’s interests during the war. Those who attended the meeting [2. september 1914] included Arthur Conan Doyle, Arnold Bennett, John Masefield, Ford Madox Ford, William Archer, G.K. Chesterton, Sir Henry Newbolt, John Galsworthy, Thomas Hardy, Rudyard Kipling, Gilbert Parker, G.M. Trevelyan and H.G. Wells. All the writers present at the conference are said to have agreed to the utmost secrecy, and it was not until 1935 that the activities of the WPB became known to the general public. Some who attended the meeting agreed to write pamphlets and books that would promote the government’s view of the situation.
For enkelte av disse var det nok til tider vel så mye et intenst hat mot tysk nasjonalisme, angrepsvilje og "preuserånd" som ukritisk nasjonalisme. Ikke minst hadde Chesterton skapt furore noen år tidligere ved å støtte boernes kamp mot Det britiske imperium i Sør-Afrika.

Spørsmålet er som så ofte om målet helliger middelet. Det er den gode gamle diskusjonen om konsekvensetikk (som f.eks. Richard Dawkins målbærer i The God Delusion) og regel- eller pliktetikk (som er vanskelig å målbære uten at man har noe høyere (av et eller annet slag) å forplikte seg overfor).

Setter man konsekvensen høyest, kan fort det meste bli tillatt.
A new US bill aimed at taming the foreign media perceived as hostile to American interests is expected to continue to lean on the tradition set by Woodrow Wilson and which has been dutifully followed by eager beavers elsewhere. There are of course different ways of dealing with a channel like Al Jazeera for example. One is to not allow it to broadcast in a country by legal or bureaucratic fiat, as happens to be the case in India.

The other way is to bomb the supposedly recalcitrant broadcasters as happens in the Middle East. In Pakistan journalists can be killed or made to ‘disappear’. In India, in the tradition of Creel, they are co-opted.
Nå kan realpolitiske lover og bomber diskuteres, rystes og surmules over lenge, enten man nå bekjenner seg til demokrati eller diktatur, tilhører venstre- eller høyresiden.

Går vi tilbake til første verdenskrig, er det interessant å se hvilke bøker eller skrifter vi snakker om med denne type propagandaformål.

Alt i alt endte dette med mer enn 1 160 bøker og pamfletter mellom 1914 og 18. Blant disse finner vi den heller kontroversielle Report on Alleged German Outrages, Conan Doyles To Arms, Kiplings The New Army og Buchans The Battle of the Somme.

For Chesterton dreide dette seg i hovedsak om to pamfletter, The Barbarism of Berlin (1915) og The Crimes of England (1915) samt en rekke avisartikler i perioden. Når disse i dag fortsatt er interessant lesning, selv om de ikke akkurat er noe høydepunkt i hans forfatterskap, er hovedgrunnen at de i så stor grad foregriper og advarer mot naziregimets holdninger noen tiår senere.

Selv om Chesterton var ansatt for å svartmale situasjonen i 1915, og dermed (oppegående som vi er) kan mistenkes for å ha overdrevet noen tødler, er det tankevekkende hvor mye han så av nazistiske tendenser (arisk sjåvinisme, anti-individualistisk kollektivisme og fjerning av grunnlaget for demokrati, menneskeverd og ytringsfrihet) i tyske pretensjoner og politikk - lenge før Hitler kom til makten.

Propaganda brukes av alle sider i konflikter. Men at noe er propaganda betyr ikke at det bare må være feil.

4 kommentarer :

Knut Albert sa...

Det er en interessant debatt i Sverige for tiden, der forsvaret er svært ivrige etter å tilby sine egne bilder fra Afghanistan, mens avisene er svært tilbakeholdne med å bruke dem - de har ingen kontroll på konteksten de er tatt i.

Bjørn Are sa...

Spørsmålet er hvordan pressen noen gang kan få kontroll over konfliktbilder...

Det vil alltid være noen grader av regissering fra en eller annen side, så lenge man ikke hyrer inn Clark Kent som fotograf.

Anonym sa...

Du mener vel Peter Parker? Clark Kent har så vidt jeg vet aldri jobbet som fotograf?

Bjørn Are sa...

Nei, men han er i motsetning til Peter ikke spesielt utsatt for å bli skadet i trefninger. Dermed kan han innta posisjoner som gjør det mulig å få veldig god oversikt over hva som skjer.

På den annen side vil man nok risikere at partene endret adferd, for ikke å si siktelinje, ved å se ham bevege seg rundt med kamera.