Dissekert gartner

I en tid der Guds eksistens og egenskaper diskuteres hardt og høyt i analytisk filosofi (selv var jeg som nevnt på en disputas på MF senest på tirsdag om dette), er det litt duft av noe fordums når den gode (nåja) gamle hagelignelsen fra 1944 bringes opp i dagen, som sitert hos Astrid Meland.

Utgangspunktet er en kommentar fra Anthony Gottlieb i Intelligent Life (kvartalsmagasinet til The Economist).

Opplegget er altså at siden Gud er like usynlig og umulig å måle som en usynlig gartner, er det meningsløst å snakke om Gud. Det mest ærlige må da være å si at hvis det ikke gjør noe til eller fra om Gud finnes, så er det like greit ikke å tro på en slik størrelse.

Og dermed hevder altså Gottlieb - til tross for navnet - at

de troende har malt seg inn i et hjørne med sine forsøk på å avvise ny-ateister som Dawkins, Hitchens og Harris’ harde angrep.

Mens andre av oss nok heller synes det er nyateistene som har malt seg inn i et hjørne, eller rettere sagt havnet i et villniss uten gartner, med deres spredning av tøv, karikaturerog grove bommerter i omgang med alt fra kirkehistorie til gudsbevis.

At Gud ikke kan måles og veies i hagen eller på laboratoriet er noe helt annet enn spørsmålet om det finnes gode argumenter for Guds eksistens eller ei. Og da knyttet også til ulike typer empiriske størrelser, som at det i det hele tatt finnes et fysisk univers.

Det hører her med at mannen som er mest kjent for lignelsen om The Invisible Gardner, Anthony Flew, er blitt teist på sine eldre dager, basert mer på aristotelisk orienterte argumenter enn senilitet.

Nå betyr ikke min (som jeg antar enkelte kan ha registrert) noe... avvisende holdning til nye ateister, at Karen Armstrong fortjener større applaus. Men det er vanskelig å vite om det skyldes feillesning av Dawkins eller feil lesning av kritikere når Gottlieb synes å tro at

But in writings such as Richard Dawkins’s “The God Delusion” (2006), the New Atheists have undermined the idea that the state of the world points compellingly to the existence of a God.

For mens de som trekkes fram til støtte for denne udokumenterte påstanden stort sett kun er gode postmodernister som Armstrong og Eagleton, har nyateistene blitt behandlet ganske så grundig i en andre rekke bøker av folk og fe filosofer som ikke er redde for å diskutere og forsvare begreper.

Gottlieb er selvsagt unnskyldt for ikke å ha lest min Svar Skyldig. Men at han ikke arresterer Dawkins for tabbene om  Thomas Aquinas eller synes å ane noe om alle rasjonelle refleksjoner om Gud i nyere filosofi, er vanskeligere å akseptere fra en som har skrevet en av de bedre bøkene om filosofihistorien fram til renessansen (selv om han der hopper merkelig lett over gudsbevis og Thomas).

Når Gottlieb slipper til i The Economist med denne type innspill, er det med andre ord - tross all julestemning - vanskelig å tenke annet enn at årsaken mer er at han er tidligere redaktør, enn at han har vært gjennom noen form for peer review.

Har man ikke lest bøker av typen som vi omtalte i forrige uke under Filosofi og virkelighetsforståelse her (og dette er kun lite antall bare av årets utgivelser) , er det ikke enkelt å ane at det finnes fundamentalt bedre alternativer enn Armstrong og Eagleton.

Siden vi er kommet så godt i gang og kredittkortene sitter løst i høytiden, kan også nevnes en av de bedre - og enklere - bøkene på feltet.

Gregory E.Ganssles Thinking about God: first steps in philosophy fra 2004 er ment for førsteårsstudenter og modne (uten at vi kan bevise at slike eksisterer) i videregående skole. Den er ikke bare en introduksjon til gudsargumenter, men til tenkning som sådan - og så vittig og vis at man til tider glemmer man leser filosofi.

En mer grundig analyse av nye ateister, spesielt Dawkins, finner vi i enda en av denne spennende gruppen årets bøker, Peter S. Williams's A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead.

At Williams også i en del bøker har forsvart ID, forhindrer ikke at han er relevant og rasjonell - for ikke å si detaljert - i imøtegåelsen av klossete omgang med Thomas og andre tenkere.

Sagt på en litt annen måte: Det er interessant å observere at såpass mange har falt for nye ateister og i den grad man bryr seg kun leser korte oppgjør eller grunnleggende lettvektere (det kom en del de første månedene etter Harris og Dawkins sine utfall) - eller postmoderne pølsevev (pardon my french).

Men det gir ikke spesielt mye håp for samtalen om disse spørsmålene om man stanser der.