Astronomisk uforstand

Seneste artikkel i nyeste St. Olav kirkeblad handler om disse gamle mytene som stadig får nye klær - her i en litt utvidet versjon.

Astronomisk uforstand

At Narvesen i stor grad har erstattet lettkledde damer med lettfattelig populærvitenskap, betyr ikke alltid at hyllene er blitt mer oppbyggelige. Fortsatt bestemmer fordommer mer enn forskning, selv om det er blitt mindre vanlig å hevde at Kirken trodde jorden var flat. 

Mye er fortsatt påvirket av mytesprederen Charles Freemans bestselger The Closing of the Western Mind fra 2002:

Kirken knekket vitenskapen i tusen år. Paulus hatet gresk filosofi etter å ha blitt latterliggjort i Aten. Tertullian og Augustin understrekte at man kun kan nærme seg Gud med troen, ikke fornuften eller sansene. Siden gresk vitenskap var hedensk, raserte Kirken biblioteket i Alexandria og den antikke kunnskapsarven.

Da boken ble bredt omtalt i Klassekampen, konkluderte Bjørn Vassnes med at heldigvis hadde

araberne tatt vare på den for oss, ellers ville vi kanskje fremdeles vært i den «mørke middelalderen». Noe å tenke på for de som tror vår kultur først og fremst er «kristen»?

Ja, Vassnes' anmeldelse bør avgjort gi oss noe å tenke på, selv om det kanskje ikke er i den retning han ønsker.

For det som avsløres er nok mindre den "mørke middelalderen" enn et mørke om middelalderen. For ikke å si røyklegging.

Stjerneeksemplet hos Freeman er at den siste nedtegnede astronomiske observasjonen i den antikke verden ble gjort av Proclus i år 475 e. Kr. Det skulle ta tusen år før Kopernikus beveget faget videre.

Her er det lett å la seg imponere. Hvor mange kjenner til Proclus eller Kopernikus – og årene mellom? Hvor mange vet at biblioteket i Alexandria ikke ble ødelagt av kristne og byen fortsatt hadde et levende akademisk miljø da araberne erobret den? 

Hvor mange vet at det ikke var bedre observasjoner som inspirerte Kopernikus, men bedre matematikk? 

Eller at det først var med teleskopet to generasjoner senere at langt bedre observasjoner ble mulige – og dermed interessante.

Når Freeman til og med støttes av vitenskapsjournalister, må man vel være så farget og forutinntatt at man får skrive i St. Olav kirkeblad for å protestere?

Ikke helt. Freeman blir skarpt imøtegått av historikere som ateisten Tim O’Neill. I en grundig anmeldelse beskriver han Freeman som en tryllekunstner. Trickset er å skjønnmale gresk-romersk vitenskap og svartmale middelalderens. Freeman skjuler bak tepper og speil alt som ikke støtter ham, fra dagens forskere til fortidens tenkere. 

O’Neill kommenterer allerede i tredje avsnitt hoderystende at

Freemans tekst er, i likheten med litteraturlisten, full av pussige utelatelser, merkelige sprang og uforklarte hull.

Mye av grunnen er nok at Freeman ikke vet bedre. Han bygger mer på myter enn manuskripter. Han blander oppgjør med religion med en avvisning av vitenskap. 

Han ser ikke at Augustin støtter mange kirkefedres tanke om hvor nyttig antikkens kunnskap er for å utforske universet. 

Det er ikke tilfeldig at Cassiodorus og Boethius på 500-tallet prioriterte å oversette Aristoteles logiske skrifter til latin, siden logikken var et så viktig verktøy for tanken. 

Det hjelper også å hoppe over Johannes Philoponus i Alexandria. Han foregrep Galileo med godt over tusen år ved å vise at tunge og lette legemer falt like fort, og mente universet hadde samme lover over alt. 

Det tok altså mindre enn én generasjon fra Proclus før en kristen tenker brakte vitenskapen videre. Dessverre satte arabernes invasjon en stopper for mye av kontakten mellom den hellenistiske og den latinske verden.

Når man likevel beholdt antikkens astronomi med jorden i sentrum, var grunnen ikke for dårlige observasjoner, men for god regnemodell. Behovet for å holde orden på kalendere og varsle solformørkelser var godt dekket. 

Det betyr ikke at det var slutt på observasjoner. Vi har nedtegnelser fra Karl den Stores hoff om solformørkelser. Siden ikke alle var synlige i Europa, måtte man også ha beregnet noen. 

Og selv om man ikke alltid regnet rett, viser selv feilene at kunnskapsnivået var høyt. Et manuskript fra 900-tallet forklarer at når en varslet formørkelse ikke ble sett, kunne det skyldes været, at det var en delvis formørkelse – eller skjedde på den sydlige halvkulen og dermed ikke kunne observeres i nord.

Noe som understreker at man så det som en selvfølge at jorden var rund.

De alfonsinske tabeller.

Samtidig gjorde slike feil det nødvendig med bedre data.

På midten av 1200-tallet ba dermed Alfons 10. av Castilla og Leon femti arabiske, jødiske og kristne astronomer om å gå så grundig gjennom gamle og nye observasjoner at man trengte færre regnestykker.

Disse ble nedtegnet i de såkalte alfonsinske tabellene som også Kopernikus brukte.

Dermed bør det ikke overraske at vi har bevart astronomiske instrumenter med latinsk tekst fra så langt tilbake som 980, mer presist et astrolabium fra Barcelona.  

Astrolabier ble bl.a. brukt til å finne planetposisjoner ift. horisonten.

Selv om slike instrumenter antagelig ikke kom i vanlig bruk utenfor den arabiske verden før noe senere, bekrefter også disse at det ble gjort observasjoner i det latinske Europa lenge før Kopernikus.

Som for øvrig altså ikke gjorde noen. Det bør likevel være et ideal for populærvitenskapelige journalister å observere hva som foregikk i middelalderen.