Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]