"Vi savner historiekritikk" - Høringssvar om historiefaget

Sammen med Ole Petter Erlandsen, Sjur Jansen og John Sylte har jeg hjulpet tankesmien Skaperkraft med et høringssvar om overordnede planer for historiefaget.

Feilene er selv i Nasjonale leseprøver for 5. trinn, som i 2016

Bakgrunnen var Utdanningsdirektoratets høringsrunde der de ba om kommentarer innen 17. april 2018.

Svaret føyer seg inn i kritikken jeg i en årrekke har gitt i alt fra Humanist til Vårt Land, og ikke minst i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som du kan lese utdrag av her.

Dette er altså myter som sitter som spikret i bakhodet, spredd gjennom skole, allmennkultur og populærvitenskap i generasjoner.

Og som fortsatt vil spres i mange år av læreboksforfattere som ikke gjør hjemmeleksen.

Vi savner historiekritikk

Her er synspunkter fra tankesmien Skaperkraft:

Historiefaget er svært viktig for å gi elevene kunnskap og kritisk refleksjon for bedre å forstå samtiden og linjer i fortiden. Skal man lykkes, er det avgjørende at faget ikke presenterer svært upresise eller usanne påstander, eller fakta på en løsrevet eller tendensiøs måte.

Nå er det selvsagt ingen som er uenige i dette, men det er dessverre ikke vanskelig å finne typiske eksempler som har vært gjentatt i lærebøker i mange tiår. Her kan vi bare nevne to:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
At man i middelalderen mente jorden var flat og en som Columbus møtte dermed motstand fra autoriteter og sjømenn.

Hva kildene viser:
I middelalderen var det godt kjent at jorden var rund. Når Columbus møtte litt motstand var det fordi han mente jorden var mindre enn hva andre mente (og han tok feil).

Kommentar:
Lærebøker kan vise dette fra kunst, diktverk, filosofi og middelalderens egne lærebøker. Som øvelse i kritisk refleksjon kan elevene få spørsmål om hvor myten kommer fra, og hvorfor den har vært i lærebøkene så lenge. Kanskje kan elever lære hvor vanskelig dette med kritisk refleksjon er nettopp fordi forlag og forfattere ikke alltid undersøker kilder? Myten finnes til og med i Nasjonale prøver i norsk skole, så sent som i 2016.

Eksempel 2 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
Kirken fryktet kunnskap, forfulgte naturvitere og henrettet mange p.g.a. deres naturvitenskap, bl.a. astronomen Bruno fordi han mente verdensrommet var uendelig. Kirkens holdning avsløres ved at Galileis motstandere nektet å se i teleskopet og han satt mange år i fengsel fordi han mente solen var i sentrum.

Hva kildene viser
Ingen ble henrettet i middelalderen eller senere for naturvitenskap. Universitetene ble i stor grad opprettet i kirkelig regi for å bygge og formidle kunnskap. Det var ikke på tross av kristen tro at naturvitenskapen vokste frem. Naturvitere var skolerte i astronomi og nøt stor respekt også utenfor universitetene. Bruno var ingen astronom, men mystiker med lite kunnskap om matematikk. Han utfordret kirken som panteist, ikke som “naturviter”. Ingen autoriteter nektet å etterprøve Galilei eller se i teleskop. Han nøt stor respekt, men manglet god nok argumentasjon for at det var mer enn en nyttig regnemodell å sette solen i sentrum. Galilei fikk til sist husarrest på sitt private gods etter en langt på vei politisk prosess i en urolig tid (under 30-årskrigen).

Kommentar
Elevene bør få reflektere over hvorfor knapt noen naturforskere møtte motstand fra Kirken, og over hvor myten om det motsatte kommer fra. Eksemplene Bruno og Galilei er ikke representative for Kirkens holdning i nesten 2000 år og Bruno var ikke vitenskapsmann. Fremstillinger av Galilei bygger ofte mer på Brechts skuespill som advarte mot totalitære regimer på 1900-tallet, enn på samtidige kilder på 1600-tallet. Kirken kan ikke frikjennes for Galilei-saken, men elevene fortjener å lære hvor vanlig det er å vinkle og bygge påstander om fortiden mer på politikk og ideologi i tekster fra nyere tid, enn på historiske kilder.

_____________________________________________________________________

Som eksemplene viser trenger elevene presise nok fremstillinger og å lære kildekritikk. Men de bør også lære historiekritikk, det er så viktig at det bør nevnes allerede i kjerneelementene.

I punkt 2.3 i høringsdokumentet heter det at elevene skal ha en kildekritisk bevissthet i møte med historisk materiale. Men det samme bør gjelde i møte med vår tids historieskrivning.

Elevene lærer gjerne at skolebøker og leksika er til å stole på, mens en bloggkommentar har lavere verdi – det er kildekritikk. Historiekritikk går dypere. Det handler både om hvordan samfunnet har samlet seg om spesielle vinklinger av historien slik at selv skolebøkene kan være farget, og om hvordan ens eget politiske, religiøse eller antireligiøse ståsted påvirker fortellingen. Det handler om historikerkritikk og tolkningskritikk.

Det er mange grunner til at lærebokforfattere kan formidle spesielle vinklinger på historien. Det kan handle om hva samtiden oppfatter som selvsagt og viktig, noe som kan endre seg med politiske eller populistiske strømninger. Det kan være hensiktsmessig å se på 18- og 1900-tallets ideologiske strømninger (bl.a. romantikken, framveksten av en nasjonal identitet, marxisme og oppgjør med religiøse autoriteter) som forklaringsnøkler. Dette bør elevene få høre om og se konkrete eksempler på.

De siste årene har man blitt oppmerksom på «fake news». Historiekritikk handler om hvordan det har festet seg feilaktige eller vinklede fremstillinger av historien. Det kan være like så ille, for det er sjelden varsellampene lyser ved noe alle tror er riktig. Reaksjonen blir ofte at det i stedet dessverre først og fremst er kritikken som oppfattes som vinklet.

Elevene bør dermed bevisstgjøres på at det finnes feilaktige fremstillinger av vår felles historie, og at slike fremstillinger også kan settes frem utenfor populærvitenskapen, i det man anser som gode kilder.

Å forstå historien er å forstå hvordan fortidens hendelser har påvirket hvordan samfunnet har blitt slik det er i dag. Elevene bør gjøres kjent med store kontinuitetsbrudd i historien og hvordan disse har preget oss. Vi vil derfor foreslå et strekpunkt som sier noe om dette:

«se hvordan store historiske hendelser har preget hvordan samfunnet vårt har utviklet seg»

I punkt 2.5 er man innom flere gode poenger, for eksempel at makt, kjønn eller politisk ståsted kan påvirke vår oppfattelse eller beskrivelse av historien. Det som mangler i punktlisten, er at også strømninger i tiden påvirker oss. Det er snakk om oppfatninger som har festet seg kollektivt over noen tiår eller generasjoner, men som kanskje ikke er sanne.

Konkret kan det gjerne stå: «Elevene må i tillegg til kildekritikk, også lære historiekritikk, som handler om at oppfattelsen av historiske hendelser og utvikling endrer seg over tid og er påvirket av eget ståsted».

«Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse» slik filosof Morten Fastvold skriver i en artikkel som viser at historiekritikk er viktig, der han bl.a. nevner den type eksempler vi presenterte i tabellen over.

Mer spesifikt savner vi en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur. 1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet. Vi mener at det i forbindelse med det forestående 1000-årsjubileet for den offisielle kristningen av Norge er på høy tid å se på kristningen av Norge med et nytt blikk.

En samfunnsreform vil aldri bare ha positive effekter. Mye av historiefortellingen seneste 100 år har imidlertid hatt et negativt fokus, uten å ta med det tilsvarende positive. Det er ikke vanskelig å finne lærebøker som omtaler kristningen av Norge på en triviell eller negativ måte, uten å se at hendelsene har preget vårt samfunn på avgjørende måte når det gjelder jus og rettsstat, skriftspråk og universiteter, menneskesyn og samhørigheten med Europa – for å nevne noe. Noen av disse eksemplene er belyst av sokneprest John Sylte i et innlegg i Romsdals Budstikke nylig.

Når en historisk hendelse skal formidles, må elevene også lære å sette hendelsene inn i en kontekstuell ramme. Uten konteksten risikerer man å vurdere tidligere tiders hendelser i lys av dagens samfunn, ikke i lys av det samfunnet hendelsene skjedde. Når “rare” fakta blir satt i en kontekst er de kanskje ikke så rare lenger. Når norske lærebøker svikter i å formidle konteksten, og velger å vektlegge perifere ting, fratar vi barna muligheten til å forstå begivenhetene.

Vi har noen eksempler på dette:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere lærebøker trekker fram krav om helgedagsfri og gudstjeneste, samt hvilke bøter man måtte betale om påbudet ble brutt.

Konteksten man ikke tar med
Det nevnes sjelden at vi for første gang i historien fikk bestemmelser som ga alle arbeidstakere - selv slaver - rett til fri på søndag og i de store høytidene. Og at den som skulle betale bøtene var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Enten en elev er for eller mot skolegudstjenester vil hun uten konteksten vanskelig forstå at disse faktaene også har å gjøre med grunnleggende rettigheter til fri og hvile.

Eksempel 2 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Dåp blir presentert som en tvang: “Barn skulle døypast så snart som råd”, forteller Gyldendal-boken Gaia oss uten å sette det inn i en større sammenheng.

Konteksten man ikke tar med
Det fortelles ikke at for første gang ble det bestemt at alle barn i prinsippet skulle ha rett til å vokse opp - i motsetning til tidligere tider, hvor man kunne sette uønskede barn ut til ville dyr. Selv om det tok tid før denne “formålsparagrafen” ble virkelighet, var en ny standard satt. Og det var dåpen - av “alle barn” - som satte standarden.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
For barn som tenker på dåpen som et familiært og frivillig rituale gir det ingen mening å høre om obligatorisk dåp - om man ikke også forteller om et endret syn på menneskeverdet.

Eksempel 3 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere bøker nevner at Kirken ble mektig som følge av tiende og testamentariske gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.

Konteksten man ikke tar med
Det som underkommuniseres, er at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. 25 prosent av Kirkens inntekt gikk til de fattige.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og “ulønnsomme”.

Eksempel 4 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.

Konteksten man ikke tar med
Samtidig er det påfallende taust om helt avgjørende ting som innføring av skriftkultur og en rettsstat, den nye tilknytningen til Europa, slutten på vikingtoktene og den gradvise avviklingen av slaveriet - et godt stykke på vei som følge av kristenretten.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Innføringen av kristendommen i Norge var helt avgjørende for hvordan vårt samfunn er i dag. Elevene trenger å se perspektivet av hva slags samfunn vi hadde, og hvordan dette samfunnet ble gjennomgripende forvandlet.

_____________________________________________________________________

Læringsmålet i 7. klasse kan for eksempel utvides slik: “fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden. Forstå dei store endringane då Noreg blei kristna og korleis dette påverkar samfunnet i dag”. Uten dette blir det vanskelig å oppfylle læremålet for 10. klasse, som er å “finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis”.

Oppsummert:

• Vi savner altså ordet historiekritikk i kjerneelementene slik at elevene blir klar over at historien ikke alltid blir presentert balansert i skolebøker og andre kilder man mener har stor troverdighet. Vi savner også ord som tolkningskritikk og historikerkritikk som går nærmere inn på hvordan den enkelte formidler historiske hendelser. 
• Vi savner også et punkt om en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur.

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at

Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.

Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at

Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.

Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.

Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 

De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 

Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.

Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.

Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.

Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.

Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.

In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.

Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.

For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 

In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 

Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.

I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 

At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 

And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.

As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”

Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:

1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
2. Om bruken av bibelsitater
3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]. 

Nei, så enkelt er det ikke - snarere er det tvert i mot.

Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 

Dermed kanskje greit for å løfte det moralske nivået å dele i morgen noe av det jeg hadde notert meg på forhånd av innspill til de fire spørsmålene.

Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

Lover motbeviser fortsatt ikke en lovgiver

Mitt innlegg i Vårt Land 20.3. om Stephen Hawkings feilslåtte argumenter mot Gud og filosofi, førte ikke overraskende til et motinnlegg 27.3., fra den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Og for noen enda mindre overraskende til et svar fra meg i går. Siden det dessverre er litt knapt om plassen i papiraviser, legger jeg ut en litt lenger versjon under.

Lover motbeviser ikke en lovgiver

I en kommentar 27.3. til mitt innlegg om Hawkings sviktende argumenter mot Gud hevder Rudi Kessel at siden han var ateist begrunnet Hawking "sitt syn ved at moderne vitenskap i dag besvarer spørsmål som før ble relatert til Gud". Imidlertid berører ingen av eksemplene Kessel nevner (Svartedauden som "Guds straff", Jordskjelvet i Lisboa i 1755 og Benjamin Franklins "avmytologisering" av torden og lyn) mitt poeng. 

Selv om Kessel hevder det finnes "legio" av eksempler, "nærmest i det uendelige", bør man forvente at de tre han nevner treffer.

Det gjør de ikke. 

Det er forskjell på naturfilosofi og omvendelsesprekener. Slik vitenskapshistorikere som Grant og Lindberg understreker, tenkte naturfilosofer som William av Conches (1090-1154) at mens mirakler er Gud som griper direkte inn ("primærårsaker"), følger naturen normalt lovene Gud har skapt og opprettholder i den ("sekundærårsaker"). 

At noen forkynnere mente pest, jordskjelv eller uvær var Guds straff, innebar ikke at naturfilosofer unnlot å søke naturlige forklaringer, at man holdt leger unna eller ikke bygget tak på kirker. 

Tvert i mot var dette en utbredt overtro fra hedensk tid.

Så utbredt at pave Gregor VII i 1080 så det nødvendig å skrive til kong Harald Hén og angripe "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

Som Albertus Magnus, læremesteren til Thomas Aquinas, understrekte på 1200-tallet, trenger vi i studiet av naturen ikke spørre etter mirakler, men "hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig". 

Dermed stemmer det verken at naturfilosofene så på lyn og torden som Guds direkte inngrepen eller at den som "avmytologiserte" dette (eller satte det inn i en moderne vitenskapelig sammenheng) var Benjamin Franklin.  Myten om sistnevnte sitter så fast at det til og med sjelden nevnes at en katolsk munk, naturfilosofen Andrew Gorden, skrev en avhandling om elektrisitet i 1744, flere år før Franklin.

Forøvrig er det også en myte at Kirken ville bannlyse lynavledere og i stedet satse på å ringe med kirkeklokkene, siden lyn måtte bekjempes med åndsmakt. Dette blander imidlertid tøv med en fjær som er blitt til noen ladete høns.

Ryktet kommer av at noen misforstod hvordan lynavledere skulle lages, slik at de gjorde mer skade enn gagn. Dermed uttrykte den første professoren i eksperimentell fysikk ved universitet i Paris, Jean Antoine Nollet, seg kritisk i 1753, noe som sinket innføringen i Frankrike.

Kessel hevder videre at det er et "behendig ordvalg" når jeg sier det må være en lovgiver siden det er en lovmessighet i fysikken. Jeg snakker imidlertid ikke om hva som må være, men om hvordan naturfilosofene tenkte. Det jeg skrev var at deres "logikk var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet". 

Det er en moderne myte at oppdagelsen av naturlover erstatter Gud.

Kessel avslutter med at mine "funderinger" ikke er relevante, men et "sidespor", et "blindspor", fordi spørsmålet er om det er noe som hører bønner, elsker, skaper mening, "lover et liv etter døden?". Det er slik som må sannsynliggjøres. 

Ja, her er det god grunn til å støtte Kessels anliggende.

Derfor har jeg forsøkt å gjøre dette i flere bøker, ikke minst ved å vise gode grunner til å tro at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Men det betyr ikke at alt man skriver bør handle om det.

Mitt innlegg om Hawking er høyst relevant for påstanden man møter om han har motbevist eller gjort Gud overflødig ved å peke på naturlovene i stedet. 

Det har han altså ikke.