Myter som bør på museum

Selv om historiekunnskapen går fremover, er det ikke alltid museene henger med. Dette høres kanskje ut som en dristig påstand, men min erfaring er at utviklingen skjer så fort på så mange områder at det skal ganske mye til at museumsansatte har spesialkunnskap om alle temaer.

Dette gjelder ikke minst vitenskapshistorie.

Dermed løftes rettssakene mot Galileo og Bruno fram som De Store Bevisene på Kirkens Kamp mot Vitenskapen.

At førstnevnte kun fikk en så symbolsk straff som husarrest, og at sistnevnte var en mystiker opptatt av det okkulte og ikke av naturvitenskap, nevnes kun i forbifarten, om i det hele tatt.

De seneste generasjonene har forskere endret på svært mye av de klassiske oppfatningene om hva som foregikk - og hvordan - i middelalderen. Det er dermed ingen grunn til å forsterke populærvitenskapens grøfter der gamle fordommer oppfattes som moderne selvfølgeligheter.

Middelalderkirken betraktes ikke lenger som typisk mørk og vitenskapsfiendlig. Bildet som nå tegnes er langt mer positivt, et godt stykke på vei motsatt av hva vi fortsatt ser i norske lærebøker.

I stedet for å betrakte middelalderen som en eneste lang brems for vitenskap og ny kunnskap, blir den i stadig større grad beskrevet som en katalysator for utviklingen av naturvitenskapen. Spesielt etter hvert som økonomien kom på fote da folkevandringene roet seg etter vikingtiden.

Det betyr selvsagt ikke at Kirken kan frikjennes for kjetterforfølgelser eller andre negative forhold den faktisk var ansvarlig for.

En god og grundig gjennomgang er James Hannams God's Philosophers, tildels også min egen Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den var i denne perioden Europa igjen fikk tilgang på Aristoteles og gresk litteratur. Det var nå universitetene vokste frem - og mye var på ulike måter støttet av Kirken.

Dette har imidlertid i liten grad nådd populærvitenskapen - eller museer.

Kanskje fordi "Den mørke middelalder" og "Den lyse renessansen/opplysningstiden" med klare helter og skurker skaper større interesse, unntatt når temaet er middelalderens vitenskap i islam.

Sammen med en lang pedagogisk tradisjon siden 1800-tallet med å fremstille utviklingen av moderne vitenskap og astronomi som en konflikt med Kirken, gir dette ikke overraskende plakater som under, fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.

En fremstilling som selvsagt hører hjemme på museum. Vel og merke hvis temaet er forestillinger vitenskapen har forlatt.

Skulle vi brukt samme metode med overskrifter og omtrentligheter, ville det vært langt mer sakssvarende, og ikke minst tankevekkende, med plakater som under.

Ønsker man noe pedagogisk og minneverdig, bør fremstillinger stimulere til samtale. 

Jeg kan garantere at teksten under vil gjøre det. 

NY VITENSKAP OG NYTT VERDENSBILDE SOLA I SENTRUM!  Siden Den katolske kirken ikke hadde dogmer om hvordan Jorda og universet så ut, var middelalderen og renessansens astronomer frie til å legge frem sine tanker om dette. Lenge dominerte Ptolemaios’ imponerende regnemodell fra antikken med Jorda i sentrum, selv om naturfilosofer som Nikolas Oresme (1325-82) og kardinal Nikolas Cusa (1401-64) diskuterte alternativer der jorden beveget seg og der Sola var i sentrum. Nikolaus Kopernikus (1463-1543) var imidlertid den første som systematisk beskrev hvordan Jorda og de andre planetene går rundt Sola. Han presenterte det heliosentriske verdensbildet i 1543 i en bok dedisert til paven og der forordet understreket at dette var en hypotese. Boken vakte naturlig nok ikke spesiell oppsikt de nærmeste generasjonene. Dette endret seg imidlertid på 1600-tallet da Kopernikus sine betraktninger ble presentert som sannhet av Galileo Galilei. Dette var til tross for at han ikke bare manglet bevis, men brukte feil bevis, underkjente astronomer som Kepler og dermed hadde feil modell. Galileo hevdet at tidevannet viste at Jorda beveget seg (mens bl.a. paven mente det skyldtes månen) og at planetene gikk i sirkelbaner om Sola, og ikke i ellipser slik Kepler hadde beregnet. Galileo fikk ikke mer støtte av at han som lekmann forsøkte å endre Kirkens bibeltolkninger, i en svært urolig og uoversiktlig politisk tid rett før og under 30-årskrigen.  Galileos opptreden medvirket til at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, men den ble utgitt med mindre revisjoner. Det skulle ta ytterligere nesten to tiår før noen av Galileos bøker havnet på listen over forbudte bøker, i stor grad fordi han hevdet at hans modell var bevist. Dette fikk imidlertid liten effekt, både fordi også hans tekster ble gitt ut med mindre revisjoner og mer betydelige astronomer var på banen. Spesielt viktig var Keplers modell med planetene i elliptiske baner, men det var først med Isaac Newtons Principica Mathematica i 1687 at man fikk avgjørende argumenter for en heliosentrisk modell.

INSPIRERT AV MIDDELALDEREN MIDDELALDERENS VITENSKAP Den europeiske middelalderens verdensbilde var gjennomsyret av den rasjonelle delen av den greske antikken. Vitenskapen var dermed i liten grad basert på empiriske studier og bygget mest på logikk og geometri. I tillegg handlet den om å foredle mennesket ved at vi tilpasset oss tilværelsens gode grunnstrukturer. Mennesker, dyr, planeter og alt annet som Gud hadde skapt fulgte lovene han hadde lagt inn i naturen. Samtidig var de del av et harmonisk hele, den hierarkiske kjeden beskrevet av antikkens store filosof Aristoteles, The Great Chain of Being. Denne idealtilstanden skulle ikke menneskene endre. KIRKENS MAKT Kirken hadde i middelalderen svært mye makt, både politisk, økonomisk og åndelig. Dette førte til at den kunne støtte fremveksten av universiteter og rasjonell tenkning, samt inspirere utviklingen av naturfilosofi. Som følge av dette finnes en stor rekke vitenskapsmenn i Kirkens rekker, fra Roger Bacon til Kopernikus. Deres tenkning om skaperverket og naturlovene, å «tenke Guds tanker etter ham», hadde stor betydning for fremveksten av moderne vitenskap, sammen med utviklingen av boktrykkerkunsten og forskningsinstrumenter som teleskoper. Myten om at noen er blitt henrettet av Kirken for sin naturvitenskap, stammer fra senere protestantisk og politisk polemikk. Helt frem til profesjonaliseringen av vitenskapen på 1800-tallet, var det stort sett teologutdannete som hadde anledning og kompetanse til å studere naturen. JORDA VAR DET LAVESTE Universet ble i middelalderen betraktet som to regioner, den fullkomne himmelske og den ufullkomne jordiske. Jorda var universets sentrum, det laveste og minst verdifulle, lengst unna Gud. Sola og planetene tilhørte den fullkomne verden og sirklet rundt Jorda. Aller ytterst, utenfor himmelsfærene, fantes Den ubevegelige beveger, Gud, den evige, uforanderlige grunnleggende eksistens. Mange forsvarte dermed Kopernikus med at Jorda fikk mer verdi av å bli løftet opp blant planetene. Dette bidro også til å gi den nye astronomien vind i seilene.

Den som sover synder

Når den vanlige oppfatningen er at middelalderen var mørk og monoton, er det ikke bare fordi man har sovet i timen. Eller fordi den foregikk ubehagelig lenge før apper og Pokemon.

Grunnen er heller ikke bare mangelfulle skolebøker slik Harald Eia kan fortelle om for KRLE, eller skjev populærvitenskap.

Mye henger nok sammen med troen på at siden vi lever i en så opplyst tid med så raske endringer, og kan mer enn våre foreldre om moter og mobiler, må fortiden ha vært dess mørkere og treigere, dess lenger bak vi kommer.

I hvert fall i middelalderen.

Bare se på teknologiutviklingen. Den begynte da ikke for alvor før opplysningstiden, ikke sant? Og middelalderen var jo styrt av ... Kirken.

Say noe more.

Kan man ikke noe om en historisk periode, er det lett å fremstille den som stillstand. Noe som i og for seg kan stemme sånn noenlunde på eldre steinalder, men dess lenger frem i tid, dess dårligere treffer vi siden målene i høyeste grad er bevegelige.

Dermed er det relativt helbom å lage en film om Romerriket på 300-tallet der soldatene har samme type uniformer som i Asterix. 

På samme måte som det er grunn til å heve atskillige øyenbryn når noen hevder som Yuval Noah Harari i Sapiens: A Brief History of Humankind at en som hadde sovnet for tusen år siden og våknet femhundre år senere, både ville kunne kjenne seg godt igjen og fungere fint. 

Mens en som hadde sovnet for femhundre år siden og våknet i dag, ville fått et lammende sjokk.

Nå motbevises ikke det bare av den britiske TV-serien Catweazle om middelaldertrollmannen som våkner opp i nyere tid, men av hva som faktisk foregikk på disse fem hundre årene.

Troen på en relativt statisk middelalder var ikke uvanlig for drøyt hundre år siden, men det er altså noen generasjoner siden forskere forlot den.

I tillegg er det slik at middelalderen varierte ikke bare i tid, men i rom. Paris i 1017 var ganske annerledes enn Paris i 1217 var ganske annerledes enn Paris i 1417.

Norge og Napoli har aldri vært like i noe år.

Dermed er det forbløffende at en historiker Harari kan få seg til å hevde at perioden var statisk, selv om han har rett i at det har skjedd en dramatisk økning i befolkning og BNP og vi har fått langt bedre krigsskip og hus.

Det betur imidlertid ikke at det knapt var noen endringer i første halvdel av det andre årtusen. Tvert i mot var endringene store og på mange områder så fundamentale at en fra 1500-tallet ville kjent seg bedre igjen fem hundre år senere enn fem hundre år tidligere.

Sagt enda sterkere var utviklingen formidabel i en så lang periode i et så stort geografisk område som det som dekkes av det mer enn lettere meningsløse begrepet "middelalderen". Ikke bare fordi språket mange steder hadde endret seg så dramatisk at det ville vært et sjokk for de fleste, eller fordi utkanter som Norge var gått fra en muntlig til en skriftlig kultur.

Vi snakker om enda mer gjennomgripende endringer. Mange av dem ville vært vanskelige å forstå og enda verre å tilpasse seg over natten, enten den hadde vart i fem eller to hundre år når man våknet i 1517.

For det første var selve tallsystemet endret fra romertall til arabiske tall. Man hadde til og med fått et helt nytt begrep - null - og et helt nytt tallsystem, desimalsystemet.

Man kalkulerte ikke lenger via kulerammer, men på noe merkelig nytt og behagelig billig som ble kalt papir.  

Noe så naturlig og intuitivt som å handle varer og regne priser, var altså blitt kontraintuitivt for en fra 1000-tallet. I likhet med muligheten for å ha med handleliste og oversikt over hva samme typer varer hadde gått for de seneste årene.

Mange hundre år med universiteter hadde satt store spor. Det europeiske tenkesettet var endret på avgjørende måter. Slik historikeren Edward Grant konkluderer med i en lang analyse av universitetshistorien, ville opplysningstiden vært utenkelig uten den rasjonelle tradisjon som ble etablert i Europa i middelalderen.

Titusener av studenter var blitt innpodet de syv frie kunster, inkludert klassisk logikk (og nytutviklinger av denne) og aristotelisk naturfilosofi. Selv om mye ble satt tilbake av Svartedauden i 1349, var antallet studenter tilbake på samme nivå da Copernicus begynte å studere.

I år 1500 var det flere titusen universitetsutdannede i Europa, selv om det tok tid å nå nivået fra før Svartedauden.  

Det skal godt gjøres å finne en fra år 1000 som ikke ville fått mer enn lettere sjokk av en samtale med en student, selvsagt med oppegående unntak som paven.

I samme periode skjedde en muligens enda større revolusjon med innføringen av Romerretten og rettsstaten. Som en artikkel på videnskab.dk understreker, førte det til mer enn at advokatstanden ble en vekstbransje.

Og dette var ikke fordi Romerriket fortsatt bestemte.

Det var dog ikke i antikkens Rom, men i middelalderens Norditalien, at den afgørende retsudvikling og romerrettens betydning for den europæiske idehistorie for alvor tog fat, da man i slutningen af 1000-tallet genopdagede eller genfandt Justinians Digesta. 

Dette førte til oprettelsen af Europas første universitet i Bologna i 1088, i høj grad for netop at studere romerretten og Digesta.

Utviklingen gikk ikke akkurat på tross av Kirkens ønsker. Tvert i mot stod Kirken på mange måter i spissen og sørget for en felles rettstenkning på tvers av stater..

Helt afgørende for den europæiske retstænknings udvikling og romerrettens udbredelse i Europa var således også den kanoniske ret eller kirkeretten, som også blev formuleret i tæt dialog med Justinians lovsamling. 

Kirken, som på dette tidspunkt var en enorm politisk magt over hele Europa, og kirkeretten var således afgørende for romerrettens udbredelse i Europa, både fordi den blev brugt af kirken i forhold til lokale og regionale jurisdiktioner, men også fordi lærde og uddannede folk på dette tidspunkt blev det gennem kirken. 

En central del af deres uddannelse var således både kirkeretten, men også romerretten generelt som en afgørende del af den antikke kulturarv.

Det er ikke tilfeldig at Dante i Den guddommelige komedien gir en jurist en prominent plass i Solens sfære, sammen med naturfilosofer som Thomas Aquinas.

Kanskje burde også arkitekter vært der. En som var vant til kirker fra før år 1000, ville blitt mer enn svimmel av katedralene som nå tårnet seg opp over hele Europa, selv uten å ta turen til toppen.

Ingen arkitektoniske revolusjoner har kommet raskere. Få har vært mer synlige i terrenget. De synliggjør en sjelden dristighet i anvendt geometri og mekanikk, tenkning og tyngdeoverføring.

De vitner om en tid som våget å tenke nytt og ikke bare se bakover til fortiden, et stykke på vei i motsetning til renessansekunsten.

Kirkene antyder atskillig om Kirken.

Den saksiske Hammerton-kirken fra 950.

Katedralen i Chartres fra rundt 1200. 

Blant andre ikke helt bagatellmessige forhold som ble revolusjonert, var handel og økonomi.

En av de viktigste endringene var at Kirken etterhvert hadde legitimert renter. Muligheten til å låne penger satte fart i bankvesenet og betalte seg tilbake også ved utviklingen av en tidlig kapitalisme, spesielt i norditalienske stater.

Hadde man sovet i mange hundre år, ville man strevd mer enn ungdommen i Teenage Boss med å takle økonomien, for ikke å si å finansiere og drive næring og bedrifter.

Mange ville nok også blitt rystet når de hørte lyden av skudd. Få oppfinnelser har vært mer skjellsettende enn kruttet. Og ikke bare fordi man kunne se soldater med geværer og pistoler. Rekkene av kanoner på skip og bymurer var lange. Murer som hadde vært uinntagelige på 1000-tallet, ble nå pulverisert på dager.

Forberedte man seg på krig med pil og bue, fantes verre farer enn å bli lamslått. 

Og ikke nok med det, for å sitere selgerne. Noen og enhver kunne blitt satt ut av å få høre at skulle man drive håndverk, måtte man bli med i et laug. Det krevde å gå lenge i lære, svenneprøver og mesterbrev, slik alle som ha fulgt Anno på NRK er kjent med. Man trenger ikke å ha sovet i fem hundre år for å bli svett ved tanken.

Av enda mer fundamental betydning var boktrykkerkunsten. Det kunne tenkes enklere ting på 1500-tallet enn å leve uten minst én i nærområdet som kunne lese.

Tilgangen på nye og gamle bøker var stor, også fordi papir altså var billig. Mens en pergamentbok på hundre sider krevde mange saueskinn, mye arbeid og kun ville vært tilgjengelig for rikfolk, var en papirbok tilgjengelig for en brøkdel av prisen - inkludert notat- og regnskapsbøker.

Dermed ble det et stort marked ikke bare for Bibelen, men for almanakker. Levde man sånn noenlunde over eksistensminimum, var det stor tilgang på klassisk og moderne litteratur. Og der var det mye som ville forskrekket og begeistret en fra 1000-tallet.

Selv i dag kan vi bli lamslått av skildringene og poesien hos Snorre, Dante, Chaucer, Boccaccio og resten av feltet. For ikke å si av Machiavelli, selv om hans Fyrsten skrevet i 1513 ikke ble gitt ut før 1532.

Og av maleriene. Man skal fortsatt grave dypt for å finne noen som rusler uanfektet forbi en Giotto eller en Botticelli, en Perugino eller en Ghirlandaio, en Bellini eller en Leonardo.

Der var mer enn bøker som ble spredd i helt andre volum enn få hundre år tidligere. Også forholdet til musikken hadde skiftet tone og tempo. Ikke bare ble den flerstemt, den ble også tilgjengelig for flere. Behovet for et strukturert repertoar i kirkemusikken hadde ført til et avansert notesystem for å bevare og dele gammel og ny musikk.

På 1000-tallet måtte man lære stykkene, nå kunne man lese dem.

Heller ikke jordbruket var lett å kjenne igjen. Utviklingen var begynt tidligere, men treåkersystemet var ikke allment utbredt før godt etter år 1000. Jordbruket nord for middelhavet ble revolusjonert ved å pløye og så korn etter bestemte regler med én type på en tredel av jordene og en annen type på en annen tredel, mens resten av jordene lå upløyd. Hvert år byttet man på hvordan jordene ble brukt. 

Dermed lå bare tredjeparten av jordene ubrukte hvert år, mot tidligere halvparten. Dette ga en velstandsutvikling som først og fremst ga seg uttrykk i økt befolkning.

En annen og vel så stor revolusjon i jordbruket var innføringen av bogtreet, en ny kragesele til hester slik at de kunne trekke tunge ploger uten å bli kvalt. Mens man før måtte bruke langsomme okser eller hester som knapt kunne trekke 250 kilo, gikk nå 1000 kilo greit.

At både stigbøyler og hestesko var blitt allment utbredt gjennom middelalderen, gjorde alt fra krig til transport til noe helt annet. Uten dette satt man med svært dårlige kort på hånden.

Var man ikke kjent med nye redskaper som harv og vendeplogen, ville en bonde fra år tusen ikke bare bli litt lamslått, men rett og slett ikke overlevd lenge i år 1500.

På mange måter snakker vi om mer enn en triviell teknologisk og industriell revolusjon på 1100-tallet, med munkeordener som Cistercienserne i spissen.

Dette er knyttet til en studie flere enn Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv bør lese, etter at han for noen dager siden hevdet at

Sekularisering er det som skjer når bonden slutter å be om godt vær og i stedet investerer i et overrislingsanlegg.

I såfall har Europa vært sekularisert siden middelalderen.

Dette er også et sentralt poeng i studien Religious Orders and Growth through Cultural Change fra universitetet i København:

The emphasis on hard work and thrift made the Cistercians entrepreneurial and ultimately very successful economically (Baumol 1990). They contributed much as agriculturists and as horse and cattle breeders. Their major contribution was the introduction of the grange system, whereby land was held in compact blocks, in contrast to the usual fragmented and unenclosed village holdings (Donkin 1963). Another contribution seems to have been advanced irrigation techniques, thus predating Rowland Vaughan’s famous popularization of these methods by centuries. Moreover, their high level of agricultural technology was matched by their industrial technology. Every monastery had a model factory, often as large as the church, with waterpower to drive the machinery (Gimpel 1976). This power was used for crushing wheat, sieving flour, fulling cloth and tanning (Baumol 1990). The Cistercians are also known to have been skilled metallurgists (Gimpel 1976).

I motsetning til hva man kan lese i populærvitenskap var ny teknologi noe Kirken langt fra bekjempet, men aktivt støttet. Dette fremgår også av ganske så tydelig kirkelige bøker som Utrecht-psalteret, fra så tidlig som 800-tallet.

Cistercienserklostrene var anlagt ved kanaler som var bygget over hele området. Dermed hadde man ikke bare tilgang på rennende vann og mulighet til å bli kvitt avfall, man drev møller og kunne skjære planker, smi og lage olivenolje.

Utviklingen av vannledninger var formidabel. Mange steder var anleggene bedre på landet på 1500-tallet enn i byene på 1800-tallet, spesielt der klostrene var konfiskert og avviklet, slik at kunnskapen forsvant.

Klostrene fungerte kort sagt som fabrikker med avgjørende betydning for økonomi og befolkningsvekst.

Og her var altså utbredelsen av vannmøllen som nærmest eksploderte på 1000-tallet viktig. Både kongen og kirken så dette som så avgjørende at store jordeiere, byer og klostere ble pålagt å ta dem i bruk.

Ved ulike typer tannhjul og kraftoverføringer kunne man dreie og male, sage og hamre, trekke og rulle. Resultatet var effektiv produksjon av alt fra planker til papir, tøystykker og samt knusing av malm og bearbeiding av metall.

Det ville kort sagt krevd atskillig bearbeiding for å få en fra tidlig på tusentallet å forholde seg til all denne nymotens teknologien.

I 1086 var det seks tusen møller, bare i England, tre hundre år senere var antallet mer enn doblet. I 1250 hadde de aller fleste landsbyer, små som store over hele landet, minst én.

Tabellen under viser omfanget av nye mølletyper (mine oversettelser, tallene er basert på en oppsummering fra 2005) som ble utviklet eller importert fra andre kulturområder gjennom hele middelalderen, selv om ikke alle nådde Norge.

Mølletype	Tidligste funn	Fra
Maltmølle	770	Frankrike
Valkemølle	1080	Frankrike
Fargemølle	c. 1134	Frankrike
Smiemølle	c. 1200	England, Frankrike
Slipemølle	1203	Frankrike
Hampmølle	1209	Frankrike
Papirmølle	1238, 1273	Xativa, Spania
Belgmølle	1269, 1283	Ungarn, Frankrike
Sagmølle	c. 1300	Frankrike
Malmknusemølle	1317	Tyskland
Smelteovnsmølle	1384	Frankrike
Kappe- og skjæremølle	1443	Frankrike

Selv en enkel beskrivelse av mølleutviklingen mellom år 1000 og 1500 kan altså lamslå i dag.

Og vi snakker altså ikke bare om vannmøller. Siden det ble svært trangt langs elvene tok man også i bruk vindmøller og tidevannsmøller. Besøkende i en europeisk havn mot slutten av middelalderen så knapt land for alle møllene.

På 1400-tallet var europeiske havner ikke bare kringsatt av fiender. 

På de samme havnene var også skipsfarten og båtene av en helt annen type enn på 1000-tallet. Utviklingen av dype kjøler, trekantseil og magnetiske kompass gjorde skip til så komplisert teknologi at besøkende fra tidligere århundrer hadde gnidd seg i øynene og kullseilt.

Hvis de da i det hele tatt kunnet se noe. Heldigvis hadde man på 1200-tallet fått tilstrekklig optisk kunnskap til å finne opp briller. Man se tydelig på avstand. Man kunne lese bøker selv om man var langt opp i årene.

Det ble ikke bare enklere å styre skip, men å tilegne seg kunnskap selv om man var passert førti.

Sammen med boktrykkerkunsten hadde linseteknologien stor betydning for utviklingen og spredningen av vitenskap og teknologi, ikke minst for tempoet. Den la også grunnlaget for den senere oppfinnelsen av teleskopet og mikroskopet.

Utviklingen tikket ikke langsomere av at man kunne følge tiden på mekaniske klokker, noen så avanserte at de overgikk alt som var utviklet av tidligere teknologi.

Kanskje er den Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330 mest imponerende. Uret kunne ikke bare vise tiden, men solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

Astronomiske klokker som den fra 1410 på torget i Praha, med lyd og bevegelser, ville fått en fra 1017 til å kvekke på høyde med når Marty angripes med holohaien i Tilbake til fremtiden.

Man skal lete lenge for å finne en som ikke ville blitt lamslått mer enn en håndfull ganger etter å ha våknet i 1517 fra fem hundre års søvn.

Hva så med en som våkner i 2017 etter like lang søvn?

Ja, det ville være mange grunner til å bli satt ut. Det har skjedd mye etter at oppfinnelsen av klokken, teleskopet og mikroskopet ga helt andre muligheter for å utforske naturen både på og utenfor jordkloden, både makrokosmos og mikroskosmos.

Det samme gjelder for teknologi. Bil og fly ville utvilsomt vært overveldende, selv om munken Eilmer av Malmesbury prøvde seg på glideflygning på 1100-tallet og Roger Bacon på oppfordring fra pave Klemens IV i 1268 delte sine tanker om en fremtid med selvdrevne fly, biler og skip.

Man trenger uansett ikke å komme fra langt tilbake i tiden for å bli sjokkert. Radio og TV, mobiler og nettbrett ville gitt like mye bakoversveis for en fra 1517 som en fra 1817.

Mens en fra 1817 nok ville blitt mer satt ut av bekledning og mangel på bluferdighet enn en fra 1517, midt i perioden der moten synliggjorde det mannlige kjønnsorgan fullt på høyde med mange metal-stjerner de seneste tiårene.

Også annet ville vært gjenkjennelig. Mange språk har endret seg mindre de seneste fem hundre år enn fra fem hundre år før det igjen. Utenrikspolitisk er igjen tyrkerne i overskriftene. Man ser igjen østover mot invasjoner og innovasjoner.

Fortsatt bruker pistoler og geværer krutt.

Rettsvesenet er ikke grunnleggende endret. Vi leser stadig bøker, selv om andelen på papir minker. Og i den grad noen fortsatt kan regne, er det med titallsystemet.

Kanskje er likevel det som er mest felles, mangelen på kunnskap om fortiden. Selv om man ikke skulle ha sovet i fem hundre år.

Påskemytene på plass

Som vanlig er påsken full av mytiske fortellinger. Enten man følger Dagsavisen eller Dawkins, ABC Nyheter eller ... allmennkunnskap, har man de seneste årene fått høre eventyr som at ordet "Easter" (altså påske på engelsk) egentlig stammer fra den babylonske Ishtar eller fra den angelsaksiske gudinnen Eostre.

Og at påsken bygger på andre klare hedenske skikker som viser at den verken er kristen eller jødisk.

I realitetet stammer påske fra det greske ordet pascha som er basert på det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk), altså den jødiske påskefeiringen.

Egg og påskeharer er ikke hedenske tradisjoner, men relativt moderne oppfinnelser: Påskeharen fra slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny fra 1800-tallet.

Mens det stemmer bedre at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå kan alle selvsagt få feire påsken som man vil, med eller uten sol eller salmer, appelsiner eller egg. Men det hadde vært flott om man gjør mer enn bare å finne på historiske tradisjoner det i motsetning til jødiske og kristne ikke er kilder for.

Eller fortsetter å spre de sedvanlige oppslagene om at Jesus ikke har eksistert. For påsken er fortsatt agurktid for argumenter mot Jesus. Igjen er det historikeren psykologen Valarie Talarico som er opptatt av ateistaktivisten David Fitzgeralds med en iver Freud muligens kunne sagt noe om.

Morsomt med memer, men grunner til at historikere ikke bygger en stor argumentasjon på likt og ulikt av utenombibelske kilder.

En som har sagt svært mye om dette er min favoritt ateistblogger Tim O'Neill som heller ikke denne påsken legger noe i mellom i omtalen av Fitzgeralds forunderlige fremstillinger.

Hvor Fitzgerald  kommer fra, ser vi når han vedgår at han ikke bare mener det er gode grunner til å avvise en historisk Jesus, men at det ikke er noen som helst mulighet for at en historisk Jesus kan ha eksistert.

Honestly, I’d put it even more strongly than that – now, I actually can’t see how there even could have been an actual Jesus.

Forutsigbart nok legger han dermed  opp til at alle fagfolk (og det er alle unntatt en halv håndfull) med relevant utdannelse som uansett livssyn støtter en historisk Jesus (som en jødisk forkynner, ikke Guds sønn), bevisst eller ubevisst er med i en apologetisk konspirasjon.

De er revet med i et spill styrt av kristne, slik at de verken ser eller våger å se, de eh ... klare argumentene Fitzgerald  legger på bordet.

Ikke minst for hvor viktig det er for kristne å tvilholde på at Jesus har eksistert.

Outsiders can debate all they want, but Christians need to believe that Jesus was real, and defenders of the faith line up a series of proofs that they claim settle the question.

Mens det ikke ser ut til å falle ham inn at man har enda klarere bevis for at mens kristne kan diskutere dette så mye de ønsker, synes enkelte andre ganske så avhengige at å tro at Jesus ikke har eksistert.

Noe som fort fører til spørsmålet om hva de egentlig frykter om de skulle vedgå at en historisk Jesus har eksistert. Oppfatter de da Det nye testamentet som så overbevisende at de ikke kan avvise resten?

Heldigvis gjennomskuer Tim O¨Neill spillet, noe som i strømmen av påstander og besnærende argumenter krever blikk for detaljer og det store bildet, for kilder og kjepphester.

Og et par dusin studiepoeng historie.

Går man til en annen som har det, den norske historikeren Per-Bjarne Ravnå, ser vi at heller ikke han er spesielt enig med disse mytemenneskene.

På en Langfredag kan det dermed være greit å avslutte med et utsagn fra hans bok om den historiske Jesus. Det handler ikke om "tro", men om hva vi kan vite.

Det er én ting vi vet helt sikkert om Jesus, og det er at han ble korsfestet. 

Kort sagt fordi det hadde vært for flaut for tilhengerne i datidens æreskultur å dikte opp fra scratch et så skammelig nederlag for Messias som å bli korsfestet av romerne.

Og blir man korsfestet, taler mye for at man har eksistert.

Hvem tør ta debatten om debatten?

Det mangler ikke temaer å blogge om, men det hender det mangler tid. Her er det bare å bryte sammen og tilstå mer enn tilløp til andpustenhet de seneste ukene med foredrag innenbys og langt mer utenbys (derav to i Bergen og nøyaktig like mange i Trondhjem), panelsamtaler (Tønsberg), samt flere artikler og debattrunder, både i avisen Dagen og på selveste internettet.

Sistnevnte handler først og fremst om dette temaet evolusjon og skapelse, der jeg altså er radikal nok til å tro på begge deler, på linje med liberalteologer som C.S.Lewis og Ole Hallesby.

Før jeg kommer tilbake til debatten om den debatten, er det på tide å vende blikket i retning av disse mytene som aldri vil dø. Neste bloggpost vil dermed handle om seneste nummer av Illustrert Vitenskap Historie. De som våger seg på å bla i #5/2017 vil fort oppdage hva jeg tenker på.

De som ikke våger seg på det, får vente noen timer.