Myter som bør på museum

Selv om historiekunnskapen går fremover, er det ikke alltid museene henger med. Dette høres kanskje ut som en dristig påstand, men min erfaring er at utviklingen skjer så fort på så mange områder at det skal ganske mye til at museumsansatte har spesialkunnskap om alle temaer.

Dette gjelder ikke minst vitenskapshistorie.

Dermed løftes rettssakene mot Galileo og Bruno fram som De Store Bevisene på Kirkens Kamp mot Vitenskapen.

At førstnevnte kun fikk en så symbolsk straff som husarrest, og at sistnevnte var en mystiker opptatt av det okkulte og ikke av naturvitenskap, nevnes kun i forbifarten, om i det hele tatt.

De seneste generasjonene har forskere endret på svært mye av de klassiske oppfatningene om hva som foregikk - og hvordan - i middelalderen. Det er dermed ingen grunn til å forsterke populærvitenskapens grøfter der gamle fordommer oppfattes som moderne selvfølgeligheter.

Middelalderkirken betraktes ikke lenger som typisk mørk og vitenskapsfiendlig. Bildet som nå tegnes er langt mer positivt, et godt stykke på vei motsatt av hva vi fortsatt ser i norske lærebøker.

I stedet for å betrakte middelalderen som en eneste lang brems for vitenskap og ny kunnskap, blir den i stadig større grad beskrevet som en katalysator for utviklingen av naturvitenskapen. Spesielt etter hvert som økonomien kom på fote da folkevandringene roet seg etter vikingtiden.

Det betyr selvsagt ikke at Kirken kan frikjennes for kjetterforfølgelser eller andre negative forhold den faktisk var ansvarlig for.

En god og grundig gjennomgang er James Hannams God's Philosophers, tildels også min egen Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den var i denne perioden Europa igjen fikk tilgang på Aristoteles og gresk litteratur. Det var nå universitetene vokste frem - og mye var på ulike måter støttet av Kirken.

Dette har imidlertid i liten grad nådd populærvitenskapen - eller museer.

Kanskje fordi "Den mørke middelalder" og "Den lyse renessansen/opplysningstiden" med klare helter og skurker skaper større interesse, unntatt når temaet er middelalderens vitenskap i islam.

Sammen med en lang pedagogisk tradisjon siden 1800-tallet med å fremstille utviklingen av moderne vitenskap og astronomi som en konflikt med Kirken, gir dette ikke overraskende plakater som under, fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.

En fremstilling som selvsagt hører hjemme på museum. Vel og merke hvis temaet er forestillinger vitenskapen har forlatt.

Skulle vi brukt samme metode med overskrifter og omtrentligheter, ville det vært langt mer sakssvarende, og ikke minst tankevekkende, med plakater som under.

Ønsker man noe pedagogisk og minneverdig, bør fremstillinger stimulere til samtale. 

Jeg kan garantere at teksten under vil gjøre det. 

NY VITENSKAP OG NYTT VERDENSBILDE SOLA I SENTRUM!  Siden Den katolske kirken ikke hadde dogmer om hvordan Jorda og universet så ut, var middelalderen og renessansens astronomer frie til å legge frem sine tanker om dette. Lenge dominerte Ptolemaios’ imponerende regnemodell fra antikken med Jorda i sentrum, selv om naturfilosofer som Nikolas Oresme (1325-82) og kardinal Nikolas Cusa (1401-64) diskuterte alternativer der jorden beveget seg og der Sola var i sentrum. Nikolaus Kopernikus (1463-1543) var imidlertid den første som systematisk beskrev hvordan Jorda og de andre planetene går rundt Sola. Han presenterte det heliosentriske verdensbildet i 1543 i en bok dedisert til paven og der forordet understreket at dette var en hypotese. Boken vakte naturlig nok ikke spesiell oppsikt de nærmeste generasjonene. Dette endret seg imidlertid på 1600-tallet da Kopernikus sine betraktninger ble presentert som sannhet av Galileo Galilei. Dette var til tross for at han ikke bare manglet bevis, men brukte feil bevis, underkjente astronomer som Kepler og dermed hadde feil modell. Galileo hevdet at tidevannet viste at Jorda beveget seg (mens bl.a. paven mente det skyldtes månen) og at planetene gikk i sirkelbaner om Sola, og ikke i ellipser slik Kepler hadde beregnet. Galileo fikk ikke mer støtte av at han som lekmann forsøkte å endre Kirkens bibeltolkninger, i en svært urolig og uoversiktlig politisk tid rett før og under 30-årskrigen.  Galileos opptreden medvirket til at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, men den ble utgitt med mindre revisjoner. Det skulle ta ytterligere nesten to tiår før noen av Galileos bøker havnet på listen over forbudte bøker, i stor grad fordi han hevdet at hans modell var bevist. Dette fikk imidlertid liten effekt, både fordi også hans tekster ble gitt ut med mindre revisjoner og mer betydelige astronomer var på banen. Spesielt viktig var Keplers modell med planetene i elliptiske baner, men det var først med Isaac Newtons Principica Mathematica i 1687 at man fikk avgjørende argumenter for en heliosentrisk modell.

INSPIRERT AV MIDDELALDEREN MIDDELALDERENS VITENSKAP Den europeiske middelalderens verdensbilde var gjennomsyret av den rasjonelle delen av den greske antikken. Vitenskapen var dermed i liten grad basert på empiriske studier og bygget mest på logikk og geometri. I tillegg handlet den om å foredle mennesket ved at vi tilpasset oss tilværelsens gode grunnstrukturer. Mennesker, dyr, planeter og alt annet som Gud hadde skapt fulgte lovene han hadde lagt inn i naturen. Samtidig var de del av et harmonisk hele, den hierarkiske kjeden beskrevet av antikkens store filosof Aristoteles, The Great Chain of Being. Denne idealtilstanden skulle ikke menneskene endre. KIRKENS MAKT Kirken hadde i middelalderen svært mye makt, både politisk, økonomisk og åndelig. Dette førte til at den kunne støtte fremveksten av universiteter og rasjonell tenkning, samt inspirere utviklingen av naturfilosofi. Som følge av dette finnes en stor rekke vitenskapsmenn i Kirkens rekker, fra Roger Bacon til Kopernikus. Deres tenkning om skaperverket og naturlovene, å «tenke Guds tanker etter ham», hadde stor betydning for fremveksten av moderne vitenskap, sammen med utviklingen av boktrykkerkunsten og forskningsinstrumenter som teleskoper. Myten om at noen er blitt henrettet av Kirken for sin naturvitenskap, stammer fra senere protestantisk og politisk polemikk. Helt frem til profesjonaliseringen av vitenskapen på 1800-tallet, var det stort sett teologutdannete som hadde anledning og kompetanse til å studere naturen. JORDA VAR DET LAVESTE Universet ble i middelalderen betraktet som to regioner, den fullkomne himmelske og den ufullkomne jordiske. Jorda var universets sentrum, det laveste og minst verdifulle, lengst unna Gud. Sola og planetene tilhørte den fullkomne verden og sirklet rundt Jorda. Aller ytterst, utenfor himmelsfærene, fantes Den ubevegelige beveger, Gud, den evige, uforanderlige grunnleggende eksistens. Mange forsvarte dermed Kopernikus med at Jorda fikk mer verdi av å bli løftet opp blant planetene. Dette bidro også til å gi den nye astronomien vind i seilene.