Dette gjelder ikke minst vitenskapshistorie.
Dermed løftes rettssakene mot Galileo og Bruno fram som De Store Bevisene på Kirkens Kamp mot Vitenskapen.
At førstnevnte kun fikk en så symbolsk straff som husarrest, og at sistnevnte var en mystiker opptatt av det okkulte og ikke av naturvitenskap, nevnes kun i forbifarten, om i det hele tatt.
De seneste generasjonene har forskere endret på svært mye av de klassiske oppfatningene om hva som foregikk - og hvordan - i middelalderen. Det er dermed ingen grunn til å forsterke populærvitenskapens grøfter der gamle fordommer oppfattes som moderne selvfølgeligheter.
I stedet for å betrakte middelalderen som en eneste lang brems for vitenskap og ny kunnskap, blir den i stadig større grad beskrevet som en katalysator for utviklingen av naturvitenskapen. Spesielt etter hvert som økonomien kom på fote da folkevandringene roet seg etter vikingtiden.
Det betyr selvsagt ikke at Kirken kan frikjennes for kjetterforfølgelser eller andre negative forhold den faktisk var ansvarlig for.
En god og grundig gjennomgang er James Hannams God's Philosophers, tildels også min egen Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.
Den var i denne perioden Europa igjen fikk tilgang på Aristoteles og gresk litteratur. Det var nå universitetene vokste frem - og mye var på ulike måter støttet av Kirken.
Dette har imidlertid i liten grad nådd populærvitenskapen - eller museer.
Kanskje fordi "Den mørke middelalder" og "Den lyse renessansen/opplysningstiden" med klare helter og skurker skaper større interesse, unntatt når temaet er middelalderens vitenskap i islam.
Sammen med en lang pedagogisk tradisjon siden 1800-tallet med å fremstille utviklingen av moderne vitenskap og astronomi som en konflikt med Kirken, gir dette ikke overraskende plakater som under, fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.
En fremstilling som selvsagt hører hjemme på museum. Vel og merke hvis temaet er forestillinger vitenskapen har forlatt.
Ønsker man noe pedagogisk og minneverdig, bør fremstillinger stimulere til samtale.
Jeg kan garantere at teksten under vil gjøre det.
NY VITENSKAP OG
NYTT VERDENSBILDE
SOLA I SENTRUM!
Siden
Den katolske kirken ikke hadde dogmer
om hvordan Jorda og universet så ut, var middelalderen og renessansens
astronomer frie til å legge frem sine tanker om dette. Lenge dominerte
Ptolemaios’ imponerende regnemodell fra antikken med Jorda i sentrum, selv om
naturfilosofer som Nikolas Oresme (1325-82) og kardinal Nikolas Cusa
(1401-64) diskuterte alternativer der jorden beveget seg og der Sola var i
sentrum.
Nikolaus
Kopernikus (1463-1543) var imidlertid den første som systematisk beskrev
hvordan Jorda og de andre planetene går rundt Sola. Han presenterte det
heliosentriske verdensbildet i 1543 i en bok dedisert til paven og der forordet
understreket at dette var en hypotese. Boken vakte naturlig nok ikke spesiell
oppsikt de nærmeste generasjonene.
Dette
endret seg imidlertid på 1600-tallet da Kopernikus sine betraktninger ble
presentert som sannhet av Galileo Galilei. Dette var til
tross for at han ikke bare manglet bevis, men brukte feil bevis, underkjente
astronomer som Kepler og dermed hadde feil modell. Galileo hevdet at tidevannet viste at Jorda beveget seg (mens bl.a. paven mente det skyldtes månen) og at planetene gikk i sirkelbaner
om Sola, og ikke i ellipser slik Kepler hadde beregnet.
Galileo fikk ikke mer støtte av at han som lekmann forsøkte å endre Kirkens
bibeltolkninger, i en svært urolig og uoversiktlig politisk tid rett før og under
30-årskrigen.
Galileos
opptreden medvirket til at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, men den ble utgitt med mindre revisjoner. Det
skulle ta ytterligere nesten to tiår før noen av Galileos bøker havnet på listen
over forbudte bøker, i stor grad fordi han hevdet at hans modell var bevist. Dette fikk imidlertid liten effekt, både fordi også hans tekster ble gitt ut med mindre revisjoner og mer betydelige astronomer var på banen.
Spesielt
viktig var Keplers modell med planetene i elliptiske baner, men det var først
med Isaac Newtons Principica
Mathematica i 1687 at man fikk avgjørende argumenter for en heliosentrisk modell.
|
INSPIRERT AV
MIDDELALDEREN
MIDDELALDERENS VITENSKAP
Den
europeiske middelalderens verdensbilde var gjennomsyret av den rasjonelle
delen av den greske antikken. Vitenskapen var dermed i liten grad basert på
empiriske studier og bygget mest på logikk og geometri. I tillegg handlet den
om å foredle mennesket ved at vi tilpasset oss tilværelsens gode
grunnstrukturer.
Mennesker,
dyr, planeter og alt annet som Gud hadde skapt fulgte lovene han hadde lagt
inn i naturen. Samtidig var de del av et harmonisk hele, den hierarkiske
kjeden beskrevet av antikkens store filosof Aristoteles, The Great Chain of Being. Denne idealtilstanden skulle ikke
menneskene endre.
KIRKENS MAKT
Kirken
hadde i middelalderen svært mye makt, både politisk, økonomisk og åndelig.
Dette førte til at den kunne støtte fremveksten av universiteter og rasjonell
tenkning, samt inspirere utviklingen av naturfilosofi.
Som følge av dette finnes en stor rekke vitenskapsmenn i Kirkens
rekker, fra Roger Bacon til Kopernikus. Deres tenkning om skaperverket og
naturlovene, å «tenke Guds tanker etter ham», hadde stor betydning for fremveksten av moderne vitenskap, sammen med utviklingen av boktrykkerkunsten
og forskningsinstrumenter som teleskoper. Myten om at noen er blitt henrettet av Kirken for sin naturvitenskap, stammer fra senere protestantisk og politisk polemikk.
Helt
frem til profesjonaliseringen av vitenskapen på 1800-tallet, var det stort
sett teologutdannete som hadde anledning og kompetanse til å studere naturen.
JORDA VAR DET LAVESTE
Universet
ble i middelalderen betraktet som to regioner, den fullkomne himmelske og den
ufullkomne jordiske. Jorda var universets sentrum, det laveste og minst verdifulle,
lengst unna Gud. Sola og planetene tilhørte den fullkomne verden og sirklet
rundt Jorda.
Aller
ytterst, utenfor himmelsfærene, fantes Den ubevegelige beveger, Gud, den
evige, uforanderlige grunnleggende eksistens.
Mange
forsvarte dermed Kopernikus med at Jorda fikk mer verdi av å bli løftet opp
blant planetene. Dette bidro også til å gi den nye astronomien vind i
seilene.
|
1 kommentar :
Trondhjem er en liten by i utkanten av verden, så det tar vel litt tid for kunnskapen om middelalderens betydning for naturfilosofien/-vitenskapen å nå frem dit og få gjennomslag i akademia.
Legg inn en kommentar