fredag 21. august 2015

Opplysningstid for opplysningstiden

Flere enn Bård Vegar Solhjell slik Dekodet nevnte i går har fått for seg at opplysnings­tradisjonen "erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på".

Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken. 

Eller travhester med telegrammer.

Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.

Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 17. august.

Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et  tema som synes å få ny relevans annenhver måned.

Det er en overdrivelse  si at hun har like mye rett i resten av artikkelen.

Men Hobbelstad tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig sannhet at religion står i veien for fremskritt og gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre, eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.

Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter en lang kamp mot religion. 

Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter. 

Ikke bare fordi det er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs merkelapp på er bra.

Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.

Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.

Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner. 

Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt. 

Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden. 

Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap. 

Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.

Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.
Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy
Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.

Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.

Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.

Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.

10 kommentarer :

Daniel Joachim sa...

Er det mulig å håpe på at du skriver noe om disse tingene med ambisjoner om publisering? :)

Bjørn Are sa...

Hadde tatt seg ut om noe av dette kom på internet!!

Tja, kanskje, mener du med det Verdidebatt, VG eller Verbum?

Daniel Joachim sa...

Nettet er et skummelt sted. Jeg mener VG. Verbum er også spennende, men det er neppe gjort over en helg?

Bjørn Are sa...

Rekker knapt nok å skrive blogginnlegg over en helg for tiden.

Jeg tenker at dette uansett bør skrives av noen med mer solid fagkompetanse på feltet enn meg, ikke minst fordi det gjør at man ikke bare kan avfeies som glad (eller mer sannsynlig som sur) amatør.

Daniel Joachim sa...

Til tross for at personer med nevnte fagkompetanse ofte uteblir? Personene du refererer til i disse postene, kan vel heller neppe sies å ha denne fagkompetansen, så om man først skal diskvalifisere en gladsur amatør, forsvinner gjerne flere på det skråplanet. :)

Daniel Joachim sa...

Jeg liker forresten at jeg nå bare trenger å huke av i en boks for å bevise at jeg ikke er en robot (og dermed kan kommentere). Jeg er blant kritikerne av robotteknologiens mulige ambisjonsnivå, men selv jeg skulle latt de få den.

Bjørn Are sa...

Godt å vite du ikke er en robot!

Ellers, joda, og jeg skriver jo, så får se hva det blir til.

Skal først føre denne rekken av poster til en noenlunde logisk konklusjon, og skrive ferdig en annen bok. Men dette er helt klart morsomt stoff i møte med utfordringer fra en voldsom befolkningsendring i Europa, der opplysningsverdiene ikke akkurat er selvsagte i alle grupper.

JarleF sa...

Matthew Stanley er en interessant vitenskapshistoriker som har forsket på noe så "usannsynlig" som religiøse vitenskapsfolk etter opplysningstiden.

http://gallatin.nyu.edu/academics/faculty/ms5100.html

Bjørn Are sa...

Sånt er alltid like overraskende, ja, altså at noen lar seg overraske av dette.

Boken er notert, takk:)

JarleF sa...

"Naturalism is a christian way of doing science".

Sitatet er fra denne ganske så interessante samtalen mellom vitenskapshistoriker M Stanley og Princeton vitenskapsfilosof H Halvorson om forholdet mellom vitenskap og tro.

https://www.youtube.com/watch?v=JDyld5CjbBY

Enjoy.