Opplysningstid for opplysningstiden

Flere enn Bård Vegar Solhjell slik Dekodet nevnte i går har fått for seg at opplysnings­tradisjonen "erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på".

Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken. 

Eller travhester med telegrammer.

Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.

Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 17. august.

Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et  tema som synes å få ny relevans annenhver måned.

Det er en overdrivelse  si at hun har like mye rett i resten av artikkelen.

Men Hobbelstad tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig sannhet at religion står i veien for fremskritt og gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre, eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.

Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter en lang kamp mot religion. 

Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter. 

Ikke bare fordi det er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs merkelapp på er bra.

Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.

Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.

Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner. 

Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt. 

Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden. 

Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap. 

Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.

Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.

Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy

Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.

Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.

Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.

Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.