Den teknologiske Jesus

Det er ikke hver desember jeg får telefon fra Teknisk Ukeblad. Og når de ringer er det heller ikke alltid fordi de lurer på om man kan modernisere Jesus.

Men det er klart at skal de spørre om slik, trenger de en kristen ingeniør.

Bakgrunnen for årets "som julekvelden på sivilingeniøren"-øyeblikk er at TU fyller 160 år. Hva passer bedre ved slike anledninger enn å gå gjennom gamle juleartikler?

En av disse var en oppfordring fra Modern Times-æraen, selveste 30-tallet, der samlebånd og fabrikkpiper dominerte landskapet og litteraturen. Og når det nærmer seg jul i en slik tid, er det ikke underlig om en som skriver i TU etterlyser kristne ingeniører (og at en slik artikkel i våre dager får en debatt med typiske fronter i kommentarfeltet).

Eller putter modernitetens mandel i grøten.

Kommunister og kapitalister, sekulærhumanister og nazister var uenige om det meste, bortsett fra den opplagte sannheten om Krigen mellom Kirken og Vitenskapen.

I det Herrens år 1933 tar TU opp det store spørsmålet som har utfordret kristne naturvitere i århundrer. Kan de tro på det kristne budskapet samtidig som de tror på naturvitenskapens sannheter, spør journalist og maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen «Kan religionen teknifiseres?».

Det hele er inspirert av en professor fra Amerikas Effektive Forente Stater. Charles F. Scott ved Yale utvider myten til også å gjelde teknologi, siden man den gang trodde at det alltid hadde vært vitenskapen som lå bak teknologiutviklingen.

Siden kristne slet med å forsone seg med naturvitenskap, slet de selvsagt også med å forsone seg med teknologi.

De religiøse ledere må vende sig bort fra fortiden og iklæ religionens sannheter en slik form at den moderne civilisasjon kan akseptere den, uten å gi avkall på sin tekniske oppfatning.

Men der religionen ikke strakk til, hadde vi rasjonaliteten. Heldigvis var vi nå kommet så langt at «vitenskapen stiller midler til disposisjon for å fullføre Jesu planer».

På samme måte som Jesus helbredet syke, kunne vitenskapen helbrede oss. Ved elektrisk strøm kan vi fjerne "tyfusbakterien fra den kommunale vannforsyningen". På samme måte som Jesus ga til mennesker i nød, kunne vi ved moderne landbruksmaskiner, tog og skip forsyne mat verden over.

Skulle vi komme videre kreves at kristen tro

"omformes på teknisk grunnlag og at Jesus må oppfattes som en slags ingeniørtype", skriver maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen.

Man kan smile noen tommer i ingeniørskjegget over såpass anstrengte forsøk på å modernisere "religion". Og være litt takknemlig for at en journalist i i dag finner grunn til å hente dette frem igjen. Nå kan det jo være at TU-journalisten ikke er helt fremmed for fortidens tenkning på dette feltet, men  han har gjort en god jobb med å vise at dette er og blir en kuriøs vinkling.

For det er altså ikke slik at tanken om kristne ingeniører er ny og banebrytende. Det var ikke i kjølvannet av utallige oppfordringer fra 30-tallet eller senere, at kristne har våget seg i kast med ny teknologi. Det skjedde heller ikke motstrebende. Eller først i nyere tid.

Tvert i mot er det langt på vei takket være den mentalitetsendring som kristen tro og tanke skapte i middelalderen at teknologiutviklingen aksellererte. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den.

Teleskopet er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Den noe lengre versjonen av historien kan leses fra side 5 her, i artikkelen Beyond the Protestant Work Ethic.

Den noe kortere finnes på dårligere steder enn i oversiktsverket A History of the Middle Ages, 300-1500 av John M. Riddle. Blant eksemplene er følgende illustrasjon, fra 800-tallsmanuskriptet Utrecht Psalteret.

Bildet er en fremstilling av Salme 64 som handler om forskjellen på de rettferdige og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". 

Begge sider bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen i forgrunnen i venstre del av bildet sliper spydet sitt manuelt på gamlemåten, mens de rettferdige på høyresiden bruker en roterende slipestein. 

Mens et slikt dreiehjul opprinnelig ble brukt for å pumpe luft i kirkeorgler, ble det allerede tidlig i middelalderen også tatt i bruk utenfor kirken. 

Som Riddle kommenterer (side 158) viser illustrasjonen at

The righteous and right-thinking people use technology to do thing the easy way, while the wicked people are unintelligent and have to work with their hands.

Man ser en nøye sammenheng med det kristne gudsbildet i middelalderen. Gud er ingen trollmann som skaper hva som helst etter innfallsmetoden, men en rasjonell arkitekt som skaper universet utfra nøye kalkulerte regnestykker.

Illuminasjon fra Bible moralisée, ca. 1250.
Österrikets Nasjonalbibliotek, Codex Vindobonensis 2554

I motsetning til dette, oppfattet romerne at verden ble styrt etter gudenes vilkårlige vilje, i den grad man trodde på dem. I stedet for å søke eller følge en dypere, rasjonell orden i universet, gjaldt det å opptre pragmatisk i nuet.
Hva var da bedre enn å tolke gudenes vilje i dyreinnvoller, på fint kalt haruspex?

Eller stole på manuelt arbeid, i et rike med mange fattige og lett tilgang på slaver?

Som eksempel henter Riddle frem en fortelling fra Svetons Romerske keisere, nærmere bestemt fra Vespasians regjeringstid (69-70 e.Kr.).

En oppfinner hadde laget en maskin som kunne trekke svære søyler opp til Kapitol i Roma. Vespasian nektet å betale for oppfinnelsen fordi de fattige massene trengte arbeid for å få mat.

Denne mentaliteten endret seg tidlig i middelalderen. Mens det før kun var fattige som trengte å arbeide, ble dette nå en religiøs plikt.

Vi finner dette allerede på 500-tallet, i kapittel 48 i Benediktinerordenens klosterregler. Selvsagt inspirert av Jesu liknelser om å ta vare på sine talenter og Paulus oppfordring om yte etter evne.

Etterhvert som økonomien i Europa kom på fote etter folkevandringene, araberinvasjonen og vikingtiden, ser vi en hektisk teknologiutvikling. Den førte både til europeiske oppfinnelser og nye måter å ta i bruk eller videreutvikle andres. I stedet for å være primært til militære eller symbolske formål (som statuer og praktbygg), ble det stadig viktigere at teknologien kom folk flest til nytte.

Det hele ble sett på som nødvendig for i en ufullkommen verden. Som Francsis Bacon oppsummerte i Novum Organum rundt år 1600, var det viktig å bedre våre kår moralsk (ved religion) og vårt herredømme over naturen (ved teknologi og vitenskap).

Middelalderhistorikeren Lynn White gikk så langt i en artikkel på slutten av 60-tallet som å si at nettopp det positive kristne synet på tekmologi og vitenskap var årsaken til miljøkrisen. I stedet for å tilpasse oss naturen, som ofte var et ideal i andre kulturer, ønsket man i vesten å utforske og forvalte (eller plyndre som var blant miljøbevegelsens uttrykk) naturen ved å utvikle stadig ny teknologi.

Det var ikke slik at kristne trengte oppfordringer fra 1930-tallet for å se nytten av arbeid og ny teknologi. Tvert i mot var professor Scott og mye av periodens mentalitet et barn av protestantisk arbeidsetikk. 

De var som et tog som i en slags overbærende raushet ønsket å trekke med seg også kristne vogner, uten å skotte i retning av lokomotivet.

Spørsmålet er ikke om kristne har tatt i bruk ny teknologi for lite, men om man noen ganger har gjort det for mye.

En motsatt jul

Konkurransen om årets mest originale julepreken hardner til med undertegnedes bidrag i gårsdagens Dagen, under tittelen

 En motsatt jul.

Noen ateister oppfatter det som treffende kirkekritikk å si at Hitler var kristen. Altså nesten like historieløst som å kalle han for ateist. Kanskje er den enkleste måten å avvise påstandene å se på nazistenes jul.

Selv om man feirer med kaker og juletre og synger om frelseren, er det ikke sikkert vi har å gjøre med en helt tradisjonell jul. Særlig ikke hvis kakene er formet som hakekors eller julekulene har barter. Og frelseren ikke er fra Betlehem, men Østerrike.

Nazistene tok det ikke så nøye med ekte historieforskning. Dermed oppdaget de ikke at kristne tradisjoner for å feire 25. desember var eldre enn hedenske, både i Romerriket og Norden. For julen var ikke kristen, den var hedensk. Og hedenskapets høvdinger var den ariske rase. Idealet var blåøyde germanere som feiret tradisjoner fra eget land. Det hadde tatt seg ut om noe av dette hadde med Jødeland å gjøre.

For den kristne julefeiringen representerte alt Føreren avskydde. Ikke var den nasjonal, ikke feiret den raser, ikke sanger man om Forsynets forkjærlighet for Tyskland. Samtidig var julen så populær at den var umulig å stanse.

Som Hannes Kremer sa det i 1937 var «Julen en tradisjonell høytid om en teoretisk fred for alle mennesker. Det er ingen nasjonal eller sosial grunn til å tro på dette. Vi kan likevel fremstille den som en feiring av en hjemlig og nasjonal fred for familien, noe som uten tvil er avgjørende for det nasjonalsosialistiske folkefellesskap av tyskere». Froedrich Rehm var ikke snauere. «Vi kan ikke godta at et tysk juletre har noe å gjøre med en krybbe i Betlehem. Det er utenkelig at julens sjelfulle innhold kommer fra en orientalsk religion».

Her var det mye å rydde opp i. Julestjernen med seks spisser var Davidsstjernen. Endret man til fem spisser, fikk man kommunistenes symbol. Julestjernen var kort sagt en hån mot Hitler. Løsningen var ikke noe angivelig nøytralt som å feire med god mat at det gikk mot lysere tider og pynte huset med lys og grønt. I stedet hengte man opp hakekors, solhjul og seiersruner.

Begreper som Julfest og Rauhnacht pekte på den rå og mørke natten som ble beseiret av solen. Eller mer presist av Partiet og Føreren. Siden de kjente sangene hadde misforstått dette, måtte de skrives om. Et barn var ikke født i Betlehem, et lys var komme til Tyskland. I stedet for juletrefester med krybber og gudstjenester, feiret Hitlerjugend og soldater vintersolverv med troskapseder til Hitler foran store bål.

At julenissen hadde noe å gjøre med Sankt Nikolaus var bløff. Den egentlige julenissen var den sølvgrå Odin som for over himmelen på sin hvite hest for å forkynne at solen skulle snu.

Julehefter brakte fortellinger og sanger, brev og bilder av offerviljen til soldater og familier. Julekort fortalte at «Vår fører er vår frelser». Heftene siterte den nye frelseren med at “Hele naturen er en gigantisk kamp mellom styrke og svakhet, de sterkes evige seier over de svake”.

Hadde Hitler vært kristen ville han feiret en motsatt jul. En maktkritisk der ikke føreren er i fokus, men et barn i en krybbe. Der tre vise menn er jevnbyrdige med gjetere. Der vi ikke gleder oss over herskere som får sin vilje, men over at Josef og Maria unnslapp tyrannen. I stedet for å feire de sterkes evige seier over de svake, feirer vi at den evige Guds kraft fullendes i svakhet.

Uten jul ingen vitenskap

Siden Sverre Holm tok initiativet til en artikkel som koblet jul og vitenskap, og jeg hadde noen innspill til den, er den nå trykket i dagens Vårt Land under begges navn.

I tillegg er den lagt ut på Verdidebatt.

Følgende innledning antyder noen smuler fare for noen tødler diskusjon.

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Altså den mest originale juleprekenen du får i år.

Ringenes Herre og annen hverdagskost

Det finnes verre oppgaver enn å lete etter områder der kristne fremstår mer enn lettere klønete. Den blir ekstra lett når temaet er populærkultur. Omtrent det eneste som er felles for bekymringsmeldinger og svartstemplinger er at de bommer så det synger, og dessverre ikke bare bakom skogene.

At Kirken er havnet på sidelinjen i kulturdebatten, har selvsagt ikke bare én årsak. Likevel er det ingen grunn til å undervurdere effekten av heller pinlige utsagn om rock eller TV-serier, tegneserier og teaterstykker, filmer og bøker.

Det undergraver troverdigheten å si at tegneserier handler om udødelighet og at det mest typiske er Donald. Respekten øker ikke når man avviser Harry Potter med at bøkene er en katalysator inn i den okkulte verden.

Det bør være unødvendig å si noe om langt hår, baklengsbudskap i rock eller Life of Brian.

Dessverre antyder Vårt Lands oppslag Blander 
nattverd 
og alvebrød et tilsvarende syndrom.

Noe kan skyldes formatet. Doktorgradsavhandlinger har ofte mer dybde enn avisartikler. Og kommentarer til dem havner fort i ormhull og feil galakse.

– Det gjennomsyrer trosopplæringsopplegget å være synkretistisk (sammenblandende, red.anm.) Det er etter mitt syn en av styrkene også, sier doktorgradsstipendiat Elisabeth Tveito Johnsen.
– Jeg følger henne litt på vei, men er engstelig for at vi kan gå for langt og at barna blir fanget i en fantasiverden, sier trosopplæringsreformen far, Nils-Tore Andersen.

Men så var det dette skumle dyret som heter Fantasy.

– Kirkens budskap blir en del av barnas fantasiverden og den kristne læren blir en hvilken som helst annen fantasifortelling.

Hvis Nils-Tore Andersen, tidligere kirkerådsleder, mener at Ringenes Herre er en "hvilken som helst fantasifortelling" avsløres noen dragelengder mangel på kunnskap om sjangeren.

For dette er ingen tilfeldig forbipasserende bok. Det var Ringenes Herre som skapte moderne fantasy. Det er den fortellingen annen fantasy måles mot.

Og den er laget av en mer enn vanlig reflektert kristen forfatter.

Noe som gjør det enda mer interessant når hovedbekymringen i oppslaget slik overskriften antyder er en Tolkien-gudstjeneste.

Deltakerne får en ring i våpenhuset, det spilles Ringenes Herre-musikk og vises filmklipp mens presten kommenterer. Til sist går man frem for å kaste ringen i Dommedagsberget satt opp innenfor alterringen

– Det var et grått fjell med rødt lys. Der skulle ringene legges ned og umiddelbart etterpå gikk vi til nattverd. Den ble introdusert med at «som i Ringenes Herre da alvene 
lagde brød, så skal vi i dag feire nattverd».
Ungdommene kom fram og mottok oblat og vin av den samme pres
ten som de hadde levert ringene til.
– Synkretismen er at objektene ungdom lever med i hverdagen blandes inn i den sentrale, religiøse praksisen.

Og hva er så dette hverdagslige?

– Hverdagspraksisene var de kontroversielle stridsspørsmålene da. Når hverdagen kommer inn i kirkerommet med taco og Gandalf, og blander seg inn i teologien, så kan det oppleves som kontroversielt, sier Johnsen.

Utfordringen her er mer enn å tro at Tolkiens verden er en del av ungdommens hverdag. Det overrasker hvis noen tror ungdommer flest går rundt med magiske ringer. Jeg kjenner ikke mange i noen aldersgruppe som ser Ringenes Herre til tacos hver fredag.

Alvebrød er ikke hverdagskost.

Da er det en større utfordring at verken journalist eller de som intervjues synes kjent med bakteppet for Ringenes Herre. Få verker er mer gjennomsyret av kristen tro, symbolikk og typologier. 

Selv om de ikke er analogier, respresenterer Frodo, Aragorn og Gandalf ulike aspekter av Kristus. Gollum trekker tankene i retning av Judas. Galadriel har en posisjon som minner om Maria.

Og alvebrød - Lembas - som Frodo og Sam får med seg på veien mot Mordor er på én gang stridsrasjon og åndelig føde. Den styrker kroppen og sjelen. Den er gitt dem av Galadriel som representerer det opphøyde, det hellige, den som formidler det åndelige lys i mørket.

Det er ikke slik at en norsk prest nærmest etter innfallsmetoden har latt seg inspirere av Tolkiens alvebrød til å popularisere nattverden. Det var Tolkien som lot seg inspirere av nattverden til å skrive om alvebrød.

Skal vi først snakke om synkretisme, er det Tolkien som er ansvarlig. Det var han som flyttet nattverdsbrødet inn i hverdagen. Eller i det minste inn i den fantasyfortellingen som har vært mest tilstede i hverdagen hos flest - uten dermed å være hverdagslig.

At det også er en bok som egner seg mer enn de fleste i kirkerommet, er ingen tilfeldighet.

Selv om den ikke inneholder mange klønete formuleringer.

Duften av tradisjon

Siden det er blitt en juletradisjon å skrive om juletradisjoner, for ikke å si å lese om dem, kan du gjøre dårligere ting en adventsmandag enn å spenne fast noen reinsdyr til sleden og kanefare til nærmeste utsalgssted for desembernummeret av tegneseriebladet Nemi.

Det er selvsagt ikke så farlig med resten av innholdet, bare du passer på å få med artikkelen der mer enn designet av overskriften forteller om mangefasetterte forhold: DUFTEN av tradisjon.

Temaet er altså alt fra Saturnalia og Juleblot, via juletreet og adventslys, til nazijul på 1930- og 40-tallet. Der man altså ikke feirer at frelseren er født i Betlehem, men i Østerrike.

Det blir til og med tid til en tur innom hvorfor vi feirer 24. desember i Norge og altså ikke 25. desember.

Forfatteren kan dermed leve med at artikkelen ikke hadde rom i herberget for Den Store Debatten om julefeiringen, eller engang den til tider noe basunklingende tonen i den debatten.

Og når du først har fått vanen med sledeturer, kan lokkes (eller advares, alt etter som) med at du i første nummer på nyåret også får vite hva som mer enn lettere egentlig skjuler seg i Area 51.

Ingen astrologisk Jesus

Det er ikke bare stjernene som forteller oss at vi er i advent, vi ser det også i avisene. Med WiMP på øret og tekoppen i hånden er det bare å lene seg tilbake med nettbrettet og nye avsløringer om hvem Jesus egentlig var.

For noe så lite mystisk som jøde kan han jo ikke ha vært.

Først ute i år er lektor og religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen som målbærer synspunkter man ikke er vant til å høre fra forskere. Det kan være en av grunnene til at artikkelen Den astrologiske Jesus ikke refererer til en eneste studie av astrologiens eller jødenes historie, for ikke å si av den historiske Jesus.

I stedet deler den tanker mer kjent fra Zeigeist og New Age når Jørgensen hevder at det kan finnes "en del astrologisk symbolikk i fortellingene om Jesu fødsel og liv".

Mens denne symbolikken nok heller handler om moderne folklore enn meningsfull forskning.

Nå lever vi på noen områder i en postmoderne kultur, eller i det minste i en kultur med noen som på enkelte områder fremstår postmoderne. Det er greit å leke med symboler og assosiasjoner. Noen ganger kan det være spennende, andre ganger stimulere til nytenkning og nye tolkninger.

Som oftest sporer man av.

Skal historiefremstillinger bli mer enn påfunn, må de knyttes til substansielle analyser av skriftlige kilder og arkeologi. Lener man seg i stedet på hva man mener "kan være mulig" eller hva man i dag assosierer med ord eller symboler eller favorittemner, er man over i sjangeren selvbiografi. Det sier mer om den som tolker enn det som tolkes.

Det minner mest om spikersuppe, uten spiker.

Historiefaget, også når det kommer til religionshistorie, må belegge vurderinger av sammenhenger og påvirkninger i kilder. Selv om Jørgensen utvilsomt ikke mener det som en fagartikkel, vil leserne oppfatte ham som fagmann. Nettopp derfor er det bra at han mot slutten vedgår at dette "kan virke litt spekulativt".

Det hadde vært enda bedre om han vedgikk at det var suppe på spikere som ikke finnes.

Jørgensen innleder med å forklare hva astrologi handler om.

Astrologi er et innfløkt symbolsystem som kartlegger sammenhenger mellom forhold på himmelen, i hovedsak de syv planetene og de tolv stjernetegn, og alle mulige forhold på jorden. Systemet fikk sin utforming i den hellenistiske verden i århundrene før vår tidsregnings begynnelse, fikk raskt en stor utbredelse, og var en del av den tankeverden som de første kristne levde i.

Siste setning er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, det er ingen tvil om at astrologi var utbredt i den hellenistiske verden. Men det betyr ikke at det samme gjaldt de første kristne. Mens det var relativt utbredt blant flere enn tyske forskere for noen generasjoner siden å distansere Jesus fra det jødiske, har utviklingen siden 1980-tallet gått i motsatte retning.

På samme måten som astrologien har endret seg de seneste par tusen år, tildels dramatisk. Det finnes ikke noe felles astrologisk system på tvers av kulturer over flere tusen år.
I dag er det vanskelig å finne forskere som mener noe annet enn at vi må lese Det nye testamentet i lys av jødisk kultur. Det er ikke uten grunn at det trengs et kreativt håndlag å hevde spor av astrologisk tenkning i Bibelen, Dødehavsrullene eller andre jødiske tekster til og med første århundre.

Mye som har vært sagt om dette siden 1800-tallet, og enda mer etter 1960-tallet, forteller først og fremst om esoterikeres tilbøyelighet til å lese ting inn i tekster. Men noen ganger er altså fisk bare fisk og brød bare brød.

Så er det noen unntak som bekrefter regelen.

Det stemmer at disse ikke ukjente «vismenn fra Østen» i fødselsfortellingen i Matteus-evangeliet (Matt. 2,1) muligens var persiske stjernetydere (enten de nå var zoroastrere eller khaldeere), selv om det også kan argumenteres for at de var arabere.

Muligens kan de også ha sett et tegn (eller en "stjerne") i øst. For astronomer handlet dette da ikke om en himmelretning å bevege seg i, men om en retning å lete etter himmeltegn i. Man var spesielt opptatt av det som skjedde i øst fordi det var der stjernene "steg opp", eller ascendanten som det kalles på fint.

Imidlertid er det lite som tyder på at de forholdt seg til astrologien slik vi kjenner den. Hva som påvirket oss på hvilken måte av stjerner og planeter, og hvilke budskap hendelser på himmelen ga oss, var bestemt av en annen symbolverden.

Og denne er ikke enklere å vurdere av mangelen på kilder, inkludert påstandene om betydningen av den relativt tette sammenstillingen og samvandringen mellom Jupiter (kongenes planet) og Saturn (som angivelig representerte jødene) i år 7 f.Kr. 

Dette handler kort sagt om astronomen Keplers teori fra 1600-tallet som omtalt løst litt over midtveis i denne bloggposten og stadig er fremme hos astronomer.

Jørgensen forklarer at

Planetkonjunksjoner mellom Jupiter og Saturn er de sjeldneste, og astrologer har tradisjonelt tolket dem som tegn på nye herskere.

Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv.

Nå er ikke dette det eneste som blir hevdet.

Dessuten mente datidens astrologer at menneskeheten sto overfor en ny tid, Fiskenes tidsalder, som skulle vare i to tusen år. Og at denne Jupiter/Saturn-konjunksjonen skjedde nettopp i Fiskenes tegn, gjør det enda mer rimelig at astrologene ville kunne tolke det som at en hersker for den nye tidsalder skulle bli født.

Men grunnlaget for slike tolkninger er vanskelig å finne hos stjernetydere. Forestillingen om en ny tidsalder med spesielle trekk er fra moderne tid. Dette er Hair, ikke hellenismen.

Når verken Jørgensen eller andre gir kilder til at Saturn faktisk representerte jødene, er årsaken ikke bare at kilder er litt overkill i en populærfremstilling, men at de rett og slett ikke finnes.

Riktignok stemmer det at noen har oppfattet at Fiskenes tegn pekte mot jødene. Skulle det vært noe i teorien om at dette handler om jødene, burde imidlertid dette vært nevnt i persiske eller arabiske eller khaldeiske kilder fra sånn noenlunde Jesu tid. Mens det i realiteten først finnes hos den jødiske rabbineren Abrabanel på slutten av 1400-tallet.

Og andre rabbinere koblet jødene til Tyren eller til samtlige tre landdyr i dyrekretsen, altså også Jomfruen og Krepsen.

Skal dette tas som mer enn en vakker teori, må noen kort sagt finne noen mindre stygge fakta enn dem Aaron Adair legger på bordet i The Star of Bethlehem: A Skeptical View, selv om han til tider nok er i overkant skeptisk.

Så begynner artikkelen å fjerne seg ikke bare fra kildene, men fra rimelighetens verden.

Et annet indisium er at de to planetenes sykluser er henholdsvis 12 og 30 år. Astrologisk sett vekkes potensialet i konjunksjonen til live i personen det gjelder nettopp i 12 og 30-årsalderen. Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv: som tolvåring besøker han tempelet for første gang og imponerer de lærde (Luk. 2,41-52),  og som trettiåring begynner han sitt virke (Luk. 3,23).

Siden tolkningen av disse planetenes bevegelser ikke kan knyttes til noe jødisk, er det liten mening i å spinne videre på dem. Noen vil selvsagt føle seg ledet av stjernenene eller annnet til å lese tekster i lys av astrologisk tenkning, men det er atskillig mer nærliggende å gjøre det ut fra jødisk.

At Jesus besøker tempelet som 12-åring, handler nok mer om at man omtrent på den alderen ble ansett som et etisk og religiøst ansvarlig menneske. Det skal godt gjøres ikke å se dette som en variant av senere tiders Bar mitzvah-feiring, selv om man der må ha fylt 13.

Skal man se noen astrologisk betydning i at Jesus begynte sitt offentlige virke da han var rundt tredve år, krever det igjen selvpålagte astrologiske briller. Uten at noe i teksten tilsier det. I stedet bør vi heller oppfatte det som uttrykk for at vi ikke lenger har å gjøre med en gutt.

Det er heller ikke utenkelig at grunnen er at Jesus rett og slett var rundt tredve år.

Andre ser enda mer søkte koblinger.Uten kilder kjenner kreativiteten ingen grenser.

De videre utlegningene er ikke mindre søkte.

Leken tar av når Jørgensen ikke bare tolker Jesus i lys av Fiskenes tegn, men også av Jomfruens, siden disse "danner en polaritet som komplementerer hverandre". Men når den ene delen av polariteten er uten ladning, er det lite som kan binde summen til Jesus, selv om man skulle ha hatt kilder til at noen for to tusen år siden tenkte seg en slik polaritet.

Vi møter ikke faghistorie, men fornemmelser. Kan noe minne om noe, er det noe, særlig hvis det er fisk, eller i vann, eller i nærheten av vann, eller noe som dagens astrologer forbinder med vann. 

Jesus ble jo født av en jomfru. Disiplene var i stor grad fiskere. Han salvet føtter, kroppsdelen som astrologer knytter til Fiskene. Han går på vannet, Fiskenes element, og den kristne dåp innebærer nedsenkning i vann. Spesielt symbolsk er hendelsen da Jesus mettet folkemengden med to fisker og fem brød (Matt. 14,13-21; Mark. 6,30-43; Luk. 9,10-17; Joh. 6,1-15). To fisker er ikonografien til stjernetegnet Fiskene, og Jomfruen, tegnet for innhøstingen, avbildes vanligvis som en kvinne med korn i hånden. Jesus metter på et vis menneskene med symboler for den nye tidsalder.

Ikke overraskende fortsetter dette med at de første kristne brukte fisken som symbol. Igjen tas det til inntekt for astrologien, selv om Jørgensen er kjent med at bakgrunnen var en annen.

Og de første kristne valgte en stilisert fisk som symbol, ofte sammen med ordet ICHTHYS, «fisk» på gresk, et akronym for «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser».

Tunnelsynet er så sterkt at tallet tolv kobles gjennomgående til stjernetegn. At de kan ha noe å gjøre med Israels tolv stammer nevnes ikke, uansett hvor sentralt dette er i bibeltekster og jødisk tenkning.

Mange har også sett Jesu disipler som prototyper på de tolv stjernetegn. For bare å nevne noen eksempler.

Heldigvis vedgår en religionshistoriker at "DETTE KAN VIRKE litt spekulativt".

Men det er nok ikke fullt så "vanskelig å avgjøre hvor mye som er reell, tilsiktet, astrologisk symbolikk" som han legger opp til. Vanskeligheten går tvert i mot andre veien.  Skal man finne astrologisk symbolikk må man anstrenge seg atskillig, ikke la seg affisere av mangelen på kilder og være nøye med å unngå opplagte og direkte tolkningsnøkler.

Man ser ikke den jødiske skogen for bare trær. Man forstår ikke at kristne lenge tilhørte en jødisk kultur og i andre og tredje århundre befant seg i opposisjon til en dominerende omverdens astrologi og annen mystikk, som hos gnostikerne.

Så er det en annen debatt hvorfor "kirken i ettertid har hatt et noe ambivalent forhold til astrologien", eller sagt på en annen måte, oppfattet den (eller deler av den, astrologi har hatt mange varianter i historien) som det reneste tøv, som Augustins konklusjon etter å ha sett hvor ulike liv tvillinger kan ha.

Men det er ingen stor fagdebatt om astrologien kan ha spilt den type "rolle i kristendommens formative periode" som Jørgensen ser med stjerner i blikker.

NRK forandrer ikke bildet

Det taler NRK til ære at de så ofte sender programmer om vitenskap, men ikke fullt så mye at de ikke like ofte går gjennom dem vitenskapelig.

Det står altså ikke på intensjonene når NRK viser den svenske undervisingsradioens visuelt gode serien Bilda som forandra vitskapen. Like fullt er resultatet enda et av disse programmene som viser at noen bilder aldri forandres.

Siden du befinner deg på Dekodet, vet du hvilke det er.

Når pensum er feil, hjelper det ikke at pedagogikken er god. Ja, det stemmer at noen bilder eller visualiseringer har spilt en rolle i historien, enten det handler om å påvirke oppdagelser eller allmenne oppfatninger. Bilder av månelandingen og jorden sett fra månen er blitt ikoniske.

Det betyr ikke at alle bildene er fremstilles riktig. Eller at alle bilder vi har i bakhodet stemmer.

Også såpass ikoniske som det av Kirkens Kamp Mot Vitenskapen.

Men her har vi altså å gjøre med en klassisk psykologi. Når vi tror vi vet noe, vet vi ikke at vi tror.

Siden alle vet hvordan vitenskapshistorien har vært, kommer man ikke på å spørre vitenskapshistorikere. Det holder i lange astronomiske baner med fysikere og forfattere.

Slik sørger media for å holde i live fordommer. I stedet for å spre kunnskap, sprer man fordummende tøv. Misforståelser bidrar sjelden til forståelse.

I stedet for å spørre noen med utdannelse på feltet, bygger man på forlatte forestillinger om en grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap. Den katolske kirken er på tiltalebenken. Kopernikus (1473-1543) og Galileo (1564-1642) er kronvitner i kampen mellom det geosentriske verdensbildet med jorden i midten og det heliosentriske med solen i midten.

Uten at man retter teleskopet mot hva de selv eller andre i samtiden faktisk sa og skrev.

Hele sekvensen varer i mindre enn ni minutter, fra 20:20 til 29:00. Da skulle man tro det var mulig  med nok research til å ha orden i sysakene. Man klarer vel ikke å gjøre mange feil på så kort tid?

Jo, det klarer man. Programmet sprer flere myter per minutt enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør.

Den sentrale autoriteten er den mangestedsnærværende Michio Kaku, en teoretisk fysiker som dels har arbeidet med teorier om strengteori og dels drevet populærvitenskap.

Det Kaku formidler her er nok populært, men det er ikke vitenskap. At noen er flinke på det de kan, betyr ikke at de er flinke på det de ikke kan. At noen vet hva som er fakta og myter om strengteorier, betyr ikke at de vet hva som er fakta og myter i vitenskapshistorien.

At noen vet opp ned på astronomi, betyr ikke at de vet opp ned på astronomiens helter.

Det er ikke bare småfeil det dreier seg om. Poengene er helt sentrale for å forstå historien.

Ikke minst når det gjelder motivasjonen til Kopernikus. Det er grunnleggende feil å hevde at det var frykt for å bli "lyst i bann eller torturert" som gjorde at Kopernikus vegret seg for å publisere  De revolutionibus orbium coelestium som beskrev modellen med solen i midten.

Likevel presterer programmet å etterlate bildet av en Kirke som nådeløst overvåket astronomer slik at de ikke tråkket utenfor den smale vei. Hadde man vettet i behold, publiserte man ikke andre teorier enn dem som var nøye forhåndsgodkjent.

Det verken programskapenerne eller Kaku vet, er at det er de som ikke våger seg utenfor den smale vei. Siden de tror de har vettet i behold, publiserer de ikke andre teorier enn at Kopernikus var livredd for Kirken. Resultatet er nok noen smuler annerledes enn Kaku tenker. For i stedet for å merke ros kan han få merke hva Kopernikus fryktet.

Rett og slett å bli til latter blant andre fagfolk.

Nå er det ikke enkelt å vite om Kopernikus fryktet noe i det hele tatt, siden det ikke er dokumentert at han gjorde det. Men når han drøyde med å utgi verket om et heliosentriske systemet, er det lett å tenke noe må det ha vært. Siden vitenskapshistorikere vet at Kirken ikke hadde for vane å blande seg inn i vitenskapelige debatter, er den vanlige oppfatningen at han fryktet å bli gjort til latter.

Grunnen var ikke at de rundt ham var kunnskapsløse mobbere. Nei, han fryktet at han ikke var i stand til å vise at hans modell var bedre enn alternativet. Og de han fryktet var ikke Kirkens ledere, men andre astronomer. Som altså syntes den klassiske modellen var langt bedre.

Blant annet fordi den i motsetning til inntrykket programmet gir (fra 23:00 til 24:10) hadde færre hjelpehypoteser (rundt 40 ekstra episykler - småsirkler) enn Kopernikus (nærmere 50 ekstra).

Grunnen var at Kopernikus sin modell i likhet med Galileos var feil. I stedet for å beskrive at planetene gikk i ellipsebaner, tegnet man dem i sirkelbaner. 

Den andre autoriteten som slipper til er Dava Sobel, som presenteres som "Kopernikusexpert och forfattare".  Vi snakker altså heller ikke her om en vitenskapshistoriker, men en bestselgende forfatter av populærvitenskap, her A More Perfect Heaven om Kopernikus.

Og det uten akkurat å imponere fagfolk som Tony Christie i Renaissance Mathematicus.

Here we have Sobel repeating the old myth that Copernicus didn’t want to publish because he feared the religious reaction; this has been dismissed by historians of science for decades. Copernicus didn’t publish because he couldn’t deliver. In his Commentariolus he had claimed he would provide proof that the world (read universe or solar system) was heliocentric. He was nowhere near being able to deliver that proof and that is why he hesitated to publish his book.

Christie er ikke nådig i gjennomgangen av Sobels bok som hun heldigvis ikke rekker å utbrodere på sine tilmålte minutter.
Han ville heller ikke vært verken imponert eller nådig om han hadde sett videre i programmet. Der kan Kaku fortelle at bildet Kopernikus tegner med solen i midten, fører til en storm av tanker hos astronomene. Når de så de aksepterer den nye modellen, reagerer Kirken.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

I den grad Kopernikus' modell førte til noe, var det ikke aksept for én modell. Det var aksept for mange modeller. Svært mange. Hvilke av disse syv modellene som var riktig var underbestemt av dataene på Galileos tid.

Selv om altså programskaperne har bestemt seg.

Dermed gjør de et stort nummer av at Kopernikus sin bok var så "farlig" at den stod på Kirkens index over forbudte bøker frem til 1835.

Dette er igjen så misvisende som det kan bli. For det første var det ingen som reagerte på boken da den kom ut i 1543. Eller i 1553. Eller 1573.

Det tok over 70 år før noen kom på at den var "farlig".

For det andre var det man reagerte på ikke at Kopernikus hevdet at solen var i sentrum, men at Galileo (som altså av ulike grunner var i fokus på den tiden) hevdet at han hadde bevist at solen var i sentrum.

Historien har selvsagt flere faktorer som autoritetsspørsmålet under motreformasjonen og like før 30-årskrigen. Men kort sagt var det som ble satt på forbudslisten bøker som hevdet at den heliosentriske modellen var bevist.

Mens man umiddelbart ga ut andre utgaver av Kopernikus-boken, der setningene om bevis var fjernet.

For all praksis var Kopernikus og Galileo ute av listene etter at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. I løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider - og det av katolske forfattere.

Grunnen til at noen bøker stod lenge på listen, var at ingen brydde seg om å sjekke og justere listen. Det hører med å nevne at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som da en professor i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da det dukket opp fra sidelinjen en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet ble fjernet fra listen, slik f.eks. Atle Næss nevner i Da jorden stod stille.

Men det tydeligvis fortsatt ikke er forbudt å prsse inn flere myter på ni minutter. 

Som at Kopernikus fratok oss vår priviligerte plass i midten av universet, slik at jorden bare ble én av mange planeter.

 

Mens det i realiteten forholdt seg stikk motsatt. Det var ingen priviligert posisjon å være i midten. I stedet for å være opphøyd, var jorden det laveste stedet i universet. Det var den ufullkomne delen, mens alt over månen var fullkomment. Jorden var der universets bunnfall befant seg. 

Det var planetene og solen som tilhørte den opphøyde delen av universet, nærmest Gud.

Dette snus nå på hodet slik Kopernikus' støtespiller Rheticus (som slik programmet altså riktig forteller var den som fikk hans Revolutionibus utgitt) forklarer.  Jorden var ikke detronisert, men var blitt en planet fordi "solen hadde sunket til universets senter".

Forestillingen om at Kopernikus fratok oss vår priviligerte posisjon er ikke mulig å finne før mot slutten av 1600-tallet, og vokste proposjonalt med den dalende kunnskapen om den gamle modellen.

På samme måte som muligheten til å slippe til i rimelig god sendetid med programmer om vitenskapshistorie synes omvendt proposjonalt med kunnskapen om historien. 

Enten man produserer, presenterer eller kjøper inn programmet.

Store norske leksikon retter

Da kom det en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjef Marte Ericsson Ryste i Store Norske Leksikon om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget for noen år siden la ut på nett det jeg i 2011 kommenterte som en merkelig artikkel om medisinhistorie og nylig nevnte ikke var endret.

Artikkelen var altså allerede refusert til papirutgaven i 2006-08 og er nå erstattet med en kortere som er bedre, men fortsatt har en del å gå på, også når det gjelder nyere tid.  Litt overraskende at f.eks. en banebryter som Semmelweis ikke nevnes.

Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok.

Moralsk fabel eller astronomiforelesning som det kalles

Det finnes som kjent mye mellom himmel og jord, særlig på YouTube.

Og mye av dette mye er moralske fabler. Det gode står mot det onde, skurker mot helter, vi lærer hvem som er venner og hvem som er fiender. Enten temaet er islam eller Israel, konspirasjonsteorier om Big Pharma eller om Arbeiderpartiet som landssvikere.

Eller det handler om astronomi.

Som i en serie frittalende forelesninger av den anerkjente astronomen Chris Impey. At man ikke har spesialisert seg på vitenskapshistorie, har aldri hindret noen i å undervise i det. Dermed veksler hans forelesninger om astronomiens utvikling ikke bare mellom fakta og anekdoter, han går seg like vill i mytemyra som deGrasse Tyson.

I stedet for en opplysende gjennomgang av fortidens tenkning, blir det en formørkende presentasjon av modernitetens fiendebilder.



Blant ... høydepunktene er passusen rundt 23:38 (etter rosen av Antikythera-mekanismen) om at teknologi og kunnskap ikke løpende er blitt forbedret i historien. Og det kan noen og enhver være enig i, ikke minst etter å ha sett denne forelesningen.

Du får ikke premie for å gjette hvilket eksempel som brukes av en som har undervist noen tusen i auditorier og enda flere på youtube. Du gjør ingen kometkarriere ved å lande på den mørke middelalderen der man til og med mente at jorden var flat.

På YouTube er det aldri tvil om skurkerollen.

There was a thing called The Dark Ages, a period of 7-800 years, where all the extraordinary insights of the greek philosophers were utterly lost. People ... truly thought the world was flat. There were demons lurking on the edge of the map.

Så nevner Impey ikke uventet at vi ser tilsvarende i dag hos dem som ikke tror på evolusjon eller Big Bang. Underforstått ødelegger religion, eller mer presist kristen tro, for vitenskapen.

I motsetning til islam og araberne som han senere nevner holdt vitenskapens flamme levende i mørketiden.

Han runder av denne delen av forelesningen med at "History is interesting to me in this regard and has many cautionary tales". Uten å være klar over at han egen forelesning (fra og med nuh) skulle bli en cautionary tale.

Advarselen blir ikke mindre av at han under gjennomgangen av Kopernikus, Kepler og Galileo insisterer på at motstanden mot det heliosentriske verdensbilde for det meste skyldtes at vi ble fratatt vår priviligerte posisjon i sentrum (56:20).

Selv om Impey er relativt god når han kommer til deres astronomiske modeller, er han ikke like god nå han hevder også at det skulle ta nesten 400 år før kirken vedgikk at den hadde tatt feil i Galileo-saken.

Eller at saken mot Galilei førte til at Nord-Europa og særlig Newton tok over forskningshegemoniet siden italienske naturforskere ikke lenger var toneangivende.

Forelesningen sentrerer såpass rundt myter at Impey uten referanse til en eneste kilde kan hevde at Bruno ble brent "mostly" for hans astronomi (1:32:00), før han beskriver henrettelsen ganske så levende, "siden det er lenge siden vi har spist".

I en gjennomgang av astronomiens historie brukes altså mange minutter på en mystiker som verken var astronom eller hadde noen betydning for astronomi.

Den eneste grunnen til at Bruno nevnes er at han blant historieløse 1800-tallspolemikere fikk ikonisk status. Mens han i realiteten er nærmere New Age enn Newton.

Bruno er ikke martyr for astronomer eller fritenkere, men for okkultister.

Moralske fabler blir selvsagt sterkere med bilder som brenner seg inn på netthinnen og skaper eller forsterker fiendebilder.

Da er ikke så nøye å se om moralen er god.

Agurktid for tørrpinner

I en verden med et mangfoldig og endrende trusselbilde, er det én trussel media aldri unnlater å ta hensyn til - agurktid. 

Lurer du på når det er agurktid, finner du ikke svaret i almananakken, men i antall oppslag om sjøorm.

Det genererer alltid klikk og kontanter å formidle uskarpe bilder av noe som ser ut som det rører på seg i vannskorpen. Slike ukjente flytende objekter (som ikke helt tilfeldig også kan forkortes UFO) har det kjennetegn at dess mer usikre vi er på hva vi ser, dess mer sikre er vi på at det er sjøorm.

Og at det synes å være en konkurranse om hvem som kan holde kameraer lengst unna og med mest skjelvende hånd som jeg tidligere har omtalt for et litt tilsvarende flytende fenomen.

Dess flere mobilkameraer i omløp, dess mer mobile bilder.

Dette bildet er dessverre for skarpt til å være av en sjøorm

Denne gangen er det altså vidoen på denne linken som skaper overskrifter. Siden klikk stimulerer redaksjonen til å lete etter flere av de mindre skarpe bildene i skuffen, kan kort gjenfortelles at det ser ut som en (her er det bare å ta seg en ingefærøl på styrten) ... kvist på en stokk som driver gjennom vannet.

Altså et ikke helt uvanlig flytende objekt (noe som ikke forkortes UFO).

Men siden videoen er så dårlig at det ikke er sikkert at det er en kvist, og dette altså er i selveste Loch Ness, må det nevnes som muligens Nessie.

Heldigvis begynner flere journalister å koble. Man innser at sjøormer er godt oppslag, men samtidig at det ser passe dumt ut å slå dem opp, år etter år, uten kritisk refleksjon.

Dermed er det godt at ikke bare objektet, men også redaksjonen, er såpass tørrpinner at rimelig relevante fagfolk får lov til å stikke hodet over vannet.

Og at oppslaget får den lite flatterende overskriften Lykkejegerne gir seg ikke: Nye påstander om sjøorm i Loch Ness. Med underoverskriften "Sannsynligvis en trestokk, sier marinbiolog".

Det er altså bra om du klikker deg inn på dette likevel.

Jon-Arne Sneli er marinbiolog og professor ved biologisk institutt ved NTNU. Han tror objektet på videoen til Collis er en trestokk eller en bit av en gren.

- Det er alltid spennende med videoer av mystiske observasjoner. Det er bare så synd at det alltid er et bilde elle en video tatt på lang avstand og med ganske utydelig fokus, sier Sneli.

Mens det ikke er synd at media begynner å bli såpass skeptiske at de presenterer stadig flere av bløffene om Nessie - med korrekte mellomoverskrifter som Løy i 60 år og noe mindre korrekte som "Største bløffen i det 20. århundre".

Men at det finnes grader av bløff, betyr ikke at bløff ikke er bløff.  

Også her er det lettere antydninger i retning av noe slik uten at Dagbladet eller andre media har fått det med seg. I følge Daily Records er mannen bak videoen ikke ukjent med trær.

Han er rett og slett treplanter.

Tree planter Richard Collis captured this amazing video on his iPhone after he spotted something unusual while driving alongside the loch last week.

Nå kan det være at han er mer vant til å plante til lands enn til vanns. Muligens er han også vant til at trær står rimelig stille, bortsett fra når det blåser. Men det kan umulig være en totalt ny tanke at grener på stokker som flyter i bølger rører på seg, i opptil flere retninger om gangen.

Bevegeligheten blir ikke mindre når de filmes med mobilkamera.

At en skeptiker skriver om slik, viser virkelig at det er agurktid for tørrpinner.

Klokken tilbake til middelalderen

Nylig ble det som ikke bare regnes blant verdens største kunstverk, men som høyvannsmerket for førelektroniske klokker, solgt for 164 millioner kroner (24 millioner dollar) på Sotheby i Sveits.

Bakgrunnen er en konkurranse mellom to eldre herrer, bankmannen Henry Graves og bilfabrikanten James Ward Packard, om "den mest eksklusive og kompliserte klokken fra den legendariske urfabrikken Patek Philippe".

Når prestisjen står på spill hos to eldre løver, er det som kjent ikke så nøye med prisen.

Hvem åpner ikke lommeboken for en smartklokke med "komplikasjoner" som dato, alarmfunksjoner og stoppeklokke, samt månefase og evighetskalender, selvsagt inkludert skuddår.

Se også denne Youtubepresentasjonen.

Packard fikk første stikk med 16 funksjoner i 1916.

Muligens var det fordi Graves var såpass satt ut at han ventet ni år med å bestille en klokke med 24 funksjoner. 

Selv om Packard døde før Graves fikk vist ham verket, var nok bankmannen fornøyd da han via jakkelommen kunne holde styr på også "soloppgang, solnedgang og nattehimmelen over New York".

Gjennom årene har uret fått mytisk status. Sotheby’s karakteriserer det som «et mesterverk som overskrider urmakerkunstens grenser og har en plass blant verdens største kunstverk».

Dermed er det på tide å minne om enda større konstruksjoner.

Vi finner slike i middelalderens urverk, som mesterstykket Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330, nøyere beskrevet på Dekodet her.

Nå må det tilstås at det verken hadde 24 funksjoner eller kunne puttes i vesten.

Det er likevel grunn til å stille klokken tilbake til middelalderen, når et urverk 600 år før Henry Graves Supercomplication ikke bare viste tiden, men også solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

At den også var koblet til kirkeklokkene, sørget for en grei alarmfunksjon.

På samme måte som det bør gå en alarm når noen snakker om middelalderens mørke.

Overskriften på veggen

Overskrifter om Jesus avslører fort underliggende trosforestillinger.

Likevel vil nok ikke alle redaktører tilstå at de hadde støttet at Jesus var Messias og Guds Sønn, hadde det ikke vært for akkurat dette nye funnet som avslører Den Helt Store sensasjonen at han var (her er det bare å feste pute i taket) gift og det med (surprise) ... Maria Magdalena, eller reiste til India eller ikke har eksistert og/eller var buddhist/mystiker/farao/Kong Arthur.

Eller analyserer nøye hvorfor seneste vri er bedre enn snøen  den man promoterte i fjor. 

Den eneste trosforestillingen som ikke avsløres, er at normale historikere er verdt å lytte til.
 
Dermed er det bare å hente popcornbollen og surfe for å se mottakelsen av enda en historie om at Jesus skal ha vært gift med Maria Magdalena og det basert på så klare beviser som en nyfunnen tekst om Jesus.

Eller om en som ligner. Eller man kan få til å ligne. Bare man bytter om på navn og hendelser og slik.

Og som i Ancient Aliens og annen kultarkeologi handler spillet om å stille ledende spørsmål.

Is this proof Jesus married and had two sons? 

At svaret er et rungende nei, synes ikke å streife journalisten eller religionsforskeren Barrie Wilson eller forfatter og filmmaker Simcha Jacobovici som er med på prosjektet.

Det streifer heller ikke journalisten å spørre om dette er bevis for at noen er i ferd med å lansere en bok. Og en ... dokumentar.

Hvordan forholde seg til slike oppslag? Hva bør du, jeg og journalister se etter? Finnes tommelfingerregler som kan hjelpe til noen smuler kritisk refleksjon? Eller er spillet som så ofte klikkgenererende sensasjoner?

På slike ledende spørsmål er det dessverre lett å finne svar.

Men det finnes altså også tommelfingerregler.

Den første regelen er å se etter hvor gammel teksten er. Er den fra det første eller tidlig i det andre århundre, altså fra en generasjon som kan ha observert Jesus eller møtt noen som har observert ham?

Er teksten fra senere i andre århundre, er det ikke stor grunn for historikere til å bruke den som kilde til noe i første halvdel av første århundre, selv etter vanlige historisk kritiske metoder.

Er den fra tredje eller fjerde århundre, sier den mest om hva noen trodde i tredje eller fjerde århundre.

Når er så teksten vi her snakker om fra?

Den er fra det sjette århundre.

It is based on manuscript found in British Library dating back 1,450 years

Og dette er ikke en ukjent tekst. Fortellingen har vært oversatt og omtalt i artikler og bøker i lang tid. Vi snakker om hundretalls og århundrer. Det kan tenkes mer sensasjonelle nyheter enn et "funn" av denne teksten.

Det hjelper ikke at Barrie Wilson som er det faglige alibiet hevder at den er eldre enn 500-tallet. Det kan alle gjøre for hvilken som helst tekst.

If true, this would make it the greatest revelation into the life of Jesus in nearly 2,000 years. Jacobovici claims the manuscript, which is 29 chapters long, is a 6th century copy of another 1st-century gospel and casts parts of the Bible in a very different light.

Men skal man konkludere med at en tekst faktisk er fra første århundre, kreves gode indisier som kan knytte den til rett tid og miljø. Dette er ofte en ganske tverrfaglig og tildels omstendelig prosess som kan ta noen år.

Her ser vi ikke akkurat gode indisier på en slik prosess.

Dermed er vi over på den andre tommelregelen som handler om man har vært gjennom det faglige nåløyet som heter peer review. Hvordan har andre historikere vurdert tesen? Holder den noenlunde faglig minstemål?

Skal man tjene penger på en sensasjon, må man for all del ikke publisere i fagtidskrifter.

I stedet for å fortelle hvem som er enig, gjelder det å fokusere på hvem som er uenig. Kan man vise til kritikk fra kristne eller kirkelig hold, betyr det at de har noe å skjule. Dess mer motbør, dess mer medvind.

Not surprisingly, the vast majority of Christian historians are not convinced.

Nei, på samme måte som det like lite overrasker at Daily Mail diskret unnlater å si at heller ikke den store majoriteten av andre historikere er overbevist av tesen.

Den tredje tommelfingerregelen er å vurdere om tolkningen krever krumspring eller kodenøkler. Hvor mange hjelpehypoteser må til for at regnestykket skal gå opp?

Kommer man til konklusjonene ved å lese teksten noenlunde rett frem?

Svaret er ikke overraskende nei. Ikke det hele tatt.

Like the fictional The Da Vinci Code, which had its hero scouring works of art for secret, religious messages, the document is in code. According to Jacobovici and Wilson, it tells of Jesus’s marriage through the story of the Old Testament character Joseph and his wife Aseneth.

Den fjerde regelen er å se om teorien er noenlunde fri fra bisarre konklusjoner. Mener man at Jesus egentlig er Maya? Legger man opp til at han egentlig havnet i India? Er noen personer endret på, mer enn godt er?

Dermed er det interessant å se at 

New book 'The Lost Gospel' claims Mary Magdalene was original Virgin Mary

Man blander altså to personer som hittil har vært atskilt til én. I stedet for å koble andre figurer i Bibelen og lande på den gamle tolkningen at Maria var prostituert, blir hun altså jomfru.

Hun går ikke fra å være skjøge til hverdagsmenneske, men fra skjøge til Madonna.

Heller ikke bryllupet var helt hverdagslig.

The new translation, according to Jacobovici and Wilson, records that the Pharaoh of Egypt officiated at the wedding between the couple, saying to Aseneth: ‘Blessed are you by the Lord God of Joseph, because he is the first-born of God, and you will be called the Daughter of God Most High and the bride of Joseph now and for ever.’

Spinnet blir ikke mindre svimlende av storpolitikk og attentater.

Equally intriguingly, Jacobovici and Wilson claim there was a plot to kill Jesus by a love rival 13 years before the Crucifixion.

They say that the manuscript says the Pharaoh’s son wanted to marry Aseneth and planned to kill Joseph and their children, but was foiled by Joseph’s brothers. Jacobovici identifies the man as Roman emperor Tiberius’s adopted son Germanicus, who was in Galilee when Jesus was there.

Hvilket altså er kode for at vi har å gjøre med forfattere som vet hva som selger.

Den femte tommelfingerregelen er å se om forfatterne bygger på en konspirasjonsteori.

Og, ja, og ikke en særlig original heller. Wilson har i en årrekke hevdet at en stor kirkelig konspirasjon har dekket over den egentlige sannheten om Jesus, som i hans How Jesus Became Christian. 

Den noe underlige tesen er at jøden Paulus var antisemitt og mer opptatt av åndelige visjoner enn jødiske tekster. I rake motsetning til Jesu jødiske bror Jakob som altså måte skrives ut av historien skulle den grimme Paulus vinne frem med en ... kristen Jesus.

Mens Wilson som selv har konvertert til jødedommen, selvsagt ikke kan mistenkes for noe ønske om å vinne frem med en heller ortodoks jødisk Jesus.

At Wilson bryter med dagens forskning, inkludert andre jøders, avsløres også når han hevder at kirken, eller altså Paulus, konstruerte en Jesus som passet med alle disse mysteriegudene som døde og stod opp.

Den sjette tommelfingerregelen er å sjekke om forfatterne har konklusjonen ferdig før de starter å gjøre funn - og tolke funnene.

Og det har Wilson svært tydelig. I mange år. I bøker og foredrag. Uten peer review.

Den syvende er å ta tiden på hvor kvikt man hopper fra spørsmål til konklusjoner.

And so, could centuries of Christian teaching be wrong and that Jesus was a husband and father?

Ja, alle kan ta feil. Det er selvsagt mulig at Jesus var gift og hadde barn. Men skal man argumentere for det, trenger man mer enn å kalle noe for koder og deretter konstruere nøkler for å løse dem.
Når dette presenteres tilsynelatende ydmykt, er det egentlig kode for at saken er løst.

There are many, many more pieces of the jigsaw to be put together before this can be proved conclusively.

Uten å nevne at historiefaget i liten grad handler om endelige bevis, men om mer eller mindre rimelige tolkninger av arkeologisk og skriftlig materiale.

I stedet for å diskutere hvilke brikker som må på plass før forfatternes tese kan bli bevist, bør man heller diskutere hvilke brikker vi bør ha for at dette i det hele tatt kan lanseres som en seriøs teori.

For her mangler man samtlige.

Da hjelper det ikke at Barrie Wilson har laget ferdig tegningen brikkene skal pusles inn i. Eller at han skjærer til noen selv.

Pass på hva du leser

Det er ikke uvanlig å møte kristne som er opptatt av at barna eller foreldrene leser de riktige bøkene. Siden kristne noen ganger er som mennesker, overrasker det ikke at også ateister kan ha dette behovet.

Jeg har i lang tid forsøkt å - på mykest mulig måte - banke litt vett inn i min mors kranium. Jeg har kommet et stykke på vei, men ser til min forskrekkelse at hun ønsker seg opptil flere bøker av bl.a. den kjente apologeten Bjørn Are Davidsen til jul.

Eller slik C.S. Lewis tenkte om sin periode som ateist, "A young man who wishes to remain a sound atheist cannot be too careful of his reading".

Bøker man må passe seg vel for å lese 

Dermed er ønsket klart.

Jeg skulle gjerne ha gitt henne et godt motstykke til forsvarsskriftene hun har "bestilt", og kryper herved til korset. Kan noen her anbefale meg noen gode norskspråklige bøker om religionskritikk, sekularisme o.l.?

Svarene viser at Davidsen ikke blir lest. Man aner ikke hva han skriver om eller hvordan han skriver om hva han skriver om. Men siden han er kristen, må han jo være kreasjonist og spre konspirasjonsteorier. Har man en nyateistisk logikk, trenger man ikke empiri.

Davidsen er opplagt ute etter å lure folk, eller kanskje bare dum nok til å tro på det selv.

At han forholder seg positivt til moderne vitenskap og presenterer den type bøker som anbefales i tråden, er ukjent. At han forsøker å svare på spørsmål mange ateister (for ikke å si antiteister) har, nevnes ikke. Man vet heller ikke at han avslører en rekke fakta- og tankefeil hos Dawkins/Hitchens/Harris og resten av det feltet.

Da måtte man jo ha lest andre bøker enn dem som støtter egne synspunkter. Eller historiebøker. For ikke å si (og her er det bare å finne frem blodtrykkmedisinen) religionsfilosofi eller ... teologi.

I stedet skriver man som om dette er en kamp der vitenskap står mot tro. Det ene handler om tenkning og viten, det andre om tradisjon og gjetting. Kan man lære moren sin noe om vitenskap, kan hun forhåpentligvis få banket "litt vett inn" i kraniet, selvsagt (noe annet hadde vært utenkelig) på "mykest mulig" måte. 

Jeg vil derfor anbefale deg å starte med noen som kanskje ikke er så veldig religionskritiske i det hele tatt og heller snakker om noe helt annet - Hawking er oversatt til norsk, og 'Universet i et nøtteskall' er en veldig god og lettlest bok. Fordelen med å gi henne denne boka er at veldig mye kreasjonistlitteratur plaprer i vei og sprer regelrett desinformasjon om universet, fysikk og denslags og bruker dette som 'argument' for sine sinnsvake konspirasjonsteorier. For folk som ikke kan noenting om emnet, så virker kanskje en del av argumentene deres rimelige, og vi mennesker er jo ofte inklinerte til å tro at noen som uttler seg som eksperter faktisk er det. Da er det veldig greit å ha litt annen ballast i ryggsekken slik at en liten kime med tvil kan få spire og gro i fred.

At kristne oftere snakker om sin tvil enn denne type ateister, er man heller ikke veldig bevisst. Eller at Gudstro ikke er det samme som kreasjonismetro. Det er en grunnleggende forskjell på å diskutere Gud og naturvitenskapen, og på å diskutere om kreasjonismen er naturvitenskapelig.

Så har man ikke forstått at Dawkins faktisk er både krass og kverulerende i Gud - en vrangforestilling.

Er du sikker på at Dawkins blir for krast? "The God Delusion" er i mine øyne rimelig rund i kantene, og på ingen måte hoven, arrogant eller aggressiv.

Det sier mye at noen oppfatter det som å være rund i kantene, ikke på noen måte hoven, arrogant eller aggressiv når Dawkins hyller en ateistkjendis som Daniel Dennett for å beskrive hans (altså Dawkins') hovedargument ”med rette som et ’ugjendrivelig motbevis’".

Eller å formulere sin intensjon med at

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down … Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature …But I believe there are plenty of open-minded people out there: people whose childhood indoctrination was not too insidious, or for other reasons didn’t ‘take’, or whose native intelligence is strong enough to overcome it.

Er man enig med Dawkins har man altså et åpent sinn og sterk nok medfødt intelligens. Er man uenig, er man et innbarket og indoktrinert troshode. Kron jeg vinner, mynt du taper.

Og slik går no dagan.

Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.