First Things kommenterer utviklingen og linker til en lengre artikkel nederst.
Worthen notes that, in addition to the late John Stott, evangelicals seem to naturally gravitate toward theologians from British Isles. Though these persons of interest are genuinely important thinkers, and more than worthy as apologists, philosophers, and fiction writers, there does seem to be a certain additional mystique attached to their nationality:Hva er så bakgrunnen? Skyldes det at amerikanerne føler seg intellektuelt mindreverdige? At Oxbridge klinger mer overbevisende enn Oklahoma? At pipe og tweed er bedre enn pie og jeans?
American evangelicals' fondness Stott is part of a larger pattern, a special affection for Christian gurus of British extraction. Droves of American evangelicals stock their shelves with books by British Christian scholars such as N.T. Wright, a professor of New Testament and the former bishop of Durham, and J.I. Packer, a British-born theologian at Regent College in Vancouver. Despite ancient hostility toward Roman Catholicism, American evangelicals lionize the British Catholic writer G.K. Chesterton and raise their children on Catholic J.R.R. Tolkien's Lord of the Rings trilogy.
I suspect a more likely explanation for why American Evangelicals love the Brits is related to the reason we love the Jews: We believe that we share with these groups a historical and theological imagination.Den lengre artikkelen som omtales finnes her.
5 kommentarer :
Historisk har amerikanerne alltid sett opp til britene, og endel kunstnere måtte ofte gå veien om London for å få et "godkjentstempel".
Trolig skyldes det et amerikansk kulturelt mindreverdighetskompleks, som var mer utbredt før, men som de fortsatt har til en viss grad. Enkelte snobber vil ikke engang vurdere å drikke amerikansk vin.
Samtidig har alltid amerikanerne vært fascinert over den "britiske don", noe som trolig forklarer suksessen til både Lewis, Tolkien og Harry Potter (Humlesnurr).
Uansett årsak, har vi dessverre ikke hatt samme trender i Norge.
Her til lands/vanns har vi vel delt oss mellom affinitet for egne 1800-talls pionerer (bedehusene), amerikansk trosforkynnelse (karismatiske retninger) og tysk teologi (MF og TF).
Ser heldigvis ut til at ting gradvis endrer seg, som ved at Luther gir ut en serie Lewis-bøker for tiden (skriver selv forord til den neste).
Jeg har faktist fem av disse, det er vel alle som har blitt gitt ut til nå. Hva heter den neste i rekken?
Ingen tittel ennå, det er en essaysamling om alt fra bulverisme til romfart.
Glimrende med Lewis-utgivelsene. Jeg ser frem til forordet (og også til å vurdere oversettelsen). En åpenbar drahjelp i amerikansk anglofili er at de slipper bryet med å lære et (altfor) fremmed språk.
Legg inn en kommentar