fredag 27. april 2012

Mytisk Pinker

Skulle vi hatt tid til å skrive en kritikk av Pinkers seneste bok (tidligere omtalt kort og småkritisk), ville det ikke vært veldig langt unna denne.

I hvert fall ikke i lengde.

Noen høydepunkter:
The Better Angels of Our Nature, then, keeps falling victim to the halo effect, or a cognitive bias that tends to overvalue certain facts while undervaluing others. It’s important to see the effect this has on his reasoning: it creates an aura around reason itself. There’s no denying that Pinker’s approach can be illuminating. Nonetheless, Pinker’s lopsided view of reason highlights the limits of rationality, or the way it attempts to mark the boundary of (and adapt to) its own environment. Instead of highlighting the phenomenon of natural selection, Pinker constantly draws attention to the problem of selective reasoning.
Saken blir ikke mye bedre av at alle som har en annen vinkel enn Pinker tydeligvis lider av den farlige sykdommen ideologi.
Unfortunately, Pinker too readily encourages us to see history through the lens of a transparent ideology (free market libertarianism aligning itself with neo Darwinism). This situation is made all the more transparent by the fact that he prefers to use the term ideology when describing belief systems other than his own. Indeed, “ideology” is included on his list of “inner demons” (p.xxv). Pinker’s description of history is thereby reverse engineered to ensure that it reflects a world view that would ideally be called higher “intelligence”, instead (p. 663).
Hva så med kjernen? Er vi virkelig bedre moralske i dag enn i middelalderen eller gode gamle Mesopotamia?

Pinkers vinkel er altså å sammenligne slike ting med befolkningsstørrelse. Dermed kan han sette opp kurver som viser det relative voldsnivået i ulike tidsperioder. Dette ser jo tilforlatelig ut (og få tviler på at det er tryggere i Norge i 2012 enn i London i 1012), men hvor holdbart er dette som analyse av tidsånd og moral - og hva forteller det oss mest om?
Pinker allows himself to extrapolate from scant archaeological evidence and compares different civilizations as if they all belonged on the same moral continuum. He attempts to draw a moral equivalence between distinct historical periods and/or (estimated) occurrences of violence. He’s able to do this by relativising (adjusting and ranking) the data according to estimated population sizes. Instead of measuring violence in absolute terms — such as how many people might have died violently per annum — he attempts to measure estimates of people killed relative to estimations of the world’s population at given times.
The sleight of hand is evident in the way the violence is measured over time — since there are many more people alive today, there are now less people being killed (relatively speaking). Conversely, since there were less people alive back then, there were more people being killed (relatively speaking). Either way, the ratio between a violent and peaceful death becomes a measure of moral progress.
Og det hele ender fort i det absurde.
Perhaps the best way to highlight the problem of relative measurements is via the moral equivalence that eventuates. To quote lodore from the comments section of Guardian’s interview with Pinker:
By defining the effects of a violent act (or series of acts) in relative terms, Pinker allows for all sorts of absurd reductios. Imagine that I’m trapped on a desert island with a companion and, in a dispute, I kill him. By Pinker’s logic, I am thereby morally equivalent to a dictator who has killed 3.5 billion people in current population terms. Without a doubt, Pinker is correct to say a randomly selected individual is less likely to die a violent death now; but this merely means the population has increased, not that the rate of absolute violence has dropped off.
At Pinkers data over dødsfall og befolkningsstørrelse også er av blandet kvalitet, hjelper ikke. Det gjør heller ikke hans grunnleggende feillesning av middelalderen, eller mangelfulle analyse av atomtrusselen og maktbalansen som årsak til den lange "freden" etter 1945.
Many nation states spend huge sums on the presumed principle that it’s better to be safe than sorry, and will actively try to deter others from being in a similarly powerful position. And yet it’s this mutual desire for safety that simultaneously puts billions of people at risk and creates potential conflict situations. The possibility of their possession and/or use merely becomes another pretext for war (see the invasion of Iraq, the current tensions between Israel and Iran, India and Pakistan, etc ) and illicit trading practices in the form of a nuclear black market.
The advance of reason, then, brings with it two contradictions: the long peace remains contingent upon the threat of nuclear war and/or a nuclear exchange (however unlikely) threatens to return civilization to the stone age within a flash of light.
Noe som garantert vil få det relative voldsnivået til å stige.

3 kommentarer :

Anonym sa...

Jeg skjønner ikke at det skal være så problematisk for mange at han tar utgangspunkt i relative tall. For det første virker det ikke for meg som noe "sleight of hand" -- han er da klart helt åpen på dette punktet. For det andre kan jeg ikke skjønne at det skulle være noe meningsfylt å gå i gang med absolutte tall i denne sammenhengen.

"The sleight of hand is evident in the way the violence is measured over time — since there are many more people alive today, there are now less people being killed (relatively speaking). Conversely, since there were less people alive back then, there were more people being killed (relatively speaking)."

Det er ingen nødvendighet av at ting skal forholde seg på den måten, simpelthen i kraft av befolkningsvekst. Vi kunne hatt befolkningsvekst og en uendret voldstilbøyelighet i samfunnet, og de relative tallene ville vært uendret. Det er jo nettopp poenget. Nedgangen i relative tall viser en synkende voldsbruk. Er det virkelig sånn at noen mener det er de absolutte tallene som er det meningsfylte utgangspunktet?

Anonym sa...

Gitt at verden er blitt fredeligere, hvordan vet Pinker at (a) dette vil vedbare (kanskje trenden snur?) og (b) at dette er bra?

Dersom én person drepte alle andre mennesker, ville jo verden bli relativt fredelig. Det at verden er blirr fredeligere, kan jo faktisk være uttrykk for at et manfold (der det også er plass for vold) erstates av ensretting (uten innslag av vold).

N.N.

Bjørn Are sa...

Anonym 03:00

Blant mine motforestillinger mot å ta Pinker som full gospel er at han dels undervurderer effekten av å bruke relative tall, dels overvurderer kvaliteten av fortidens tall.

For å ta det siste først er det flere som har vist at både dødstall og befolkningsstørrelser kan ha langt mer usikkerhet enn Pinker synes klar over i boken, jeg har linket til en del slike i tidligere omtaler av boken hans (f.eks. for London-området i senmiddelalderen). Det betyr at de relative tall kan være mer ujevne og usikre enn han legger opp til.

Viktigere enn det er det prinsipielle spørsmålet om betydningen av befolkning når det gjelder det "moralske" eller "trygghetsmessige" nivået.

Hvis jeg levde i en stamme med 100 medlemmer og ble angrepet av en nabostamme som drepte ti av oss i bakhold, ville det altså relativt sett tilsvare at noen drepte 500 000 nordmenn. Men det handler ikke nødvendigvis om "voldstilbøyelighet", men om at det skal svært mye mer til å lykkes med å drepe en halv million enn ti personer. Bare logistikken ville krevd ekstremt mye (ser bort fra atombomber e.l.).

Denen enkle analogien viser at befolkningsstørrelse i seg selv blir en sterk medvirkende faktor i en slik relativisering og dermed kan tilsløre diskusjonen.

Du skal stå på mye mer for å rekke å drepe så mange og overskride så mange kognitive terskler hos så mange i utøvende ledd, at det blir umulig å lykkes, selv om man skulle prøve å etterligne nazistenes industrialiserte massemord.

Og så er det spørsmålet om sistnevnte skal vurderes ut fra totale befolkningstall på kloden, eller ut fra totalt antall jøder i Europa.

Tilbake til mitt eksempel. Hadde noen drept 10 naboer i bakhold en natt, ville jeg nok tenkt at det var like ille som om noen drepte 10 i en stamme på 100. Mens det hadde vært opplevd mindre ille om disse ti var spredt på ti norske byer og ett år. Men tallene er altså relativt sett de samme for Norge, på årsbasis.

Så grusomme handlinger som at Breivik myrdet 77, kan ikke uten videre relativiseres i forhold til befolkningsstørrelse. Skal man tenke slik, kunne vi forøvrig sagt at han drepte over ti prosent av de som var på Utøya, noe som tilsvarer en halv million nordmenn og er et langt høyere voldsnivå enn det meste i historien.

Uansett er det slik at voldstilbøyelighet kan påvirkes av mange ting, fra bisarre konspirasjonsteorier via politisk ekstremisme til mentale forstyrrelser som synes å være i vekst.

Selvsagt vil jeg tenke og argumentere for at det tryggere å bo i et sosialdemokratisk land med godt utviklet demokrati, politi og domsvesen enn i en jungel omgitt av krigerske nabostammer, eller i overfylte byer i antikken eller middelalderen uten gatelys og natteravner, men jeg er ikke sikker på om jeg ville trengt Pinkers regnestykker for å oppdage det.

Så får vi håpe at ingen tolker Pinker til at det er mindre moralsk ille om 10 drepes hvis de utgjør promiller av en befolkning enn er ti prosent.