Ingenting als

Så er karusellen i gang igjen, denne gang med fysikeren Lawrence M. Krauss ved spakene.

Hva vi snakker om? Ingenting, selvsagt.

Vi har én gang tidligere eller tretten vært innom forholdet mellom fysikk og filosofi, eller kanskje rettere sagt, mellom en og annen fysiker og filosof. Blant det som vi da har berørt er spørsmålet om ingenting.

Grunnen er at overraskende mange fysikere på en eller annen måte har fått det for seg at ingenting ikke er ingenting.

Når man gjør det er det selvsagt ikke fordi man mangler kompetanse på fysikk. Tvert i mot kan det skyldes at man er for kompetent.

Dermed inntreffer det fenomen at man bevisst eller ubevisst snakker som om det er ens eget fag som er alfa og omega, begynnelsen og enden på kunnskap og begrepsdefinisjon.

Eller i det minste gir en modellmakt som det er vanskelig å løsrive seg fra. Er man glitrende god til å tenke fysiske modeller, kan det kreve atskillig anstrengelse å tenke også metafysiske. Opplever man at noen tar eierskap til begreper man selv mener berører eget fag, ønsker man å ta over.

Og har man liten sans for mer eller mindre halvstuderte røvere som bruker fysikk til tøv og teisme, kan det være lett å la pendelen svinge motsatt vei eller ikke egentlig høre etter om det er noen som helst poenger i hva røverne sier.

I stedet for å se nøkternt og rolig på fysikk og metafysikk, blir man opptatt av å beskytte revir eller angripe andres.

Uansett er resultatet det samme. Man snakker om ingenting som om det er noe og om noe som om det er ingenting. Og man viser vel ikke helt at man har forstått argumentene som man imøtegår, eller tror man underminerer.

Nå er Krauss en festlig fyr jeg har sans for, ikke minst som når han skriver om forhold som fysikk i Star Trek. Samtidig er han en ivrig ildsjel som synes å la seg rive litt vel mye med av nyateistiske stemninger, selv om han heldigvis er fagmann til fingerspissene og dermed stort sett holder seg til det han kan best.

Skal du lære noe om fysikk er Krauss glimrende, men skal du lære noe om ingenting har han ingenting å bidra med. Dermed kunne han valgt en bedre tilnærming enn å la sin seneste bok fokusere på sistnevnte.

Når han så i tillegg går hardt ut mot gudsargumenter og omfavnes av nye ateister, er det grunn til å se nærmere på A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather than Nothing.

Dessverre er heller ikke denne boken oppstått av ingenting på stuebordet ennå, så vi må pent vente på Amazons nåde (og dette er en type bok jeg ikke leser på Kindle).

Denne bloggen er likevel ikke basert på ingenting. Vi sakser fra et intervju med en viss Sam Harris som er med på å sikre at boken får mye oppmerksomhet fremover.

Og han går ikke akkurat rundt grøten med første spørsmål:

One of the most common justifications for religious faith is the idea that the universe must have had a creator. You’ve just written a book alleging that a universe can arise from “nothing.” What do you mean by “nothing” and how fully does your thesis contradict a belief in a Creator God?

Hva mener så Krauss med "ingenting". Og hvorfor skriver Harris det i anførselstegn?

Indeed, the question, “Why is there something rather than nothing?” which forms the subtitle of the book, is often used by the faithful as an unassailable argument that requires the existence of God, because of the famous claim, “out of nothing, nothing comes.”

Her hadde det vært nyttig å se hvilket argument Krauss faktisk tenker at han imøtegår. I stedet oppgir han kun et spørsmål og en påstand, ikke noe "uangripelig argument" - for ikke å si argument i det hele tatt.

Vi vet dermed ikke om det er Kalam-argumentet han har i bakhodet (der ett av premissene som forsvares er at alt som begynner å eksistere må ha en årsak), et Leibniz-orientert argument basert på prinsippet om tilstrekkelig grunn/forklaring (har universet en tilstrekkelig eller en utilstrekkelig grunn?) eller et mer kjent Aquinas-orientert argument knyttet til at det ikke er mulig med uendelige rekker av avhengige faktorer (hvis alt er avhengig av noe annet, hvordan kan noe finnes?).

Muligens er det dermed praktisk å forsøke å sette opp et simplistisk argument og se hvordan han forholder seg til det.

Premiss 1    : Noe kan ikke komme av ikke noe
Premiss 2    : Noe fysisk eksisterer
Konklusjon : Noe må være evig

Argumentet sier ikke noe om hva dette noe må eller kan være, men alternativene er altså at det er noe fysisk eller noe ikke-fysisk. Vi trenger andre argumenter for å vurdere mellom disse. Men om ikke annet viser argumentet at det er mulig at noe i retning av Gud kan eksistere, siden det må eksistere noe evig.

Nå kunne Krauss kontret med at argumentet like mye viser at dette noe kan være fysisk, bare det er evig. Men i stedet for bare enkelt og greit akseptere første premiss og si noe sånt som at konklusjonen kan være et evigvarende kvantefelt, må han altså ty til sære og mer enn lettere question-beggende definisjoner.

Dermed ender han ikke med å vise at en fysisk forklaring kan svare på hvordan noe kan oppstå fra ikke noe, men med å vise ved en omfattende presentasjon av fysiske muligheter at han ikke forstår spørsmålet.

I stedet for å underminere en eller annen tro eller gudsargument som han ikke nevner, underminerer han sin egen troverdighet.

While the chief point of my book is to describe for the interested layperson the remarkable revolutions that have taken place in our understanding of the universe over the past 50 years—revolutions that should be celebrated as pinnacles of our intellectual experience—the second goal is to point out that this long-held theological claim is spurious. Modern science has made the something-from-nothing debate irrelevant. It has changed completely our conception of the very words “something” and “nothing”. Empirical discoveries continue to tell us that the Universe is the way it is, whether we like it or not, and ‘something’ and ‘nothing’ are physical concepts and therefore are properly the domain of science, not theology or philosophy. (Indeed, religion and philosophy have added nothing to our understanding of these ideas in millennia.)

Men skal man gjøre en debatt irrelevant, krever det at man både forstår den og begrepene som brukes. Og der er det mildt sagt ikke helt slik at Krauss overbeviser.

Det virker tvert i mot som om han er ganske på villspor når det gjelder begrepet "ikke noe". For enten snakker vi om null og niks og nada  fysisk - eller så snakker vi om noe fysisk.

Man kan ikke plutselig begynne å snakke som om "nothing" er et fysisk konsept når "nothing" ikke er fysisk - eller noe som helst annet.

Krauss burde kort sagt ha lest mer enn ingenting av "religion and philosophy" fra seneste årtusen før han gikk ut fra hoppkanten på denne måten.

Misforståelsen blir ikke mindre tydelig når han følger opp med at

I spend a great deal of time in the book detailing precisely how physics has changed our notions of “nothing,” for example. The old idea that nothing might involve empty space, devoid of mass or energy, or anything material, for example, has now been replaced by a boiling bubbling brew of virtual particles, popping in and out of existence in a time so short that we cannot detect them directly. I then go on to explain how other versions of “nothing”—beyond merely empty space—including the absence of space itself, and even the absence of physical laws, can morph into “something.” Indeed, in modern parlance, “nothing” is most often unstable. Not only can something arise from nothing, but most often the laws of physics require that to occur.

Denne "gamle forestillingen" om at ingenting før var "tomt rom uten masse eller energi eller noe materielt" tilhører ingen kjent filosofi eller teologi. Enten er ingenting ingenting (og altså heller ikke "tomt rom"), eller så er det ikke ingenting, men noe (f.eks. tomt rom). 

At fysikken nå ser for seg et opprinnelig eller underliggende kvantefelt med energier og virtuelle partikler "hopper inn og ut av eksistensen" er altså ikke i nærheten av ikkenoe. Kort sagt er noe uendelig langt unna ikke-noe, uansett hva dette noe er, eller om man skulle finne på å kalle dette noe for "ingenting".

Men hva med det neste poenget hans når han snakker om fravær av rom (altså ikke bare tomt rom) og fravær av naturlover, kan det da være vi begynner å nærme oss "ingenting"?

Tydeligvis ikke. Hvis "fravær av rom" og "fravær av lover" kan morfe til noe som helst, er det ikke mulig å tenke at det ikke kan ha vært noe (altså non being) der i utgangspunktet.

Selve definisjonen av å morfe er å omdanne noe som har én form til noe annet som har en annen form eller tilstand. Hvis ikke snakker vi ikke om å morfe fra noe, men om å skape fra ikke noe.

Noe som ikke eksisterer kan kort sagt ikke omdannes til noe som helst. Og kan noe først begynne å hoppe ut av ikke noe uten grunn kan hva som helst gjøre det når som helst. Ellers setter vi begrensninger på "ikke noe" og det er jo å tillegge det egenskaper. For å redusere argumentet til det absurde.

Når det er sagt, er det interessant at Krauss likevel ikke sier at moderne vitenskap er inkompatibel med alle former for gudstro. Selv om han mener det ikke er mulig å spore noe av dette ut fra vår nåværende kunnskap, og det i hans hode ikke er noen logisk forbindelse mellom en skaper og den personlige Gud som vi finner i de store religionene.

Now, having said this, my point in the book is not to suggest that modern science is incompatible with at least the Deistic notion that perhaps there is some purpose to the Universe (even though no such purpose is manifest on the basis of any of our current knowledge, and moreover there is no logical connection between any possible “creator” and the personal God of the world’s major religions, who cares about humanity’s destiny). 

Men det er ikke sikkert at han tenker mer riktig her enn når han stadig gjentar at universet kan komme fra (det han kaller) ingenting.

Rather, what I find remarkable is the fact that the discoveries of modern particle physics and cosmology over the past half century allow not only a possibility that the Universe arose from nothing, but in fact make this possibility increasingly plausible.

Det som nok er mer bemerkelsesverdig er altså at en såpass oppegående og årvåken kar som Krauss tror at han faktisk snakker om ikkenoe, når han så tydelig tillegger det egenskaper som evne til å endres.

I stede for å motbevise argumentet vi ga over, understreker han at noe må være evig, siden han ikke viser noe sted at noe kan komme av ikke noe.

Så er det som nevnt et ... noe annet spørsmål hva dette noe kan være.

De som er interessert i mer kan kikke på ikke akkurat rosende analyser fra fysikeren Luke Barnes av Krauss evne til å forstå begrepene her og her, i kjølvannet av debatten med en viss William Lane Craig i fjor.

Poengene er på linje med hva vi har hevdet på bloggen i noen år, men det er ofte forfriskende å lese stoff fra folk som legger ingenting i mellom. 

Særlig når de også kan fysikk vel så langt ut mot fingerspissene som Krauss.