Middelaldersk

Mye av det verste vi hører om middelalderen - og som følgelig ofte omtales med det verste av alle skrekkuttrykk, altså middelaldersk - er rett og slett ikke annet enn videreføringer fra antikken.

Noe som gjør at jeg lenge har gått inn for uttrykket helt antikt som mer sakssvarende for noe groteskt og gruvekkende.

I disse Pinker-tider kan det dermed være interessant å nevne at forskning på middelalderen gir noe annet inntrykk enn klisjeer, vanetenkning og selektiv bruk av usikker statistikk.

Vi sakser fra dagens forskning.no der det fremheves at "Middelalderens rustningbærende militærelite var ikke de brutale og nådeløse drapsmaskinene som ofte portretteres på film".

Og selv om voldstallene kunne være høyere, var årsaken ikke et grunnleggende mer positivt syn på vold enn i dagens vestlige verden.

I dag finnes det psykologer som mener at vold ligger latent i genene våre, mens andre mener at det er noe vi må lære. Thomas Heebøll-Holms forskning plasserer middelalderens voldsbilde midt imellom.

– I kriminalstatistikker og benådningsbrev fra middelalderen kan historikere se at folk ikke per definisjon var mer voldelige enn i dag. Derimot hadde man et annet syn på bruken av vold, også dødelig vold.

– Hvis noen hadde handlet ærekrenkende overfor et av dine familiemedlemmer, var det forventet at du stilte personen til ansvar, og drepte ham om nødvendig. Folk hadde generelt samme begrensninger rundt bruken av vold som i dag. Man kan si at folk var motstandere av vold, men at de i kulturelle situasjoner var tvunget til å utøve den, selv om det innebar mord. Det var de så også i stand til, forklarer Heebøll-Holm.

I kulturer der mange slakter sine egne dyr, eller daglig ser andre gjøre det, er antagelig terskelen for å ta liv lavere enn i kulturer som har fremmedgjort seg fra dette. Dermed kan det være et vel så viktig spørsmål hva som begrenser som hva som begrunner voldsbruk i slike kulturer.

Ser vi likevel på det seneste spørsmålet er det tydelig at noe av forklaringen for middelalderen ligger i mangelen på en tilstrekkelig og tilstedværende ordensmakt.

Eksempelet viser at folk i middelalderen ikke av natur var mer voldelige enn i dag. Brødrene var heller ikke voldelige i en kulturell forstand, men likevel levde de på en tid hvor drap kunne være en nødvendighet, selv for helt vanlige mennesker.

– Man må forstå at ordensmakten i middelalderen var for svak til å sikre rettssikkerheten. Derfor var det i ytterste konsekvens opp til den enkelte å sørge for at de ikke ble ærekrenket eller utnyttet av alle andre. Det innebar at vanlige mennesker måtte kunne drepe for å vise omverden at de var villige til å sikre sin rett, forklarer Heebøll-Holm.

Det er nesten så man skulle tro at menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.