Sex og harnisk og slik

Aftenpostens ofte utmerkede debattredaktør Erik Tornes utfordrer blant andre tankesmien Skaperkraft til å fokusere på noe annet enn sex, som han mener er hva kristne er opptatt av i samfunnsdebatten.

Sex og kristenliv.

Kristen-Norge er i harnisk. Igjen.

Det gikk ikke lange tiden fra TV-serien Trekant var i gang med ny sesong til kritikken kom fra kristne organisasjoner.

Misforstå meg rett: Det er gode grunner til å reagere på TV-bilder av tafsing, klåing og nærbilder av masturbering. Og denne gang er de kristne langt fra alene om å kritisere Trekant.

Men hvor er det samme Kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids største utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?

Nå er det vel etterhvert kommet en erkjennelse hos meg at Dekodet ikke = Kristen-Norge, og ikke bare fordi jeg tross 1 237 innlegg eller noe slik ikke har skrevet mer enn en håndfull eller to innlegg der ordet sex er omtalt i en eller (oftere) annen sammenheng.

Men etter å ha lest atskillige kristne aviser, medlemsblader, tidsskrifter og bøker er vel min konklusjon at heller ikke Kristen-Norge = Kristen-Norge.

I hvert fall hvis det skal kjennetegnes på sexfokus.

Det er ingen tvil om at vi lever i et sexifisert samfunn. Og mediene får velfortjent kritikk når spekulative sexoppslag avløser hverandre på avisenes forsider. Men de kristne miljøene må også ta sin del av ansvaret for hvilke debatter de velger å prioritere.

Kanskje kan den forholdsvis nystartede tankesmien Skaperkraft bidra til å endre dette bildet noe. Tankesmienes fem satsingsområder er i alle fall på papiret befriende fritt for ordet sex. En annen tankesmie, Civita, har valgt å trekke frem det som fungerer med integrering istedenfor å terpe på det som ikke er så bra. Dette er, ifølge Civita, mer konstruktivt. Kan Skaperkraft og andre kristne miljøer få til noe av det samme på sine områder?

Det kan jo være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen.

Og der er vi vel enige. Det har jo som nevnt også hendt vi har gjort det på denne bloggen.

Nå er ikke poenget å polemisere mot Tornes eller å hevde at Kristen-Norge (hva nå det er) ikke tar opp sex eller ikke litt vel ofte gjør det på klønete måter.

Men slik jeg oppfatter dette bygger utfordringen han gir enda mer på persepsjon enn på praksis.

Dermed er det et et vel så viktig spørsmål hvordan Skaperkraft (og andre kristne sammenhenger) kan bidra i samfunnsdebatten på måter som etterlater et riktigere inntrykk av bredden i temaer man er opptatt av?

Som et eksempel på denne bredden kan nevnes et ikke helt ubetydelige organ som Den norske kirkes Bispemøte som de seneste tiårene har levert ganske sterke og klare uttalelser om  forbrukersamfunnet, rettferdighet og miljø, slik denne listen fra http://www.gronnkirke.no/ viser:

• Bispemøtets uttalelse fra 1992: Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

• Kirkemøtets vedtak fra 1996: Forbruk og rettferd

• Kirkemøtets vedtak fra 2001: Videreføring av Forbruk og rettferd

• Bispemøtets uttalelse fra 2002: En bedre fremtid for alle

• Kirkemøtet 2003: Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

• Bispemøtet 2007: Det haster - det koster - det nytter

• Kirkemøtet 2007: Truet liv - troens svar

• Kirkemøtet 2008: Bærekraft og skaperverk

Tilsvarende leverte Norges Kristne Råd i 2007 uttalelsen  Skaperverket - vårt livsgrunnlag, vår glede og vårt ansvar og har ved en rekke andre anledninger både før og etter vist svært stort engasjement for viktige samfunnspørsmål.

Og så finnes det en rekke bøker og initiativer fra mange andre land som har vært til inspirasjon i Norge. Inkludert lagsbevegelsens blad Credo som tidlig på 90-tallet slapp meg løs uten protester med flere siders oppslag om prinsipper og praksis for miljøvern.

Som redaktør av det daværende nystartede menighetsbladet i Langhus kirke i 2004 var det heller ikke vanskelig å få miljø inn som tema i første nummer, inkludert intervju med Steinar Lem som vi slapp til med ganske sterke utfordringer.

Noe av det seneste som Mellomkirkelig Råd leverte var forøvrig nettopp en uttalelse om at Klimautfordringene krever bredt samarbeid, basert på deltakelsen på klimatoppmøtet som starter i dag.

På møtet i Mellomkirkelig råd 23. - 24. november blir det orientert om norsk kirkelig deltakelse på klimatoppmøtet (COP 17) i Durban.

Mellomkirkelig råd skal dessuten gjennomgå kirkemøtesaken Skaperverk og bærekraft som tas opp på Kirkemøtet 12.-17. april 2012.

Eksemplene blir ikke færre av en liste over noen norske bøker om temaet.

Og så kan man selvsagt diskutere i hvilken grad Kjell Magne Bondevik representerer Kristen-Norge, men det bør vel ikke diskvalifisere ham at han har stilt seg i spissen for et fredssenter.

Så kan man avgjort vurdere om dette (og mye annet som ikke er nevnt her) holder mål, om analysene går for langt i en eller annen politisk retning og/eller blir for banale eller bastante eller om det er viktige temaer som er uteglemt - og da ikke bare fordi en eller annen pressgruppe synes det.

At en debattredaktør ikke har fått med seg denne bredden sier nok dessverre mindre om ham enn om gjennomslaget og fokuset Den norske kirke og Kristen-Norge får i media generelt.

Ser vi utover lokalpressen er det ofte kontroversielle og negative saker som gir overskrifter og former og forsterker inntrykk. Det er ikke til å komme fra at områdene som skaper støy og fester seg i hodet nettopp er dem hvor man opplever at Kristen-Norge er i utakt med folkemeningen eller fremskrittet eller hva man nå holder seg til.

Og at det nettopp er på disse områdene at dette som ofte kalles Kristen-Norge føler trang til uttale seg, utfordres til å avgi standpunkt og/eller inviteres til debatt - og ikke alltid med de mildeste eller mykeste representantene.

Dermed er kanskje egentlig utfordringen vel så sterk andre veien. Kanskje Skaperkraft kan bidra til at media faktisk gir overskrifter og armslag for også andre saker fra omtalte del av Norge?

Og husker dem.

Portus Theodosiacus

Denne kjente og kjære havnen (med et navn selvsagt alle har på tungen) er nå foreviget av tidsmaskinen.



Bare å bestille tur.

Voksenopplæring

Siden jeg gjorde den ikke aldeles revolusjonerende erfaring at snev av ironi og ambivalens ikke går helt hjem hos alle da jeg la onsdagens blogginnlegg ut på Verdidebatt, snekret jeg i heidundrende hui og hast sammen et nytt.

Denne gang om Voksenopplæring, et godt stykke på vei basert på en Vårt Land-artikkel fra i sommer.

Ettersom dette så langt har fått null kommentarer, tyder mye på at jeg må legge ut et nytt oppklarende i morgen.

Eller skrive om Israel.

Barnelærdom

Historien er enkel og grei. Jeg møter den drøyt ni av ti ganger når jeg snakker med noen som ikke er kristne.

Kristen tro ble tvunget på oss med sverd. Forsøkte noen seg på vitenskap i middelalderen ble de brent på bålet. Kirken presset folk til en hjernedød tro på dogmer uten argumenter. Det hele hvilte kun på autoritet og makt. Og når man lot som man hadde argumenter, som med de såkalte gudsbevisene, var de så opplagte logiske feilslutninger at hvis noen virkelig falt for dem og altså ikke bare lot som, kan det kun forklares med kirkens kvelning av tenkning og kunnskap.

Dette varte helt fram til Kolumbus, Leonardo, Kopernikus og Galileo turde å stille spørsmål ved kirkens autoritet. Når det først hadde skjedd dalte dogmene til jorden. Og ikke i skjul.

I dag er det ikke mulig å tro på Gud for stort flere enn dem som er blitt indoktrinert som barn og som lever med et farlig skille mellom tro og viten.

Gudstro skyldes kort sagt manglende kunnskap og er tvunget til å dø ut fordi verden går fremover.

Holdningen er klar hos politikere og journalister. I en lengre artikkel i Dagsavisen 29.12.10. blir det fortalt at ”Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat”. Den som sier dette er generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, altså en premissgiver ikke helt uten talerstol.

Journalisten Kjetil B. Alstadheim fulgte opp i en kommentar 17.02.2011 i Dagens Næringsliv da han skrev at Dagfinn Høybråten ”stod plantet i lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål”.

I en TV-serie om kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 4, får vi vite at ”Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden.”

Terje Nordby opplyser i Mytekalenderen på NRK P1 at Bibelen gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser det samme i skolens lærebøker.

Globus 5 Naturfag for barneskolen forteller i lærerveiledningen at jordens form ”gjennom tidene har vært gjenstand for diskusjon og uenighet mellom naturforskere og kirkens menn”. Dette følges opp av en prøve der en av oppgavene er å beskrive hvordan menneskene trodde at jorden så ut tidligere. Svaret er at ”De trodde at den var flat, og at du falt utfor kanten når du kom til verdens ende”.

Tellus 8 for ungdomsskolen opplyser at ”Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud”.

Gudstro er ikke bare lite relevant og uten argumenter, men bygger på uvitenhet og frykt for kunnskap. Den tar gleden fra oss siden så mange gudstroende snakker om tidligere stengetider, strammere ekteskapslover og nei til abort.

Den norske kirke bør forstå at det er et skille mellom det verdslige og det åndelige. Vi lever tross alt snart i 2012.

Fortidens mørke bekreftes av at dagens gudstroende ødelegger for vitenskapen med kreasjonisme og avvisning av stamcelleforskning.

Oppegående mennesker bør kort sagt ta avstand fra gudstro. Den type forestillinger tilhører en mørk fortid.

Dermed er det ikke merkelig at fem av seks politiske ungdomsledere ikke tror på Gud, i følge en serie innlegg i Vårt Land.

De følger bare media og moderne lærebøker.

SFX-press

Et av bladene som oftest finner veien til min sekk, for ikke å si til kledelige bæreposer merket Narvesen, er det britiske science fiction-magasinet SFX.

Som altså er en rimelig oppegående og mangfoldig publikasjon om nye og gamle klassikere og kalkuner innen TV og film, tegneserier og romaner.

Ikke minst løfter det hverdagen når spaltister ikke akkurat skjuler sin forkjærlighet for G.K. Chesterton, som SF-forfatteren David Langford.

Imidlertid er det én side ved bladet som av og til gir meg litt kognitiv dissonans. Vi snakker da selvsagt om forsiden.

Og det verste er at de kommersielle krekene i redaksjonen avgjort utnytter dette til det fulle. Dette har resultert i noen ... interessante episoder.

En gang stakk jeg innom McDonalds med et blad i hånden for å spise og lese i lettere full fart. Jeg bestilte og la bladet på disken mens jeg betalte og ventet på kaloriene. 

Forsiden så omtrent slik ut.

Eller kanskje mer som til høyre.

Muligens tenkte noen av foreldrene eller femtenåringene bak meg på jobb eller oppussing.

Men de fleste tenkte nok sitt. Et under at ikke noen ringte politiet.

Eller kanskje jeg skal være glad for at etaten hadde andre prioriteringer.

Middelaldersk

Mye av det verste vi hører om middelalderen - og som følgelig ofte omtales med det verste av alle skrekkuttrykk, altså middelaldersk - er rett og slett ikke annet enn videreføringer fra antikken.

Noe som gjør at jeg lenge har gått inn for uttrykket helt antikt som mer sakssvarende for noe groteskt og gruvekkende.

I disse Pinker-tider kan det dermed være interessant å nevne at forskning på middelalderen gir noe annet inntrykk enn klisjeer, vanetenkning og selektiv bruk av usikker statistikk.

Vi sakser fra dagens forskning.no der det fremheves at "Middelalderens rustningbærende militærelite var ikke de brutale og nådeløse drapsmaskinene som ofte portretteres på film".

Og selv om voldstallene kunne være høyere, var årsaken ikke et grunnleggende mer positivt syn på vold enn i dagens vestlige verden.

I dag finnes det psykologer som mener at vold ligger latent i genene våre, mens andre mener at det er noe vi må lære. Thomas Heebøll-Holms forskning plasserer middelalderens voldsbilde midt imellom.

– I kriminalstatistikker og benådningsbrev fra middelalderen kan historikere se at folk ikke per definisjon var mer voldelige enn i dag. Derimot hadde man et annet syn på bruken av vold, også dødelig vold.

– Hvis noen hadde handlet ærekrenkende overfor et av dine familiemedlemmer, var det forventet at du stilte personen til ansvar, og drepte ham om nødvendig. Folk hadde generelt samme begrensninger rundt bruken av vold som i dag. Man kan si at folk var motstandere av vold, men at de i kulturelle situasjoner var tvunget til å utøve den, selv om det innebar mord. Det var de så også i stand til, forklarer Heebøll-Holm.

I kulturer der mange slakter sine egne dyr, eller daglig ser andre gjøre det, er antagelig terskelen for å ta liv lavere enn i kulturer som har fremmedgjort seg fra dette. Dermed kan det være et vel så viktig spørsmål hva som begrenser som hva som begrunner voldsbruk i slike kulturer.

Ser vi likevel på det seneste spørsmålet er det tydelig at noe av forklaringen for middelalderen ligger i mangelen på en tilstrekkelig og tilstedværende ordensmakt.

Eksempelet viser at folk i middelalderen ikke av natur var mer voldelige enn i dag. Brødrene var heller ikke voldelige i en kulturell forstand, men likevel levde de på en tid hvor drap kunne være en nødvendighet, selv for helt vanlige mennesker.

– Man må forstå at ordensmakten i middelalderen var for svak til å sikre rettssikkerheten. Derfor var det i ytterste konsekvens opp til den enkelte å sørge for at de ikke ble ærekrenket eller utnyttet av alle andre. Det innebar at vanlige mennesker måtte kunne drepe for å vise omverden at de var villige til å sikre sin rett, forklarer Heebøll-Holm.

Det er nesten så man skulle tro at menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

En by å drepe for?

Ett av spillene jeg skulle spilt om jeg spilte spill.

Selv om det ikke akkurat gjør Pinkers teser mindre troverdige.

Når kommer forresten turistversjonen?

Engelen Pinker?

Psykologen Steven Pinker har ofte interessante ting å melde, for ikke å si interessante måter å melde dem på.

Dermed er det ikke overraskende at også hans The Better Angels of Our Nature - Why Violence has Declined danser på noen knappenålshoder i redaksjonene.

Poenget er enkelt sagt at verden er blitt bedre å leve i de seneste par tusen år, spesielt etter andre verdenskrig. Langt på vei takket være utbredelsen av moderne, vestlige verdier på vei mot og i kjølvannet av Opplysningstiden.

Det er ikke vanskelig å være enig med Pinker i dette, samtidig som jeg til tider stusser veldig over enkelte påstander (som at Jesus oppfordret til vold), datagrunnlaget til tider er tvilsomt og årsaksforklaringene et godt stykke på vei er farget av Pinkers preferanser.

Boken får ikke uventet likevel varm omfavnelse i Minerva.

Steven Pinker har gode nyheter: Vold av alle typer er på vikende front og har vært det lenge. Dette gjør seg gjeldende over hele verden og i hele det menneskelige adferdsregister, fra stormaktskriger til barnemishandling. Sjansen for å dø en voldelig død, det være seg på grunn av krig, folkemord eller kriminalitet, er minimal sammenlignet med tidligere tider. Vi lever i den fredeligste epoken noensinne.

Denne påstanden kan virke oppsiktsvekkende, endog grotesk, i en tid med terrorisme og stadige militære intervensjoner, og etter et århundre som ga oss nye begreper som total krig, gulag, folkemord og holocaust. Men Pinker er kjent for å gå mot strømmen. Den canadisk-amerikanske psykologen er mest kjent for å ha relansert og rehabilitert ideen om en evolusjonært utviklet, universell og varig menneskenatur i boken The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. Den norske offentligheten ble gjort oppmerksom på hans arbeider gjennom TV-serien Hjernevask, som var sterkt inspirert av The Blank Slate. Pinker har status som en av vår tids dyktigste vitenskapsformidlere, og som en skarp (noen vil si litt for skarp) debattant og polemiker.

Men selv om dette kan lyde som musikk i manges ører - eller muligens nettopp på grunn av det - er det grunn til å gå englemusikken nøye etter i notene. Og dess mer man (eller i hvert fall jeg) kikker bak pangende overskrifter og panegyriske anmeldelser, dess flere deler av datagrunnlaget viser seg å ha stor usikkerhet eller være tolket i den meningen som passer Pinker best.

Det er kort sagt ikke gitt at hovedpoenget med fallende voldelighet er så dramatisk eller opplagt. Og dess mindre helningsvinkel på eventuelle kurver, dess mindre mening gir det i å lete etter årsaker til en (skarpt) fallende kurve.

Og selv om tallene nok et stykke på vei er riktige, er det også mulig at noe av grunnen rett og slett ligger i større velstand for flere, koblet med sterkere stater, mer politi og ett og annet overvåkningskamera.

For ikke å si bedre leger og medisiner.

Når antall døde har gått ned etter overfall, vold og krig kan det også skyldes at vi er blitt bedre til å ta vare på skadete. Pencillin, transport og håndvask har avgjort betydd mer for å redusere antall døde enn at vi er blitt så engleaktige.

De som er interessert kan finne dårligere steder å etterprøve Pinker enn en serie gjennomganger av Humphrey på Quodlibeta:

• Steven Pinker and the An Lushan Revolt
• Steven Pinker's Medieval Murder Rates
• Pinker tackles the Albigensian Crusade

Som det fremgår av disse analysene (og det kommer flere) synes Pinker, som altså ikke er historiker, å ha lent seg litt vel tungt og tendensiøst mot mangelfull og mangetydig statistikk.

Når han f.eks. utroper An Lushan-opprøret i Kina mellom år 755 og 763 til tidenes blodigste kamphandlinger (36 millioner døde, 66 % av befolkningen) bygger dette på demografiske anslag ut fra samtidige folketellinger.

Noe som jo høres tilforlatelig ut. Men saken er rett og slett at det nettopp i krigs- og krisetider er svært vanskelig å gjøre folketellinger fordi statsapparatet er svekket, offisielle representanter våger ikke bevege seg like mye ut som før og mange i slike situasjoner sniker seg unna forsøk på sentrale kontrollordninger. 

Humphrey konkluderer med at

Despite the restoration of peace the empire remained in a state of chaos. China broke into many regions who collected their own taxes and remitted only a small portion to the central government. The Tang could no longer update it’s registers and chart landowning; local tax records were destroyed, scattered and rendered obselete. As Graff writes:

After the An Lushan rebellion, the Tang court lost the ability to enroll, enumerate, and impose taxes directly upon the majority of China’s peasant households. This development is dramatically illustrated by the decline of the registered population from approximately nine million households in 755 to less than two million in 760. (P240 – Medieval Chinese Warfare)

The post rebellion census figures cannot then be relied upon when estimating the impact on the empires population in the 8th century and there are no signs of a catastrophic two thirds population loss. Instead the indications are that China continued to have a large population base into the 9th century with which the dynasty was able to raise professional and conscripted armies to compete with the nomadic powers in dominating inner Asia.

I tillegg er ikke Pinker alltid like balansert. Det ligger noen kilder til skjevheter om man sammenligner fortidens veiter og vertshus med dagens dannede selskapslokaler, og ikke med julebord eller fylleturer til Syden.

Vi sier ikke her at bakgatene på 1300-tallet var tryggere enn på 2000-tallet, men til gjengjeld var drosjekøene kortere.

Sammenligningene blir ikke bedre om man ikke vet hva fortidens dødstall skyldes eller hvor mange mennesker som faktisk bodde i et område. I noen områder er det til og med vanskelig å si om de rapporterte døde var omkomne i ulykker eller drap.

Pinker has some figures from Gurr which show the murder rate in Medieval London as having homicide rates from of around 50 per 100,000 during the 14th and 15th centuries (the present figure is more like 1.8 per 100,000). He quotes a figure from Carl Hammer showing that the murder rate in 14th century Oxford was 110 per 100,000 which is astonishingly high given how sleepy and civilised the place is today (this murder rate - calculated based on 36 cases of homicide between 1342 and 1348 - is akin to that of cartel ridden Ciudad Juarez in Mexico).

Are the figures accurate? Here we run into a number of problems. You might have noticed that the homicide rates are highly dependent on the population statistics. Michael Prestwich discusses this in Plantagenet England 1225-1360 (p507-508). One estimate he quotes is that London in the first half of the fourteenth century had a homicide rate of between 5.2 and 3,6 cases per 10,000 (equivalent to 52 per 100,000 and 36 per 100,000 meaning London was as violent as present day New Orleans).

Men dette kan altså bygge på feil befolkningsanslag.

However this estimate was based on the population of London being 35,000 to 50,000. It’s become increasingly clear that these estimates are wrong. For example it’s clear that building densities around Cheapside were extensive by the end of the 14th century – at levels not reached again until 1600 when the population was 100,000-200,000 including suburbs. According to Prestwich estimates of the city's population now reach as high as 107,900 to 176,000. At a population of 100,000 the murder rate would be 1.8 per 10,000 (18 per 100,000). This would make London’s murder rate equivalent to present day Atlanta or Pittsburgh. A slightly higher population estimate would make the murder rate equivalent to present day Boston across the Charles river from Stephen Pinker’s office – which seems unlikely. If that were correct then the question we would have to ask is why our present day cities are more dangerous than their equivalents in an age of comparative lawlessness?

What of the Mexican murder rate for Oxford? Prestwich says that the high figure may be explained by the fact Hammer used coroners records to come up with his statistics. Unlike the present day these report the circumstances of a mortality and do not distinguish between murder, manslaughter or accidental death – hence you end up with an extremely wide range of possible rates. Given the paucity of data – Pinker seems to have gone for the highest one in order to massage his thesis. Furthermore such records only cover a period of a few years and might reflect a one off crime wave.

En del tyder nok på at Pinker ikke har gått til kildene med et helt åpent sinn, for ikke å si ren tavle.

Vi tar bølgen

Siden snøen ikke er kommet, tar vi en ny bølge for selveste sjøormen.

Som malt på stein

Da var vi nesten tilbake til det etter hvert mye omtalte ordinære programmet.

Siden vi sommeren 2008 skrev om noen Steintavler til besvar, gjør vi det krevende journalistiske grepet å oppdatere saken med en utvidet versjon av en artikkel som Torleif Elgvin hadde i Vårt Land i forrige måned.

Saken handler altså om et NTB-oppslag om en steintavle som den israelske forskeren Israel Knohl i 2008 hevdet viste at ideen om Jesu oppstandelse skyldtes eksisterende jødiske forestillinger fordi en sentral setning angivelig skulle si om Messias at "På den tredje dag, bli levende".

At det allerede den gang kom kvalifiserte protester og i dag er enda større grunn til å avvise dette, er nok likevel ikke øverst på dagsorden hos NTB.

Vi gir uansett ordet til Torleif Elgvin.

Den israelske forskeren Israel Knohl har publisert flere spekulative tolkninger av Gabrielteksten: Den skulle handle om en lidende ’Messias sønn av Efraim’ som skal dø og få nytt liv på den tredje dag – altså en ’kristologisk tekst’ fra århundret før Kristi fødsel. Og evangelistene skulle ha brukt Gabriels åpenbaring som modell når de i ettertid skulle finne mening med Jesu død og tolke disiplenes visjoner av ham. En av linjene leste Knohl slik: ”På den tredje dag, bli levende!” Etter mye motbør fra skrifteksperter har Knohl justert sin lesning på dette punktet, men han fastholder at denne før-kristne teksten taler om en lidende Messias, Efraims sønn, og ble formativ for tidlig kristen tenkning. Men ordet som Knohl og andre leser som ’Efraim,’ tydes helt annerledes av skrifteksperten Elisha Qimron, og i så fall faller en viktig bærebjelke i Knohls argumentasjon.

Tvert i mot mener Elgvin at funnet understreker at sentrale tekster i Det nye testamentet står i en tydelig jødisk tradisjon og altså ikke er funnet på av kirken i ettertid, slik det har vært vanlig å hevde i den mest kritiske NT-forskningen.

Steinen kan kort sagt bidra til å styrke evangelienes troverdighet.

Jeg vil fastholde at Gabriel-teksten ikke rokker ved evangelienes troverdighet. Derimot planter den Jesus, evangelistene og Johannes på Patmos enda tydeligere i jødisk jord. Den gjør det sannsynlig at Jesus selv kunne regne med et messiansk gjennombrudd ’på den tredje dag’ - disse Jesus-ordene trenger ikke være konstruert av evangelistene i ettertid, slik mange NT-forskere mener. Jesus står i en levende jødisk samtidstradisjon når han taler om Messias-tegnet på den tredje dag og grunnlegger den nye pakts måltid.

Men når det synes hogget i stein at nye funn ikke kan styrke evangelienes troverdighet, sitter det nok litt langt inne for andre media enn Vårt Land å følge opp saken.

Siden Elgvin selv står i en forskertradisjon som Dekodet har sans og sympati for, og er den nordmannen som har arbeidet mest med Dødehavsrullene, anbefales generelt å rusle innom torleifelgvin.no.

Keith congratulated

Siden det er 2. november er det bare å istemme en aldri så liten fanfare for en aldri så stor helt som stadig er aldri så lite aktiv.



Ellers fortsetter vi med det ordinære programmet om en dag eller tre. Må bare først få ferdig et bokmanus til forlagsgjennomsyn, et par foredrag, satt i gang et prosjekt og komme langt nok i forarbeidene til en bursdag.

Og lest noen bøker.