Spørsmålet var sånn omtrent når dette eksperimentet med å slippe et tungt og et lett legeme samtidig fra et høyt punkt ble gjennomført? Hvem gjorde (og skrev) dette?
Aristoteles’ påstand om at tyngre legemer faller mye fortere enn lette
er helt feil og det kan vi mer virkningsfullt få bekreftet av observasjoner enn av argumenter. For hvis du slipper to vekter fra samme høyde, den ene mange ganger tyngre enn den andre, vil du se at tiden det tar dem å falle ikke [bare] bestemmes av tyngden, men at forskjellen er svært liten.En av utfordringene for dem som likevel måtte jukse og google, er at dette i så stor grad tillegges Galileo.
Når dette hevdes med den største selvfølgelighet på Forskning.no i regi av Universitetet i Oslo, er det ikke underlig at også matematikklærere i videregående samtykker.
Dette markerer starten på den moderne epoken i vitenskapen: Holdningen at enhver påstand, uansett hvor vis eller ansett dens opphavsmann var, måtte måles ved eksperiment. Historien vil ha det til at Galileo selv skal ha utført dette spesielle eksperimentet fra det skjeve tårn i Pisa.Men det er altså feil.
Vi snakker i stedet om kanskje det klareste beviset på at tidsreiser er mulige. Johannes Philoponus foregrep i Alexandria på 500-tallet altså Galileo med over tusen år, samtidig som han også var svært tidlig ute med en rekke andre teorier.
Betyr det så at det var en uavbrutt tradisjon med den eksperimentelle metoden gjennom senantikken og frem til Galileo, slik det kom spørsmål om et stykke ut i kvissdiskusjonen?
Ja - og nei.
Eksperimenter har en lang historie, og vi finner sporadiske omtaler av eksperimenter både innenfor den arabiske og den latinske kulturkretsen.
Philoponus gjorde altså dette på 500-tallet, den gang Alexandria (tross alle disse mytene om Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket og slik) fortsatt var et blomstrende senter for naturfilosofi.
Dessverre skjedde et brudd da muslimene erobret byen i århundret etter og den for det meste av praktiske formål ble avskåret fra vesten og Bysants, inkludert det meste av Philoponus' verker.
Deler av hans tenkning ble likevel (atskillig forkortet) videreført av naturfilosofer i den arabisktalende verden og vi finner eksperimentell vitenskap hos f.eks. Ibn al-Haytham (Alhazen) i hans Bok om optikken (1021) og tradisjonen kom tilbake til den latinske kulturkretsen på 11-1200-tallet.
Dermed får vi en rekke forkjempere i Europa for den eksperimentelle metoden, som Robert Grosseteste (1175-1253) og Roger Bacon (1220-1292), og senere tenkere som Francis Bacon (1561–1626).
Naturfilosofer som Jean Buridan i Paris på 1300-tallet var utvilsomt påvirket av andre sider av Philoponus' arbeid, ikke minst hans treghetslære (om impetus) som på avgjørende punkter brøt med Aristoteles.
Galileo hadde opplagt lest mye av dette, men likte ikke å gi andre æren for noe. Newton derimot, vedgikk at han stod på kjempers skuldre.
Gjennombruddet for eksperimentelle metoder knyttet til bevegelseslære kom nok langt mer som følge av utviklingen av klokker og dermed muligheten for å måle og regne på tid, og ikke minst boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å spre resultater langt videre og raskere enn tidligere.
Selv om Galileo ikke eksperimenterte fra høye tårn, gjorde han det med kuler på skråplan slik at det var enklere å vise at det ikke var noen tidsforskjeller knyttet til vekt.
Han skal likkevel ikke ha ansvaret for alle som er på skråplanet med å hevde han var først ute eller avgjørende for utviklingen.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar