Andre fredagsquiz

Da var tiden kommet for fredagsquiz på facebokveggen igjen:

1. Når omtrent kan dette være skrevet? 
2. Av hvem? 
3. Hvilken plass hadde dette betydelige verket i historien?

Mens jordens kuleform gjør at hva vi ser av himmelregionen avhenger av hvilken breddegrad vi er på, vil en som er i verdensrommet selvsagt se hele stjernehimmelen. Det er fordi ingen del av jordkloden da vil skygge for utsikten, samtidig som jorden selv knapt er et matematisk punkt sammenlignet med stjernehimmelens størrelse.

Som

vanlig

kommer

svaret

ganske

snart

rett

under

dette.

Macrobuis' fremstilling av jorden viser at den er delt på midten
av et hav og at han postulerer noen kontinenter på den sørlige 
halvkulen for at kloden skal være i balanse.

Det ble noen runder i kommentarfeltet fra den enes perioden etter den andre, tross stalltips som at verket er av de mest kopierte og leste frem til høymiddelalderen.

Altså noe alle lærde hadde lest, og til stor inspirasjon for mange slags diktere, som Dante.

Vi snakker om en som etter tradisjonen skal ha vært pretoriansk prefekt i Spania i 399, prokonsul for Afrika i 410 og hoffsjef i 422. Ingen perifer fyr, men glemt i dag.

Mer presist er det Macrobius Ambrosius Theodosius i hans Commentarii in Somnium Scipionis, altså Kommentaren til Scipios drøm, et verk skrevet av Cicero.

Her beskrives jorden som en ørliten klode i et enormt univers, noe som også var grunnlaget for hvordan man argumenterte for at vi måtte være ydmyke.

Mennesket befant seg ikke i noen priviligert posisjon, som om hele universet skulle være skapt for vår skyld alene. Nei, vi var helt ubetydelige i kosmisk målestokk, plassert i den ufullkomne delen av universet, lengst borte fra Gud.

Når Richard Dawkins hevder at "The universe presented by organised religions is a poky little medieval universe, and extremely limited" (i artikkelen A Survival Machine, 1996), bekrefter det altså hans svært begrensede utsyn.