Påskemytene på plass

Som vanlig er påsken full av mytiske fortellinger. Enten man følger Dagsavisen eller Dawkins, ABC Nyheter eller ... allmennkunnskap, har man de seneste årene fått høre eventyr som at ordet "Easter" (altså påske på engelsk) egentlig stammer fra den babylonske Ishtar eller fra den angelsaksiske gudinnen Eostre.

Og at påsken bygger på andre klare hedenske skikker som viser at den verken er kristen eller jødisk.

I realitetet stammer påske fra det greske ordet pascha som er basert på det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk), altså den jødiske påskefeiringen.

Egg og påskeharer er ikke hedenske tradisjoner, men relativt moderne oppfinnelser: Påskeharen fra slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny fra 1800-tallet.

Mens det stemmer bedre at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå kan alle selvsagt få feire påsken som man vil, med eller uten sol eller salmer, appelsiner eller egg. Men det hadde vært flott om man gjør mer enn bare å finne på historiske tradisjoner det i motsetning til jødiske og kristne ikke er kilder for.

Eller fortsetter å spre de sedvanlige oppslagene om at Jesus ikke har eksistert. For påsken er fortsatt agurktid for argumenter mot Jesus. Igjen er det historikeren psykologen Valarie Talarico som er opptatt av ateistaktivisten David Fitzgeralds med en iver Freud muligens kunne sagt noe om.

Morsomt med memer, men grunner til at historikere ikke bygger en stor argumentasjon på likt og ulikt av utenombibelske kilder.

En som har sagt svært mye om dette er min favoritt ateistblogger Tim O'Neill som heller ikke denne påsken legger noe i mellom i omtalen av Fitzgeralds forunderlige fremstillinger.

Hvor Fitzgerald  kommer fra, ser vi når han vedgår at han ikke bare mener det er gode grunner til å avvise en historisk Jesus, men at det ikke er noen som helst mulighet for at en historisk Jesus kan ha eksistert.

Honestly, I’d put it even more strongly than that – now, I actually can’t see how there even could have been an actual Jesus.

Forutsigbart nok legger han dermed  opp til at alle fagfolk (og det er alle unntatt en halv håndfull) med relevant utdannelse som uansett livssyn støtter en historisk Jesus (som en jødisk forkynner, ikke Guds sønn), bevisst eller ubevisst er med i en apologetisk konspirasjon.

De er revet med i et spill styrt av kristne, slik at de verken ser eller våger å se, de eh ... klare argumentene Fitzgerald  legger på bordet.

Ikke minst for hvor viktig det er for kristne å tvilholde på at Jesus har eksistert.

Outsiders can debate all they want, but Christians need to believe that Jesus was real, and defenders of the faith line up a series of proofs that they claim settle the question.

Mens det ikke ser ut til å falle ham inn at man har enda klarere bevis for at mens kristne kan diskutere dette så mye de ønsker, synes enkelte andre ganske så avhengige at å tro at Jesus ikke har eksistert.

Noe som fort fører til spørsmålet om hva de egentlig frykter om de skulle vedgå at en historisk Jesus har eksistert. Oppfatter de da Det nye testamentet som så overbevisende at de ikke kan avvise resten?

Heldigvis gjennomskuer Tim O¨Neill spillet, noe som i strømmen av påstander og besnærende argumenter krever blikk for detaljer og det store bildet, for kilder og kjepphester.

Og et par dusin studiepoeng historie.

Går man til en annen som har det, den norske historikeren Per-Bjarne Ravnå, ser vi at heller ikke han er spesielt enig med disse mytemenneskene.

På en Langfredag kan det dermed være greit å avslutte med et utsagn fra hans bok om den historiske Jesus. Det handler ikke om "tro", men om hva vi kan vite.

Det er én ting vi vet helt sikkert om Jesus, og det er at han ble korsfestet. 

Kort sagt fordi det hadde vært for flaut for tilhengerne i datidens æreskultur å dikte opp fra scratch et så skammelig nederlag for Messias som å bli korsfestet av romerne.

Og blir man korsfestet, taler mye for at man har eksistert.