Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.

Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.

Ateister og andre psykopater

For noen slår det inn åpne dører når Nettavisen kan avsløre (Oppdatert 23.05.2022: Siden er tatt ned, men var basert på Natgeobloggen) at religiøse (denne kjente gruppen) er mindre intelligente.

Omdømmet til religiøse mennesker møter daglig nye «utfordringer». Om det ikke er tilknytning til vold og terror, er det koblinger til medlemsjuks, tukling med barn, maktutøvelse og det som verre er. 

Nå viser ny forskning at det også står dårlig til med de religiøses hjerner.

For andre er dette refrenget på den gamle visa, selv om man bytter ut noen av versene fra år til annet.

Nettavisen presenterte samme konklusjoner i 2008, som omtalt på Dekodet i posten IQ og intelligens.

Nettavisen 2008.

Selv om journalisten dengang intelligent nok problematiserte dem allerede i samme oppslag. Det er altså ikke helt sikkert at du blir dum av å jobbe i Nettavisen.

Religionssosiolog Gustav E. Karlsaune ved NTNU betrakter undersøkelsen som lite seriøst. 

- Religiøsitet kan ikke måles i fikserte størrelser. Både ordet religiøs og intelligens er konstruksjoner. Det er umulig å si noe om noe som er så diffust. Ordet må peke på noe konkret man kan prate om. Det er klart man kan spørre og måle fikserte størrelser, men det blir som å prøve å få orden i en ullhaug. Det er umulig, sier Karlsaune til Nettavisen.

Siden man liker oppslag med full klikkgaranti, kom dette ... sjokkoppslaget opp i Nettavisen igjen i 2013, som vanlig med slike påstander omtalt her på Dekodet i posten Ikke intelligent å tro at religiøs tro skyldes lavere intelligens.

Nettavisen 2013

Og som tradisjonen tro, ble dette problematisert i samme oppslag (og enda mer i linken over), muligens  igjen for å vise at journalister ikke er så tabloide som overskriftene kan tyde på.

Undersøkelsen gir likevel ikke det endelige, definitive svaret på intelligens og religiøsitet. For det første understreker forskerne at det en har sett på er statistisk sammenheng, ikke at høy intelligens fører til at en blir mindre religiøs. 

I tillegg viste forskningen at utdannelse i seg selv i liten grad påvirket resultatene, men forskerne har i liten grad tatt hensyn til økonomiske faktorer i forskningen, som kan ha en påvirkning. 

Forskerne advarer også om flere av undersøkelsene som ligger til grunn for forskningen er til dels kraftig kritisert for mangler og forenklinger.

Og i 2016 er altså Nettavisens Side3 på mannen ballen saken igjen, sammen med min faste rite med å omtale oppslaget på Dekodet (du leser den nå).

Nettavisen 2016

Problematiseringen denne gangen er av det mer interessante slaget.

Om du er religiøs, betyr ikke det at du dermed er dum, og ifølge forskerne kan man fint kombinere religion og vitenskap — så lenge du er smart nok.

Hvilket mange lesere av Dekodet vil ta som et kompliment. 

En annen side ved den siste undersøkelsen er at den kombinerer data på litt nye måter og dermed får en del heller interessante konklusjoner, selv om man ikke trenger stor intelligens (eller evne til analytisk tenkning) for å gjette hvilke som får størst font i overskriften (der er Natgeobloggen bedre).

Her kommer sjokkpåstandene på rekke og rad:

• Religiøse mennesker er statistisk sett mindre intelligente
• Religiøse mennesker styres av følelser
• Ateister har mest til felles med psykopater.

Sagt noe mindre tabloid koker det ned til å handle om at det forskerne kaller empati og evne til analytisk tenkning ikke er like mye tilstede hos alle. Dess mer du er opptatt av omsorg og empati, dess mer religiøs (hva nå det er). Dess mer du tenker analytisk, dess mindre religiøs.

I hvert fall om du ikke er smart nok.

Fjerner vi Nettavisens populariseringer, sier abstraktet i rapporten at

We find that religious belief is robustly positively associated with moral concern (4 measures), and that at least part of the negative association between belief and analytic thinking (2 measures) can be explained by a negative correlation between moral concern and analytic thinking. Using nine different measures of mentalizing, we found no evidence of a relationship between mentalizing and religious or spiritual belief. These findings challenge the theoretical view that religious and spiritual beliefs are linked to the perception of agency, and suggest that gender differences in religious belief can be explained by differences in moral concern. These findings are consistent with the opposing domains hypothesis, according to which brain areas associated with moral concern and analytic thinking are in tension.

Noe som ikke overraskende bekreftes i konklusjonen. Selv om det som alltid i slike rapporter understrekes at det er behov for videre undersøkelser, er det

plausible both that religious thinking increases moral concern, and that individuals who possess greater levels of moral concern are more inclined to identify with religious and spiritual worldviews.

Siden nok ikke alle vil klappe like høyt når ateister sammenlignes med psykopater, kan det være greit å se hvordan begrepet brukes.

Med psykopater menes ikke den klassiske Hollywood-psychoen, men heller den forholdsvis store andelen av befolkningen som mangler empati.

Selv om noen kanskje kan reagere på å høre at ateister er helt uten empati. I stedet burde man nok formulert seg med at ateister i snitt har mindre empati.

Relativt sett.

Så må nok enkelte av oss anstrenge empatimusklene mer enn mindre når artikkelen med uthevet skrift oppfatter intelligensforskjeller mellom "religiøse" og "ateister" som uttrykk for den grunnleggende "konflikten mellom religion og vitenskap" (se mer om dette som et godt stykke på vei er en myte bl.a. her).

Som de så forsøker å forklare med "måten hjernen er konstruert på".

I det minste viser altså undersøkelsen at populærkulturelle oppfatninger er robust konstruert.