Lys over Solhjell

SVs nestleder Bård Vegar Solhjell hevder med den største selvfølgelighet i Klassekampen 5. august at 

opplysnings­tradisjonen er det viktigste framskrittet i Vesten og erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på. 

Bakgrunnen er en sterk bekymring i kjølvannet av Michel Houellebecqs roman Underkastelse der en muslimsk regjering styrer Frankrike i 2022. 

Sekulære verdier forvitrer, ikke minst når akademikere som hovedpersonen posisjonerer seg dit vinden blåser. 

Skal man få jobb på universitetene som er sponset av Saudi Arabia, må man konvertere til islam.

Man lever jo tross alt i 2022. 

For Solhjell er koblingen mellom religion og politikk en utvikling han ser det som "ekstremt viktig å advare mot". 

Noe også en såpass ... sekulær skribent som G.K. Chesterton advarte mot for hundre år siden.

Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet. 

Eller se spøkelser ved høylys dag.

Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres. 

Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.

Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.

Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom" som "et av de farligste trekkene ved vår tid".

Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.

Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.

I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.

Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo. 

I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.

Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne. 

Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.

For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia. 

Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.

Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.

Dette er første bloggpost i en serie. De andre er
Opplysningstid for opplysningstiden - 21. august
Dogmet om dogmene                         - 24.august
Vitenskap og verdier                          - 25. august