Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.

Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid. 

Ingressen slår fast at 

I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.

Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 

For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.

Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store

enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.

Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie. 

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.

"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".

Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.

"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."

Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.

One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.

Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.

Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.

Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.

However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."

Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.

Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.

Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.

For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."

Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.

I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.

Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at

Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.

Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.

Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk sluttet å vaske seg, og renessansen (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.

Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 

I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.