torsdag 19. desember 2013

1001 eventyr

I påvente av at Humanist legger ut artikkelen om den spanske gullalderen, linkes til en kritikk av tredje utgave av boken knyttet til utstillingen 1001 Inventions, der Sonja Brentje viderefører kritikken fra Skeptical Inquirer i fjor.

Jeg har forøvrig omtalt utstillingen tidligere, ikke akkurat rosende.

Den blir ikke bedre av at den er rost i opptil flere skyer av Hillary Clinton og prins Charles - og for tiden vises i Sverige.

Hvis noen er i tvil mangler heller ikke pedagogiske plakater som understreker budskapet.
For å unngå unødige misforståelser: Dette er en helt annen, langt mer sjåvinistisk og langt mindre faglig utstilling enn Sultans of Science som for tiden kan oppleves på Teknisk Museum.

Sonja Brentjes, som er ansatt på Max Planck Institute for the History of Science i Berlin, legger lite i mellom. Eller rettere sagt, ingenting.

Hun oppfatter utstillingen som grunnleggende misvisende, full av feil og forvrengninger, i alt fra detaljer til selve perspektivet. I stedet for å forholde seg til forskere og forskning, forholder man seg til det hun kaller politisk korrekte myter om fortiden.

Målet er ikke å formidle hvordan vitenskap ble tatt i mot og videreført i muslimske kulturer i middelalderen, men en positiv bevissthet om islam i dag. Så er spørsmålet hvor mye positiv bevissthet det faktisk skaper, når det viser seg at dette er på feil premisser.

Hvilke feller er det så boken går i?

For det første er den nærsynt. I stedet for å se forskere i den arabisktalende verden i sammenheng med forgjengere og etterfølgere i antikken og middelalderen, løftes de fram som enestående. De er lys i middelalderens mørke. De løftet oss ut av uvitenheten og inn i den moderne verden.nærmest

Ett eksempel er innen optikken (hentet fra Skeptical Inquirer)
The misplaced emphasis of 1001 Inventions on “the first inventor or discoverer” leads the catalogue to declaret hat the “ninth-century polymath al-Kindi first laid down the foundations of modern day optics by questioning the Greek theories of vision. He said that how we see, our visual cone, is not formed of discrete rays as Euclid had said, but appeared as a volume, in three dimensions, of continuous radiation” (p.54). Peter Adamson has studied some of the modifications of the texts known as Euclid’s Optics and those derived from them in Arabic and Latin. He places al-Kindi in the tradition of the Pseudo-Euclidian De Speculis and Johannes Philoponnus (sixth century) who are among the many mostly anonymous teachers and students who modified older positions in the light of philosophical debates about how we see, debates that were clearly anchored in the intellectual and instrumental contexts of Late Antiuity (Adamson2006, 213-4). The almost complete erasure of such ancient contexts as well as the contexts of Muslim scholars themselves makes it impossible to understand the achievements of those scholars, their new contributions, and their conceptual peculiarities, limitations, and errors. Claims of al-Kindi laying the foundations of modern-day optics are gross exaggerations resulting from a lack of knowledge about ancient Greek and medieval Arabic as well as Latin texts on optics and the differences between these theories and today’s geometrical optics.
For det andre gjør den naturforskere og teknologier mer moderne enn det er grunnlag for. Drev de med alkymi, leses det som kjemi. Astrologi blir fort astronomi. Teoretiske betraktninger blir tatt som empiriske. Heldig gjetting blir bevis på at de egentlig drev med moderne forskning.
Perhaps its most important mistake is what 1001 Inventions exemplifies so well: overlooking the major differences between medieval and modern science.  1001 Inventions translates medieval science and technology into the scientific and technological idiom of today, suggesting closeness, similarity, or even identity between medieval scientific results and technological products and today’s sciences and technologies. It does not warn readers and visitors that many of the disciplines, concepts, methods, or devices named in the book and the exhibition were conceived of by their medieval authors or producers differently, or that disciplines like physics, biology, and chemistry did not exist yet, but came into being much later and in other contexts. By selectively presenting only what they believe can be linked to modern knowledge, those responsible for the exhibit misrepresent a medieval intellectual environment where astrology or various medical superstitions were as respectable as innovations in planetary models or medical theory.
For det tredje blir alle naturfilosofer som skriver på arabisk utlagt som muslimer. At dette var et fellesspråk som like mye ble benyttet av persere som syrere, kristne som zoroastere, fremheves ikke med store bokstaver.

For det fjerde overdriver man omfanget, enten vi snakker om skoler og biblioteker, eller varighet av det som man i noen områder i noen grad kan kalle en gullalder. Dette varte uansett ikke i 700 år, mulig. Det var ikke hundretusener av bøker i bibliotekene i Cordoba.

For det femte undervurderer eller overser man ulike typer spenninger mellom vitenskap og religion i den arabisktalende verden. Det blir ikke bedre av at man overvurderer eller finner på spenninger mellom vitenskap  og religion i den latintalende verden.

Det er dermed interessant at en såpass ærverdig institusjon som National Geographic Museum har sponset og lånt lokaler til utstillingen. For en som har abonnert på bladet siden 70-tallet bekrefter det tendensen til å forlate det faglige og bli en politisk aktør.

Nå er det ikke noe galt i å ønske å skape en ny og bedre fremtid, men det er ikke gitt at den beste måten er å lage en ny og bedre fortid.

2 kommentarer :

Arild Nordby sa...

Et typisk eksempel på denne muslimifiseringen av ikkemuslimer gjelder den gammelsyriske matematikeren Thabit-ibn-Qurra som holdt på i 800/900-tallet.

Han var det som av muslimer ble identifisert som sabeer, som nok sannsynligvis var rester av hellenistisk polyteisme.

Arild Nordby sa...

At vitenskap innen den muslim-dominerte delen av verden vil ha vært dominert i en fem-seks generasjoner av den urbane flertallsbefolkning i Midt-Østen, som slettes ikke var muslimer, er egentlig den eneste rasjonelle forventning vi kan ha.

Det vil si, det er først når vi kommer inn på 900-tallet, og de neste par-tre hundreårene at vi kan regne med å finne muslimske vitenskapsmenn (og, ja, de fins det en god del av, nettopp i den perioden!)