Skyldig svar - 2

Da fortsetter vi gjennomgangen av Aurebekks kritikk av Svar skyldig. Del 1 finner du her.

Denne gangen handler det altså om hvorvidt teologi er vitenskap. 

På side 120 hevder Davidsen at teologi er et vitenskapelig fag (”selvsagt kan man forske på teologi”). Til inntekt for dette synet tar han litteraturprofessor Øyvind T. Gulliksen, som hevder at teologi ganske enkelt er ”skriftvitenskap”. Riktignok mener Davidsen at teologi også er noe mer, nemlig ”læren om Gud” (121), men går ikke nærmere inn på hvilke konsekvenser dette får. Jeg har annetsteds argumentert for at hvis teologi er læren om Gud, så er teologi ikke vitenskap. Min argumentasjon kort oppsummert: Hvordan kan man kalle noe vitenskap hvis selve hovedforskningsobjektets eksistens er en ren hypotese som folk har vært dypt uenige om i flere tusen år, og som de fleste teologer ikke tror man kan bevise vitenskapelig? Dermed mener jeg også at Davidsen begår en selvmotsigelse når han på den ene siden hevder at man kan forske på teologi samtidig som man ikke kan begrunne Guds eksistens empirisk.

Nå kan dette kanskje høres litt underlig ut. Hvorfor skulle Davidsen begynne å diskutere dette og så påståelig hevde at teologi er vitenskap?

Dette handler kort sagt om et tilsvar til Richard Dawkins' påstand om at teologi er tomhet i noen avsnitt der han sier mye rart om teologi og teologihistorie. Det er interessant og kan muligens tolkes som støtte at Aurebekk ikke kritiserer mine andre kommentarer til påstandene i disse avsnittene.

Mitt korte svar som burde vært mye lenger var å si at teologi har konkrete data, som tekster. Det er ikke slik at teologene konkluderer ut fra private fantasier eller påståtte egne åpenbaringer.

Men Aurebekk er altså ikke fornøyd med den type svar. I linken han henviser til oppgir han bl.a. Pannenbergs Theology and the Philosophy of Science fra 1976, men er tydeligvis uenig i perspektivet, fordi Guds eksistens etter hans skjønn - og, ser det ut til at han mener, Davidsens (vi kommer tilbake til dette) - ikke kan begrunnes empirisk.

Etter min mening har vi altså kommet dit hen i argumentasjonen, at enten så må teologien ha universelle sannhetspretensjoner, og på en eller annen måte forutsette at Gud og det guddommelige faktisk (Barth) eller hypotetisk (Pannenberg) eksisterer, eller så reduseres den til en deduktiv virksomhet som kan være interessant for teologen og de troende i det bestemte kirkesamfunnet, men som vil være fullstendig uinteressant for oss andre.

Men hvis teologien velger det første, så har vi altså den besynderlige situasjonen at teologien forutsetter et fenomen hvis eksistens har vært omstridt i flere tusen år, og der troen på dets påståtte egenskaper, handlinger og eksistens er dalende i den moderne verden, og der det blant de troende faktisk er en utbedt oppfatning at fenomenets eksistens er umulig å fastslå – eller til og med sannsynliggjøre. Dette kan ikke på noen måte sammenliknes med situasjonen for andre humanistiske fag, slik Wyller påstår (Aftenposten 09.11.10). ”Normer og rettsregler, differens, kulturell kapital, innlevelse og ansvarlighet” er fenomener som uten tvil ”finnes” i enhver rimelig betydning av ordet. Selv om man som Pannenberg krever at teologien ikke forutsetter Guds eksistens, men at den stilles som en hypotese som må begrunnes som det meste ellers, så er dette likevel ikke nok for at teologien egentlig er vitenskapelig. Man kan ikke kalle et fag vitenskapelig hvis en avgjørende forutsetning etter flere tusen år fremdeles er en ren hypotese, og der det (sannsynligvis) ligger i sakens natur at hypotesen ikke kan bekreftes.

Spørsmålet er imidlertid om dette er så firkantet som Aurebekk legger opp til.

For det første er det slik at mange deldisipliner innen teologien opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av.

Vi snakker nærmere bestemt (og her tar jeg det bare kort, dette kan begrunnes mer inngående) om tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk (som tilhører filosofifaget, og der det er et poeng at uansett om man på ulike måter anvender eller refererer til  Jesus eller Paulus eller Hume eller Kant eller Bentham eller Mill eller helt andre vinklinger og verdier, kommer man ikke unna at alle premisser er diskuterbare og i den forstand ikke fastlagte eller sannsynliggjorte) og religionsfilosofi (som altså også tilhører filosofifaget).

Det vi står igjen med er systematisk teologi og dogmatikk.

Men forutsetter ikke disse at Gud eksisterer? Jo, selvsagt. Som jeg sier i Svar skyldig (121) er det slik at

I en verden uten Gud hviler teologi dypest sett på tomhet, uansett hvor vitenskapelig og viktig faget kan være for ulike grupper. Hvorvidt vi lever i en verden uten Gud bør imidlertid ikke avgjøres av slagord og sitater som spiller for galleriet.

Men før vi kommer til spørsmålet om Gud finnes, kan vi jo se på om dette kravet - altså at "fenomenets eksistens" skal være mulig å fastslå eller sannsynliggjøre for at noe skal kunne kalles vitenskap. Og når vi gjør det skal vi ikke bare sammenlikne med andre humanistiske fag.

For det er for det andre slik at en rekke (mulige) saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om københavnerskolen er rett tolkning av kvantefysikken?), nødvendighet osv. er blitt diskutert og forsket på med ulike typer metoder og vurderinger og forhåpentligvis vil fortsette å bli det.

At eksistensen av få om noen av disse kan la seg fastslå, er ikke til hinder for at det man her driver med kan betraktes som vitenskap (og eksistensen av den ytre verden og av ulike typer årsaksforhold (selv om f.eks. Hume hevder at årsaksforståelsen vår handler om psykologiske assosiasjoner) er da også viktige premisser innen vitenskap).

På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori osv. der man vel heller ikke har eller alltid kan få fastslått eller sannsynliggjort fenomenets eksistens.

Når det så gjelder Gud handler heller ikke dette om å forutsette noe som utvilsomt sant, men at man slik Pannenberg sier har Gud som en hypotese man ønsker å teste. Jeg mener det er mulig å argumentere for at dette kan gjøres ganske så vitenskapelig, selv om ikke konklusjonen nødvendigvis vil være hundre eller engang femti prosent sikker.

Mitt hovedpoeng om dette i andre kapittel i Svar skyldig er ikke at det er umulig å teste en slik hypotese, men rett og slett at Gud ikke er en gjenstand i naturen og det derfor ikke er "det samme å lete etter en Gud bak universet, som etter gull på Finnmarksvidda".

Det er kort sagt vanskelig å drive naturvitenskap på noe som ikke er natur.

Men som jeg er inne på i diskusjonen om Dawkins i kapittel 5 ("Er Gud en vitenskapelig hypotese", side 159) er det likevel mulig å vurdere Guds eksistens som en rasjonell og etterprøvbar hypotese.

Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må se på spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?”

Som antydet ovenfor, må vi også se på hvilken hypotese som best kan forklare at vi faktisk lever i et univers der liv i det hele tatt er mulig, der det har skjedd en overgang fra ikke-liv til liv, der vi har utviklet den type celler som vi har, og til og med fått bevissthet.

Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke finner vi i et univers som dypest sett er upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i et vesen med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet?

Spørsmålet om Guds eksistens er i den forstand en hypotese man kan etterprøve implikasjonene av empirisk. 

Veldig enkelt sagt er det slik at om hypotesen er at Gud har skapt verden i tid, må vi se om den har en begynnelse i tid. Er hypotesen videre at det finnes en intelligent skaper, bør vi vurdere om det er tegn på at verden kan være intelligent skapt. Er hypotesen at Gud er god, må vi se etter om det finnes godhet (og vi bør vurdere om Det ondes problem gjør gudstro selvmotsigende eller ei).

Dess mer vi ser at slike implikasjoner stemmer med hypotesen og ingen falsifiserer den, dess mer kan vi si at hypotesen er bekreftet.

Nå kan alle slike data (som at universet har en begynnelse i tid, at noe vi kaller godhet finnes, at initialbetingelsene for universet er svært komplekse/fininnstilte osv.) tolkes på ulike måter. Det er ikke slik at alle vil være enige i vurderingene, eller oppfatte gudshypotesen som svært sannsynlig, like lite som når det gjelder om verdier og etiske grunnsannheter er reelle (i motsetning til nominelle), eksistensen av memer, multiverset osv. som nevnt over.

Likevel regnes det altså som legitimt å kalle ulike typer faglige vurderinger, og analyser av slike mulige fenomener, for forskning og vitenskap. Det kan settes opp hypoteser med implikasjoner som kan testes, disse kan så justeres på bakgrunn av ulike typer vurderinger og analyser og så vurderes videre.

Om man ikke kommer helt i mål, eller ikke tror man kan komme helt i mål, er ikke det samme som å si at man ikke driver med vitenskap.

Vi skal se mer på dette med Gud og gudsargumenter senere, og om hvordan man kan/bør tolke det jeg har skrevet om hvorvidt Gud kan testes empirisk, men konklusjonen her er at det kan fremmes ganske solid argumentasjon for at alle deler av teologifaget kan regnes som litt ulike typer vitenskap, selv om Guds eksistens ikke er fastslått eller sannsynliggjort i såpass grad at de aller fleste vil konkludere med at Gud finnes.

Nå kan og bør man selvsagt si mer om dette. Men igjen er vi på et spørsmål som ikke berører noe kjernepunkt i Svar skyldig. Målet med boken var ikke å forsvare teologien som fag, men for å vurdere etterretteligheten av nye ateisters kritikk av religion.

Selv om målet med boka heller ikke var å bevise Guds eksistens, skal vi likevel se nærmere på dette i tredje del. Ikke minst skal vi se mer på om jeg kan ha uttrykt meg mer klønete enn godt er da jeg hevdet i kapittel 2 at Gud ikke kan bevises empirisk.